Når forelskelsen tar slutt

[Gjest Gjest]

Man kan jo ikke gå rundt å være like forelska hele livet, jeg vet det... Har jeg lest et sted at forelskelsen varer rundt 18 mnd tro? Det kan stemme godt med oss.

Jeg traff Kristian på en fest en gang. Jeg følte blikket hans på meg hele kvelden, og da han hadde dratt sendte han en melding til en felles venn av oss der han skrev "for en søt jente!" om meg. Jeg ble litt satt ut, husker jeg, men synes det var koselig. Det skulle ta litt tid før vi møttes igjen, men siden traff vi hverandre ofte hos felles venner. Jeg hadde kjæreste på den tiden, så jeg var ikke interessert i Kristian. Felles venner fortalte at han var betatt av meg, og jeg ble nesten brydd av å være i nærheten av han etter at jeg hørte dette. Vi ble etter hvert litt kjent, men ble så opptatt på hver vår kant og så hverandre ikke på noen mnd.

Så ble det slutt med meg og min samboer, og første gang jeg var ute på byen etter bruddet traff jeg Kristian. Det var faktisk utrolig deilig å se han igjen, men jeg var absolutt ikke klar for noe forhold så jeg holdt en viss avstand. Han var så utrolig snill mot meg, og jeg merket at han fulgte meg med blikket store deler av kvelden. Ei venninne fortalte meg seinere at Kristian hadde snakket om meg helt siden festen. Han var helt solgt, sa hun. Kristian var elektriker, og da jeg flyttet inn i ny leilighet hjalp han meg stadig. Vi ble gode venner, og jeg la merke til at han alltid var der for meg omtrent før jeg rakk å be om hjelp. Jeg ble utrolig glad i han, og merket en viss spenning mellom oss, men holdt fortsatt avstand. En kveld ble vi sittende og se på film, bare oss 2. Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, han begynte å stryke på meg tror jeg. Plutselig satt vi og holdt rundt hverandre, og jeg tror aldri jeg har følt så mye i mitt liv. Jeg kunne kjenne hjertet hans banket hardt, og han skalv på hendene. Etter denne hendelsen la han ikke skjul på hva han følte. Han ville ha meg, og han la sjela si i det.

Ting tok tid med oss, mye fordi jeg akkurat hadde vært i et forhold, og fordi jeg hadde tenkt til å være alene litt. Men Kristian var som en magnet på meg, jeg klarte ikke å holde meg unna. Jeg husker alt som det var i går; vårt første kyss, vår første natt sammen, alle datene våre. Det var så sterkt! Det var så mye følelser hele tiden. Han følte så mye. Han sa så mye fint. Jeg ble helt myk i armene hans, og han sa jeg var den fineste jenta han noen gang hadde sett. Han sa jeg var et fint menneske, bare snill og god, utrolig sjarmerende... Han hadde aldri følt sånn for noen. Og jeg merket det på han også. Han holdt meg så hardt, han kysset meg så intenst, og han så alltid på meg når vi var blant andre mennesker. Venner kommenterte "han er så forelska han. Jeg har aldri sett han sånn før." Og jeg svevde på en rosa sky. Første gang jeg sa jeg elsket han, gråt han litt faktisk. Følsom gutt, dette.

Så ble vi sammen, og vi var verdens lykkeligste begge 2. Han kunne ligge våken halve natta og bare se på meg og stryke på meg. Han gjorde alt for meg, var ekstremt romantisk. Jeg fikk stadig blomster, og små presanger. Vi klarte ikke å holde hendene vekk fra hverandre. "Er det sånn et forhold skal være?" tenkte jeg lykkelig. Jeg følte jeg hadde funnet noe helt unikt, og satt pris på hvert sekund.

Etter en stund så flyttet vi sammen. Jeg har aldri vært så sikker på noe i mitt liv, som at det var det riktige. Og de første månedene var fantastiske. Helt herlig. Så, etter et drøyt år kom hverdagen til oss også... Rotete hus, planlegge hva vi skal ha til middag, slitne etter jobb. Jeg merket det på han først. Han sluttet å være romantisk. I tillegg kysset han meg sjeldnere, og de intense følelsene som helt fra begynnelsen hadde ligget utapå han kunne jeg ikke merke lenger.

Jeg prøvde hardt å holde på "vår væremåte" med å være romantisk, kosete, forføre han osv, men det ble tungt å være den ene som tok initiativ. Dessuten var det jeg savnet mest væremåten hans tidligere. Hvordan han så på meg, hvordan han ikke fikk nok av meg. Jeg ble mer og mer stresset, og til slutt spurte jeg rett ut. Men fikk ikke noe svar. Jeg ble mer sur og kranglete, og til slutt brøyt jeg sammen, gråt og sa jeg savnet det vi hadde. Kristian ble helt satt ut, og skjønte ikke hvorfor jeg tvilte på han. Han bekreftet at han aldri hadde elsket noen så høyt, at han aldri tvilte på følelsene sine, og at han hadde det superfint sammen med meg. "Men man går ikke rundt og er forelska hele livet" sa han.

Det er noen mnd siden krangelen vår. Jeg slo meg på en måte til ro med svaret hans. Jeg vet at han elsker meg. Han gjør alt for meg, han bryr seg så mye! Vi har det veldig bra sammen. Men den forelskelsen vi hadde i begynnelsen er jo borte, spenningen er borte. Jeg merker det på meg selv også nå. Jeg elsker han over alt, men jeg har ikke så behov for å kysse og kose lenger. Det hender fortsatt at jeg får blomster, og han er flink til å si at han elsker meg. Men sånn som det var i begynnelsen, er det ikke lenger. Han virker så forandra på meg, fordi mitt inntrykk av han var jo at han var sånn. Følsom, romantisk, lidenskapelig. Den lidenskapen har jeg ikke sett noe til på snart et år. men jeg har et trygt og godt forhold, med en mann jeg ønsker å dele livet mitt med.

Hvorfor er det sånn? At forelskelsen tar slutt, at hverdagen innhenter en, og at man blir helt annerledes ovenfor hverandre? Jeg husker hvor mye energi forholdet vårt ga meg i begynnelsen. Jeg følte meg helt fantastisk. Nå føler jeg meg så mye sliten, og må tilbringe tid med venner for å få energi. Jeg synes det er trist. Når jeg møter en mann på fest, og han ser på meg med det blikket som Kristian pleide å se på meg med, da sliter jeg. Jeg ville aldri vært utro. Jeg har jo funnet mannen i mitt liv. Men de følelsene jeg hadde det første året var en opplevelse for livet, og mange ganger sitter jeg og tenker på hvordan det var og gråter litt. Hvorfor kan det ikke vare?

[Gjest Illiya]

Jeg tror det er fordi det blir for slitsomt både fysisk og psykisk i lengden å gå så mye opp i et annet menneske som man gjør når man er forelsket.

Men det er ingen grunn til å slutt å kose og være romantisk. Vi koser like mye nå, etter 7 år, som vi gjorde i starten, men den stormende forelskelsen er jo over nå.

[Gjest Gjest]

Dette er vel helt normalt, altså at forelskelsen avtar kraftig etter en tid. Heldgivis, kanskje...?

Å fortsatt pleie forholdet etter den første intense fasen, det er en kunst ikke alle behersker. Kanskje det er tilfellet med dere? Høres ut som noe dere bør jobbe med, sammen.

[Gjest Gjest]

Det første jeg tenkte når jeg så overskrifte var: Det lurer jeg på også!

Også begynte jeg og lese. Skulle nesten tro jeg hadde skrivd hele greia!! Kjæresten mi heter også Kristian og er også elektriker!

Vi har det på samme måte, og jeg tror ingen kan gjøre noe med det. Bare vær glad du har finni en som elsker deg så mye som ha gjør:)

[Gjest Gjest_jente20_*]

Hei, har det også helt likt som deg. Bare vi har vært sammen i 3 år.

I begynnelsen gjorde han ALT, han kunne sikkert krøpet på alle 4 for å komme til meg. Nå kunne han ikke det.. Synes også det er veldig trist

For jeg ble liksom forelsket i kjæresten min slik han var i "kaprings-fasen", og nå er han forandret ( eller blitt seg selv).

Jeg blir 20 år og syns det er utrolig trist at forelskelses følelsen er over allerede. Det er jo i ungdomstiden man skal være forelsket.

Det er på en måte som han går lei, og "vet" han har deg.

En del avstand bringer tilbake "jakten" i han som regel. Derfor har jeg nesten av og til lyst til å reise vekk noen måneder. Da kan jeg tenke meg han hadde blitt mer romantisk osv igjen. Men man kan jo ikke akuratt reise vekk heller bare for å bringe frem romantikken og forelskelsen.

Hva skal vi jenter gjøre?

[Gjest Gjest]

Tror ikke det er så mye vi kan gjøre desverre. problemet er at man føler man blir tatt for gitt...

[Gjest Gjest]

Jeg tror at svaret er: Dere er unge. For unge til å virkelig ønske et livslangt forhold, for da er man inneforstått med at den første vanvittige spenningsfasen er forbigående. Det roer seg, det blir annerledes, det blir hverdag. Det er slik det er for de aller, aller, aller fleste. Jeg vil helst si alle. Dersom dere ikke er modne nok til å innse, takle og forholde dere til dette, er dere rett og slett ikke klare for å etablere et forhold som man ønsker skal vare for alltid. Da er det bedre å "shoppe" forelskelser en stund, mens man er type 17 - 26, så kommer forstanden etterhvert.

Sier ikke at det er noe galt med dere, bare at dette er for meg et symptom på at man ikke er klar. Altså at man blir bekymret over at forelskelsesrusen går over, og helst vil oppleve den igjen. Og igjen.

[Gjest Gjest_betty_*]

Jeg tror at svaret er: Dere er unge. For unge til å virkelig ønske et livslangt forhold, for da er man inneforstått med at den første vanvittige spenningsfasen er forbigående. Det roer seg, det blir annerledes, det blir hverdag. Det er slik det er for de aller, aller, aller fleste. Jeg vil helst si alle. Dersom dere ikke er modne nok til å innse, takle og forholde dere til dette, er dere rett og slett ikke klare for å etablere et forhold som man ønsker skal vare for alltid. Da er det bedre å "shoppe" forelskelser en stund, mens man er type 17 - 26, så kommer forstanden etterhvert.

Sier ikke at det er noe galt med dere, bare at dette er for meg et symptom på at man ikke er klar. Altså at man blir bekymret over at forelskelsesrusen går over, og helst vil oppleve den igjen. Og igjen.

Godt svar

[Gjest tottelitt]

Til TS (og alle de andre som føler at de har det likt).

Jeg vil gjerne melde meg inn i deres lille klubb... Jeg føler det akkuart likt for tiden, og ingenting hjelper...

Vi har vært sammen siden juni 2005 nå, så vi har jo vært sammen i 3 og et halvt år nå, og jeg føler meg forbigått, "oversett", lite "appriciated" (argh, hjerneteppe for det ordet på norsk), og litt ensom egentlig...

Vi deler leilighet... Spiser så og si alltid middag med hverandre... Og det kan gå hele dager uten at vi sier (nesten) noe som helst til hverandre... Og gud vet hvorlenge det er siden jeg har fått noe romantisk (som blomster e.l.) eller han av egen fri vilje har sagt at jeg ser pen ut ect...

Jeg savner egentlig bare å få noe "input" fra han... Som om jeg faktisk var kvinnen i hans liv, og ikke bare "en dal av møblementet"...

Jeg er en person som overanalyserer, -tenker og -vurderer ALT, mye mer enn det jeg burde ha gjort... Men jeg kan ikke skru av hjernen min... Den står så og si altid i høygir, så jeg leser alltid alt for mye inn i en situasjon, og det gjør meg sliten... Og da begynner bare tårene mine å trille (ja jeg er et følesesmenneske)...

Jeg elsker han veldig høyt, men dette sliter på meg...

Kos til alle fra Tottelitt

[Gjest erfaren kvinne :)]

jenter, dette er HEEEEEELT 100% vanlig og normalt!

selvom jeg også savner den romantiske gutten han var når vi var nyforelska. nesten så han var litt for innpåsliten med konstante meldinger med søte ord, blomster, sjalu osv... og nå må jeg skrike etter litt oppmerksomhet.

"jeg vil ha kos!!!" i starten får vi stadig bekreftelse på at vi er høyt elsket og beundret. jeg tror ofte men tar det som en selvfølge at vi skal vite det av de etter lenge. de bor jo med deg, og sier han elsker deg. han er jo der for deg, og tilbringer tiden sin med deg. de forstår ikke alltid dette med våre behov når rusen har lagt seg og fisken i havet endelig kapret. jaktinstinket har blitt lagt på hylla.

min samover tar heller ikke initiativ lenger, jeg må fortelle han hele tiden hva jeg vil ha.

det er noe jeg må akseptere. jeg prøver heller å snu det og se på meg selv. jeg må fortelle han det, og ikke ta ting som en selvfølge eller at han skal lese tankene mine.

forelskelse blir til ekte dyp kjærlighet hvor VENNSKAP er nøkkelen til et godt og langt samliv. så må man prøve å finne stunder som dyrker den gode følelsen.

selvom forelskelsen er god, er den tryggheten som nå har blitt etablert- enda bedre! vite hvor man har hverandre, kjenne hverandre ut og inn. ingen store, stygge overalskelser fra partner. tørre å være seg selv på godt og vondt. ikke være redd for hva han tenker. ikke tørre gå på do, fise eller vise seg uten sminke.

alt er nå tryggt og god- og den savner så og si alle single..

den gode trygge armkroken

[Gjest jente i forhold]

jenter, dette er HEEEEEELT 100% vanlig og normalt!

selvom jeg også savner den romantiske gutten han var når vi var nyforelska. nesten så han var litt for innpåsliten med konstante meldinger med søte ord, blomster, sjalu osv... og nå må jeg skrike etter litt oppmerksomhet.

"jeg vil ha kos!!!" i starten får vi stadig bekreftelse på at vi er høyt elsket og beundret. jeg tror ofte men tar det som en selvfølge at vi skal vite det av de etter lenge. de bor jo med deg, og sier han elsker deg. han er jo der for deg, og tilbringer tiden sin med deg. de forstår ikke alltid dette med våre behov når rusen har lagt seg og fisken i havet endelig kapret. jaktinstinket har blitt lagt på hylla.

min samover tar heller ikke initiativ lenger, jeg må fortelle han hele tiden hva jeg vil ha.

det er noe jeg må akseptere. jeg prøver heller å snu det og se på meg selv. jeg må fortelle han det, og ikke ta ting som en selvfølge eller at han skal lese tankene mine.

forelskelse blir til ekte dyp kjærlighet hvor VENNSKAP er nøkkelen til et godt og langt samliv. så må man prøve å finne stunder som dyrker den gode følelsen.

selvom forelskelsen er god, er den tryggheten som nå har blitt etablert- enda bedre! vite hvor man har hverandre, kjenne hverandre ut og inn. ingen store, stygge overalskelser fra partner. tørre å være seg selv på godt og vondt. ikke være redd for hva han tenker. ikke tørre gå på do, fise eller vise seg uten sminke.

alt er nå tryggt og god- og den savner så og si alle single..

den gode trygge armkroken

Bra sagt, det fikk meg til å tenke litt