Bryte/bli- parfhorhold

[martine=)]

Hei.. vet ikke helt hvordan jeg skal starte, men fyrer løs jeg..

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 2 år, forholdet vår er opp og den hele tiden.

Når vi møtte hverandre var alt idyllisk(som alltid)..

Han var helt over meg, og jeg over han.. vi var kjempe forelsket.

Han tok hånden min, han kysset meg, hold rundt meg når vi sov osv..

Han sendte alltid melding og saifr ahvor det var noe som hadde skjedd eller hvis planer ble endret.Han ringe meg og ville finen på ting med meg eller bare være nær meg...

Tiden gikk og ting ble ikke like idyllisk lenger..

Vi flyttet sammen og ting ble komplisert..

Vi kranglet over mye, og forholdet vår har britet før, men vi har alltid kommet tilbake til hverandre..

De gangene jeg ikke orket mer han jeg gått fra han(det er 2 ganger), da har han virkelig kjempet for å få forholdet tilbake..

Jeg gikk fra han fordi han oppførte seg som en dust etterhvert, sa ikke fra, dreit boksavelig talt i meg, hadde vansklig for å si hvor han skulle, tilbringte LITE tid sammen med meg osv..

Den ene gangen det ble slutt mellom oss valgte han å kutte i seg selv og ble sent til et metalthus for vurdering av innlegging..

Jeg dro dit for å få han ut(og sa at det at han reagerte sånn var en egngstilfelle, noe det ikke var..)og fikk han ut..

Han er hissig, og når jeg vil ta opp ting med han sier han alltid: "Hvis du skal begynne nå igjen, kan du ta tinga dine og flytte!"

Som sagt, med tiden er det jeg som "henger" etter han..

Han gir utrykk for at han driter i om vi er sammen hvor vi skal diskutere ting(vanlige parforhold problemer)

Vi har et ganske kranglete forhold egentlig,begynner å bli sliten, men jeg elsker ham så utrolig

I det siste har jeg ikke klart å si imot han, men en gang kan sier: "Hvis du skal begynne nå igjen, kan du ta tinga dine og flytte!" gir jeg meg, og legger meg flat..

Han tråkker på meg og har tøyt grensene min laangt..

Før jeg møtte han var jeg veldig flink til å stå opp for meg selv, men det er jeg ikke lenger..

Hvis vi går fra hverandre må jeg flytte hjem til mamma, for jeg har ikke penger til å bo alene, det e rgreit nok..

Men når det har skjedd før har han sagt; "ting skal ut IDAG, eller så kan du hente de utover plenen imorgen"..

Hna blir hissing av alle små ting, som idag skulle vi handle i buttiken..

Han foreslo et brød vi kunne kjøpe, også sa jeg: "kanskje det holder seg ferskere litt lengere?da kunne vi kanskej kjøpt det?"

Da tørna det helt for han, han kasta brødet inn i brødhylla og sa strengt; "DA BLIR DET IKKE NOE BRØD".. så kasta han brødet inn i brødhylla igjen også kjøpte han knekkebrød..

Hvis jeg foreslår noe for han som ikke passre han, blir han hissig..

Det går aldri fysisk utover meg, men han kan gå opp i fjeset mitt og skrike og kaste ting runft.

Han har ødelagt pc-bordet, døra og kastet mye rundt..

Jeg vet at detet går over streken, men jeg elsker han så utrolig høyt og klarer ikke se for meg hverdagen uten han..

Når vi har det fint sammen har vi det veldig fint(sånn som vi starten)

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..

Hna kysser meg ikke lenger heller, når jeg kysser han får jeg et fort nuss, og ikke noe mer..

Vi har skjelden sex, og det fårlig med kos..

Han snakker til meg som om jeg skulle vært et barn han skal oppdra og viser 0 interesse...

Hjemme skal jeg alltid lage middag, om jeg ber pent om han kan gjøre det blir det pizza eller burger på et gatekjøkken..

Jeg mp vaske kjøkken, soverom, bad og alt utenom å støvsuge tua egentlig, det gjør han.. men det er alt..

De gangene han har "kasta meg ut" han jeg rett og slett blitt knust, jeg elsker han så utrolig høyt..

Familie og venner sier han han ikek er den rette for meg, de har vært med meg i opp og ned bakker..

Jeg vet det så godt selv, men klarer ikke gå fra han.. føler at han er alt jeg har..Men jeg orker snart ikke mer..

Bli veldig sliten av dette og fraværet på skolen hoper seg opp...

Vi har tenkt på barn men det er noen galt med meg, så jeg blir ikek gravid av en eller annen grunn...

Før kunne jeg se fo rmeg han som far til min barn, men den siste mnd har detet snudd..

Jeg vet at barn ikke hjelper på forholdet, men jeg har håpet dette(kanskje like greit at jeg ikke har blitt gravid..)

dette ble et rotete innlegg med skriver ned tankene mine, og de er veldig rotete, jeg beklager dette..

Er det noen der ute som vil hjelpe meg litt, eller si meningen sin elelr gi meg noen tips?

Endret 17. januar 2009 av martine=)

[Gjest lessi]

Kan du ikke bare lese dine egne ord en gang til og tenke; Om en venninne fortalte meg dette, hva ville jeg sagt til henne...

Han typen høres mildt sagt ustabil ut. Og jeg tror ikke at folk endrer seg. Da sier det seg selv.

[Gjest lessi]

Kan du ikke bare lese dine egne ord en gang til og tenke; Om en venninne fortalte meg dette, hva ville jeg sagt til henne...

Han typen høres mildt sagt ustabil ut. Og jeg tror ikke at folk endrer seg. Da sier det seg selv.

Og du vil dra uskyldige små barn inn i dette med en mann som oppfører seg som en sinnsvak??

[Pinkie]

Dette høres litt ut som et samboerforhold jeg var i for noen år siden. Skjønte fort at jeg var sammen med en som var mindre moden enn meg selv, så flyttet ut. Og nå bor jeg sammen med verdens beste mann. Man må kunne diskutere uten at man skal true med å flytte. Det blir for dumt.

[martine=)]

Og du vil dra uskyldige små barn inn i dette med en mann som oppfører seg som en sinnsvak??

nei, det er det jeg ikke lenger ønsker.. hvis du leser en gang til står det der;)

[Gjest Patti]

Vi har tenkt på barn men det er noen galt med meg, så jeg blir ikek gravid av en eller annen grunn...

Før kunne jeg se fo rmeg han som far til min barn, men den siste mnd har detet snudd..

Jeg vet at barn ikke hjelper på forholdet, men jeg har håpet dette(kanskje like greit at jeg ikke har blitt gravid..)

Det er ikke noe galt med deg, det er noe som er RIKTIG! Selvfølgelig vil ikke kroppen din ha barn med han der.

Han elsker deg ikke lenger, han er redd for å være alene! Det er derfor du bare får kjærlighet når du drar fra han.

Det er alltid en grunn til at man er kjæreste med noen, de har alltid en eller annen god egenskap, men ingen god egenskap denne gutten/mannen har kan veie opp for slik han får deg til å føle deg!

Hvis du går fra han så kommer du til å ha det litt vondt og vanskelig en liten stund, deretter kommer du til å ha det bedre enn du har hatt det på lenge!!

Lykke til

[martine=)]

Det er ikke noe galt med deg, det er noe som er RIKTIG! Selvfølgelig vil ikke kroppen din ha barn med han der.

Han elsker deg ikke lenger, han er redd for å være alene! Det er derfor du bare får kjærlighet når du drar fra han.

Det er alltid en grunn til at man er kjæreste med noen, de har alltid en eller annen god egenskap, men ingen god egenskap denne gutten/mannen har kan veie opp for slik han får deg til å føle deg!

Hvis du går fra han så kommer du til å ha det litt vondt og vanskelig en liten stund, deretter kommer du til å ha det bedre enn du har hatt det på lenge!!

Lykke til

Takk:)

Problemet at jeg rett og slett ikke klarer å gjøre det, ta det siste skrittet..For jeg håper så inderlig at ting kan bli bra..

Jeg har liksom blitt kjent med hele hans familig, blir skikklig god vennj med vennene hans.. slt ahnger liksom sammen med han.. men kan jo ikek være med han pga det.. men hadde han bare insett at han må oppføre seg og elske meg.. nei vet ikke jeg altså.. :/

[Gjest Patti]

Kjære deg, dette er jo samme fyren som synes vibrator er utroskap!?

Han er ikke riktig, det er så mange andre flotte potensielle gutter for deg der ute!

[Gjest Patti]

Takk:)

Problemet at jeg rett og slett ikke klarer å gjøre det, ta det siste skrittet..For jeg håper så inderlig at ting kan bli bra..

Jeg har liksom blitt kjent med hele hans familig, blir skikklig god vennj med vennene hans.. slt ahnger liksom sammen med han.. men kan jo ikek være med han pga det.. men hadde han bare insett at han må oppføre seg og elske meg.. nei vet ikke jeg altså.. :/

Uff, jeg skjønner at dette er vanskelig. Det er denne fasen som er verst å komme seg over.

Vi håper alle at "hvis han bare hadde skjønt..", men dessverre så kan vi ikke forandre på noen uten at de selv tar intiativ og ønsker forandringen. Det vil tydeligvis ikke kjæresten din, for da hadde han tatt seg selv i nakkeskinnet en av de to gangene du har gått fra han.

Håper du tar mot til deg og ender denne fasen i livet ditt! Det kommer til å være verdt det, jeg lover deg!

[Gjest pasta]

Alle har det bra når de har det bra! Det sa en eldre venninne til meg, da jeg fortalte at "men vi har det så bra når vi har det bra" Typen både voldtok meg et par ganger, var voldelig, brukte dop, og tvang meg til å ta det noen ganger, var vanskelig, og vi passet overhodet ikke sammen.

Han jeg var sammen med minnet meg om din. Jeg var 17 år, og vi var sammen i to år. Tilslutt hatet jeg han nærmest, men lot være å gå fordi jeg var redd han skulle ta selvmord. Det kom til et punkt der jeg faktisk håpet han skulle ta selvmord, for jeg ville ikke ha noe mer med han å gjøre noengang.

Det ble et lite helvete da det ble slutt. Men det gikk over. Har aldri hørt fra han igjen, og godt er det. (men jeg vet at han lever altså)

Nå er jeg 25, og lurer på hva i all verden jeg holdt på med da. Jeg var ung og uerfaren (selv om jeg ikke syntes det på den tiden )

Dette er nok en av erfaringene som gjør deg mer moden, Martine. Du har ingen fremtid med han. Selv om det er jævlig mens det står på.

En god klem til deg :klem:

[Jade]

Kan du ikke fortelle dette til familien din? Da er det mye lettere å bryte ut! + at du har støtte!

Jeg håper det er han som ikke kan få barn. Slike mennesker bør ikke få barn. Ikke få samboere heller!

Veldig trist lesing. Håper det går bra med deg, og at du snart får samlet styrken din til å forlate han!

[martine=)]

Kan du ikke fortelle dette til familien din? Da er det mye lettere å bryte ut! + at du har støtte!

Jeg håper det er han som ikke kan få barn. Slike mennesker bør ikke få barn. Ikke få samboere heller!

Veldig trist lesing. Håper det går bra med deg, og at du snart får samlet styrken din til å forlate han!

Jeg prater masse med moren min, hun hun hat hjulpet meg mye med noen kloke ord... men jeg klarer aldri å forlate han.. de gangene jeg tok han tilbake har det vært veldig mye pga medlidenhet(eller hva det heter)

Jeg syntes veldig fort synt på folk, og får en trang til å ta vare på folk:S

[Ethereal]

Jeg kan bare svare for meg selv, og jeg vet at jeg hadde slått opp med han med en gang. Jeg hadde tenkt at jeg fortjente dette. Jeg hadde fortjent en mann som behandlet meg med respekt. Det fortjener du også.