Alice i Eventyrland

[Ellevill]

Ja, huff, det er fryktelig vondt. Grønnjævlig. Men det rare er at det er glemt med en gang ungen er ute! Og så husker du det igjen når du ligger der og skal ha nr. 2...

Men ellers? Hva skjer? Kanskje du føder akkurat NÅ?

[Synne-Marie]

Kanskje det allerede har kommet en liten kylling :rødme:

[Gjest Arhirwen]

[Gjest Alhelí]

Hmm...

[Norbertine]

Kyllingen har kommet ja.

Gutten kom akkurat klokka 20.00 i går, han veide 2925 gram og er 47 cm lang.

Kort oppsummert, jeg har hørt før at det kommer et tidspunkt da du tror du skal dø, og da er du ferdig. Akkurat slik var det. Men allerede i dag virker det hele helt greit, rart at man glemmer så fort. Har fått en helt nydelig liten gutt, og strevet var absolutt verdt det.

Formen er ganske så bra også, bortsett fra en ting, jeg får overhodet ikke til å tisse! Så jeg får kateter ca. hver 4. time, og vi bor derfor på barsel i stedet for på pasienthotellet. Og det er jo litt dumt, spesielt fordi sengen til mannen er rimelig vond her. Så vi gleder oss masse til å komme hjem, men trenger vel tiden for at alle kroppens vitale funksjoner skal komme i gang igjen, og for å få igang ammingen.

[Gjest Arhirwen]

GRATULERER!!!!

Så godt å høre at mye er glemt i dag! :happy:

Får håpe kroppen kommer seg kjapt og at ammingen går som du håper!

Ta en titt på tickeren min i samme slengen!

Kos dere MASSE!!!!

[Synne-Marie]

Hurra!

Gratulerer så masse!

[Gjest Alhelí]

Åhhhh....visste vi det ikke!

Gratulerer så veldig masse!

[effy]

Endelig er kyllingen her

Gratulerer så mye!!!!!

Vi snakket om deg da vi var på Trondheims treff i dag, regnet med at du var på føden

Nyyyt dagene som kommer....

[dreia]

Gratulerer med ein flott, liten gut!

Og velkommen til verda, lille kylling!

[Gjest imli]

OI! Har du fått bebis allerede?

Gratulerer så masse!

[Norbertine]

Tusen takk for alle gratulasjoner!

Her er i grunnen alt fryd og gammen, selv om jeg er fryktelig hormonell og blir litt satt ut av småproblemer. Ammingen har egentlig kommet godt i gang, jeg synes bare det er fryktelig vanskelig av og til når han virrer rundt med hodet uten å få tak, og blir så frustrert at han hyyyler høyt. Men jeg har fått beskjed om at det er helt normalt, så man må bare prøve å bevare roen. Forøvrig all mulig ros til jordmødrene og barnepleierne som jobber her, vi føler oss utrolig godt ivaretatt. Blæretømmingen er vel også nesten i orden, men de må ta en ekstra sjekk i morgen før vi kan dra hjem.

Mannen har blitt pisket rundt av svigermor hjemme i dag, de har visst hatt skikkelig rundvask, og gjort plass til vugga, til ammestol og en hylle til som de visstnok skal skaffe på mandag, i tillegg til å handle inn alle nødvendigheter for en god stund framover. Så tror det blir veldig godt å komme hjem.

Fødselshistorie kommer etterhvert.

[flickan]

Gratulerer så masse med den lille :strix:

[Norbertine]

Takk, takk flickan!

Her er vi fremdeles på barsel, fikk ikke lov til å dra hjem i dag. Ammingen hadde visst ikke kommet så godt i gang likevel, måltidsveiingen i dag viste at han fikk i seg for lite. Han har gått ned nesten 10% i vekt, hvilket er akkurat på grensen, men så er han liten i utgangspunktet, så han måtte få erstatning i dag. Syntes egentlig det hele var skikkelig trist, føler meg skikkelig mislykket som ikke greier å produsere nok, og hadde gledet meg slik til å komme hjem. Har grått av alt og ingenting i hele dag, føler meg skikkelig teit. Men det er jo egentlig godt å se at han har det bedre, han har sugd veldig bra i etterkant, ikke så frustrert og sulten hele tiden. Han har sovet masse i dag da, de blir jo slappe av å få for lite næring, og i tillegg var han vel utslitt av mase gråting i natt. Så nå skal han vekkes snart om han ikke våkner, og jeg skal få mer veiledning. Vi har også fått time på ammepoliklinikk.

Så nå håper vi på at det bedrer seg, så vi kan dra hjem i morgen.

[Ellevill]

Gratulerer masse!!!!!!

Vedr ammingen: Jeg strevde i flere uker (?) med førstemann, men plutselig fra en dag til en annen gikk det supert. Skulle ikke tro vi hadde gjort annet (ja, strengt tatt hadde vi vel nesten ikke det heller... ). Poneget i alle fall: Hold ut, det ordner seg!

[Gjest imli]

Du er ikke mislykka! Det kommer til å gå kjempefint. Alle sliter litt med amminga i starten. Selv jeg som avsluttet forrige amming for bare 5 mnd siden, følte meg nesten helt grønn igjen da jeg skulle amme nr 2. Det går seg nok til

Håper dere snart kan få dra hjem

[Norbertine]

Nå er vi hjemme igjen.

Greide å komme opp i dobbel mengde melk i løpet av natten, og begynner faktisk å få litt spreng. Lillegutt hadde også gått opp i vekt ved hjelp av erstatningen, så vi fikk beskjed i morges om at vi bare kunne dra.

Har prøvd å amme sittende litt i dag, det var ikke noen suksess. Fikk til litt den første gangen, men det varte bare noen få minutter. Så det er pent å gå og legge seg hver gang ungen vil ha mat. Men det er helt greit altså, greier fint å vente med å amme sittende en stund. Tar det mye mer rolig nå, det er vel ganske vanlig at det tar litt tid å komme i gang, alle kan jo ikke være naturtalenter heller.

Nybakt farfar og bestemor har akkurat vært på besøk, litt frustrerte over at babyen ikke viste antydning til å våkne mens de var her da. De hadde heldigvis vett på å gå igjen likevel. Farmor med fam. hadde vel også lyst til å komme, men jeg er utslitt, så de får finne seg i å vente. Så kommer min far og stemor i morgen, og mamma med samboer på onsdag.

Nå har mannen laget middag, har ikke hatt tid å spise annet enn brødskiver før i dag mellom amming og soving.

[Gjest Alhelí]

Unntakstilstand den aller første tiden. Høres litt kjent ut. Det går seg garantert til, du kommer til å bli proff! Spis og drikk masse, så kommer du fortere til hektene fysisk og blir ikke så sliten. Og når du har besøk, skal du selvfølgelig sitte på rompa og bli vartet opp.

[Norbertine]

Unntakstilstand, det er sikkert.

På tirsdag fikk jeg veldig skjelvetokter, lå og frøs og ristet i senga med to dyner på meg mens mannen holdt rundt meg. Tok tempen, den var da 38, etter at jeg hadde tatt febernedsettende som hadde begynt å virke (og så må man vel legge til litt når man tar i munnen?).

Uansett, ble skikkelig bekymret, trodde jeg hadde fått brystbetennelse eller annen infeksjon. Ringte både mamma og svigermor, og fikk beskjed om å ringe legevakten. Der trodde de at det var brystbetennelse, og jeg fikk beskjed om å pumpe skikkelig. Svigermor sa da også at jeg måtte være hard med meg selv, og pumpe meg helt tom på begge bryst etter hver amming. Og dette tok jo sin tid, så jeg sov omtrent ingenting, fikk bare ammet og pumpet.

I tillegg var vi jo utrolig redd for at gutten ikke fikk i seg nok føde, så vi har jo omtrent tvangsforet ham etter at vi kom hjem fra barsel, vekket ham hver gang han har sovnet ved brystet for å få i ham mer, og vekket ham minst hver tredje time, i tillegg til å mate ham med spøyte av det jeg har pumpet ut.

Så kommer vi på ammepoliklinikken på onsdag, der får vi for det første beskjed om at det er helt normalt at man får feber og skjelvetokter den første tiden, ingenting å bekymre seg for, brystbetennelse får man heller ikke så tidlig (men selvfølgelig, det at jeg har pumpet så masse kan ha fått opp produksjonen så mye at jeg nå ikke får tømt brystene, og dermed får brystbetennelse ) Så jeg måtte slutte med å pumpe med en gang, om jeg ikke ville bli melkedonor.

Så ble lillegutt veid, og han har gått opp 200 gram på to dager, og var nå helt oppunder fødselsvekten. Dette skal visst vanligvis ta et par uker . Så det var overhodet ingen fare for at han ikke får nok mat.

Og etterpå har jo produksjonen tatt helt av, jeg lekker og har spreng, men tror heldigvis at det går bedre i dag enn i går allerede. Bare utrolig at man kan bekymre seg sååå mye for ingenting.

Har hatt besøk av pappa på tirsdag, mamma + samboer i går, og mannens mor, stefar og halvbror i dag. Så kommer mamma igjen i morgen og skal være her på dagtid (men akkurat det er ikke slitsomt da, mamma trenger ikke oppvartning, og hun skifter gjerne bleie og er generelt til hjelp). Skal ikke ha besøk i morgen kveld, så da blir det jo litt pause. Deretter kommer min beste venninne + mannens bestevenn (som altså er sammen) på lørdag eller søndag, og mannens tante og onkel på lørdag eller søndag. Det blir jo litt i overkant mye besøk. Men samtidig vil jeg jo gjerne ha besøk av dem også, og synes at det er vanskelig å si nei.

Deretter blir det hjemmebesøk fra helsestasjonen på mandag.

Har fått den nye laptopen min endelig da, bitteliten og rosa, ser ut som den andre laptopen min også har fått baby. Mannen har installert Ubuntu på den, og jeg er veldig fornøyd (selv om han måtte få litt skjenn for å sitte oppe og leke med den til halv 5 i natt, jeg trenger jo faktisk at han er opplagt på dagtid også.)

[Norbertine]

Min fødselshistorie:

Begynte å få menssmerter på tirdag, disse kom og gikk helt til onsdag kveld. Da begynte det å komme tak ca hvert kvarter. Sov ingenting, hadde bare mer og mer vondt, og riene var til slutt av og til 2-3 minutter i mellom, av og til 7 minutter. Visstnok kjennetegn på maserier at de ikke er regelmessige.

Dro inn på føden ved 5-tiden, hadde skikkelig vondt, men altså bare 1 og en halv cm åpning. Ble sendt hjem med to pinex forte. Det hjalp svært lite, bortsett fra at jeg ble sløv. Lå og i senga og døste mellom riene, men det er jo bare slitsomt når man har vondt ca et minutt hvert 4-5 minutt. Sto opp ved 8-tiden, og lå på sofaen med varmeflaske på magen. Mannen fikk sove, tenkte at jo mer krefter han har dess bedre for meg senere. Ringte mamma og svigermor vekselsvis og klagde over at jeg hadde vondt. Så vekket jeg mannen ved 12-tiden, da begynte det å bli så vondt at jeg ikke taklet å ligge der alene lenger. Svigermor ringte omtrent samtidig, og jeg greide ikke å snakke med henne, så mannen fikk ta telefonen. Han fikk da streng beskjed om at vi skulle dra til føden da hun hørte hvordan jeg hylte i bakgrunnen. Men mannen skulle dusje og barbere seg ++, så det tok vel omtrent en time til før vi kom oss på vei.

Var vel da på føden ca halv 2 - 2. Jordmora som tok oss i mot sa "her skal vi i hvert fall ikke hjem igjen, nei" da vi var på vei inn og hun så hvor vondt jeg hadde det, så det var egentlig beroligende. Ble så undersøkt, og fikk beskjed om at jeg hadde gjort en kjempejobb hjemme, åpningen var da 5 cm. Så ble det foreslått badekar som smertelindring til å begynne med, og det forslaget tok jeg i mot. Det virket faktisk som bare det i begynnelsen, jeg hadde faktisk en tjue minutter lang samtale med min bestevenninne mens mannen holdt telefonen. Så ble det verre og verre igjen, og da var det ikke noe godt å ligge i badekar. Jeg så også rimelig rosin ut etter å ha vært der en time.

Så prøvde jeg lystgass, syntes det hjalp sånn passe. Det funket på riene som ikke var så harde, og det virket også på begynnelsen og slutten av de verre. Men jeg syntes ikke at de harde riene ble mindre vonde akkurat på den verste kneika, så det var litt frustrende. Prøvde så vidt å stå med prekestol, det var helt forferdelig, måtte sette meg ned på senga med en gang og gråte fordi det var så vondt. Satt også på ball en stund, mens mannen masserte ryggen min, det var i og for seg bedre enn å ligge i seng, men ikke akkurat tilfredsstillende det heller. Hadde da akkurat blitt sjekket, og hadde 8 cm åpning. Da ba jeg om epidural. Jordmor sa ett eller annet om at jeg skulle tenke litt gjennom det, men har helt fortrengt hvorfor. Jeg sa at jeg vil ha epidural, og da fikk jeg det (fikk foresten en mail fra en barndomsvenninne et par uker før fødsel der hun hadde fått meg seg at jeg var gravid og skulle føde snart, hun fikk barn for noen måneder siden, og jobber ellers som lege på føden. Hun skrev: "husk at epidural er Guds gave til kvinnen!", og det var vel akkurat dette som gjorde meg overbevist om at jeg skulle ha.)

Epiduralen ble satt, jeg trodde det skulle være vondt, men det er jo mye mindre vondt enn å ha rier, så ingenting å bekymre seg for. Den begynte å virke ganske så snart, og jeg lå bare på sengen og var helt salig. Angret egentlig litt på at jeg ikke hadde spurt før. Etter kanskje en time bemerket jordmor at riene hadde blitt svakere, så hun ville ta hull på fosterhinnen for at de skulle ta seg opp igjen. På dette tidspunktet ble det forøvrig med en mannlig legestudent, som gikk fjerdeåret, og dette var overraskende nok for meg selv helt greit. Jeg hadde forestilt meg at jeg ville ha færrest mulig folk der, men når jeg lå der med epiduralen sa jeg likegreit ja til at han fikk lov til å undersøke meg også.

Det viste seg da at fosterhinnen allerede hadde sprukket, og jeg hadde ti cm åpning! De skrudde vel opp dryppet omtrent da, men jeg måtte vente med å presse til babyen hadde snudd seg litt mer.

Så var det tid for å presse, og enda en jordmor kom til (det skulle vel vært en barnepleier, men ingen var ledige). Jeg hadde begynt å skjelve noe helt sinnsykt, så jeg måtte faktisk be om hjelp til å holde opp beina, og ble da liggende med fotstøtter. Hadde ikke trodd på forhånd at jeg skulle føde sånn, men slik ble det da. Prøvde en stund å snu meg over på siden, men da var det lite fremgang med pressingen, så jeg måtte snu meg tilbake. Mannen hjalp til med å holde hodet mitt framover under riene, og jeg husker jeg ble skikkelig irritert når han flere ganger glemte å slippe da rien var over, men greide vel bare å frese såvidt. Det samme gjentok seg når han og jordmor 2 fikk bekjed om å presse beina mine oppover under riene, hun slapp, men det gjorde ikke han. I tillegg var han veldig høylytt i oppmuntringen, og jeg kom visst med en kommentar om han ikke kunne prøve å være litt mindre heiagjeng. Det var skikkelig frustrerende å være så irritert uten å greie å uttrykke det. (Etterpå sa han at han var veldig glad for at jeg hadde vært så snill, han hadde fryktet at jeg skulle bli helt "Drittsekk! Det er din skyld!" )

Jordmor prøvde å få meg til å kjenne etter hvor langt jeg hadde kommet et par ganger, men jeg taklet ikke å skulle kjenne der, jeg ville bare bli ferdig! Så ble jeg helt desperat, og gråt og bar meg "Jeg greier ikke mer! Det går ikke!" Det var vel ca. to rier før jeg var ferdig, så jordmor var heldigvis veldig flink til å overtale meg til å presse videre. Plutselig spratt bare hodet ut, og jeg ble helt sjokkert, jeg hadde trodd det var lenge igjen. Så husker jeg at jeg tenkte på at jeg har lest at det er veldig ubehagelig om hodet blir stående slik mens man venter på neste ri, så jeg bare tok i alt jeg hadde for å få ut hele han på resten av rien, og det gikk jo helt problemfritt. Pressingen hadde da vart i en time, og klokka var akkurat 20.00 da han var ute.

Så fikk jeg han på magen, og begynte å gråte. Gruet meg også litt til morkaken, men det tok bare et par minutter så var den ute på bittelitt pressing. Igjen helt overrasket "Er jeg ferdig? Helt ferdig!?!" Så undersøkte jordmor og legestudenten om jeg måtte ha sting, og de fant ut at jeg bare trengte et lite pyntesting så det ikke skulle svi sånn når jeg tisset.

Det ble ikke helt slik jeg hadde trodd, men slik er det vel for alle som føder. Det er jo faktisk helt jævlig, men likevel ikke helt avskrekkende for neste gang. Man glemmer jo fort, og det er faktisk verdt strevet.

Endret 26. september 2009 av Gåsemor