Hvorfor

[Gjest Anonymous]

Greier jeg ikke å godta min kjærestes feil og mangler?

Vi har vært sammen i 3 år, og han er snill, omtenksom, ærlig, høflig, kosete og morsom. Men han er så fryktelig sjenert! Av og til har jeg bare lyst til å grine når han ikke tar initiativ til å snakke med andre, han er så tilbakeholden!Er det noe jeg kan gjøre for å prøve å "få han igang"? Jeg orker snart ikke dette lenger..

[Gjest Embla s]

Syns kjæresten din også at dette er et problem/ønsker han at han var annerledes?

[Gjest Anonymous]

Nei, for han er det ikke noe problem..Men han er ikke slik med sine venner, kun med mine og folk han ikke kjenner. Det er jeg som har problemet..

[Gjest Embla s]

Han tør vel opp etter en stund da? Siden han ikke er slik med folk han kjenner og er trygg på?

[Gjest Anonymous]

Ja, han tør opp etterhvert, men jeg er kanskje ikke av den tålmodige typen..Men med mine foreldre er det ikke sånn. Han er stum som en østers, og hvis vi er i familieselskap så sliter vi begge to.Jeg har prøvd lenge å godta og si til meg selv at dette kommer til å endre seg, og han sier selv at han behøver tid for å føle seg trygg og prate. Men hva om dette aldri endrer seg? Jeg er av den utadvendte typen, og det gjør ikke han noe, tror det er verre for meg å godta han slik han er. Men så var det alle de gode sidene hans, da..

[Gjest Windy]

Jeg er som deg, den utadvendte typen. Skravler med alle og synes det er gøy å møte andre mennesker.

Jeg tror det er en fordel at man er litt like når det gjelder denne egenskapen. Det kan slite på å føle at man snakker for den andre, sitter og venter og håper at han skal tø opp, bli varm i trøya. Jeg sier ikke at du skal slå opp på grunn av dette, jeg sier bare at jeg tror like barn leker best...

[Gjest Milah]

Man må elske partneren sin med hans feil og mangler..

Hvis dette virkelig er et såå stort problem for deg, passer dere vel ikke sammen da..?!