Vanskelig situasjon

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Som stemor, er jeg en del av et scenario som jeg finner meget ubehagelig.

Min samboer har to barn med sin eks. Forholdet mellom barna og meg er uproblematisk, og vi koser oss sammen når de er hos oss. Det kan nevnes at jeg også har to barn fra et tidligere forhold. Og barna er hjemme hos oss samtidig, og har et veldig fint søskenforhold.

Scenarioet jeg vil presentere her er, at mor til samboers barn, på en måte lever gjennom den eldste datteren.

Hun bruker 6-åringen som smatalepartner, ikke at det nødvendigvis trenger å være et problem. Men når hun letter sitt hjerte til henne, om ting en 6-åring slett ikke behøver å måtte forholde seg til. Blir jeg betenkt.

Mor til jenta har slitt med spiseforstyrrelser, og nå påvirker hun jenta med dette. Jenta kom til oss og sa at hun ville slanke seg, fordi mamma hadde sagt at hun kanskje måtte det. Dette er vel ikke noe man sier til en liten jente ???? Jenta er nok noen kilo over normalen, men en ber likevel ikke et lite barn om å vurdere slanking...

Hun forteller oss at datteren er hysterisk hvis ikke hun får spise så mye hun vil, eller ikke får mat akkurat når det passer henne. Noe vi overhodet aldri har opplevd i vårt hjem.

I tillegg påstår hun at datteren tåler verken det ene eller det andre. Selv om leger og spesialister ikke har funnet en eneste allergi hos jenta.

Hun bestiller timer til samtale på helsestasjonen støtt og stadig, og oppgir grunnen til dette at datteren har problemer... Vi har jo jenta hos oss 50% av tiden, og ser på henne som en harmonisk og helt normal 6-åring. Men vi har bitt oss merke i at hun er veldig opptatt av alt som blir sagt, og snakket om. Vil delta i alle samtaler som hennes far og jeg har. De tre andre barna lekersammen, mens hun står og lytter. Veldig oppmerksom på alt som skjer rundt henne.

Har jeg grunn til å være bekymret, eller lager jeg mye ut av ingen ting her.

Jeg synes barre det er så underlig at datteren får beskjed om at de feiler henne alt mulig, når det ikke gjør det...

Konstruktive kommentarer tas i mot med stor takk

[Gjest Gjest]

Som stemor, er jeg en del av et scenario som jeg finner meget ubehagelig.

Min samboer har to barn med sin eks. Forholdet mellom barna og meg er uproblematisk, og vi koser oss sammen når de er hos oss. Det kan nevnes at jeg også har to barn fra et tidligere forhold. Og barna er hjemme hos oss samtidig, og har et veldig fint søskenforhold.

Scenarioet jeg vil presentere her er, at mor til samboers barn, på en måte lever gjennom den eldste datteren.

Hun bruker 6-åringen som smatalepartner, ikke at det nødvendigvis trenger å være et problem. Men når hun letter sitt hjerte til henne, om ting en 6-åring slett ikke behøver å måtte forholde seg til. Blir jeg betenkt.

Mor til jenta har slitt med spiseforstyrrelser, og nå påvirker hun jenta med dette. Jenta kom til oss og sa at hun ville slanke seg, fordi mamma hadde sagt at hun kanskje måtte det. Dette er vel ikke noe man sier til en liten jente ???? Jenta er nok noen kilo over normalen, men en ber likevel ikke et lite barn om å vurdere slanking...

Hun forteller oss at datteren er hysterisk hvis ikke hun får spise så mye hun vil, eller ikke får mat akkurat når det passer henne. Noe vi overhodet aldri har opplevd i vårt hjem.

I tillegg påstår hun at datteren tåler verken det ene eller det andre. Selv om leger og spesialister ikke har funnet en eneste allergi hos jenta.

Hun bestiller timer til samtale på helsestasjonen støtt og stadig, og oppgir grunnen til dette at datteren har problemer... Vi har jo jenta hos oss 50% av tiden, og ser på henne som en harmonisk og helt normal 6-åring. Men vi har bitt oss merke i at hun er veldig opptatt av alt som blir sagt, og snakket om. Vil delta i alle samtaler som hennes far og jeg har. De tre andre barna lekersammen, mens hun står og lytter. Veldig oppmerksom på alt som skjer rundt henne.

Har jeg grunn til å være bekymret, eller lager jeg mye ut av ingen ting her.

Jeg synes barre det er så underlig at datteren får beskjed om at de feiler henne alt mulig, når det ikke gjør det...

Konstruktive kommentarer tas i mot med stor takk

Er hun engstelig for noe? siden hun er så oppmerksom på voksenprat?

har bare en ting å si,siden dere har hun halve tiden, så bør far være med på helsestasjon. Også du. Hva sier skolen? Er far deltagende der? Du? Sammen med mor?

her tror jeg det er viktig at alle sammen snakker samme språk. I samme rom.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Er hun engstelig for noe? siden hun er så oppmerksom på voksenprat?

har bare en ting å si,siden dere har hun halve tiden, så bør far være med på helsestasjon. Også du. Hva sier skolen? Er far deltagende der? Du? Sammen med mor?

her tror jeg det er viktig at alle sammen snakker samme språk. I samme rom.

Det som oftest har skjedd her, er at datteren har informert far om timene hos helsestasjonen. Ikke mor. Hun blir forbannet når far dukker opp, og vil ta del i disse timene. Han undersøker selvsagt når timen er, og ber om å få delta i det som har med datteren å gjøre. Dette blir ikke tatt positivt opp av mor...

Vi hører ingen ting fra skolen. På foreldresamtalene gis det inntrykk av en rolig og flink jente, som ingen har noe å utsette på.

Jeg er ingen populær person i mors øyne. Så hvis jeg skulle deltatt på timer hos helsestasjonen, eller på samtaler på skolen, er jeg redd det hadde gjort tingene enda verre.

Jeg møter svært sjelden mor til jenta, men likevel blir jeg omtalt i svært negative ordelag... Jeg er der for jenta som om det skulle vært min egen datter, men jeg vil aller nødigst bli en som ødelegger for henne. Og det føler jeg at jeg gjør, hvis jeg "trør innenfor" grensen, hvis du skjønner...

Dette er så vanskelig...

Siste nå er at mor har kjempet seg til en henvisning ti psykolog for datteren. Far får ikke ut av mor hva bakgrunnen for dette er. Annet enn at jenta dikter opphistorier, og til tider ikke snakker sant.

Er ikke dette ganske typisk for barn i den alderen ?

Og er det virkelig nødvendig å sende en 6 åring til psykolog for dette ???

[Gjest Gjest_hei_*]

Er dette et problem for far, og hva har han tenkt å gjøre med det i så fall? Eller sitter han og hører på deg, og gjør som du vil? Og ville ellers ikke reagert dersom du ikke gjorde det?

I alle tilfelle er det ikke noe du kan gjøre. Annet enn å støtte far uten å være den som pisker frem noe.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Er dette et problem for far, og hva har han tenkt å gjøre med det i så fall? Eller sitter han og hører på deg, og gjør som du vil? Og ville ellers ikke reagert dersom du ikke gjorde det?

I alle tilfelle er det ikke noe du kan gjøre. Annet enn å støtte far uten å være den som pisker frem noe.

Alt dette er et stort problem for far. Han blir holdt utenfor alt som har med barna å gjøre. Barnas mor unnlater å informere far om dette med helsestasjon mm, og gjør dette med kun et mål for øye, nemlig å fremstille ham som en far som ikke bryr seg.

Dette har hun gjort siden dag 1, etter at hun forlot ham. Via rettsak, truende tlf.samtaler, brev mm.

Jeg prøver etter beste evne å holde meg på sidelinjen i denne konflikten, men er der selvsagt for sambo, og støtter ham 100%.

Jeg syns bare det er så trist at datteren blir brukt som en brikke, i spillet mor fører mot far.

[Gjest Gjest]

Det som oftest har skjedd her, er at datteren har informert far om timene hos helsestasjonen. Ikke mor. Hun blir forbannet når far dukker opp, og vil ta del i disse timene. Han undersøker selvsagt når timen er, og ber om å få delta i det som har med datteren å gjøre. Dette blir ikke tatt positivt opp av mor...

Vi hører ingen ting fra skolen. På foreldresamtalene gis det inntrykk av en rolig og flink jente, som ingen har noe å utsette på.

Jeg er ingen populær person i mors øyne. Så hvis jeg skulle deltatt på timer hos helsestasjonen, eller på samtaler på skolen, er jeg redd det hadde gjort tingene enda verre.

Jeg møter svært sjelden mor til jenta, men likevel blir jeg omtalt i svært negative ordelag... Jeg er der for jenta som om det skulle vært min egen datter, men jeg vil aller nødigst bli en som ødelegger for henne. Og det føler jeg at jeg gjør, hvis jeg "trør innenfor" grensen, hvis du skjønner...

Dette er så vanskelig...

Siste nå er at mor har kjempet seg til en henvisning ti psykolog for datteren. Far får ikke ut av mor hva bakgrunnen for dette er. Annet enn at jenta dikter opphistorier, og til tider ikke snakker sant.

Er ikke dette ganske typisk for barn i den alderen ?

Og er det virkelig nødvendig å sende en 6 åring til psykolog for dette ???

I hvilken grad kan en 6 åring informere en voksen om hvorfor, og hva skjer? Forteller datter om hvorfor hun er på helsestasjon?

La nå mor bli forbannet over at far dukker opp på helsestasjonen. Han har jo datter så mye, og er far, så det har stor betydning at far tar del. At mor presser frem time til psykolog...far kontakter psykolog og krever å få være med i evalueringen.

At en mor blir forbannet når far dukker opp, tyder på at hun sliter enda med deres forhold\ brudd. At du er upopulær, det er jo et vanlig tema der en har fått ny partner.

At du blir omtalt i negativt av mor, har du det fra datteren? Kan det være sant? Er det en sammenheng her, mellom det mor påstår( hennes fantasier) og at datter vil spille fam. opp mot hverandre?

En 6 åring har livlig fantasi,men det skal jo noe til før en kontakter psykolog. Da tror jeg at jeg har sett problemer både hjemm, på skolen og andre plasser

Har ikke noen råd utover at far må på banen veldig sterkt. At mor blir forbannet, slår bare tilbake til henne selv i hjapparatet.

Voksnes følelser får komme i annen rekke

[Gjest Gjest_stemor_*]

At du er upopulær, det er jo et vanlig tema der en har fått ny partner.

At du blir omtalt i negativt av mor, har du det fra datteren? Kan det være sant?

Dette er ting hun sier direkte til min sambo. Både hun og hennes mor ringer her og smeller og skjeller på oss begge...

Og jeg kunne ikke vært mer enig med deg, gjest, voksnes følelser kommer i siste rekke her. Fokuset må være på datteren

[Gjest Gjest_hei_*]

Men dersom de har delt foreldreansvar og jenta bor 50/50 så kan jeg ikke fatte hvordan mor klarer å holde far unna noe slikt som psykologtime. En psykolog har ikke LOV til å underholde informasjon fra far. Eller skolen for den saks skyld. Om de gjør så er det bare å skaffe en advokat.

Om dere er så bekymret, så bør dere jo ta det til familiekontoret i første omgang og få mor i tale. Dette synes for meg ganske merkelig når dere faktisk har ungen så mye.

[Gjest Gjest]

Kanskje mor projiserer sine problemer over på datteren, og liker å være den gode mor overfor etatene og få masse oppmerksomhet selv?

Det er i hvertfall ikke fordi hun har unik innsikt i datterens situasjon, når hun vil ha 6-åringen til å slanke seg til tross for sin egen spiseforstyrrelse.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Kanskje mor projiserer sine problemer over på datteren, og liker å være den gode mor overfor etatene og få masse oppmerksomhet selv?

Det er i hvertfall ikke fordi hun har unik innsikt i datterens situasjon, når hun vil ha 6-åringen til å slanke seg til tross for sin egen spiseforstyrrelse.

Det er akkurat dette jeg mistenker.

Når jenta er hos oss, finner jeg ikke et eneste "problem" hos henne. Hun er blid og glad og koser seg sammen med de andre barna.

Det er derfor jeg synes at når mor påtvinger datteren psykologhjelp, er det helt uten grunn. Iallefall slik jeg opplever det.

[Gjest Gjest_hei_*]

Men hva er det du ønsker å gjøre med det? Ettersom du ber om råd her? Vil du at jenta skal bo fulltid hos dere? I så fall er reduksjonen i samvær med mor så liten, at om det er problemer, så vil de neppe bli borte. Heller tvert imot.

Og hvorfor så liten tillit til psykolog, skole og andre profesjonelle? Om dette viser seg å være mors problem, så vil i alle fall en psykolog se det temmelig raskt!

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Men hva er det du ønsker å gjøre med det? Ettersom du ber om råd her? Vil du at jenta skal bo fulltid hos dere? I så fall er reduksjonen i samvær med mor så liten, at om det er problemer, så vil de neppe bli borte. Heller tvert imot.

Og hvorfor så liten tillit til psykolog, skole og andre profesjonelle? Om dette viser seg å være mors problem, så vil i alle fall en psykolog se det temmelig raskt!

Ja, hva vil jeg med dette ??? Jeg vil bare at jenta skal ha det godt. At hun skal slippe å forholde se til mors problemer, og bli "påtvunget" den ene diagnosen etter den andre. Uten at det har noe rot i virkeligheten. Når test på test får negativt resultat, og ingen greier å påvise noen allergier eller sykdommer hos jenta, så undrer det meg hvorfor mor fortsetter og fortsetter.

Jeg har ikke sagt at jeg har liten tiltro til psykolog eller skole, jeg er bare forundret over hvorfor det ikke kommer klare grunner til hvorfor jenta skal henvises. Og når vi ikke ser noen tegn til at jenta har problemer, så prøver vi selvsagt å finne ute hva henvisningen grunner i. Noe mor unngår å informere om.

Jeg vil bare at jenta skal ha en vanlig hverdag, som andre barn.

Er det så galt ???

[Gjest Gjest]

Jeg vil bare at jenta skal ha en vanlig hverdag, som andre barn.

Er det så galt ???

Nei, overhodet ikke, jeg forstår deg veldig godt. Jeg har ikke barn selv og har dessverre ikke noe erfaring med dette på andre måter heller, men jeg vil si at jeg synes det er fint at du bryr deg så mye om stedatteren din og prøver å gjøre det som er best for henne. Stor til en snill stemor!

[msplum]

Dessverre finnes det foreldre der ute som mener at de har rett til å ødelegge sine barn.

Slik jeg ser det er det 2 ting dere kan gjøre. Enten må dere gå til rettsak for å få omsorgen for barnet basert på omsorgssvikt. Gjennom en slik rettsak vil dere også kunne begrense mors samvær og dermed også hennes påvirkning.

Sannynligvis vil dere ikke komme noen vei med dette. Og hva med barnets søsken? Så vidt jeg forstår ut fra første innlegget ditt gjelder din bekymring bare dette ene barnet.

Dermed står dere igjen med alternativ 2, nemlig å gjøre så godt dere kan med å "rydde opp" etter mor. Dere må være de stabile og trygge som jenta alltid kan komme til.

Se positivt på at barnet har fått komme til psykolog. Hvis hun får fortsette der vil hun kunne få hjelp til å bearbeide de psykiske belastingene hennes mor utsetter henne for. Hvis psykologen finner det for ille er han pliktet til å levere en bekymringsmelding til barnevernet og dere vil stå sterkere i forhold til en eventuell omsorgsovertakelse.

Lykke til!

[Gjest Gjest_hei_*]

Ja, hva vil jeg med dette ??? Jeg vil bare at jenta skal ha det godt. At hun skal slippe å forholde se til mors problemer, og bli "påtvunget" den ene diagnosen etter den andre. Uten at det har noe rot i virkeligheten. Når test på test får negativt resultat, og ingen greier å påvise noen allergier eller sykdommer hos jenta, så undrer det meg hvorfor mor fortsetter og fortsetter.

Jeg har ikke sagt at jeg har liten tiltro til psykolog eller skole, jeg er bare forundret over hvorfor det ikke kommer klare grunner til hvorfor jenta skal henvises. Og når vi ikke ser noen tegn til at jenta har problemer, så prøver vi selvsagt å finne ute hva henvisningen grunner i. Noe mor unngår å informere om.

Jeg vil bare at jenta skal ha en vanlig hverdag, som andre barn.

Er det så galt ???

Nei absolutt ikke. Men jeg synes grunnlaget for dine anklagelser mot mor og jentas oppførsel er veldig tynne. Og ikke egnet til annet enn å skape problemer. Om jenta hadde hatt større problemer på grunn av dette. Så ville skolen også ha reagert. Og andre. Og de ville tatt det opp med FAR.

Dessuten, det KAN være en grunn til det som dere ikke plukker opp. Og det KAN være grunner som dere ikke har noe med. I første omgang. Jeg tror ikke at jenta uansett tar skade av en time eller to hos psykolog. Det må heller være av det gode at en psykolog kan fange opp det du mener er riv ruskende galt hos mor!

[Jade]

Ja, selv om hun tilsynelatende ikke sliter hos dere, så sliter hun hos mor. Uansett grunn, så er det godt å få snakket om det, og kanskje få hjelp til det.

Far kan vel kreve å få vite resultatet hos psykologen? Og kanskje ha en avtale med helsesøster at han blir kontaktet når hun får time der?

[babord]

Dessuten, det KAN være en grunn til det som dere ikke plukker opp. Og det KAN være grunner som dere ikke har noe med. I første omgang.

Hvilke grunner for at ei lita jente skal gå til psykolog o.l har mor noe med, men ikke far? Han har da like mye med livet til barnet sitt!

Jeg synes det er sjokkerende at moren kan be et lite barn om å slanke seg, spesielt når hun har hatt spiseforstyrrelser selv! Hun høres ikke stabil ut.

[Gjest ViljaH]

Hei,

Jeg tror far kan kreve av helsestasjon og andre helseinstitusjoner om å holdes i loopen, dvs. alle innkallinger og henvisninger skal han orienteres om. Han kan forklare dem at han vil ha egen beskjed/brev om slike fordi det er vanskelig samarbeidsklima med mor, og han ønsker å følge opp datteren sin.

Jeg tror også det er en mulighet for at jenta lytter så mye fordi hun har fått beskjed av mor om å rapportere tilbake til henne alt som skjer og samtales om hos far... Jenta blir sannsynligvis utspurt av mor i stor grad. Så får mor mer å henge seg opp i... Dere kan ikke gjøre noe med dette, annet enn mulig spørre jenta om mor pleier å spørre henne hva dere snakker om. Og så passe på at det dere snakker om når jenta er innen rekkevidde er trivielt og ufarlig. I tillegg oppmuntre henne jevnlig til å delta i leken, og ikke stå vakt Dere har nok ufrivillig fått en liten spion i huset - men dere er eldre og smartere, og kan lett håndtere det.

[Phaedra]

[...] Og det KAN være grunner som dere ikke har noe med.

Vi snakker jo faktisk også om faren her. Slik jeg ser det så er ikke psykologitime til barnet, eller beskjed til et så ungt barn om å slanke seg, noe faren kanskje ikke har noe med - bare fordi moren har sine grunner. Det er klart de er bekymret når de ikke vet hvorfor!

Det er ikke dermed sagt at det er noe farlig for jenta å gå til psykolog. Det er heller ikke *farlig* at jenta tester seg for alle mulige allergier, men som far så bør man vel spørre seg hvorfor datteren stadig vekk testes hvis hun ikke viser noen som helst tegn på allergi hjemme hos ham? Jeg klarer ikke å se i hvilke tilfeller faren skal kunne si "det der har jeg ikke noe med" når det gjelder barnets ve og vel.

Til TS, jeg ville også vært bekymret hvis jeg hadde vært i din situasjon. Det høres ut som om far og mor har en god del som ikke er ferdig diskutert. Jeg ville ihvertfall, som den ene foreldren, krevd å bli holdt oppdatert på alt som har med datteren min sin helse (fysisk eller psykisk) å gjøre. Det var noen som foreslo familiekontoret. Jeg vet ikke om dette kan være til hjelp, men på en eller annen måte så burde foreldrene sette seg sammen og ta en prat - kanskje far kan avtale med mor at han skal ta en prat med datteren om hvordan (og hvorfor) hun er så vanskelig hos mor? Det kan jo faktisk godt hende at jenta oppfører seg helt annerledes der enn hos dere, og det kan hende at hun gjør det for å "straffe" moren fordi hun er sint eller usikker på et eller annet. Kanskje hun trenger å snakke ut med begge foreldrene til stede? (Slik mor er framstilt så høres hun ikke veldig klar ut for samarbeid, men det kan jo hende at hun bare ikke orker eller vet hvordan hun skal ta det første steget.)

Når det gjelder dette med å lytte på samtaler til voksne, og å hele tiden ville delta så er dette noe jeg også har opplevd med stebarna mine. Det varte en lang periode og så gikk det over igjen. I vårt tilfelle så var det fordi barna følte at de ikke fikk være med nok på planlegging av ting og at det ble tatt en del avgjørelser på "topp-planet" som de gjerne ville være med og diskutere

Du får hvertfall ha lykke til. Jeg synes ikke en 6-åring skal trenge å gå rundt og lure på om hun er syk eller om det er noe galt med henne hele tiden.

[:-) anna]

Tja... hva med å bestille en time hos fastlegen til jenta og be om å bli bedre informert. Om ungen skal til psykolog så må hun ha blitt henvist. Kanskje far skal uttrykke sine bekymringer om at dette er noe som skjer mest i mors hode, overfor fastlegen. Si at han er bekymret for at dette lir for mye for en liten seksåring, og at han ikke kjenner seg igjen i den beskrivelsen mor gir av barnet. Be om råd om hvordan han bør håndtere saken.

Han kan jo også henvise til at skolen ikke vurderer barnet som et barn med problemer.