Hjelp til å forstå hva han vil...

[Gjest Gjest_Sessan_*]

Hei.

Skal prøve å gjøre dette mer kortfattet og enkelt enn det kanskje er.

Jeg har truffet en mann over ganske lang tid nå. Nærmere to år. Når vi ble kjent i begynnelsen var han fortsatt i et samboerforhold, som hadde vart i overkant av 12 år. Dette forholdet tok slutt noen måneder etter vi traff hverandre første gang.

I begynnelsen var det mest en morsom flørt, men over tid har det hele utviklet seg til at vi har blitt veldig glade i hverandre, og tilbringer mye "kvalitetstid" sammen. Vi treffes ca 3 dager i uka, sender masse meldinger hver eneste dag, og snakker på tlf flere ganger i uken. Vi har også reist på ferie sammen, og planlegger flere turer.

Han har hele tiden sagt at han ikke er klar for noe forhold, og at han nå ønsker å være ungkar igjen, etter et langt samboerforhold. Jeg har godtatt dette, men ting har likevel eskalert fra "elsker"-forhold til noe som likner mistenkelig på et kjæresteforhold. Og han har ikke noe imot dette selv, så lenge han får pressisert at vi ikke er kjærester.

For meg blir det mange ting som er motstridende her. Han sier han ikke ønsker å være kjærester og at vi begge skal være frie til å treffe hvem vi vil og gjøre hva vi vil. Likevel syns han det er veldig kjipt dersom jeg går ut med andre menn. Han sier også "jeg trenger ingen andre enn deg" til meg, og jeg er "jenta hans" og i det hele tatt.

Noen stikkord:

- Vi sier vi er kjempeglade i hverandre. Flere ganger hver dag.

- Vi har truffet hverandre flere ganger i uken i snart 2 år.

- Han har tatt meg med på fest med sine venner, og har ingen problemer med å kysse og klemme på meg forran dem. MEN: ute blant folk kan jeg merke at han er nervøs for å møte på andre kjente. Eks-samboeren eller sånt.

- Han sier ofte: jeg trenger bare litt tid.

- Han har egne "kriterier" som en potensiell kjæreste må oppfylle(ikke røyker o.l.) Jeg oppfyller alle...og han vet det.

- Forholdet har utviklet seg fra å være basert i stor grad på sex, til å bli et kjærlighetsforhold hvor vi gjerne kan sove i samme seng uten at det "skjer noe." Vi treffes fordi vi er glade i hverandre og trives i hverandres selskap, ikke nødvendigvis fordi vi bare har lyst på sex. Vi er absolutt IKKE det man kan kalle fucking good friends, eller friends with benefits.

- Han har truffet min mor, ved en "feiltagelse." Og han ble IKKE brydd av det overhode. Syntes bare det var gøy og koselig. Men jeg har ikke truffet hans foreldre(selv om jeg vet at de vet om meg...)og tror heller ikke jeg kommer til å få treffe dem i løpet av en god stund ennå.

- I en tid hvor jeg hadde litt problemer på boligfronten tilbød han meg å flytte inn til han for en periode. Selvfølgelig bare i en overgangsperiode, men likevel.

- Vi sier stadig vekk at vi er forelsket i hverandre. Og når jeg konfronterer han med at han kanskje er litt mer forelsket i meg enn det som er "bra for han" så bare bekrefter han det med smil og taushet eller noen spake "ja..jeg er kanskje det".

Slik jeg opplever det så sitter vi begge og lurer oss selv.

Han er forelsket, men ønsker ikke å innrømme det fordi han så gjerne vil holde på ungkars-statusen. Han vil ha i både pose og sekk: kjæreste når det passer, frihet når det passer.

Jeg sitter og innbiller meg at det en gang i fremtiden kommer til å bli oss to, bare jeg gir han all den tiden han ber om. Mens realiteten kanskje er en annen og jeg egentlig kaster bort tiden min..?

Det siste der er egentlig mitt spørsmål:

Kommer det noen gang til å bli oss to? Er det bare jeg som driver med ønsketenkning, eller er det virkelig noe her som han bare nekter å innse?

Jeg kunne ofte tenke meg å spørre han følgende: om drømmedama plutselig en dag stod forran deg...si, imorgen. Ville du da sagt "hei, du er drømmedama mi, men kan du vente noen år? Jeg vil være litt ungkar skjønner du." ???

Dette ble litt lengre enn planlagt, men håper situasjonen har kommet greit frem og håper på litt tilbakemeldinger fra noen "utenifra." Trenger det sårt...

[Drua]

Først må du være sikker på hva du vil, og så må du nesten bare snakke med han. Jeg kan forstå han, og det virker som om du gjør det også. Han har vært i et langt forhold, han er ikke klar for å binde seg, men han har det veldig behagelig sånn som forholdet deres er nå. Han vet sikkert ikke helt hva han vil, for han har ikke blitt presset til å bestemme seg for det, tiden har gått og dere -eller ihvertfall han- har havnet i en comfortzone. Samtidig så sier han at han er forelsket i deg, så jeg skjønner at du blir forvirret. Så er det jo opp til deg da, hvor mye tid du vil gi han, hvor mye du vil investere.

Kanskje det lureste er at du sier til han at du er forelsket og vet hva du vil, men at du blir veldig usikker på han og hva han vil og at du ønsker at han skal finne det ut? Og kanskje til og med at dere tar en pause fra hverandre mens han gjør det, fordi du blir forvirret og frustrert av denne situasjonen?

If you love someone, set them free. If they come back they're yours ; if they don't they never were. Kanskje det er noe i det?

[Gjest Gjest_Sessan_*]

Først må du være sikker på hva du vil, og så må du nesten bare snakke med han. Jeg kan forstå han, og det virker som om du gjør det også. Han har vært i et langt forhold, han er ikke klar for å binde seg, men han har det veldig behagelig sånn som forholdet deres er nå. Han vet sikkert ikke helt hva han vil, for han har ikke blitt presset til å bestemme seg for det, tiden har gått og dere -eller ihvertfall han- har havnet i en comfortzone. Samtidig så sier han at han er forelsket i deg, så jeg skjønner at du blir forvirret. Så er det jo opp til deg da, hvor mye tid du vil gi han, hvor mye du vil investere.

Kanskje det lureste er at du sier til han at du er forelsket og vet hva du vil, men at du blir veldig usikker på han og hva han vil og at du ønsker at han skal finne det ut? Og kanskje til og med at dere tar en pause fra hverandre mens han gjør det, fordi du blir forvirret og frustrert av denne situasjonen?

If you love someone, set them free. If they come back they're yours ; if they don't they never were. Kanskje det er noe i det?

Tusen takk. Her satte du egentlig ord på endel ting jeg ikke klarte å få frem selv. Det er akkurat slik jeg føler det. Vi er i en comforzone og alt er fint, så "hvorfor gjøre noe med det" liksom.

Jeg har vurdert sterkt å be om en liten pause. Kanskje bare på 2-3 uker, og aller mest for at han skal kunne få kjenne på hvordan et liv uten meg ville vært. For jeg vet med meg selv at 3 uker uten han er helt uutholdelig. Men jeg tror han fornekter for seg selv at han ville syntes det samme om meg.

Føler på mange måter at hvis jeg presser han så står jeg i fare for å miste han, men samtidig...hvor mye tid skal han ha? 2 år? 4 år? 6år?

[Drua]

Tusen takk. Her satte du egentlig ord på endel ting jeg ikke klarte å få frem selv. Det er akkurat slik jeg føler det. Vi er i en comforzone og alt er fint, så "hvorfor gjøre noe med det" liksom.

Jeg har vurdert sterkt å be om en liten pause. Kanskje bare på 2-3 uker, og aller mest for at han skal kunne få kjenne på hvordan et liv uten meg ville vært. For jeg vet med meg selv at 3 uker uten han er helt uutholdelig. Men jeg tror han fornekter for seg selv at han ville syntes det samme om meg.

Føler på mange måter at hvis jeg presser han så står jeg i fare for å miste han, men samtidig...hvor mye tid skal han ha? 2 år? 4 år? 6år?

Så lenge han ikke ser noen grunn til å forandre på opplegget deres, er jo alt dette helt opp til deg. Hvis du orker å ha det på denne måten kan dere jo ha det sånn i årevis såklart, men det virker jo som at dette plager deg en smule - å ikke hundre prosent vite hvor du har ham. Og det skjønner jeg, det må jo være fryktelig slitsomt i lengden. Å være forelsket er slitsomt på en god måte, å være usikker er slitsomt på en vond måte.

Jeg tenker som så at en pause nå kan være lurt, for å finne ut hvor dere står i forhold til hverandre. Du vet kanskje, eller du tror ihvertfall at det blir uutholdelig- men det kan jo hende at du også har godt av å få situasjonen litt på avstand noen uker for å virkelig kunne kjenne på hva du føler for han uten at hans tilstedeværelse fyrer oppunder forelskelsen. En pause for han betyr jo at han rives ut av "comfortzonen" han har havnet i da, og det er jo mulig at en pause for han vil oppleves mer forvirrende for han enn for deg, for siden det er ditt forslag så har du fått forberedt deg mentalt. Og er det sånn at han tar "lett" på dette forholdet, så vil du jo merke det fort tenker jeg, hvor mye/lite han savner deg og tenker på deg - hvor bra han "klarer seg uten deg". Men, det kan jo komme mye godt ut av det! For selv om det er vondt å savne hverandre, så kan det booste forelskelsen for dere begge og gjøre det så mye bedre å se hverandre igjen- og gjøre at dere finner ut at dere vil være sammen.

[Gjest Gjest_Sessan_*]

Jeg skal ut og reise om ikke så lenge, og blir borte ca 3 uker. Dette gir en ganske god mulighet til å la være å ha kontakt denne perioden. Har vurdert veldig å be om en pause da, men tenker at det kansje er litt "urettferdig." Da er jo jeg bortreist på ferie og opplever masse gøy, så tiden går jo kanskje litt fortere og enklere for meg. Mens han er den som "sitter igjen." Dermed kan det kanskje virke som piece of cake for meg, mens han sitter og kjeder seg og venter på at jeg skal komme hjem.

Men samtidig så er jo jeg også ganske så klar over hva det er jeg ønsker her. Jeg føler ikke at jeg lurer så veldig på hva jeg vil, men jeg vil at han skal kjenne på hvordan livet hans ville vært uten meg. Og da spiller det jo ingen rolle om jeg er i utlandet eller i Norge, så lenge vi kutter kontakten i 3 uker.

Blir det dumt å legge pausen til når jeg er på ferie? Eller er det egentlig perfekt timing?

Og...jeg er litt redd for at han vil ta dette veldig ille opp. At han tror jeg vil ha pause bare for å være "fri" på ferie(enda jeg i utgangspunktet er singel, og kan gjøre akkurat som jeg vil.) Eller at han syns dette er et så kjipt forslag at han ikke er interessert i å gjøre det for meg. Men...da har jeg vel egentlig funnet svaret mitt uansett, og da er han vel egentlig ingenting å spare på..?

[Gjest Gjest]

Make him jealous

Forbered deg på at en pause, initiert av deg, vil kunne drive han inn i en tilstand hvor han vil oppsøke andre damer for å bevise ovenfor seg selv at det ikke bryr han.

[Drua]

Hm... Jeg tror at jeg bare hadde tenkt pause inni hodet mitt på de tre ukene jeg, at jeg hadde vært mindre på'n, ikke ringt eller sendt meldinger først o.l. for å se hvor mye eller hvor lite han tok kontakt med meg- teste litt hvor mye han savnet meg mens jeg var borte.

Jeg hadde nok også vært redd for at han skulle misforstå fordi du skal bort, med at du vil være "fri" og sånn, når det ikke er det som er greia i det hele tatt.

Så, jeg synes at du skal vente med å deklarere pause på ordentlig til du har vært borte disse tre ukene, og ser hvordan det blir å komme tilbake. Kanskje det er pause nok?

[Gjest Gjest]

Hm... Jeg tror at jeg bare hadde tenkt pause inni hodet mitt på de tre ukene jeg, at jeg hadde vært mindre på'n, ikke ringt eller sendt meldinger først o.l. for å se hvor mye eller hvor lite han tok kontakt med meg- teste litt hvor mye han savnet meg mens jeg var borte.

Samtidig kan dette være risky... Er han feig og ikke har helt troen på seg selv og er av den typen som trenger mye bekreftelse, kan han tenke at hun ikke er så interessert lenger ettersom hun ikke tar kontakt. Da kan han beskytte seg selv med å oppsøke andre damer istedet, og da blir det større avstand mellom dem...

Det er ikke alltid pause fungerer for å oppnå det man vil, selv om han kanskje egentlig vil ha henne.

[Jade]

De er jo ikke sammen, så hvorfor skulle hun drive og ringe og sende meldinger uansett?

[Drua]

Samtidig kan dette være risky... Er han feig og ikke har helt troen på seg selv og er av den typen som trenger mye bekreftelse, kan han tenke at hun ikke er så interessert lenger ettersom hun ikke tar kontakt. Da kan han beskytte seg selv med å oppsøke andre damer istedet, og da blir det større avstand mellom dem...

Nei det er klart. Men når man er bortreist med jobben eller på ferie eller whatever, så har man jo en "unnskyldning" for at man ikke får vært like tilgjengelig. Det blir en naturlig pause.

Og oppsøker han andre damer bare fordi hun er bortreist og han hører mindre fra henne, hvor forelsket er han da??

[Gjest Gjest over]

Og oppsøker han andre damer bare fordi hun er bortreist og han hører mindre fra henne, hvor forelsket er han da??

Faktisk kan han være minst like forelsket om han reagerer sånn. Det er typisk for en del forpliktningsfobikere som egentlig vil men ikke tør.

Og det er mange, mange slike der ute som ender opp med en jente de ikke er så veldig forelsket i, fordi det er det eneste de takler å være sammen med.

[Fun Light]

Jeg må si at Drua har utrolig mange gode innspill og tanker og komme med, jeg støtter meg til det!

Ellers får jeg inntrykk av at han virkelig er glad i deg og ønsker å ha deg i livet ditt, men at tiden har vært kort (eller fraværende) fra brudd med eks-samboeren til han traff deg. Det kan jeg forstå at han tenker på, jeg kjenner meg igjen i det. Det er mest sannsynlig ikke på grunn av deg!! Likevel kan jeg ikke skjønne at tiden fremover vil hjelpe noe på akkurat det.. Livet som singel får han vel først levd ut i det han ikke har noe på gang med noen?

Syns det høres fornuftig ut å legge litt mer press på han jeg, han kan jo ikke ha deg på gress på ubestemt tid fordi han ikke ønsker å sette merkelappen "kjæreste" på det dere har sammen. Du kan ikke fortsette å investere i denne relasjonen hvis han aldri kommer til å gå videre med dette!

Skjønner at han trenger tid, men du må også ta ansvar for deg selv og din egen lykke.

Hva tror han forresten at endres hvis dere går ut offentlig og sier dere er kjærester?

[Gjest Gjest over]

Syns det høres fornuftig ut å legge litt mer press på han jeg, han kan jo ikke ha deg på gress på ubestemt tid fordi han ikke ønsker å sette merkelappen "kjæreste" på det dere har sammen. Du kan ikke fortsette å investere i denne relasjonen hvis han aldri kommer til å gå videre med dette!

Enig i at hun ikke kan fortsette på denne måten, men legge press på en viss type menn = få dem til å gå i forsvar og JAGE DEM VEKK FOR GODT. Kjipt å gjøre det når dere er så forelska i hverandre. Det hadde vært mye enklere om han hadde vært en sånn som vet at han vil ha den han er forelska i.

[Gjest Gjest_Sessan_*]

De er jo ikke sammen, så hvorfor skulle hun drive og ringe og sende meldinger uansett?

Du burde vel kanskje lese første innlegg før du kommenterer..? Vi sender meldinger og snakker sammen hver eneste dag. Vi er kjærester i praksis, men ikke "på papiret"...

Jeg må si at Drua har utrolig mange gode innspill og tanker og komme med, jeg støtter meg til det!

Ellers får jeg inntrykk av at han virkelig er glad i deg og ønsker å ha deg i livet ditt, men at tiden har vært kort (eller fraværende) fra brudd med eks-samboeren til han traff deg. Det kan jeg forstå at han tenker på, jeg kjenner meg igjen i det. Det er mest sannsynlig ikke på grunn av deg!! Likevel kan jeg ikke skjønne at tiden fremover vil hjelpe noe på akkurat det.. Livet som singel får han vel først levd ut i det han ikke har noe på gang med noen?

Syns det høres fornuftig ut å legge litt mer press på han jeg, han kan jo ikke ha deg på gress på ubestemt tid fordi han ikke ønsker å sette merkelappen "kjæreste" på det dere har sammen. Du kan ikke fortsette å investere i denne relasjonen hvis han aldri kommer til å gå videre med dette!

Skjønner at han trenger tid, men du må også ta ansvar for deg selv og din egen lykke.

Hva tror han forresten at endres hvis dere går ut offentlig og sier dere er kjærester?

Veldig enig i mye her. Det er akkurat slik jeg opplever det...som at han absolutt vil ha meg i livet, men han har jo faktisk ikke hatt NOE tid mellom eks-samboer og meg, selv om vi er enige i at han kan gjøre som han vil og treffe andre som han vil. Dette vet jeg også at han har gjort. Han er fri til å date andre jenter, og vi treffes bare når det passer og vi har tid. Det er ikke sånn at jeg(eller han)blir sure på hverandre dersom vi ikke treffes minimum x antall ganger i uken o.l.

Og det er nettopp dette med å "ha meg på gress" som jeg tenker på. Hva om han har tenkt til å ha det sånn i mange år til...og så plutselig bestemme seg for at han ikke vil ha meg. Da har jo jeg faktisk "kastet bort" mange år, som jeg kunne brukt på andre personer og andre ting. Jeg ønsker jo å bruke tiden min på han, men ikke om det ikke "betaler seg" tilslutt. Jeg er nødt til å ta ansvar for meg selv, så jeg ikke bare dilter etter en som egentlig ikke vil ha meg.

Og tilslutt: hva tror han endres dersom vi kaller oss kjærester? Det er akkurat dette jeg også lurer på. For min del ville absolutt ingenting endres. Vi ville truffet hverandre like ofte, vært akkurat like glade i hverandre osv osv. Alle mine venninner bare fnyser av meg når jeg sier vi ikke er kjærester. (Ofte hørt: "dere er jo kjærester...jeg ser ihvertfall på dere som det. Dere er ihvertfall ikke IKKE-kjærester.)

Det jeg tror han er redd for er å miste friheten til å treffe andre jenter. Singellivet. Han er veldig opptatt av å få bekreftelser, og trives dermed VELDIG godt når han får oppmerksomhet fra jenter. Og det holder ikke bare med oppmerksomhet fra en(meg..)men helst mange. Vi har snakket om dette og han er veldig klar over det.

[Gjest Gjest]

Men hva har du tenkt å gjøre med det da?

Hvis han er en sånn som stikker hvis han blir presset altså.

[Gjest Gjest]

Kanskje du kunne sagt litt på fleip rett før du reiser "at jaja kjekt med ferie når man er singel og greier.. "og ledd det bort, bare for å gi han noen tanker...

[Gjest Numi]

Hei Sessan!

Jeg har vært i nesten samme situasjon som deg. Da jeg møtte min nåværende samboer, så hadde han nettopp gått ut av et annet forhold som hadde vart i bortimot 10 år.

Vi var bare venner i utgangspunktet, men jeg ble forelsket. Han hadde hele tiden vært klar på at han ikke ville ha kjæreste nå, fordi han ønsket å være ungkar en stund igjen etter å ha vært i forhold så lenge. Men han var der for meg og støttet meg når det ble vanskelig for meg å være den eneste av oss som var forelsket. Han brydde seg masse om meg, men klarte ikke definere sine følelser noe videre. Han var også ikke sikker på om han var istand til å elske noen igjen.

I over to år hadde vi en enighet om at vi kun skulle ha hverandre, men ikke definere oss som kjærester. Det var tøft for meg, men jeg visste at han gav meg det han hadde å gi på gitte tidspunkt. Etter en stund ble alt mer og mer slik det burde (for min del) og i fjor flyttet vi sammen. Nå er vi samboere og kjærester og har det bedre enn noen sinne.

Tja, jeg vet ikke helt hva slags råd jeg har å komme med, annet enn å fortelle deg at alt kan ordne seg. Det kommer vel oftest ann på hvor tålmodig du er villig til å være. Er du tålmodig med han, så kan det godt hende at det blir dere tilcslutt. Han må også være tolerant og forståelsesfull ovenfor dine følelser da, slik at du holder ut. (da snakker jeg kun utifra min egen situasjon)

Håper det går for deg!

[Gjest Gjest_Sessan_*]

Litt oppdateringer i saken...

Hadde jo egentlig planer om å ikke snakke med han om dette før det nærmet seg min reise, men det klarte jeg selvfølgelig ikke.

Vi har snakket masse om dette nå og han forstår så veldig godt hva jeg mener. Han syns selv han har vært både slem og urimelig som har satt meg i denne situasjonen. Likevel kommer han ikke fra at han ikke er klar for noe forhold. At han har veldig sterke følelser for meg legger han ikke skjul på, og han ønsker heller ikke gjøre meg vondt på noen som helst måte. Han vil bare at vi begge skal ha det bra, og han forstår at jeg til en viss grad er ulykkelig slik jeg har det nå.

Han er så utrolig sympatisk og forståelsesfull. Og jeg vet han ikke vil noe annet enn at jeg skal ha det bra. Og han påpeker at han ikke er uten følelser oppi dette.

Vi har blitt enige om at vi bare skal ta ting som det kommer fremover. Snakke mer om hvordan vi har det og hva vi føler, og kanskje komme frem til noe etterhvert. Han er nøye med å påpeke at "alt vil ordne seg", men hva han mener med det skjønner jeg ikke helt. Dersom det ender med at vi "bryter" det vi har og ender som venner, så betyr ikke det at det har "ordnet seg" for meg. Heller motsatt.

Likevel ønsker jeg fortsatt å gjennomføre pausen når jeg er bortreist. Men dette tar jeg ikke opp med han riktig ennå. Ved et uhell kom jeg over noen eposter mellom han og noen andre venninner her om dagen. Og det er ikke vanskelig å forstå at han fortsatt "flyr" veldig mye rundt. Dette har han selvfølgelig sin fulle rett til, men likevel er det veldig sårt. Det er som om han er to forskjellige personer. Den som jeg treffer, som er kjærlig og fantastisk og veldig forelsket i meg. Og den kyniske, "kalde" personen som ligger rundt med alt og alle, og ikke eier samvittighet for det.

Syns dette er så veldig vanskelig å forholde meg til. For hvem av disse to personene er den "ekte?"

[Gjest Gjest_Sessan_*]

Hei.

Jeg drar opp denne tråden igjen i håp om å få noen flere tips og råd.

Det har gått snart et år, og vi er fortsatt på samme stadie. Kjærester i praksis men ikke "på papiret."

Noen oppdateringer:

- Vi hadde en pause på 3 uker mens jeg var bortreist i februar. Han var rask med å sende melding når jeg var hjemme igjen, og innrømte at pausen hadde vært "rar" og litt kjip. Likevel kom vi ikke til noen konklusjon.

- Til 17.mai inviterte han meg til seg, der jeg fikk treffe eks-samboeren gjennom 12 år(de er fortsatt utrolig gode venner). Dette grudde jeg meg fryktelig til, men det viste seg at hun bare var søt og hyggelig og dagen ble kjempefin. Og han hadde ingen problemer med å kysse og klemme på meg foran henne.

- I sommer ble han med en dagstur til vår hytte, og vi spiste middag med min mamma og hennes kjæreste. Dette hadde han ingen problemer med, og han har heller ingen problemer med å kysse og klemme på meg foran min mor.

- Han har lagt ut flere bilder av oss på Facebook, og virker ikke som han prøver å "sjule" meg for andre.

- Han var også på en egen tur til utlandet i sommer, og der jeg vet(og senere har fått bekreftet)at han hadde sex med en jente, selv om han etter turen hevdet han ikke hadde hatt sex på såååå lenge.

Og så toppen av det hele:

I fjor var første gang vi kjøpte julegave til hverandre. Da fikk jeg en litt tullete gave uten særlig "dybde." I år fikk jeg derimot helt bakoversveis da gaven inneholdt flybilletter til en utenlandstur vi bare har snakket vagt om, og som først er om et halvt år.

Dette betyr jo at han tror vi fortsatt treffes om et halvt år, og at han ikke er redd for å planlegge frem i tid med meg. Ofte er det jo nettopp dette gutter sliter med. Men han har allerede kjøpt billettene. I tillegg er jo dette en "kjærestejulegave" og ikke noen tullegave som jeg fikk ifjor...

Så nå er jeg kanskje enda mer forvirret enn noen gang...sukk.

Hjelp..anyone? Er det håp for oss eller er jeg bare en naiv idiot som lar han få i pose og sekk?

[Gjest Gjest]

Siden dere gjør alle kjæresteting inkludert å møte familie, så skjønner jeg ikke hvordan du kan se gjennom fingrene med at han har sex med andre.

Greit nok at han er åpen på at han ikke er klar for forhold, men det får da være grenser for frihet...

At han kjøpte en "kjærestejulegave" trenger ikke å bety noe annet enn at han liker ditt selskap, og tar for gitt at du er hos ham om et halvt år.

Jeg tror at dette forholdet kan virke ødeleggende for deg.