stemor

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor til to gutter, noe som aldri har vært et problem.

Men nå etter at jeg ble gravid, kjenner jeg at jeg syns det er bare slitsomt. Jeg føler meg overhodet ikke knyttet til dem (vi har dem bare 1-2 dager i uken).

Og det at de skal bli brødre til mitt barn, syns jeg er en helt merkelig og litt kjedelig tanke. Jeg merker at jeg irriterer meg litt over dem. Minstemann blir fort sjalu og skal helst være midtpunktet, og jeg er usikker på hvordan jeg vil takle en evt sjalusi overfor barnet mitt. Nå har jeg også begynt å irritere meg over all denne kosingen hele tiden med dem og faren og tenker at de er litt sutrete og klengete. Huff! Jeg vet at dette er feil av meg og at ungene ikke kan klandres for noe, det er ikke de som har ønsket denne situajsonen.

Jeg håper at dette kommer av hormoner pga graviditeten og at det forandres igjen, som før. Men det bekymrer meg litt også, at jeg skal få problemer med denne stemorrollen senere.

Er det andre i lignende situasjon?? Hva tror dere, er det hormoner, el er det plutselig realiteten som har dukket opp??

[Jade]

Hvis du skyver dem unna, og ikke føler at de er en del av familien, så er det ikke rart at de blir sjalu og vil ha masse kos og klenging.

Inkluder dem begge, og vær innstilt på at dere skal være en familie - alle 5! Snakk mye med barna om hva som skal skje. Hvor heldig babyen er som får så greie storebrødre, osv. Gjør dem stolte, og få dem til å føle seg som en del av det nye fellesskapet!

Det kan godt hende at det er hormoner. Men det går uansett an å prøve å styre seg så godt som mulig. Oppsøk hjelp hvis dette viser seg å bli et stort problem du føler du ikke kan takle.

[Gjest Gjest]

Altså, du vil i utgangspunktet ikke ha noe med barna til mannen din? Kjedelig at de søsken til ditt ban, ikke hans barn.

Her er du voksen personen, og burde virkelig skjerpe deg.

Du har gjort et valg med å få barn med mannen til, det på godt og vondt. Mest sannynlig så vil hans og barnet "ditt" få veldig stpr gled av hverandre. Selvom du kanskje vil prøve å sette en stopper for dette

[Pokahonta]

Hormoner??????????

[Gjest ts]

For det 1: Jeg har aldri skjøvet dem unna!

For det 2: Overfor dem har jeg nok oppført meg eksemplarisk som stemor helt fra dag 1. De har alltid likt meg fordi jeg forsøker å alltid ha det hyggelig sammen med dem som en familie.

Disse tankene er noe som dukket opp etter at jeg ble gravid. Det er ikke noe jeg setter pris på eller liker selv. Siden det dukket opp på dette tidspunktet lurte jeg på om dette kom av graviditeten, i og med at det er en god del ting som tenkes over da, både bekymringer og gleder.

Å være stemor er ikke en enkel situasjon uansett, men å si at det er synd på mannen min, tror jeg ikke han er enig i,bare så det er sagt. Dette er aldri noe jeg viser utad el overfor dem, Såpass mye fornuft har jeg.

Men veldig knytt til dem syns jeg det er vanskelig å bli når vi har dem så sjelden.

Når jeg nevner spesielt dette med klemming osv, handler dette om at jeg iriiterer meg over småting de gjør, noe som også kom etter at jeg ble gravid. Tidligere var det meste bare koselig. Og tanken på en annen situajson var aldri der. Det skal også sies at jeg har vært mye sliten og kvalm, noe som har gjort tålmodigheten min i det siste svært dårlig. Tidligere har jeg hatt svært lang tålmodighet overfor dem.

Selv om jeg syns det hele er svært frustererende, har jeg valgt å tro at dette kommer av vanlige bekymringer som kan dukke opp under en graviditet

Setter vedig pris på konstruktiv tilbakeml i stedet for bare at det er synd på mannen min, Det er det nok heller opp til han å avgjøre!

[Gjest Gjest]

Hvis du skyver dem unna, og ikke føler at de er en del av familien, så er det ikke rart at de blir sjalu og vil ha masse kos og klenging.

Inkluder dem begge, og vær innstilt på at dere skal være en familie - alle 5! Snakk mye med barna om hva som skal skje. Hvor heldig babyen er som får så greie storebrødre, osv. Gjør dem stolte, og få dem til å føle seg som en del av det nye fellesskapet!

Det kan godt hende at det er hormoner. Men det går uansett an å prøve å styre seg så godt som mulig. Oppsøk hjelp hvis dette viser seg å bli et stort problem du føler du ikke kan takle.

De er nok ikke sjalu på meg, det har de aldri vært!

Jeg regner med at barnet vil bli svært avhengig av sine brødre og håper også at det gjør at jeg også blir mere knytt til dem, noe jeg gjerne vil være

[Jade]

Minstemann blir fort sjalu og skal helst være midtpunktet, og jeg er usikker på hvordan jeg vil takle en evt sjalusi overfor barnet mitt.

Hvis du skyver dem unna, og ikke føler at de er en del av familien, så er det ikke rart at de blir sjalu og vil ha masse kos og klenging.

De er nok ikke sjalu på meg, det har de aldri vært!

Jeg mente sjalu på babyen. Se sitatene over for å se sammenhengen.

Det kan godt hende at du er grei og snill med stebarna dine. Men kanskje følelsene dine "skinner igjennom" mer enn du er klar over?

Endret 21. januar 2009 av Jade

[Gjest Tanita]

Hormoner. Det dukka jo opp etter at du ble gravid. Det er sikkert sånn en periode bare. Helt vanlig det.

[Gjest Gjest]

Jeg mente sjalu på babyen. Se sitatene over for å se sammenhengen.

Det kan godt hende at du er grei og snill med stebarna dine. Men kanskje følelsene dine "skinner igjennom" mer enn du er klar over?

Hmm.. jeg håper ikke de gjør det. Nå skal det sies at jeg er bare i 12.uke, så kvalmen har endelig begnt å gi seg. Frem til nå har jeg nesten bare ligget på sofaen og vært i dårlig form. VI har ikke fortalt noe til dem enda, men jeg håper selvfølgelig ikke at de tror noe handler om dem eller meg og faren fordi jeg har vært i dårlig form.

[Gjest ts]

Hormoner. Det dukka jo opp etter at du ble gravid. Det er sikkert sånn en periode bare. Helt vanlig det.

Takk for svar! Jeg trengte liksom å høre den

Jeg tror jo det selv også. Hvis ikke skulle det vel dukket opp før?? VI har jo tross alt vært sammen lenge. Jeg har jo hørt flere venner tvile på det ene og det andre etter at de ble gravide også, både forholdet sitt og andre viktige ting, noe som egentlig ikke er reelt. men at dette gir seg nokså fort for de fleste

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest farge]

Jeg hata katta når jeg gikk gravid. Jeg hadde lyst å sparke den bare jeg så den. Jeg gjorde det aldri, men katta skydde meg som pest til lenge etter at ungen var født.

Uten sammenligning forøvrig. Man får håpe det går over ellers synes jeg synd i dere alle.

[Jade]

Åja, så de vet ikke om det enda. Nei, da skjønner jeg mer. Da er det vel enda mer viktig å være kjempeinkluderende når det gjelder den nye babyen. Blir nok uvant å ikke være minstebarnet lengre. Vet ikke om det hjelper, men kjøp/lån gjerne en bok om graviditeten med masse bilder fra inni magen. La de følge med på svangerskapet sammen med deg og pappaen, og hvor langt dere har kommet. La de også få klappe deg på magen av og til (innenfor rimelighetens grenser, selvsagt - jeg har sagt at "det er vår baby, men min mage")

Det kan godt hende at de har misforstått situasjonen av at du har vært dårlig. Man skinner ikke akkurat som en sol når man ligger og er kjempekvalm. Dette vil de sikkert forstå bedre når de får høre nyheten. Forklar også at det er helt normalt å være kvalm og ha litt vondt av og til når du skal ha baby, slik at de ikke blir redd på dine vegne.

[Gjest Gjest]

Jeg hata katta når jeg gikk gravid. Jeg hadde lyst å sparke den bare jeg så den. Jeg gjorde det aldri, men katta skydde meg som pest til lenge etter at ungen var født.

Hehe...

[Gjest ts]

Åja, så de vet ikke om det enda. Nei, da skjønner jeg mer. Da er det vel enda mer viktig å være kjempeinkluderende når det gjelder den nye babyen. Blir nok uvant å ikke være minstebarnet lengre. Vet ikke om det hjelper, men kjøp/lån gjerne en bok om graviditeten med masse bilder fra inni magen. La de følge med på svangerskapet sammen med deg og pappaen, og hvor langt dere har kommet. La de også få klappe deg på magen av og til (innenfor rimelighetens grenser, selvsagt - jeg har sagt at "det er vår baby, men min mage")

Det kan godt hende at de har misforstått situasjonen av at du har vært dårlig. Man skinner ikke akkurat som en sol når man ligger og er kjempekvalm. Dette vil de sikkert forstå bedre når de får høre nyheten. Forklar også at det er helt normalt å være kvalm og ha litt vondt av og til når du skal ha baby, slik at de ikke blir redd på dine vegne.

Jeg ønsker seff at vi skal bli mere knyttet, og håper at graviditeten vil hjelpe til der.

Jeg kommer til å skjerpe meg nå som formen er bedre, uansett om disse tankene skulle vedvare en stund. Jeg ønsker å prate med mannen min om dette, så kanskje han kan hjelpe meg akkurat nå iforhold til dette. Men er redd han bare vil misforstå og synes det er vanskelig.

[Amalie_85]

Da jeg gikk gravid klarte jeg å irritere meg over ALT storebror gjorde, og jeg trodde nå at jeg hadde gjort noe dumt med å få barn med en mann som har barn fra før. Men det meste ga seg når sønnen vår ble født, jeg ble faktisk mer gla i storebror da enn jeg hadde vært før. Jeg kan fremdeles lett la meg irritere, men jeg har blitt flinkere til å puste ut og overse ting (for det er jo jeg som blir irritert, gutten gjør ikke noe galt)