Jeg har prøvd så hardt

[Gjest ulykkeligts]

For et år siden tok vårt lange forhold og samboerskap slutt. Jeg har virkelig prøvd å komme over han. Datet nye, jobbet mye, vært supersosial med venner, blitt kjent med nye mennesker, hatt en periode for meg selv. Men jeg kommer ikke over han. Det blir bare verre og verre for hver dag. Han var den rette for meg. Ingen jeg møter kommer i nærheten. Verken som venn eller potensiell kjæreste.

Hvordan skal jeg komme meg videre når jeg allerede har funnet drømmepartneren min?

Har lyst til å skrike høyt. Gråte. Gi opp. Jeg føler at et lite problem nå kan felle meg. Mistet tiltak. Orker ingenting om dagen.

Et lite sutreinnlegg i håp om at noen gode råd å komme med.

[Gjest Avskåret]

Et lite sutreinnlegg i håp om at noen gode råd å komme med.

Ok, ts. Jeg føler med deg. Jeg vet antagelig nøyaktig hvordan du føler det. Fint å se at damer har det likt som menn når vi har kjærlighetssorg (jeg har aldri lest noe annet heller, fra forskningshold e.l.). Selv i dag følte jeg det litt slik. Men ikke så kraftig som noen uker, måneder eller ett år etter starten på den store kjærlighetssorgen.

To ting, velmente råd fra en som har vært i samme båt som deg:

- du idealiserer partneren din. Husk at hjernen er en streng husøkonom: Når du har lagt ned mye innsats i et menneske, og knyttet deg selv, ditt navn/rykte, dine framtidshåp og en liten del av ditt liv til en bestemt person, så ønsker du nærmest instinktivt å bruke litt ekstra innsats i håp om å få ham tilbake, om å investere litt ekstra i å redde den store emosjonelle investeringen din. Alternativet er å innrømme nederlaget for deg selv, cut your losses (se det hele som en "sunk cost", for å bruke et gjengs uttrykk innen økonomisk teori) og heller satse friskt framover, bruke energien på å berede grunnen for noe nytt, heller enn å altså investere det samme, det lille ekstra, i å få tilbake din store, gamle investering.

- kjærlighetssorg, av den ekte og store varianten, tar ett til to år å komme over. Nå er du kanskje midt i den verste krisefasen. Hvorfor? Fordi du ikke vet at stor kjærlighetssorg går over innen maks to år, fordi du ser på alt du har prøvd hittil, og ser at det har gått et år og at du fortsatt føler for ham, og føler at dette vil ingen ende ta. Det er FEIL. Det vil gå over. Dessuten er det vinter nå, fortsatt med lange mørke kvelder, og det føles ekstra ille å være uten kjæreste da, når alt utenfor hjemmets fire vegger er dødt og kaldt, og vaskes rent før neste vekstperiode.

Det jeg tenker er: Hold ut!! Forsøk gjerne noen enkle anløp til kommunikasjon med ham, eller å hinte via kjente om hvordan du føler det, men legg ikke mye håp eller energi i det. Har han følt det samme, så går det bra. Har han ikke følt det samme, så er det bare til å gi opp, og rette blikket framover. Men langt mer enn alt dette må du bruke tid og energi på å lære å elske deg selv, og på å huske på at OM TRE MÅNEDER ER DET VÅR!! Tenk da så herlig å være fri og singel, og kunne nyte livet på byen og i naturen, på ferie osv, sammen med gode venninner, eller venner generelt, og å ha alle valgmuligheter åpne i forhold til de mange spennende mennene som er der ute, og av hvilke mange vil være interesserte i nettopp deg!!

I mellomtiden, mens det ennå er kaldeste vinteren, så kan du jo kanskje hive deg på en chartertur til syden en uke eller to, et eller annet typisk sted hvor det er mange single, og se om du har en venninne eller kvinnelig bekjent eller to som kan være med deg? Da får du nye impulser, kan ha en liten og ufarlig flørt eller romanse osv. Og få en påminnelse om hvordan sommeren som kommer til Norge om 4-5 måneder føles... Anbefaler også trening, om du ikke bedriver det - det har en veldig god effekt på psykiske plager (kjærlighetssorg, lik forelskelse, kan karakteriseres som en forbigående, men helt naturlig form for "galskap") og i tillegg så utløser god og hard trening endorfiner, som er det samme hormonet som framkaller lykkefølelse/velbehag når mennesker har (god) sex..

Og om det kan være noen trøst: Mange, veldig mange, kanskje et flertall av de som har passert 25 eller i alle fall 30, har vært der du er nå, følt på de forferdelig uhåndterlige og tilsynelatende kvelende følelsene du nå har. Det er ikke verdens undergang, og heller ikke din undergang. Du VIL kunne flire og le av dette senere, om et år eller to, sammen med gode venner, men akkurat nå føles alt helt håpløst og svart. Det er normalt. Så pust dypt inn og ut, tenn noen stearinlys, les en god bok, eller kjøp en to-litersboks med is og gafle inn mens du ser på noe som kan underholde deg (Sex & Singelliv??) - det skal virke!

Og lykke til :-)

Ps. Det VIL føles bedre imorgen, lørdag, når dagslyset kommer, og det er fullt av liv i gatene. Det er fredags- og lørdagskveldene som er hardest vet du...

[Gjest ulykkeligts]

Takk for en lang svarmelding "avskåret"! Det satte jeg pris på Jeg skal lese den igjen, minst en gang før jeg legger meg. Kloke ord.

[Gjest Avskåret]

Takk for en lang svarmelding "avskåret"! Det satte jeg pris på Jeg skal lese den igjen, minst en gang før jeg legger meg. Kloke ord.

:søvn:

[Gjest Gjest]

Huff, det er virkelig ikke noe godt å ha det sånn

Folk reagerer veldig forskjellig, jeg tror kjærlighetssorg er veldig individuelt, men det som hjalp meg veldig var å snakke om det. Fortalte mine nærmeste venninner hva jeg følte, hvordan jeg tenkte om fremtiden, hvordan jeg hadde det, etc.

Samt at jeg bestilte meg en time til fastlegen min rett og slett bare for å snakke om det med noen jeg ikke forholder meg til sånn i det daglige.

For meg hjalp det ikke å spille tøff, jo mer jeg fikk lettet hjertet, jo bedre følte jeg meg selv.

Håper du finner det som fungerer for deg

[Gjest Gjest]

Tok meg 2,5-3 år å komme over eksen, med samme forsøk gang på gang som deg. Var ute med nye menn. Ordentlige menn. Var med venner hver gang det var mulig. Brukte de 2 første månedene til å tømme meg for tårer, så tenkte jeg at det var nok og jeg måtte back out there. Jobbet mye, holdt på med alle hobbyene mine, reiste, fikk en kjæreste, begynte å studere igjen osv. Alt mulig. Men når jeg skulle legge meg om kvelden, så kom alle døgnets følelser krypende under dyna med meg og tok kvelertak på meg. Slik var det HVER dag i nesten 3 år.

Jeg hadde kuttet kontakten med han i minst ett år. Så ble det mer og mer uunngåelig å hilse litt, slå av en liten prat osv. Det føltes ikke noe verre av å være rundt han fysisk. Jeg følte han alltid rundt meg. Det er både det verste jeg har opplevd (all smerte,alle tårer) og det beste (alt jeg fikk gjort, lært, opplevd).

Jeg ANER ikke hvordan jeg kom over han. Jeg tror at det var tida som gjorde susen. Jeg gjorde alt jeg kunne selv, men at jeg tok tiden min var nok det smarteste. Jeg føler fortsatt at han er den rette, men jeg tenker at "jaja hvis det var ment å være oss, så blir det kanskje oss en dag, men inntil videre, skal jeg ha det bra". Og jeg fikk det bra. Gråt ikke, tenkte ikke så mye på han, savnet han ikke lenger. Vi ble venner, for jeg følte ikke en trang til å kysse han eller noe lenger. Det bare gikk over.

Etter noen måneder, så møtte jeg en SUPER gutt. Min nåværende kjæreste =) Og jeg er så lykkelig!

[Cognizance]

Hvordan skal jeg komme meg videre når jeg allerede har funnet drømmepartneren min?

Et lite sutreinnlegg i håp om at noen gode råd å komme med.

Gå til psykolog. Hvis du virkelig sliter og sitter fast, kan det være det som må til. Sjansene er store for at det hjelper mer enn å skrive innlegg her, vil jeg tro.

[Gjest Avskåret]

Gå til psykolog. Hvis du virkelig sliter og sitter fast, kan det være det som må til. Sjansene er store for at det hjelper mer enn å skrive innlegg her, vil jeg tro.

Tanken er god men: Synes det blir litt vel mye "gå til psykolog"-tips om dagen. Hvis alle som har kjærlighetssorg (helt normalt i inntil 1,5 til 2 år, ikke helt uvanlig med litt lenger) så ville ikke psykologer hatt annet å gjøre, og de som har reelle, varige lidelser som bare blir verre og verre (og ikke bedre, som kjærlighetssorg, hvor enn alvorlig den kan virke i fasen inntil 2 år), risikerer å bli delvis skviset ut.

Men for all del, det kan være et alternativ. Imidlertid vil nok psykologen i hovedsak si det samme, og fokusere på at den som har kjærlighetssorg idealiserer den framtiden som kunne vært - får bilder i hodet som langt overstiger hvor rosenrød virkeligheten i eventuell fortsettelse faktisk ville bli. Hvis det er akkurat like sterkt etter 1,5 år som etter ett, så kan det være en tanke å booke time, siden det sikkert er lang ventetid hos de fleste (især om folk går så mye til psykolog som en kan få inntrykk av ;-) )

[Gjest Alia]

Mitt råd er å ikke prøve så hardt på å komme utav sorgen. Det kan gjøre at du fokuserer mye på sorgen og vil fortsette grubling.

Hadde han vært den rette for deg ville det ikke tatt slutt.

Råder deg til å skifte fokus. Jo flere nye erfaringer du gjør deg jo mindre tid/plass vil du ha til å nære denne sorgen.

Tving deg til å gjøre små ting du ikke kanskje har lyst til, men gjør det og du vil oppleve dette lettere etterhvert. Ikke ha kontakt med han. Jo lengre tid det går jo lettere vil det bli. Prøv å tenk at du heller skal ta vare på denne erfaringen som noe du kan lære av. Du er en erfaring rikere og forhåpentligvis vil dette gjøre deg mer rustet til å finne din vei i livet.

[Gjest Gjest]

Psykolog trenger ikke være så dumt, men kan kanskje være greit å starte med sin egen fastlege for evt å få en henvisning. Evt be om å få ta en MADRS-test, de fleste allmennleger har det skjemaet på kontoret, vil jeg tro.

[EmmaW]

Avskåret: Jeg skulle ønske jeg hadde fått de rådene da jeg hadde det som verst for et par år siden... Veldig bra innlegg.

[Gjest ulykkeligts]

Fine svar. Jeg føler jeg har prøvd dem, men jeg skal fortsette å prøve videre:) Det er kanskje noe å dra med seg hodet og psyken ordentlig, prøve å få det ut av hodet mens jeg holder på med andre ting.

Er det normalt å sammenligne? Sammenligner alle med han, og tenker under nye opplevelser at jeg skulle ønske han var hos meg og delte dem.

Avskåret: du hadde rett, fredagskvelden var nok ekstra tung. Søndager pleier også å være litt tunge. Men dagslyset hjalp veldig på.

Den ene som skriver her "hadde han vært den rette for deg ville det ikke tatt slutt" .. jeg er av den oppfattelse at hendelser i livet kan bidra til at et forhold tar slutt, selv om de to kanskje er de rette for hverandre.

I mitt tilfelle har du kanskje rett. Vi var kanskje ikke rette for hverandre. Han var utro noen perioder, så jeg var tydeligvis ikke den rette for han. Men allikevel tror jeg selv to som er rette for hverandre kan begå feil, og såre hverandre på det groveste.

Og slike motstridende følelser gnager meg dagen lang.

Vekk med han. jeg er ved godt mot. Og millioner av mennesker har opplevd nettopp dette før, så jeg skal komme meg helskinnet gjennom det jeg og!

[Gjest Gjest]

Et lite tips i vintermørket hvis du ikke har råd eller tid til sydentur; gå i solarium! En eller to ganger i uka, ti minutter eller et kvarter, hjelper masse på humøret og gir energi. Jeg er mye plaget med vinterdepresjon, og synes det hjelper masse