Elsker ikke mannen min lenger

[Gjest Gjest_Frustrert_*]

Ja, jeg elsker ikke mannen min lenger og det er ikke noe mere håp for att følelser skal komme tilbake. Jeg klarer ikke engang å la han røre meg lenger, klarer ikke sex, kyssing eller noe. Vi har vært i samlivsterapi i over 1 år og det har bare blitt verre. Vi har sliti i ca 2 år og prøvd det meste for å få det bedre uten hell. Jeg er vel klar for å gi opp. Han ser att det mangler noe han og, og helt enig i att vi ikke har det bra, men han er klar for å prøve lenger.

Mitt problem er jo att jeg egentlig vil gå. Men jeg er kronisk syk og vi har to barn, minste barnet er nettopp blitt 2 år. Og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal klare å ta meg av de. Redd for att det skal bli for tøft. Jeg har heller ikke noen venner eller familie som kan hjelpe meg.

Og siden jeg har vært kronisk syk de siste 5 årene så har jeg bare 2 venner her jeg bor, og de er jo ikke så nære venner. Nå er jeg og for syk til å gå ut å lete etter flere venner. Mitt liv som enslig blir jo barna og hviling noe annet vil ikke jeg orke.

Så jeg sitter her og aner ikke hva jeg skal gjøre.

For alt i meg skriker att jeg må gå, for hver dag som går blir jo mannen min bare mer og mer motbydelig og det blir bare vanskligere.

Men jeg er så redd for hvordan jeg skal klare meg alene.

Bare lurer på om det er noen som har vært i lignende situasjon eller som har vært alene med barn og kronisk syke som kan fortelle litt om det.

Vi er enige om 50% hver, og jeg tror det skal gå, men skal ikke si sikkert. Nå er formen bedre. Men for 1 år siden så klarte jeg bare å være alene med minste barnet maks en time, så var jeg utslitt. Mens nå vet jeg att jeg klarer noen dager da mannen er en del borte på korte jobbreiser.

Men er liksom også redd for att livet alene blir for slitsomt og ensomt.

Men jeg er heller ikke typen som klarer å leve med noen bare fordi jeg er redd for å være alene, jeg må ha det bra og.

[Gjest lajl]

Du bør gjøre det slutt med ham, kanskje aller mest for hans del, ettersom han fortjener å være sammen med noen som elsker ham.

Dersom du er for dårlig til å ta deg av barna, så får du gi ham hovedomsorgen, og ha vanlig samvær selv.

[Pokahonta]

Kjedelig situasjon!

Det virker likevel som du styrer ned til to valg: BLI eller GÅ

Hvis du går, må du leve med de konsekvensene dette vil føre med seg, hvilket kan være at du ikke får hovedomsorgen for barna dine. Du kan muligens fungere med halvt/halvt....

Hvis du blir, noe som høres lurt ut å gjøre til barna blir eldre, må du slutte å fokusere på om du elsker eller ikke elsker, og vite at du setter barna dine aller høyest og lar egne krav til livet vike. Vet ikke om du blir presset til sex eller ikke i forholdet ditt, men det er jo absolutt frivillig å ha sex, og du kan ikke tvinges til dette. Ergo, så lever du i et platonisk fohold der barna er i sentrum. Velger du denne løsningen, ville jeg sluttet å fokusere på i hvilken grad du elsker mannen din eller ikke..

Men, vanskelig å gi råd. Det høres vanskelig ut. Men jeg reagerer på at du kaller mannen din motbydelig. Hva har skjedd på to år som faktisk fører til at du omtaler han som motbydelig?? Det er sterke ord! Jeg tror ikke vi vet nok om saken til å gi deg råd igrunnen!

[Gjest ruppitupp]

Kjedelig situasjon!

Det virker likevel som du styrer ned til to valg: BLI eller GÅ

Hvis du går, må du leve med de konsekvensene dette vil føre med seg, hvilket kan være at du ikke får hovedomsorgen for barna dine. Du kan muligens fungere med halvt/halvt....

Hvis du blir, noe som høres lurt ut å gjøre til barna blir eldre, må du slutte å fokusere på om du elsker eller ikke elsker, og vite at du setter barna dine aller høyest og lar egne krav til livet vike. Vet ikke om du blir presset til sex eller ikke i forholdet ditt, men det er jo absolutt frivillig å ha sex, og du kan ikke tvinges til dette. Ergo, så lever du i et platonisk fohold der barna er i sentrum. Velger du denne løsningen, ville jeg sluttet å fokusere på i hvilken grad du elsker mannen din eller ikke..

Men, vanskelig å gi råd. Det høres vanskelig ut. Men jeg reagerer på at du kaller mannen din motbydelig. Hva har skjedd på to år som faktisk fører til at du omtaler han som motbydelig?? Det er sterke ord! Jeg tror ikke vi vet nok om saken til å gi deg råd igrunnen!

Ikke enig. Det er meget sjelden en god idé å bli værende sammen på grunn av barna. De merker at foreldrene ikke har det bra sammen. Dersom din sykdom er eneste grunnen til at du er sammen med ham fremdeles, har dere allerede vært sammen for lenge!

[Gjest Gjest]

Bare lurer på om det er noen som har vært i lignende situasjon eller som har vært alene med barn og kronisk syke som kan fortelle litt om det.

Jeg er ikke i din situasjon, men jeg er "alenemor" i 2 uker av gangen, og jeg er kronisk syk. De to ukene han er hjemme, er min "hvileperiode", da får jeg sove lenge, og slipper kjøring til og fra fritidsaktiviteter, noe som bygger opp overskuddet nok til å klare hans neste borteperiode.

Min sykdom er kronisk, medfører sterke smerter og utmattelse, så du har et sammenligningsgrunnlag.

Jeg hadde ikke klart å ha barna mine alene i en eller to uker mens de var så små som dine, dersom de ikke hadde gått i barnehagen.

Slik jeg gjør det nå mens han er borte:

Jeg legger meg 22-22.30, står opp kl 7.

Jeg sender barna på skolen, legger meg 2-3 timer etter at de har reist.

Når jeg står opp, gjør jeg unna alt av husarbeid, for så å legge meg 1-2 timer igjen.

Når jeg gjør det på denne måten, klarer jeg å være en god mor fra de kommer hjem fra skolen.

Jeg klarer å hjelpe dem med lekser, kjøre til og fra fritidsaktiviteter, lage middag, og generelt være tilstede for dem både fysisk og mentalt.

Og hvis jeg hadde hatt et samlivsbrudd midt oppe i det hele, noe som er slitsomt bare i seg selv, tror jeg ikke jeg hadde klart det!

Men igjen, kanskje du slipper å bli utmattet på grunn av den negative tankene du har nå, negativitet sliter jo veldig på overskuddet så det kan jo gå bedre enn forventet.

[Gjest Gjest]

Det som forundrer meg er at du ikke har tanke for barnas beste midt oppi dette. Du tenker kun på deg å din situasjon.

Hvis du ikke er frisk nok til å ta deg av barna, er det vel ingenting i veien for at pappaen får hovedomsorgen, å hvis dere har en god tone, så er vel du velkommen til å besøke barna eller ha de hos deg når du føler deg i stand til det.

Virker som om du murer deg inne, å det kan du ikke gjøre med barn i hus. De bør ha en omsorgsperson som kan delta på arrangemanger, kjøre eller følge de hit og dit osv.