jeg er tørrlagt alkoholiker. Hvordan i huleste forteller jeg det til en ny mann?

[Gjest Saskia]

Jävlar...! Er det ikke det ene, så er det det andre. Inntil for et år siden drakk jeg i overkant av hva som er akseptabelt for normale folk, så jeg sluttet ved hjelp av legen min og AA. Er 30 år, barnløs og singel kvinne, og det er faktisk ikke så skrekkelig som det høres ut som.

Problemet er bare at jeg ikke aner hvordan jeg skal fortelle noen sannheten om meg selv! Vennene mine har støttet meg 100 prosent. Men andre folk skyr som pesten når jeg sitter på fest med en munkholm eller en cola. Det gjør at jeg bekymrer meg for den dagen jeg evt skal fortelle en mann jeg liker, at jeg ikke drikker lenger. Fordi jeg skikkelig redd for å skremme! Mange menn er jo så skjøre... hvis dama tjener mer enn dem, får de panikk, lissom... Hvis ei dame kommer og sier--- øøøh, du skjønner atte...eeeh, det ble litt mye, så jeg slutta ---- så vil de nok være over alle hauger før jeg rekker å blunke.

Vel, vel... Dette var et hjertesukk. Er det noen sterke, tøffe damer der ute med guts- som kan gi meg noen velmente råd??

[DingDong]

La meg stille deg et spørsmål da:

Vil du være sammen med en mann som ikke tåler å høre sannheten om deg?

[Gjest Gjest]

Jävlar...! Er det ikke det ene, så er det det andre. Inntil for et år siden drakk jeg i overkant av hva som er akseptabelt for normale folk, så jeg sluttet ved hjelp av legen min og AA. Er 30 år, barnløs og singel kvinne, og det er faktisk ikke så skrekkelig som det høres ut som.

Problemet er bare at jeg ikke aner hvordan jeg skal fortelle noen sannheten om meg selv! Vennene mine har støttet meg 100 prosent. Men andre folk skyr som pesten når jeg sitter på fest med en munkholm eller en cola. Det gjør at jeg bekymrer meg for den dagen jeg evt skal fortelle en mann jeg liker, at jeg ikke drikker lenger. Fordi jeg skikkelig redd for å skremme! Mange menn er jo så skjøre... hvis dama tjener mer enn dem, får de panikk, lissom... Hvis ei dame kommer og sier--- øøøh, du skjønner atte...eeeh, det ble litt mye, så jeg slutta ---- så vil de nok være over alle hauger før jeg rekker å blunke.

Vel, vel... Dette var et hjertesukk. Er det noen sterke, tøffe damer der ute med guts- som kan gi meg noen velmente råd??

Hm, jeg er ikke tørrlagt alkoholiker, men jeg er avholds, og jeg kjenner godt igjen reaksjonene fra ivrige festdeltakere.

Det virker som om eneste akseptable grunnene til å være avholds er å være gravid eller religiøs...

Jeg vet ikke hvordan din kjære vil reagere, men min kjære løftet knappest på et øyenbryn da jeg fortalte ham at jeg ikke drakk alkohol, og hvorfor.

Jeg tror du bare må hoppe i det.

Takler han det ikke, tror jeg nok ikke han var rette mannen for deg i utgangspunktet.

[Gjest saskia]

La meg stille deg et spørsmål da:

Vil du være sammen med en mann som ikke tåler å høre sannheten om deg?

hehe, nei! Kan jo ikke lyve, heller.

[DingDong]

hehe, nei! Kan jo ikke lyve, heller.

Godt å høre

Du sier at folk skyr deg som pesten når de ser at du drikker alkoholfritt. Er det fordi de tror du er en særing som ikke liker å ta deg et glass eller?

[MonicaR]

Jävlar...! Er det ikke det ene, så er det det andre. Inntil for et år siden drakk jeg i overkant av hva som er akseptabelt for normale folk, så jeg sluttet ved hjelp av legen min og AA. Er 30 år, barnløs og singel kvinne, og det er faktisk ikke så skrekkelig som det høres ut som.

Problemet er bare at jeg ikke aner hvordan jeg skal fortelle noen sannheten om meg selv! Vennene mine har støttet meg 100 prosent. Men andre folk skyr som pesten når jeg sitter på fest med en munkholm eller en cola. Det gjør at jeg bekymrer meg for den dagen jeg evt skal fortelle en mann jeg liker, at jeg ikke drikker lenger. Fordi jeg skikkelig redd for å skremme! Mange menn er jo så skjøre... hvis dama tjener mer enn dem, får de panikk, lissom... Hvis ei dame kommer og sier--- øøøh, du skjønner atte...eeeh, det ble litt mye, så jeg slutta ---- så vil de nok være over alle hauger før jeg rekker å blunke.

Vel, vel... Dette var et hjertesukk. Er det noen sterke, tøffe damer der ute med guts- som kan gi meg noen velmente råd??

Min fortid går ikke på alkohol - men allikevel er det vel en "skremmede" fortid...

Jeg ble utsatt for incest - og har av den grunn vært innlagt (frivillig) på psykiatrisk sykehus og har hatt mine runder med depresjoner og diverse annet... Bland annet selvskading i ungdom - noe jeg bærer synlige arr av...

Og dette BLIR det jo spørsmål av...

Jeg har tenkt som så - at det er "bare å hoppe i det".... Så etter at jeg kom meg igjennom behandliger og diverse og "turte" å date og i det hele tatt være i et forhold med alt det innebærer (sex -blandt annet - som var GRUSOMT tidligere), så har jeg valgt å være åpen om det veldig tidlig i forholdet.

Jeg har rett og slett sagt det som det er:

"Jeg har vært incestutsatt, men har jobbet meg igjennom mine ting"

Så tar jeg det derfra...

Noen blir "skremt", ja - men jeg har ennå ikke opplevet at noen har "stukket".. Jeg tror det har litt med min egen måte å legge det frem på - da jeg ikke lager det til en STOOOOR sak selv, men snakker rolig og "normalt" om det - og dermed viser at JEG takler det.. Dette tror jeg vil ha mye å si for hvordan ANDRE reagerer når jeg sier det....

Så eneste jeg kan råde det til ut i fra egne erfaringer er:

Si det som det er - og vis at du ikke skammer deg over det - eller har det hengende over deg som en "tung bør"...

Det ER tross alt noe som ligger i fortid - og det HAR vært med på å skape den personen du er i dag - og som din(e) fremidig(e) kjæreste® faktisk faller for....

Synes du er sterk som har kommet deg igjennom det, jeg!!!!

[Gjest Gjest]

Godt å høre

Du sier at folk skyr deg som pesten når de ser at du drikker alkoholfritt. Er det fordi de tror du er en særing som ikke liker å ta deg et glass eller?

ja, jeg antar at mange ikke takler at noen avstår fra alkohol, og da blir man stemplet som sær, kristen, trist, kjedelig etc. Men jeg er ingen av delene, koser meg på fest med cola, jeg

[Gjest saskia]

Så eneste jeg kan råde det til ut i fra egne erfaringer er:

Si det som det er - og vis at du ikke skammer deg over det - eller har det hengende over deg som en "tung bør"...

Det ER tross alt noe som ligger i fortid - og det HAR vært med på å skape den personen du er i dag - og som din(e) fremidig(e) kjæreste® faktisk faller for....

Synes du er sterk som har kommet deg igjennom det, jeg!!!!

Klem tilbake Sterkt av deg også. Supert!!

[Gjest Gjest]

Logger meg ut for denne...

Jeg har hatt litt av en fortid selv. Vokst opp i en familie med mye rus, bodd i fosterhjem, brukt en del dop selv, forsøkt å ta livet mitt, vært gjennom en abort, vært innlagt på psykiatrisk osv.

Jeg har hatt vanskelig for å binde meg til noen, men da jeg først ble ordentlig forelsket, gruet jeg meg masse til å fortelle om fortiden. Men da det ble seriøst, bestemte jeg meg for å være ærlig mot ham om de tingene jeg følte at han faktisk hadde "krav" på å få vite. Derfor fortalte jeg om aborten og at jeg hadde hatt en alvorlig depresjon og hadde brukt narkotika. Jeg satte meg ned og sa at jeg måtte snakke med ham om min fortid, fordi jeg syntes han hadde rett på å få vite det. Sa at det uansett var fortid, og at det for meg føltes som det var et annet liv.

Han tok det veldig bra, selv om det nok var rart for ham å høre om det. Han er fra en typisk A4-familie, og har levd et veldig beskyttet liv. Etter hvert har han blitt bedre og bedre kjent med meg, og jeg har fortalt ham mer og mer når det har føltes naturlig. Det tok et par år før han fikk møte min familie, men nå digger han faren min (som har blitt noenlunde rusfri). Han har sett at det finnes en annen verden utenfor hans trygge liv, og har også blitt mye mer tolerant. Han sier at han ikke alltid skjønner hva og hvordan det er å være meg, men han respekterer meg. Nå har vi vært sammen i flere år og jeg tar høyere utdannelse.

Så vær ærlig om det. Jeg tror de som trekker seg unna ikke er verdt å ta vare på uansett. Lykke til!

[Lissi]

Jeg syns dette er noe du virkelig har god grunn til å være stolt av deg selv over

[Cocporn]

Kjenner meg å igjen i reaksjonene, fikk mange merkelige uttrykk mot meg når jeg hadde en lettøl periode.

HAHA DRIKKER DU LETTØL!!?! var det mange som sa..

Svarte bare "ja " og brydde meg om noe annet.

Bare si att du ikke drikker lengre, så kan du evt fortelle hele sannheten senere i begynnelsen av ett forhold.

[Ethereal]

Hvis du ikke er komfortabel med det så er det ikke nødvendig å si det før etter en stund. Det er min mening. Det er liksom ikke "Hei jeg heter det-og-det, jeg jobber der-og-der og er så-og-så gammel og jeg er tørrlagt alkoholiker". Jeg vil tro at hvis du allerede har et godt forhold til mannen så "overlever" han at du er tørrlagt alkoholiker. Jeg sier ikke at du skal si det når dere har vært sammen et år, men det er ikke nødvendig å ta det på tredje daten heller