Jeg gjorde det slutt med han...

[Gjest Gjest_Fiolen_*]

Jeg gjorde det slutt med samboeren min i november, etter nærmere seks års samboerskap. Det måtte bare gå sånn, selv om jeg var og er glad i han. Vi hadde totalt forskjellige framtidsønsker med tanke på barn og familie osv.

Han ble boende i leiligheten en stund etter at det var slutt, mens han letet etter ny leilighet. Jeg er i midten av tjueårene, og bor nå for første gang alene. Saken er at hverken jeg eller han har noe særlig nettverk her vi flyttet etter noen år, og han er av den sorten som iallefall påstår at han trives godt i sitt eget selskap. Det virker som han har et mye mindre sosialt behov enn meg, men er også av den sorten som ikke åpner seg stort eller snakker om følelser. Han har få venner her utenfor jobben. Jeg har ny kjæreste (avstandsforhold), venner og familie i en annen kant av landet, og planlegger å flytte over dit om noen få mnd.

Er det noen flere enn meg som har dårlig samvittighet for en eks-kjæreste? Jeg tenker mye på hvordan han kommer til å takle å bli alene og får kjempedårlig samvittighet pga det. Det skal sies at jeg har alltid følt ansvar for andre, helt siden jeg var liten og skilsmissebarn og måtte reise fra den pappa, som da ble alene. Denne situasjonen vekker gamle følelser fra da jeg var liten på en måte.

Er det noen som forstår, og har råd eller tips for hvordan takle denne situasjonen? Hva kan jeg gjøre for å slippe å føle dårlig samvittig (for en som tilogmed er sju år eldre enn meg)? Vi er gode venner nå, og han er vanskelig å lese. Hvis jeg spør hvordan han har det, så får jeg ikke svar...

Jeg er glad i han som en venn, og synes at bruddet er trist, selv om jeg har møtt en som jeg passer mye bedre sammen med. Tror kanskje jeg har en slags kjærlighetssorg nå, er det normalt? Er rastløs og litt nedfor om dagen og tenker mye. Vi var jo tross alt sammen i seks år og har delt mye oppigjennom...

[Cognizance]

Det skal sies at jeg har alltid følt ansvar for andre, helt siden jeg var liten og skilsmissebarn og måtte reise fra den pappa, som da ble alene. Denne situasjonen vekker gamle følelser fra da jeg var liten på en måte.

Klassisk. Det du kan gjøre er å overbevise deg på det intellektuelle planet om at dette har du bare ikke ansvar for, og så la være å handle utifra følelsene så godt det lar seg gjøre.

Jeg er glad i han som en venn, og synes at bruddet er trist, selv om jeg har møtt en som jeg passer mye bedre sammen med.

Nå vet jeg fint lite om han karen, men i gjennomsnitt vil jeg tro han hadde hatt godt av å ikke ha kontakt med deg. Spesielt når du har funnet deg ny kjæreste.

[MonicaR]

Jeg slet med dårlig samvittighet da jeg flyttet fra- og tok ut seperasjon fra min eksmann...

Det var så tydelig at han ikke hadde lyst til dette, og at han ble deprimert og sint og sår og det som var...

Han laget et helvete her... Og allikevel hadde jeg dårlig samvittighet... Dårlig samvittighet fordi han var lei seg, dårlig samvittighet fordi han er så "hjelpeløs", dårlig samvittighet fordi han fikk det litt hardt økonimisk, dårlig samvittighet fordi JEG hadde det bedre - you name it...!!

Og samtidig hadde jeg bare lyst til å be ham ryke og reise og bli voksen og ta vare på seg selv!!!

En vanskelig situasjon....

Nå har det seg sånn at han er en SMULE manipulerende også, da - og hadde fått et godt tak på meg...

Så det var en STOR blanding følelser her ovenfor ham, som sprikte mellom hat og medlidenhet...

Det tok meg nesten 1 år før jeg klarte å "løsrive" meg fra ham.

Men da hadde han gjort såpasse mange "brølere" i løpet av det året, at medlidenheten svant hen og ble erstattet med sinne og frustrasjon.

Tilslutt var medlidenheten borte... Og jeg brøt kontakten helt - utenom det som har med vår sønn å gjøre....

Jeg har det MYE bedre nå - og det var først ETTER at jeg satte foten ned og "takket for meg" at HAN kom seg opp igjen...

Så kunne jeg skrudd tiden tilbake og visst det jeg vet i dag, så ville jeg nok kuttet den kontakten for LENGE siden....! Sånn omtrent da jeg flyttet ut, ja...

-Men det er jo lett å sitte her og si i etterkant....

[Gjest Tanita]

Det er jo en grunn til at du brøt ut og det var kanskje bare et spørsmål om tid før det ble slutt da dere hadde forskjellige ønsker/syn/mål, så tenk på at når en dør lukkes, åpnes en ny.

Du må tenke på deg selv og du har møtt en ny som du helt sikkert vil få det mye bedre med! Du må ikke ha dårlig samvittighet, han er en voksen mann og kommer seg gjennom dette slik som du også må komme gjennom det.

Og det er nok naturlig at du har litt følelser for han enda, siden dere har så mange minner og hatt så mange år sammen. Du er jo ikke følelsesløs.

Tenk på deg selv og se fremover og nyt fremtiden.

Endret 22. januar 2009 av Tanita

[Gjest Gjest_Fiolen_*]

Tusen takk for gode svar og synspunkter.

Kan det være greit med en overgangsfase en stund der man kan omgås som venner, da situasjonen er ny for oss begge? Det skal sies at vi bare var som venner ca. de 7 siste månedene av forholdet. Derfor synes jeg ikke det er problematisk å omgås han som en venn i forhold til at jeg har ny kjæreste...

Det som skjedde var at jeg trakk meg gradvis unna da det ble klart at han ikke ønsker seg barn og egen familie i det heletatt, noe som er viktig for meg. Det er forøvrig ingen spenning mellom meg og eksen overhodet.

Er det flere som har innspill? Tror dere man får det bedre eller dårligere av å omgås en ekskjæreste etter at forholdet er over?

[Gjest Tanita]

Med tiden kan det være greit å kanskje beholde vennskapet om det ikke lager problemer i senere forhold.