When love is over.......

[Nordlandia]

Sitter og venter på min samboer skal komme hjem fra jobb. Da skal vi ha en skikkelig prat.. for nå er vi på tur å flytte hver for oss. Han har funnet seg leilighet og ting skal deles og barna skal informeres. (ikke nødvendigvis i den rekkefølge)

Er dessverre ikke en person som klarer uttrykke følelser, men selv om vårt samboerforhold nå ser ut til å gå til grunn, og selv om vi - tilslutt - begge er enige om at dette er rette veien å gå, kjennes det sårt. Sårt og bittert, men uungåelig. Dette er noe jeg har ønsket i mange år, men allikevel har prosessen tatt lang tid og nå som tiden nærmer seg, begynner tvilen å komme krypende.... er det virkelig dette jeg vil. Trodde jeg var færdig med og gjennomanalysere det, men det viser seg allikevel at jeg kanskje ikke er det. En del av meg er lettet, mens resten skjelver av skrekk. Skrekk for det uungåelige, skrekk for det uvirkelige, skrekk mot fremtiden.

Jeg har vært bitchen og jeg har vært pådriveren. Jeg kan ikke si jeg angrer på noe jeg har gjort - ikke egentlig, kanskje på at jeg såret han mer enn nødvendig, men tror det også har vært uungåelig. Alle forteller meg for en flott mann jeg har og hvor taknemelig jeg skal være.. hvorfor klarer ikke jeg å se det? Hvorfor har jeg vært så utakknemmelig og ønsket meg så mye mer? Hvem er jeg som tror jeg fortjener så mye? Og blir den så mye bedre... fremtiden... uten han?

Mange tanker - mange drømmer - mange håp

Skulle ønske det kunne komme mange tårer også.

Hvorfor jeg skriver dette vet jeg ikke, kanskje jeg håper på svar som kan oppmuntre og hjelpe i en tøff periode, eller fordømmelser som kan være med på å pensle livet inn på rett spor igjen.

[Gjest the imp]

Synes vel ikke jeg har noen rett til å fordømme, det er ditt liv og ditt valg. Jeg har selv måttet ta et sånt vanskelig valg, jeg gjorde det slutt med kjæresten min gjennom 4 år for litt over 1 år siden. Han hadde vært min beste venn gjennom nesten 6 år og å oppdage at forelskelsen og de dype, gode følelsene jeg hadde hatt for han var borte var forferdelig. Han betydde ikke det samme for meg lenger, han var blitt bare en venn.

Grunnene til at man gjør det slutt kan være så mange, og du skriver ikke stort om det. Selv om det er DU som har gjort det slutt har du likevel lov til å være lei deg, de fleste går igjennom en slags sørgeperiode når det blir slutt. Du har også lov til å savne han, han har tross alt vært en del av livet ditt.

Å tvile på om det er riktig er veldig naturlig når avgjørelsen faller. Men du må stole på at avgjørelsen din er riktig. Dersom dette er noe du har ønsket lenge skal det mer til enn et par gode stunder for å få et forhold til å fungere.

Jeg håper det går bra med deg, du kommer sikkert til å klare deg fint. Selv om ting sikkert ikke blir så lett i begynnelsen vil du komme gjennom det. Ønsker deg lykke til i tiden framover.

[Bridget]

Stakkars deg! *stor trøsteklem*

Sannsynligvis er avgjørelsen riktig i og med at du har tenkt på det lenge og det ikke er noe som er bestemt i hui og hast.

Ikke så rart at du engster deg nå og ikke rart at du tviler - livet ditt skal straks snu totalt rundt. Og drømmer, håp, planer du har hatt blir ikke noe av likevel.

"Alle sier du har en flott mann og at du skal være takknemlig" - du kjenner han på en annen måte en noen andre. En fyr kan se vellykket ut på alle måter utad uten å være det hjemme. Og om han er "vellykket" hjemme også så betyr ikke det nødvendigvis at dere passer sammen og blir lykkelige sammen. Dette er en sak mellom deg og han, hva andre måtte mene er irrelevant.

Hva du fortjener? En mann du blir lykkelig sammen med og har lyst til å bli gammel sammen med. Eller å bli lykkelig på egen hånd (menn er ikke nødvendigvis synonymt med og eneste veien til lykke )

Håper for din skyld at tårene kommer - det føles ofte mye bedre etterpå om man "får lettet på trykket".

Lykke til!

[Nabodama]

Da jeg var i samme situasjon var jeg helt sikker på at jeg gjorde det rette. Det fantes overhodet ingen andre følelser enn vennefølsler igjen for mannen min. Nå kan vel noen si at slik blir det med alle etter noen år, og hvorfor forlange mer når du egentlig har det så bra?

Jeg tror ikke på det. Jeg har nå vært sammen med en ny mann i to år, og det er helt andre og større følelser inne i bildet denne gangen, så noen vennefølelser blir det nok ikke her.......men skal aldri si aldri heller.

Det var ikke før etterpå jeg fikk disse følelsene om jeg hadde gjort det rette, han var jo så snill og real, og vi hadde jo hatt så mange gode stunder. Jeg var nok også litt redd for det ukjente. Visste ikke helt hvordan livet skulle bli, tryggheten var på en måte borte. Etterhvert ble en ny trygghet og et nytt liv etablert, og det ble lettere.

Selv om jeg også nå kan savne personligheten hans, vet jeg at jeg ikke kunne ha gått tilbake. Jeg vet at jeg gjorde det rette den gangen, nettopp fordi jeg aldri hadde kunnet være mer enn en venn for ham, og han fortjener så mye mer.

Tror vi er et typisk eksempel på et par som ikke fungerer i et forhold, men som kan være veldig gode venner, og like hverandres personlighet.

Du har jo ønsket dette lenge, så da er det nok det rette du gjør. Det er nok helt naturlig å ha slike tanker, men det ordner seg.....

Og du spør om du har rett til å fortjene så mye?

Ja, du har rett til å gjøre livet ditt så bra som mulig. Og ta egne valg. Jeg skjønner at du føler du er egoistisk, både overfor mann og barn, det gjorde jeg også. Og det ble en vanskelig tid rett etterpå for alle, men det ble bedre til slutt for alle parter.

Du må også se det sånn at mannen din fortjener en som er glad i han på den rette måten. Akkurat det hjalp meg da det var på det verste. Ettersom jeg ikke klarte å være det, var det bedre at han var fri til å finne en som kunne elske ham slik han fortjener. Det er også egoistisk å la være å gjøre det.

Lykke til

[Gjest Milah]

Har ikke så stor erfaring når det gjelder dette, men tenkte jeg skulle ønske deg lykke til! Jeg er helt sikker på at ting kommer til å gå bra..

Dette er jo tydeligvis noe du har tenkt grundig i gjennom!

Lykke til! :D

[Gjest Tex]

Hvis du er hundre prosent sikker på at alle gode følelser er kjørt i grøfta...

Hvis du er hundre prosent sikker på at det er på tide å gå....

Hvis du kan si med hånda på hjertet at du håper

han blir lykkelig med en annen..

Da er det på tide å gå.

Ikke før......

[Gjest Embla s]

Skjønner godt at du har det vanskelig og at du lurer på om du gjør det rette.... Det er jo skremmende å skulle bli alene igjen.. Også med barn i bildet.. Syns det er flott at du bryter ut istedenfor å bli i et emningsløst forhold!

Stor klem!

[*Lavendel*]

Ja, det kan være vanskelig det der, å velge rett.....

...kan ikke annet enn å ønske deg lykke til!

[Gjest rådvill]

Er i samme situasjon som deg, bare at jeg er kommet litt lengere. Vet valget som er tatt er det eneste riktige. Har gått i gjennom samme "helvete" av tanker.

Råd om det ene eller andre er vanskelig å gi, da det til syvende og sist er du selv som må ta avgjørelsen som er mest riktig for deg og dine!

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og stå på, for dine valg!

[Gjest Anonymous]

Først vil jeg si at jeg føler med deg, selv om jeg aldri har vært i samme situasjon. Men jeg er oppi noe liknende nå, og selv om vi ikke har barn sammen, så er det tøft. Vi har vært sammen i snart 4 år, men aldri bodd sammen. Jeg har fremdeles følelser for min kjære, det er ikke snakk om å ha bare vennefølelser. Likevel er det noe jeg føler som mangler i forholdet. Jeg vet sannelig ikke om jeg kommer til å få det bedre uten han, for han er en fantastisk kar. Vi er bare så forskjellige.. :cry: Men jeg tror mye er min egen feil fordi jeg har hengt meg for mye opp i disse forskjellene våre. Iallefall skal vi møtes til helgen, så da får jeg se, og hvis jeg føler at jeg ikke kan gi slipp, så kommer jeg ikke til å gjøre det. Det er et tøft valg du nå har gjort, det står respekt av det. Men ikke gjør deg selv den bjørnetjenesten at du sitter og angrer etterpå, stå for valget ditt og si til deg selv at du vil få det så mye bedre- du skal se at det vil gå bra! Lykke til videre i livet, vi har bare ett !

[Nordlandia]

Det har vært noen tøffe dager - og søvnløse netter, men nå er alt gjort. Mange ting skal enda komme på plass og vanene skal endres både for barna, han og meg. Ungene har vært på sin første "pappahelg" og mamma har vært alene hjemme, stirret i veggen, travet hvileløst rundt og tenkt og fundert.

Når man tar dagene til hjelp og ser fremover istedet for bakover går det faktisk bedre. Heldigvis hadde jeg jobben som terapi den første uka, men nå har jeg gått på ferie. 3 uker... uendelig lang tid til å tenke på. Vet jeg har gjort det rette, vet det var eneste løsning, men har vel en tendens til å huske de gode dagene.

Det var godt å lese svar fra dere, føle at jeg får støtte fra helt ukjente mennesker som allikevel på et vis blir kjente fordi de kjenner seg igjen i samme situasjon/vært igjennom det samme. Så takk til dere alle som tok dere tid til å svare.

Klem fra Nordlandia

[Gjest Coolaid]

Godta det livet dere har hatt sammen, husk alle de gode stundene og de dårlige uten å være bitter. Tenk på dette som et nytt kapittel i livet ditt, det dere har opplevd sammen var med på å forme dere som mennesker og derfor ikke bortkastet. Det er kjempetrist sikkert for begge selv om det ikke alltid er lett å vise og man ønsker å gå fra hverandre. Man kan tro man er følelsesløs, men følelsene kommer nok med til og stunder. Husk bare på barna og at for deres skyld må dere strekke dere langt og være gode venner.