samlivet med en muslim

[Gjest gjestnå]

Nå skal jeg ikke rakke ned på noen, og vil heller ikke ha nedlatende svar fra none. jeg vil ha deres meninger, og eventuelle erfaringer.

Jeg er sammen med en muslimsk gutt, vi er begge 28 år og voksne og delt mange år sammen. Mange flotte år. Siden vi begynner å dra på årene, snakker vi litt om giftemål og familie. Spørsmålene som dukker opp er følgende;

Han vil at jeg skal være med han i moskeen og signere under på papirer som gjør at vi er registrerte samboere. Han forklarer dette med at det må gjøres i moskeen for at han skal være godkjent der og ikke bli kastet ut. Jeg vil ikke bli muslim av den grunn. Jeg selv er reg i den norske statskirken. Noen som kjenner til praksis på dette området? Jeg trodde muslimer kunne gifte seg med kristne? At dette stod i koranen og bibelen for den saksskyld!

En annen ting, han vil at barna våre skal lære seg hjemspråket sitt. Jeg ser det positive i det, jo fler språk jo mer erfaring og nytte. Men jeg kan det ikke selv, og er redd jeg vil føle meg utenfor.

Hva gjelder deres religion har vi også diskutert, han vil at også dem skal tegnes inn i moskeen, ikke være noe særlig praktiserende av den grunn. Han er nemlig ikke praktiserende sånn veldig selv heller. Ikke familien heller.

MEN han vil ikke at barna hans skal spise gris. Selv har han spist det frem til nå, men vil ikke at dem skal gjøre det. Det reagerer jeg på. Men så tenker jeg, det er jo ikke det værste som skulle skje heller. Han vil at vi skal feire jul og slikt, men ikke spise ribbe. Det må gå an å spise noe annet mener han. Selv må jeg gjerne spise det. Jeg synes dette er litt vanskelig, men ser også poenget... Jeg trenger noen gode råd. Vi har dette som store utfordringer ja, for finner vi ingen løsning på det så vet jeg ikke hvordan det blir mellom oss to, om det blir noen familie. Men på en annen måte, han er jo bare verdens snilleste og han sier jo at det er kun dette han vil og resten er opp til meg og han kal gjøre alt for at jeg skal ha det godt Og det vet jeg, for ingen gjør så mye for meg som det han gjør... Jeg har nemlig hatt en tøff ungdomstid og da har han vært der fra dag en, så det har han bevist..

Råd ?

[Gjest Tanita]

1: Ingen må signere papirer i en moskè bare fordi dere er samboere. Ikke signèr på noe du ikke vet. Og han blir ikke uønska i moskèen fordi dere er samboere og ikke har signert. Så det er bare humbug.

2: Får dere barn, blir barna automatisk muslimer fordi faren er det.

Det betyr bl a at de ikke kommer til å spise gris som du gjør og få en litt annen oppdragelse.

3: Han ønsker nok at du skal konvertere men det er til syvende og sist helt opp til deg og en muslimsk mann kan gifte seg med en kristen jente uten at hun skal trenge å konvertere.

4: Bare bra at barna lærer seg språket hans så de kan prate med besteforeldre og resten av familien. Kanskje lærer du også språket hans lettere da.

Jeg ville nok ha tenkt meg om veldig nøye om jeg skulle gått videre med han, det vil bety store forandringer hos det og religionen hans vil nok farve forholdet ganske mye.

Endret 21. januar 2009 av Tanita

[Gjest Gjest]

Jeg deita en muslim en liten periode. Selv om han var veldig snill, ble jeg litt advart, nettopp pga religion og kvinnesyn. De mente at selv om han er snill og alt dette, står nok deres religion sterkere hos dem enn hos oss, noe de mente flere hadde fått erfart etter lang tid.

Nå hørtes jeg veldig neg. ut, noe jeg egentlig ikke er. Jeg blåste i alt dette, men forholdet tok slutt allikevel, da av andre grunner.

Jeg tror nok ikke jeg ville vært så snar til å bare gi etter for ting, selv om dette muligens høres veldig uskyldig ut.. Hmm.. vanskelig situasjon. Kanskje vært greit å prate med noen andre i din sitasjone??

[Gjest Gjest_spagetti_*]

En kristen kvinne som velger å gifte seg med en muslimsk mann, må forholde seg til hans regler som muslim. Evt. barn regnes automatisk som muslimer.

En seriøs og utdypende enighet på forhånd mellom partene er sentralt, så man blir enige i de mest grunnleggende ting, slik som omkring konsumering av alkohol og svinekjøtt, hvem som er familiens overhode, hvordan oppdra barna, hvem skal forsørge familien, kleskoder, å ha "venninner "på sin mobil (altså mannen) mm.

Både mannen og kvinnen tar et valg når de gifter seg, det syns som det har blitt konsentrert kun på mannens ansvar for sitt valg, ikke kvinnens

I følge norsk lov kan ikke mannen ta med seg barna ut av landet uten partnerens samtykke. I tilfelle problemer i ekteskapet er det anbefalt at kvinnen tar hånd om barnas pass.

[Gjest Gjest_spagetti_*]

En kristen kvinne som velger å gifte seg med en muslimsk mann, må forholde seg til hans regler som muslim. Evt. barn regnes automatisk som muslimer.

En seriøs og utdypende enighet på forhånd mellom partene er sentralt, så man blir enige i de mest grunnleggende ting, slik som omkring konsumering av alkohol og svinekjøtt, hvem som er familiens overhode, hvordan oppdra barna, hvem skal forsørge familien, kleskoder, å ha "venninner "på sin mobil (altså mannen) mm.

Både mannen og kvinnen tar et valg når de gifter seg, det syns som det har blitt konsentrert kun på mannens ansvar for sitt valg, ikke kvinnens

I følge norsk lov kan ikke mannen ta med seg barna ut av landet uten partnerens samtykke. I tilfelle problemer i ekteskapet er det anbefalt at kvinnen tar hånd om barnas pass.

Og til slutt er det viktig at evt barn får både en kristen og muslimsk innføring i kirke/moske slik at de evt senere i livet kan velge hvilken trosretning som de ønsker å følge!

[ninuska_]

Hvis du vil ha hundre prosent svar, spør på denne nettsiden.

Endret 14. mars 2018 av ninuska_

[Gjest Illiya]

Jeg vil råde deg til å spørre på forumet inne på islam.no. Der er det mange som har vært/er i samme situasjon som deg.

[Beast]

En ting jeg ikke forstår er hvordan man kan ha tatt beslutningen om å få barn uten å ha avklart ting som dette lenge før man faktisk setter barna til verden...

Personlig ville jeg aldri fått unger med en fyr uten å ha hatt en lang og grundig samtale om disse tingene først. Dersom det viste seg at vi hadde store uenigheter, så ville jeg nok sannsynligvis ikke fått unger med ham i det hele tatt. På den annen side, dersom dette var tilfellet, så hadde vi sannsynligvis ikke fungert særlig bra som et par heller. But that's just me...

[ninuska_]

En ting jeg ikke forstår er hvordan man kan ha tatt beslutningen om å få barn uten å ha avklart ting som dette lenge før man faktisk setter barna til verden...

Personlig ville jeg aldri fått unger med en fyr uten å ha hatt en lang og grundig samtale om disse tingene først. Dersom det viste seg at vi hadde store uenigheter, så ville jeg nok sannsynligvis ikke fått unger med ham i det hele tatt. På den annen side, dersom dette var tilfellet, så hadde vi sannsynligvis ikke fungert særlig bra som et par heller. But that's just me...

Så vidt jeg forstår, er ikke trådstarter gravid?

[Beast]

Utifra hvordan hun skrev, fikk jeg inntrykk av at de allerede hadde unger. My bad.

Men, som sagt. Dersom det var mye gnisninger mellom oss i hensyn til barneoppdragelse, så ville jeg nok ikke fått unger med fyren, uavhengig av religion.

[Gjest Gjest_skeptisk_*]

Og i en skillsmisse tilfaller barna automatisk faren. Selv om det før barna kom til var enighet om å følge "vanlige regler". Hvordan stiller han seg til oppdragelse av døtre? Barna blir muslimer og muslimske JENTER kan ikke gifte seg med noe annet enn en MUSLIMSK mann. (Ola Thune måtte konvertere) Nei, jeg hadde ikke giftet meg og fått barn med en muslim.

[ninuska_]

De bor i Norge, barna blir norske statsborgere, og da tror jeg ikke at de tilfaller han automatisk. I Norge er alle ekteskap, uansett hvor de er inngått, underlagt norsk lov. Dette har påvirkning på mange ting, for eksempel arv, barnefordeling og økonomisk oppgjør ved skilsmisse. "Lovene" er veldig fleksibile. En muslimsk mann kan gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne. Og det er ikke forbudt for en muslimsk kvinne å gifte seg med en kristen eller jødisk mann. Jeg kjenner mange muslimske jenter som har giftet seg med norske menn uten problemer.

Endret 21. januar 2009 av ninuska_

[Gjest Tanita]

Jeg kjenner ei muslimsk jente som gifta seg med norsk mann og han måtte konvertere til islam for at familien hennes skulle godta dette ekteskapet.

[Gjest farge]

Nå skal jeg ikke rakke ned på noen, og vil heller ikke ha nedlatende svar fra none. jeg vil ha deres meninger, og eventuelle erfaringer.

Jeg er sammen med en muslimsk gutt, vi er begge 28 år og voksne og delt mange år sammen. Mange flotte år. Siden vi begynner å dra på årene, snakker vi litt om giftemål og familie. Spørsmålene som dukker opp er følgende;

Han vil at jeg skal være med han i moskeen og signere under på papirer som gjør at vi er registrerte samboere. Han forklarer dette med at det må gjøres i moskeen for at han skal være godkjent der og ikke bli kastet ut. Jeg vil ikke bli muslim av den grunn. Jeg selv er reg i den norske statskirken. Noen som kjenner til praksis på dette området? Jeg trodde muslimer kunne gifte seg med kristne? At dette stod i koranen og bibelen for den saksskyld!

En annen ting, han vil at barna våre skal lære seg hjemspråket sitt. Jeg ser det positive i det, jo fler språk jo mer erfaring og nytte. Men jeg kan det ikke selv, og er redd jeg vil føle meg utenfor.

Hva gjelder deres religion har vi også diskutert, han vil at også dem skal tegnes inn i moskeen, ikke være noe særlig praktiserende av den grunn. Han er nemlig ikke praktiserende sånn veldig selv heller. Ikke familien heller.

MEN han vil ikke at barna hans skal spise gris. Selv har han spist det frem til nå, men vil ikke at dem skal gjøre det. Det reagerer jeg på. Men så tenker jeg, det er jo ikke det værste som skulle skje heller. Han vil at vi skal feire jul og slikt, men ikke spise ribbe. Det må gå an å spise noe annet mener han. Selv må jeg gjerne spise det. Jeg synes dette er litt vanskelig, men ser også poenget... Jeg trenger noen gode råd. Vi har dette som store utfordringer ja, for finner vi ingen løsning på det så vet jeg ikke hvordan det blir mellom oss to, om det blir noen familie. Men på en annen måte, han er jo bare verdens snilleste og han sier jo at det er kun dette han vil og resten er opp til meg og han kal gjøre alt for at jeg skal ha det godt Og det vet jeg, for ingen gjør så mye for meg som det han gjør... Jeg har nemlig hatt en tøff ungdomstid og da har han vært der fra dag en, så det har han bevist..

Råd ?

Jeg er gift med en muslim. Vi er gift både i kirka og hadde en imam hjemme hos oss. Barna våre er døpt i kirka og kan spise svin om de vil. Dog spiser vi ikke dette ofte, kun visst vi får det servert på besøk(smak og behag) Det er ikke slik at man må gjøre ting slik og slik fordi mannen er muslim. Detter er opp til hver enkelt amnn og kvinne pog bestemme sammen. Jeg vil dog råde deg til å være samstemte om relgion, barneoppdragelse, syn på livet, livsverdier, økonomi,vennskap med annet kjønn etc på forhånd før du gifter deg og får barn, så slipper du unødvengig krangling og gnissninger. Jeg er gift med en meget liberal mann, men her er det store kulturforskjeller, gifter du deg med en konservativ mann så kan du være ganske sikker på at han kommer til å følge relgionen sin slavisk etter at dere blir gift. (De fleste muslimske menn jeg kjenner som har gifta seg, har forandra seg etter de ble gift, dvs mer relgiøse etc.)

[Gjest Gjest]

Men, glemte å si at det er jo kjempeflott at barna lærer to språk. Gjør jo ikke noe om du ikke kan snakke eller forstå, for du snakker jo alikavel norsk med ungene. Å avstå fra svinekjøtt er jo heller ikke vanskelig nå for tiden finnes det jo kylling pølser etc. (Men vil han kansje ha halal produkter? )

[Gjest Gjest_trine_*]

Og i en skillsmisse tilfaller barna automatisk faren. Selv om det før barna kom til var enighet om å følge "vanlige regler". Hvordan stiller han seg til oppdragelse av døtre? Barna blir muslimer og muslimske JENTER kan ikke gifte seg med noe annet enn en MUSLIMSK mann. (Ola Thune måtte konvertere) Nei, jeg hadde ikke giftet meg og fått barn med en muslim.

Jeg visste ikke at det i norsk lov stod at barna tilfaller faren automatisk ved en skilsmisse............Disse menneskene bor i Norge, og i Norge gjelder norsk lov. Det er likegyldig hva koranen sier, dersom denne går imot norsk lov. Til syvende og sist er det den som gjelder.

Det er vel heller ingen norsk lov som sier at barna blir automatisk muslimer. Alt dette i såfall et valg man tar, om evnt å følge koranen.

Blir det så store uenigheter ved en evnt skilsmisse, så vil norsk lov komme foran alt, takk gud for det!

[Gjest Gjest]

Utifra hvordan hun skrev, fikk jeg inntrykk av at de allerede hadde unger. My bad.

TS skrev:

Siden vi begynner å dra på årene, snakker vi litt om giftemål og familie.

Du glemte kanskje å lese denne setningen

[Gjest ghj]

Jeg visste ikke at det i norsk lov stod at barna tilfaller faren automatisk ved en skilsmisse............Disse menneskene bor i Norge, og i Norge gjelder norsk lov. Det er likegyldig hva koranen sier, dersom denne går imot norsk lov. Til syvende og sist er det den som gjelder.

Det er vel heller ingen norsk lov som sier at barna blir automatisk muslimer. Alt dette i såfall et valg man tar, om evnt å følge koranen.

Blir det så store uenigheter ved en evnt skilsmisse, så vil norsk lov komme foran alt, takk gud for det!

Det er helt riktig at norsk lov kommer før Koranen, for det store flertallet av oss, men nå er det nå en gang slik at muslimer iflg. nettopp Koranen skal sette profetens ord før andre lover - hvis ikke blir de heller ikke regnet for sanne troende muslimer, og om man da lar norsk lov komme før Koranen, vil man som muslim sette familiens ære i vanry ved å ikke la barna vokse opp hos sin far. Iflg. Koranen er barna - uansett hvilken trosretning moren har- barnefarens eiendom, og man har sett og lest nok eksempler på hvor drastiske tiltak muslimske menn har tatt til verks for å oppnå nettopp dette.

Ville selv ha sikret en god og nøyaktig samtale med samboeren din før man bestemmer seg for barn - ville til og med ha snakket med hans familie om deres syn på dette - gjerne med vitner tilstede ( helst to mannlige slektninger av deg, da en kvinnes ord alltid må støttes opp av to menn for å gjelde ift. Koranens ord. Høres kanskje drastisk ut, men better safe than sorry.

Håper du finner svaret ditt. Er selv gift med " utlending" - og alt dette ble avklart lenge før vi fikk våre 3 barn. Vi lever som om vi begge var født og oppvokst her i Norge, og har aldri hatt noe problemer av guffent slag, uansett hva hans familie måtte mene om vårt levesett, så er det hvordan vi ønsker å leve som betyr noe for oss.

Lykke til!

Klem

[Nienna83]

Min venninne vokste opp som datter av en muslimsk far. Alt var bare fryd og gammen til hun kom i tenårene og begynte å like gutter etc. Da ble det full krig hjemme og han forlangte at hun skulle begynne med slør, ikke ha guttevenner, komme rett hjem etter skolen osv. Dette på tross av at de var enige om at dette skulle ikke være hvordan barna skulle oppdras.

En annen venninne fikk barn med en muslims mann (21 år) som 19 åring. Kort tid etter begynte forholdet å rakne og hun ville ut, men ble nektet. Dette medførte at alle hans kamerater fulgte etter henne overalt og passet på at hun ikke møtte andre gutter. Da han etter noen år måtte i fengsel, fortsatte vennene hans å passe på henne, om mulig enda mer. Hun ble nektet et liv i mange år og kom seg ikke unna før han fant seg ny dame. Venninen min var da 28 år.

Du skal vite hva du går til. Mange muslimske menn jeg kjenner til har blitt betraktelig mer religiøse etter at de er blitt gift.

[Beast]

TS skrev:

Siden vi begynner å dra på årene, snakker vi litt om giftemål og familie.

Du glemte kanskje å lese denne setningen

Nei, men den setningen sier ingenting om hvorvidt de har barn eller ikke, og i en tid hvor det er helt normalt å ha barn uten å være gift, så kunne det like gjerne betydd at de har hatt samtaler om hvordan et eventuelt giftemål ville påvirke ungene. Jeg kjenner ingen muslimer, så jeg vet ikke nødvendigvis hvor laid-back en veldig liberal muslims mann ville vært i hensyn til barn utenom giftemål.

Men hvordan jeg feiltolket innlegget til trådstarter er uansett en avsporing det ikke er nødvendig å utbrodere mer. Jeg sa jeg hadde tolket det feil, my bad, men poenget mitt holder jeg nå fremdeles fast ved; jeg ville aldri kunne fått unger med en som ikke hadde de samme oppfatningene om barneoppdragelse som meg selv. Og i min erfaring henger dette veldig tett sammen med hva slags oppdragelse man selv har, som igjen ofte gjenspeiles i hva slags person man er, så det er vel egentlig ikke særlig trolig at jeg i det hele tatt ville blitt sammen med en person som ikke delte mitt syn på disse tingene til å begynne med.