Min far tar kenkken på meg

[Gjest Gjest_sara_*]

Jeg er en jente på 22 år, jeg har et problem som ingen tror på eller vil hjelpe meg med. Min far har vært voldelig så lenge jeg kan huske, han slo både meg og moren min. Moren min pleide å rømme til krisesentret husker jeg. Men det er ikke volde som var verst for meg, borsett fra da han slo mamma ihjel. Da jeg var 4 husker jeg jeg pleide å løpe på rommet dems og gjemme meg under dyna. Han flyttet ut da jeg var 10 år gammel, mamma hadde akkurat fått lillebroren min. Han besøkte oss i helgene. Han flyttet til oslo, to timer unna der mamma og meg bodde. Helgene da han besøkte oss, begynte han å oppføre seg rart, han begynte å ta på meg, legge seg på meg. En tok han tak i meg, holdt begge armene mine og la seg oppå meg. Han prøvde å kysse meg, etterhvert tok han ut tunga, jeg ristet hodet mitt hele tiden, så han traff aldri leppene, men han kom når ansiktet med tunga, han tok meg under gensern min og kløyp meg i puppene, jeg hylte og skrek, gråt og prøvde å få han unna meg. Etter ca 15 min kom min mor ut av kjøkkenet og skrek til han og ba han slippe meg, han slapp meg og jeg løp og låste meg inn på soverommet mitt. Etter et år med besøk i helgene bestemte mamma og ta han tilbale, men det var vi som måtte ofre noe og måtte flytte til oslo hele familien. Her ble han mer voldelig, han kunne plutselig banke på døra til soverommet mitt, med engang jeg åpnet kunne ha lugge meg ned trappa, helt ned til kjellern. Han slo meg med belte, hårbørste, koster alt han kunne finne, han kunne sparke og slå med hendene også, han sto tom. på halsen min engang da moren min dyttet han vekk. Hun pleide altid å stoppe det da han pleide å slå meg etter at jeg fylte 12. Men det var fordi lærern min la merke til at noe var galt med meg, at jeg ofte hadde blåmerker. Til slutt fortalte jeg henne alt og hun meldte saken til barnevernet og jeg ble sendt til beredskapshjem. De snakket med foreldrene mine og de nektet alt borsett fra at han slo meg den ene gangen da jeg hadde fått blåmerke. Etter 2 mnd ble jeg sendt hjem til foreldrene mine igjen og da ble jeg slått hver dag siden jeg hadde sladret. En kveld kom han å banket på døra igjen dro meg ned til kjellern og stengte meg inne i badstua vi har. Til slutt fikk jeg komme ut og han slo meg grønn og blå, truet med at hvis jeg ikke hørte på han skulle han drepe meg, jeg kunne velge enten å være på denne jorde eller under jorda. Han sa han hadde kontakter som ville kvitte seg med meg og at ingen ville finne meg hvis han drepte meg. Den kvelden mens han sov rømte jeg til en venninne, der bodde jeg i ca 2 uker, moren hennes var også barneverspedagog så hun hjalp meg veldig mye og jeg fikk ege hybel med tilsyn. Jeg hadde jo fylt 17 så fosterhjem mente de var uaktuelt. Jeg bodde i hyblen helt frem til jeg fylte 19, men barnevernet nektet å hjelpe meg etter at jeg var ferdig med vgs. Jeg jobbet jo deltid selv og hadde en inntekt på ca 3000-4000 kr månden. Av barnevernet fikk jeg 4000 kr, og husleien var på 5000 kr. Når de sluttet å hjelpe meg gikk alt galt, jeg klarte ikke å dekke alle utgiftene, jeg endte opp i masse inkasso saker og til slutt flyttet jeg tilbake til foreldrene mine. Moren trenger meg virkelig, hun nekter/fortrenger alt som har skjedd, men jeg merker at hun er veldig følsom når det gjelder meg. Min far har ikke slått meg etter at jeg flyttet tilbake, han har prøvd, men da har min mor truet han med at hun skiller seg hvis han rører meg og da holder han seg unna. Men han er forsatt ekkel og grusom. Her om dagen laget jeg mat, plutselig uten at jeg ser han kommer han å kysser meg på halsen, det klikket helt for meg, jeg skjelte han ut, ba han ikke gjøre sånt, snakket med moren min om det, men hun mente han skulle vise fars kjærlighet. Men er det normalt og kysse dattern på halsen? Idag så trommet han på mamma sin bakdel, jeg er en person som ikke liker å se foreldrene min ha noe nærkontakt så jeg syns dette er ekkelt, kansje er det veldig barneslig, men sånn er jeg. Jeg ba han slutte med så sa han at han kunne tromme på rompa mi hvis han hadde lyst, han kunne gjøre hva han alt det han hadde lyst til, han sa han ville kysse leppene mine og bite meg i leppene foran moren min, men min mor syns dette er normalt, mens jeg syns det er upassende. Jeg skjønner ikke er det jeg som overdriver eller er begge to helt gale? Jeg har hatt psykolog, men psykologen min sluttet og jeg har ikke hørt fra dem eller fått en ny en, har ringt dem 4 ganger på 3 månder, men de sier det er stor pågang og at jeg må vente. Jeg er en ganske sterk jente, så han holder seg unna meg, jeg vet han vet at jeg er sterkere enn han, jeg trener kickboxing og har lært meg en del selvforsvar, men jeg stopper ikke med tårene jeg gråter meg gjennom netttene, jeg ber om at det skal skje han noe vondt. Jeg vil vekk, jeg får ikke hjelp, ingen tror meg. Jeg har ikke rett til å få stipend og lån og siden jeg studerer kan jeg heller ikke jobbe deltid. Sosialen hjelper meg heller ikke, de hjelper som regel rusmisbrukere eller asylsøkere, ikke en ung jente som meg.

Jeg har vært sammen med kjæresten min i ca 2 år nå, han vet alt som har skjedd meg, men han vet ikke hvem som har gjort det. Familien til kjæresten min er barndomsvenner med min far, de har kjent hverandre i over 40 år og de har stor respekt for min far. Jeg er redd for at han ikke vil tro meg eller at han skal si det til noen i familien. Jeg stoler på han og egentlig tror jeg han mistenker faren min siden han ser jeg er ganske kald mot min far, men han har aldri sagt noe om det. Han studerer selv i utlandet og ikveld sendte han meg en sms der han skrev han hatet at jeg hadde vondt og at han elsket meg og at han skulle få meg vekk fra dette helvete, men at jeg måtte gi han litt tid. Jeg skal ikke satse på at kjæresten min skal redde meg, uansett så er det søtt av han at han ønsker å redde meg, men tror dette er min egen kamp, men hvordan? Ingen tror på meg.

Jeg skriver dette innlegget siden jeg ikke får sove, jeg gråter altid før jeg sovner og er egentlig ganske svak psykisk. Håper noen vil tro på meg her, vet dette er et langt innlegg og ikke alle gidder å lese gjennom hele, men til dere som leste hele tusen tusen takk.

Beklager skrivefeilene mine, men jeg orker ikke å rette dem nå.

[Gjest Gjest]

Hei kjære du som skriver. Jeg tror på deg.

Og dessverre er du ikke alene. Eller kanskje heldigvis, for deg. Siden du selv er voksen nå, så kan DU oppsøke krisesentre. De har mye erfaring med slikt, og der kan du nok bo for kort tid. Og de kan sikkert hjelpe deg med hvor du kan gå videre, hvor du skal få hjelp osv.

Jeg kan forstå at det føles som at ingen tror deg, men det kan jeg nok garantere deg at de gjør, hvis ikke hadde ikke barnevernet ikke hjulpet deg en dritt, da hadde de ikke hjulpet deg med hybel da du var 17. Men dessverre så er det slik at barnevernet ikke har lov til å hjelpe noen etter de har fylt 18 år. Da er man myndig og blir definert som voksen og at man skal ta vare på seg selv. Og det er forferdlig dumt å høre at du ikke har fåttt tildelt en ny psykolog. Kan du ta kontakt med fastlegen din, slik at han/hun kan henvende deg til en annen psykolog?

Men først og fremst så mener jeg du bør FLYTTE HJEMMENFRA! Det er absolutt ikke noe som helst bra for deg å bo sammen med en far som han. Selv om du føler du er større og sterkere nå, så er du fortsatt ganske inne i en ond sirkel av et veldig dysfunksjonelt forhold til faren din. Og du har overhodet ingen ansvar for din mor. Moren din er godt voksen og hun har valgt hvor hun vil være. Og hun har valgt å ikke beskytte deg, både gjennom hele oppvekst og også nå. Det er IKKE normalt det faren din gjør og har gjort mot deg! Du må beskytte deg selv. Hjelpe deg selv. Etter at du vet du har kommet deg på nok avstand til din egen far, da kan du eventuelt tenke på om du vil hjelpe din mor.

For å ikke være avhengig av dine foreldre så bør du

A) Jobbe heltid

B) Studere heltid slik at du får lån og stipend

C) Finne venner/slektninger du kan få bo billig hos eller dele leilighet med

[Gjest Gjest_sara_*]

Takk for at du tror meg:) Barnevernet trodde meg på slutten, men før jeg fylte 17 så trodde de ikke på alt jeg sa og det syns jeg var vanskelig. Jeg er evig takknemelig for hjelpen jeg fikk. Har nevnt det for fastlegen min ang. psykolog, hun ba meg ringe "psykologen", der fikk jeg beskjed om at hun hadde sluttet og at de jobbet med å finne en ny person som kunne ta over. Men det har gått for mange månder nå. Men kan jo nevne det for fastlegen min igjen.

Jeg ringte krisesenteret for ca en mnd. siden, da sa dem at krisesenteret var for kvinner og barn, de fikke meg til å føle at mitt problem var en bagatell, de sa jeg måtte finne meg et vandrehjem eller å prøve å få hjelp av de på legevakta, vet ikke helt hva de skulle kunne hjelpe meg med, men de sa de hadde noen rom for jenter som ikke hadde et sted å sove/være.

Jeg vet det ikke er min oppgave å hjelpe min mor, hun har valgt dette livet selv og meg og broren min er offre av hennes valg. Men hun er liten følsom og sårbar dame, hun er syk den dag idag, og måten hun ser på meg på er veldig anderledes enn måten hun ser på broren min på. Hun kan kjøpe alt jeg peker på til meg, ikke et eneste nei får jeg av henne. Jeg vet dette er pga. dårlig samvittighet, jeg utnytter ikke det heller. Men jeg syns så synd på henne, for hun er den som faktisk kan bli slått ennå. Jeg kan ikke jobbe heltid, siden jeg studerer, jeg jobber deltid. Sendte søknad til lånekassen, men jeg får ikke stipend eller lån, siden jeg har et lån av dem som jeg ennå ikke har betalt tilbake på 35 000 kr. Slektinger hadde nok ikke trodd på meg og om de hadde det hadde de nektet meg å fortelle det videre, han er en mann alle elsker, mens hans mørke sider er bare kjent av oss som bor med han.

Jeg tenker på å flytte til kjæresten, men jeg vil ikke satse på at kjæresten min skal hjelpe meg, mener dette er noe jeg må få til selv, kan jo hende det ikke funker, vi har det herlig sammen og vi elsker hverandre, men jeg vil ikke være husløs hvis det går galt en dag.

[Gjest Gjest]

Ja, ring fastlegen din igjen, eller de på psykologkontoret.

Jeg ringte krisesenteret for ca en mnd. siden, da sa dem at krisesenteret var for kvinner og barn, de fikke meg til å føle at mitt problem var en bagatell, de sa jeg måtte finne meg et vandrehjem eller å prøve å få hjelp av de på legevakta, vet ikke helt hva de skulle kunne hjelpe meg med, men de sa de hadde noen rom for jenter som ikke hadde et sted å sove/være.

Det var utrolig dårlig gjort av dem å hjelpe til så lite. Har det virkelig blitt så mange som bruker krisesentre at de ikke har plass for dem uten (små) barn? OMG! Uansett om de ikke hadde rom til deg der og da, bør de vite mye bedre enn å bare la være å hjelpe!

Jeg vet dessverre ikke hvor de rette instansene å henvise deg til for å hjelpe deg (regnet med krisesenteret gav deg informasjon i det minste, selv om de ikke har plass til deg) for det bør da vel være NOE som helst slags rettigheter man har for å klare å komme seg unna foreldre som mishandler en.

Helt ærlig skulle jeg tro at dette er noe psykolog også burde hjelpe deg til med, hvordan du kan ha det nok økonomisk stabilt til at du ikke må flytte tilbake til den som mishandlet deg.

Vet fastlegen din noe om hvorfor du går til psykolog? Hvis han/hun gjør det, så vil jeg påpeke (om det er for ørtende gang) at du sliter litt mer nå siden du har måttet flyttet tilbake til han som mishandlet deg.

Jeg forstår veldig godt at du ikke vil flytte sammen med kjæreste fordi du MÅ, men fordi dere vil. Jeg forstår også at du ikke vil stå på gata igjen om det blir slutt. Synes det er så positivt at du har så mye stå-på-vilje, guts og modenhet i deg! Men på en annen side, så synes jeg det er bedre at du satser på å flytte tidlig sammen med kjæresten enn å bo med faren (og moren) din. Du ligger kanskje etter med lånekassen, men etterhvert som du har flere eksamener ferdig, så vil du få nye rett til støtte igjen. Så akkurat nå er du i et økonomisk uføre, men planlegger du nøye så kan du få bort disse flokene i løpet av et år. Hva med å bo med kjæresten din til du er økonomisk uavhengig?

Jeg hadde ikke en far, men en samboer som jeg måtte flytte vekk fra. Og jeg ble heller ikke trodd på av flere av vennene våre (eller så turde de ikke å konfrontere han), og de få som trodde meg hjalp meg det de kunne. Men de fleste vennene jeg hadde igjen flyttet dessverre til andre byer. Så jeg flyttet inn hos en fyr jeg hadde kjent i tre måneder. Vi ble enige i at dette ikke var noe smart trekk for et forhold, men han var mer enn villig til å hjelpe meg. Så jeg bodde hos ham i syv måneder. Vi var sammen i tre år til sammen, men både jeg og han angret ikke at jeg flyttet inn så fort. Han forstod at jeg trengte det akkurat der og da.