Tillitsproblemer

[Gjest Gjest_maja_*]

Jeg har et stort problem som går utover forholdet mitt til kjæresten min som jeg er veldig glad i.

Da jeg var 13år ble jeg sammen med en gutt og vi var faktisk over i over 5år. Vi hadde det stort sett bra hele tiden med unntak av de gangene han var utro.Da vi hadde vært sammen i 3mnd var han på en fest der han ble veldig full og hadde sex med en annen jente(han var 15år da). Jeg ble utrolig såret og lei meg, og jeg slo opp med han. Han tryglet og bad og sa det var fordi han hadde vært så full at han ikke visste hva han gjorde, og dumme meg ble sammen med han igjen etter et par dager. Etter dette hadde vi noe problemer i starten, men han var ikke noe særlig på fest lenger og det gikk da bra i lang tid. 2år etter dette hadde skjedd begynte han på videregående og flyttet da på hybel og det var en del fester der. Så fortalte han meg at han hadde rotet med en jente på en fest. Da ble det slutt mellom oss i ca.1måned før jeg var så dum at jeg ble sammen med han igjen! Etter dette hadde vi store tillitsproblem. Jeg klarte ikke stole på han når han var på fest og satt gjerne oppe hele natten og fryktet det verste. Det ble til at han nesten aldri dro på fest alene. Jeg klarte ikke få tilliten til han og mye hadde nok også med det å gjøre at når han dro på fest alene hørte jeg alltid om etterpå at han hadde danset veldig tett med andre jenter, og fordi han alltid på fest ble for full. I januar i fjor fikk jeg mitt største sjokk noen sinne. Plutselig sluttet han svare på mld fra meg og når jeg ringte han la han bare på. Så får jeg en melding fra han der det stod at det er slutt. Jeg prøvde ringe og ringe for jeg ville ha en forklaring. Da fikk jeg bare på mld at hvis jeg ikke sluttet å ringe bytta han nummer. Sta som jeg jo er ville jeg ha en forklaring for jeg skjønte virkelig ingenting. Jeg dro hjem til han og han var ikke hjemme. Så kjørte jeg rundt og lette etter bilen til jeg til slutt fant den. Da ble jeg møtt i døren av en kompis som slengte døren i ansiktet på meg og låste igjen. Da ble jeg skikkelig sinna og skrek at nå får du jammen meg være mer voksen. Da åpnet de døra og inne i huset satt han og kompisen og lo av meg. Jeg dro med meg kjæresten ut og krevde en forklaring. Da slapp han bomben om at han hadde funnet seg en annen. Jeg fikk greie på hvem hun var og det var en jente på 14 år!!!Han var 20år. og jenta var ikke spesielt pen engang! Jeg knakk sammen og ville bare der og da dø. Jeg klarte ikke stå opp av senga på over 1 uke og gikk ned 5kg på en uke. Jeg mistet all selvtillit og var helt knust. Jeg elsket han jo og han hadde vært en stor del av livet mitt i 5 år. Det var ikke særlig kult bli dumpet til fordel for en jente på 14 år(selv var jeg 18år og fikk stadig komplement fra gutter om at jeg var svært attraktiv og sexY), men nå ga jeg helt opp. Jeg fikk også vite av andre senere at dette forholdet hadde pågått en stund bak min rygg.

Venninnene mine dro meg så og si ut av sengen og fikk meg i gang igjen. PÅ en fest i februar møtte jeg han som er kjæresten min nå. Det sa rett og slett bare klikk. Alt stemte liksom med oss og nå 11 mnd etterpå er vi fortsatt kjærester. Det gikk altså veldig kort tid fra det ble slutt med eksen til jeg ble sammen med min nåværende kjæreste, men alt føltes riktig og det var ikke noe forhold for å komme over eksen. Problemet er nå uansett at jeg ikke klarer å stole på han. Jeg er redd han skal være utro mot meg selv om jeg burde vite at han aldri vil gjøre noe sånt mot meg. Han sier til meg at han elsker meg og aldri vil gjøre det. Han er nå i militæret som befalselev der det er en del jenter i klassen. Jeg er livredd han feks skal forelske seg i en av disse og dumpe meg. Han har hele tiden sagt til meg at han er tålmodig og at jeg bare skal ta den tiden jeg trenger til å få tilliten til gutter igjen. Men i jula knakk han sammen fremfor meg og visste ikke om han orket mer. Han syns det var svært vanskelig å ikke oppleve tillit fra meg siden han ikke hadde gjort noe galt. JEg lovet han at jeg skulle jobbe mer med meg selv og lære meg å stole på han. Vi er da fortsatt sammen og har det veldig bra. Jeg prøver så godt jeg kan å stole på han, men er vanskelig. Noen råd?

[Ethereal]

Den forrige kjæresten din var virkelig en umoden idiot som oppførte seg sånn mot deg. Stakkars den jenta som han nå er sammen med, og stakkars han som ikke skjønner hva han har gjort mot deg. At det går an å oppføre seg sånn!

Heldigvis har du funnet en ny mann!

Det er ikke lett å plutselig skulle stole på gutter igjen etter et sånt svik. Du kan jo prøve å snakke med en psykolog om det/fastlegen/helsesøster?

[Gjest Elisha]

Jeg har dessverre ikke noen råd, da jeg ikke selv har hatt noen tillitsproblemer. Men jeg må bare si at jeg forstår kjæresten din godt. Jeg hadde nok heller ikke orket å være sammen med noen som viser meg mistillit hele tiden - når jeg ikke har gjort noe galt. Tilliten er limet i et forhold, mener jeg.

[Gjest Gjest]

Jeg har selv opplevd utroskap. To av ex'ene mine var utro mot meg, men de turte aldri å innrømme det overfor meg.

Med han første tok jenta kontakt med meg, og sa at de hadde hatt et forhold lenge. Han nektet selvfølgelig, men tilliten fikk et knekk. Ikke lenge etter slo jeg opp, snakket litt med han etter, men ville aldri innrømme det. Rodde bare unna.

Med han andre ringte kompisene etter at det ble slutt og sa at de hadde gjort det i bilen hans 4 ganger mens vi var sammen. Han ble sammen med ho knapt 1 uke etter at vi hadde gjort det slutt. Han sa han slo opp fordi eg sku flytte, selv om han visste d fra dag en vi ble sammen.

Nå har jeg bodd hjemmefra i litt over et halvt år, og har funnet meg en kjempe kosli fyr her Men merker at jeg har litt problemer med tillit, alltid usikker på hva han gjør når han er ute. Spesielt når jeg var hjemme i jula, han sa han venta til eg kom tilbake. Jeg vil jo stole på han. Vi har ikke blitt sammen enda, så han kan jo gjøre nett det han vil.

Han jeg holder på med no vet om de 2 ex'ene, men virker ikke som han skjønner at det blir vanskelig å stole på noen igjen etter det. Jeg tenker jo egentlig, hva er feil med meg? Han komme garantert til å være utro! Selvtilliten får også en knekk.

Hvordan skal en klare å stole på noen igjen etter noe sånt?

En må vel kanskje bare hoppe ut i det? Prøve så godt som mulig? Det må jo være en grunn til at han vil være med meg?

[Gjest Gjest_maja_*]

jeg skjønner jo veldig godt at kjæresten min syns dette er vanskelig med tanke på at han jo ikke har gjort noe galt og han har vært veldig forståelsesfull frem til julen. Jeg vil veldig gjerne stole på han og har begynt jobbe med det, men når man har blitt så såret som det jeg ble er det ikke bare å knipse med fingrene så stoler man på gutter igjen. Desverre er det ikke så enkelt. Utroskap er noe dritt.

Jeg er enig i at tillit er veldig viktig i et forhold og derfor er jeg innstilt på at jeg må jobbe med meg selv for å klare stole på gutter igjen.

Det jeg har gjort når han er på fest før er at vi bare på forhånd har avtalt at han skal kunne være tilgjengelig på mobilen og at jeg nok kommer til å sende noen meldinger. Jeg skriver jo da ikke noe stygt på de meldingene. Bare spør om han har det gøy ol. Prøver jo ikke være mistenksom, det er jeg jo ikke heller. Jeg er bare så innmari redd det skal skje noe. Jeg skal ærlig innrømme jeg har problemer med å sove de nettene han er ute alene. Jeg begynner innse at jeg jo bare må hoppe ut i det og bestemme meg for å satse.

Men vi har fått et annet problem også som nå bekymrer meg. Han har et veldig nært forhold til foreldrene sine og i jula satte han seg ned og snakket ut med de om dette uten at jeg var klar over det. Til meg har han i hele høst sagt at jeg bare skulle ta all den tiden jeg trenger og at han skjønner at det kommer til å ta tid. Han sa også at han ville prøve hjelpe meg på best mulig måte. Men i jula fortalte han altså til foreldrene sine at jeg hadde vært en belastning for han i høst når det kom til utdanningen. Han går nå befalskole i militæret i en ganske liten klasse med 11stk der 6 er jenter og jeg har til tider vært bekymret for at han skulle forelske seg elelr noe i dem siden de jo hele tiden er så tett på hverandre. Dessuten har det vært vanskelig omstille seg fra å være sammen hver dag og natt til plutselig bare se hverandre annen hver helg o.l. Jeg har da altså vært en belastning for han når jeg har snakket ut til han om dette. Han har også fortalt hele forhistorien min til foreldrene sine. Og det var en gang jeg så på mobilen hans og la merke til en mld fra en i klassen og jeg tenkte jo da det værste og knakk sammen. Jeg ble så lei meg og sa jeg ikke ville leve mer. Dette var selvsagt ikke noe jeg mente, men det ble sagt kun fordi jeg var veldig lei meg. Hele greia var bare dumt. Jenta i klassen lurte bare på noe skolegreie. Uansett til poenget så hadde han fortalt foreldrene sine at han vurderte slå opp med meg, men nå ikke turte fordi han var redd jeg skulle ta livet mitt, noe han så klart ikke ville! Jeg føler han har gått bak min rygg ved å fortelle alt dette til foreldrene sine. Jeg var ikke klar over en gang at han i det hele tatt vurderte gjøre det slutt. Og på toppen av det hele kom moren hans inn da jeg og han prøvde snakke sammen og fikse problemene og kjeftet på meg. Er dette normalt? Jeg har aldri hørt eller opplevd at foreldrene er så involvert eller bryter inn når sønnen og kjæresten prøver sitte ned prate ut om ting. Jeg er nå redd du tror jeg er helt forferdelig og de kan umulig like meg etter det kjæresten min har fortalt dem og jeg vil jo så gjerne de skla like meg. Jeg vil jo ha et godt forhold til "svigers". Jeg føler meg så flau og har ikke mye lyst besøke de mer.

[Gjest Gjest]

Syns det er veldig dårlig gjort å gå bak ryggen din å fortelle dette til foreldrene! Jeg synes ikke at foreldre skal blandes inn på denne måten. Dette er ting han skal snakke med deg om!

Hvis du er en stor byrde for han, så må han jo kunne diskutere dette med deg. Så kan dere finne en måte å takle problemene deres på sammen!

Jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å være i et forhold der du ikke helt stoler på ham. Men han vet faktisk om det, og har valgt å være med deg. Så han må bare være tålmodig og ikke gi deg noen grunn til å tvile på ham

Og det er jo ikke lett for deg heller , å være i et forhold der du ikke klarer å stole på ham. Jeg synes det føles fælt å ikke kunne stole på partneren! Det er jo ikke det at du ikke vil stole på han, det er en fææl virkning av utroskap.

I min situasjon, med han jeg holder på med. Jeg føler jeg har valgt å stole på han, og at jeg tror på han. Men allikevel så er det en liten tvil inni meg, lurer på hva han gjør. Hvem er han med? Hvor er han? Syns det er fælt å tenke sånn. Blir så nedfor, og blir usikker. Og det hjelper ikke så veldig når han ikke er en person som åpner seg så lett. Og ikke sier hva han vil med meg. Jeg er vel klar for en prat jeg også.

Men sett deg ned å snakk med han! Finn ut av dette sammen. Og prøv med små skritt å stole mer på han. Det er en grunn til at han er med deg.

Håper det ordner seg!

[Gjest Gjest_maja_*]

Syns det er veldig dårlig gjort å gå bak ryggen din å fortelle dette til foreldrene! Jeg synes ikke at foreldre skal blandes inn på denne måten. Dette er ting han skal snakke med deg om!

Hvis du er en stor byrde for han, så må han jo kunne diskutere dette med deg. Så kan dere finne en måte å takle problemene deres på sammen!

Jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å være i et forhold der du ikke helt stoler på ham. Men han vet faktisk om det, og har valgt å være med deg. Så han må bare være tålmodig og ikke gi deg noen grunn til å tvile på ham

Og det er jo ikke lett for deg heller , å være i et forhold der du ikke klarer å stole på ham. Jeg synes det føles fælt å ikke kunne stole på partneren! Det er jo ikke det at du ikke vil stole på han, det er en fææl virkning av utroskap.

I min situasjon, med han jeg holder på med. Jeg føler jeg har valgt å stole på han, og at jeg tror på han. Men allikevel så er det en liten tvil inni meg, lurer på hva han gjør. Hvem er han med? Hvor er han? Syns det er fælt å tenke sånn. Blir så nedfor, og blir usikker. Og det hjelper ikke så veldig når han ikke er en person som åpner seg så lett. Og ikke sier hva han vil med meg. Jeg er vel klar for en prat jeg også.

Men sett deg ned å snakk med han! Finn ut av dette sammen. Og prøv med små skritt å stole mer på han. Det er en grunn til at han er med deg.

Håper det ordner seg!

Tusen takk for veldig fint og hjelpsomt svar!

Det er som du sier at jeg føler han gikk bak ryggen min da han fortalte dette til foreldrene sine, og at i tillegg moren kom inn og blandet seg inn syns jeg ble helt feil! Jeg vil jo at kjæresten min og jeg skal kunne snakke om alt. Jeg vil jo ikke bare være den han "deler seng med", men jeg vil også være hans beste venn. Når man også er beste venner kan det nemlig være helt fantastisk, og jeg tror nok det også ville ha hjulpet meg en del om han kunne snakke mer med meg istedenfor å stenge ting inne for så og plutselig sprekke!

Jeg må nok bare innstille meg selv på at nå skal jeg klare stole på han, men tvilen ligger der likevel. Slik er det bare og jeg må nok tørre ta sjansen. Det blir likevel en vanskelig vei å gå og jeg tror ikke det er gjort på 1-2-3.=(

[Gjest Gjest]

Tusen takk for veldig fint og hjelpsomt svar!

Det er som du sier at jeg føler han gikk bak ryggen min da han fortalte dette til foreldrene sine, og at i tillegg moren kom inn og blandet seg inn syns jeg ble helt feil! Jeg vil jo at kjæresten min og jeg skal kunne snakke om alt. Jeg vil jo ikke bare være den han "deler seng med", men jeg vil også være hans beste venn. Når man også er beste venner kan det nemlig være helt fantastisk, og jeg tror nok det også ville ha hjulpet meg en del om han kunne snakke mer med meg istedenfor å stenge ting inne for så og plutselig sprekke!

Jeg må nok bare innstille meg selv på at nå skal jeg klare stole på han, men tvilen ligger der likevel. Slik er det bare og jeg må nok tørre ta sjansen. Det blir likevel en vanskelig vei å gå og jeg tror ikke det er gjort på 1-2-3.=(

bare ta d rolig, i ditt tempo så klare du d nok:) så får vi håpe han respektere det, og kan snakke om sine problemer med deg:)

Lykke til:)