Singel for resten av livet

[Gjest Mio]

Hvem ønsker å være singel for livet ?? Jeg snakket med en som ønsket det.. Virker ensomt og kjedelig. Er det noe mange vil ?

[Gjest Gjest]

Tja, jeg klarer iallefall ikke å se for meg at jeg skal havne i et forhold med det første.

Og å være sammen med EN mann resten av livet er en enormt skummel tanke.

Singellivet mitt er verken ensomt eller kjedelig, forhold kan derimot være veldig kjedelige i min mening.

Men det er ikke den Store Planen min å være singel resten av livet, jeg tar ting som det kommer. Kanskje jeg vil ha mann, unger og Volvo en dag jeg og.

[Gjest StockDama]

Ikke noe galt i å være singel hele livet ?

Noen passer rett og slett ikke i forhold. Ikke helt deres greie. Må da være lov det.

[Shaz]

Har inntrykk av at flere og flere velger singeltilværelsen.

Lykken er ikke nødvendigvis full pakke for alle, jeg tror likevel de aller fleste vil savne å ha en spesiell i livet etterhvert.

[frkbling]

Nei, ikke i det hele tatt.. lengter etter en nå

[Gjest Singel!]

Hei!

Jeg drømmer om et singelliv på samme måte som enkelte drømmer om et ekteskap og barn og the white picket fence osv. Jeg ELSKER å være singel.

Jeg har vært singel i veldig mange år, og nyter det bare mer jo mer tid som går.

Det er absolutt ikke ensomt. Har mange venner, jobb, studier, hobbyer. Har ofte kortvarige flørter her og der.

Planlegger om å adoptere barn i fremtiden, men ikke noe langvarig forhold her i gården! Livet er herlig på denne måten!

[Gjest Gjest]

Behov har en tendens til å endre seg.

[MissStiles]

Ikke noe galt i å være singel hele livet ?

Noen passer rett og slett ikke i forhold. Ikke helt deres greie. Må da være lov det.

Sant det! Noen passer rett og slett ikke i forhold og trives kanskje best alene.

Men jeg kan ikke helt forestille meg å være singel resten av livet. Jeg vil gjerne ha noen å dele livet mitt med.

[Tingelin]

Noen finner rett og slett ikke den rette. Og jeg er kanskje en av dem.

Jeg har vært singel i mange år (er i begynnelsen av 30-årene). Er av den oppfatningen at, finner jeg ikke den mannen som passer meg og jeg passer han, så får det heller være. Har ingen ønske om å etablere et forhold bare for å ha en kjæreste liksom, vel vitende om at det ikke vil vare livet ut. Det er mange der ute som er ensomme i forhold også (ref f eks. til ulike tråder her i KG under kategorien samliv: "h*n er utro", "h*n driter i meg", "vi krangler mye-jeg er lei" osv. Skilsmisse statistikken taler også for seg).

Joda, jeg dater, men ikke mye. Håper jo at det skal klaffer med en av dem. Dessverre har ingen av de jeg har datet til nå vært noe å satse videre på. Jeg er ikke lei meg av den grunnen. Det skjer når det skjer, hvis det skjer.

Jeg tar derfor singellivet med ro. Den dagen jeg står der i overgangsalderen, uten mann og barn, vel da tenker jeg at det er meningen med nettopp mitt liv. Derfor er det min oppgave å sørge for at jeg lever livet nå (tror mange blir så opphengt i tanken på kjæreste at de glemmer å leve, og de tror at det vil løse alle problemene, og gjøre dem overlykkelige resten av livet). Og klarer jeg å leve livet nå, så vil jeg helt klart klare å leve resten av det som singel også.

Ja, jeg søker også stadig etter lykke (noe de fleste mennesker gjør). Meningen med livet er å være lykkelig. Men lykke for meg er ikke ensbetydende med kjæreste, mann og barn. Lykken i livet må jeg finne selv, og det før jeg finner mannen i mitt liv. Hvis man tenker at den eneste gangen man kan bli lykkelig her i livet, er den dagen man får seg kjæreste, da har man misforstått helt mener jeg.

Hva gjør meg lykkelig: Jeg har brukt feriene mine de siste årene til å reise verden rundt. Ja, reist alene hver gang (mine venner er godt etablerte i forhold eller har barn, så jeg har ikke ønsket å være 5. hjul på vogna). Den friheten jeg har oppleved ved å backpacke har betydd enormt mye for meg. Jeg har opplevd mye og møtt mennesker (lokale) som jeg bærer med meg i hjertet.

En dag i uka jobber jeg frivillig med mennesker som ikke har det så bra som meg selv. Det er godt å kunne gi dem en klem, og vise at jeg bryr meg. Og de hjelper meg like mye som jeg dem. De preger livet mitt på en positiv måte, og jeg er evig takknemlig for at jeg kjenner dem.

Andre dager pleies venninneforhold, eller besøk hos mine foreldre og søsken. Mennesker jeg er glad i, og som dermed betyr enormt mye for meg. Da blir det mye latter og prat, men også mulighet til en skulder å gråte på. Altså, andre menneskelige-relasjoner er like viktig i livet som en evt kjæreste.

Jeg er amatørfotograf . En morgen i skogen i det solen står opp, er å bertakte som et av mine mest lykkelige stunder. Naturen er så vakker. Da kjenner jeg at jeg lever, at jeg er heldig som ikke trenger å bekymre meg for hvordan jeg skal overleve dagen. Jeg knipser da i vei, og blir gira når jeg tar et bilde, vel vitende om at jeg er den enste i verden som har akkurat det bildet. Da smiler jeg, og tenker så deilig livet er

Selvfølgelig har jeg dager som oppleves som tunge og vanskelige. Men jeg tror sterkt på at "Everything happens for a reason". Derfor er det bortkastet om jeg går og sikler etter et liv som kanskje ikke er ment for meg. Jeg kan velge å gjøre det beste ut av tilværelsen nå eller bli bitter og deppa for at jeg fortsatt er singel. Da velger å gjøre det beste ut av det og nyte alt det andre fine livet har å by på.

[Gjest Gjest_lillemeg_*]

Har ingen ønske om å etablere et forhold bare for å ha en kjæreste liksom, vel vitende om at det ikke vil vare livet ut.

Selvfølgelig har jeg dager som oppleves som tunge og vanskelige. Men jeg tror sterkt på at "Everything happens for a reason". Derfor er det bortkastet om jeg går og sikler etter et liv som kanskje ikke er ment for meg. Jeg kan velge å gjøre det beste ut av tilværelsen nå eller bli bitter og deppa for at jeg fortsatt er singel. Da velger å gjøre det beste ut av det og nyte alt det andre fine livet har å by på.

Så enig, så enig. Du har igrunnen sagt alt som jeg tenker rundt dette. Og selv om jeg er en del eldre enn deg og har prøvd mann, unger og volvo, så har jeg de samme tankene.

Endelig har jeg tatt ut på reiser alene og funnet ut at det faktisk går an å ha det trivelig alene. Hvertfall i forhold til å reise med folk man føler seg ukomfortabel med eller 5 hjul på vogna.

Jeg vil mye heller sitte alene på en terrasse og studere stjernehimmelen enn å stå i en støyende bar og håpe at mr. Right dukker opp. Hvis han mot formodning skulle dukke opp, så er det definitivt ikke i en bar, håper jeg.

Har sett mange skrekkeksempler på venninner som klamrer seg til den første og beste for å slippe å være alene. Det må bare gå galt.

Det er ikke sikkert at jeg treffer noen mann heller, selv om jeg også dater litt innimellom. Statistikken taler imot meg der. Men hvorfor skal jeg liksom "gå på vent" hele tiden? Jeg nekter å bli oppfattet som et halvt menneske fordi jeg ikke har noen mann å vise fram.

Jeg har også fått meg noen nye hobbies i det siste som jeg aldri hadde trodd for bare få år siden. Livet svinger!

[Gjest Gjest_truls_*]

Noen finner rett og slett ikke den rette. Og jeg er kanskje en av dem.

Jeg har vært singel i mange år (er i begynnelsen av 30-årene). Er av den oppfatningen at, finner jeg ikke den mannen som passer meg og jeg passer han, så får det heller være. Har ingen ønske om å etablere et forhold bare for å ha en kjæreste liksom, vel vitende om at det ikke vil vare livet ut. Det er mange der ute som er ensomme i forhold også (ref f eks. til ulike tråder her i KG under kategorien samliv: "h*n er utro", "h*n driter i meg", "vi krangler mye-jeg er lei" osv. Skilsmisse statistikken taler også for seg).

Joda, jeg dater, men ikke mye. Håper jo at det skal klaffer med en av dem. Dessverre har ingen av de jeg har datet til nå vært noe å satse videre på. Jeg er ikke lei meg av den grunnen. Det skjer når det skjer, hvis det skjer.

Jeg tar derfor singellivet med ro. Den dagen jeg står der i overgangsalderen, uten mann og barn, vel da tenker jeg at det er meningen med nettopp mitt liv. Derfor er det min oppgave å sørge for at jeg lever livet nå (tror mange blir så opphengt i tanken på kjæreste at de glemmer å leve, og de tror at det vil løse alle problemene, og gjøre dem overlykkelige resten av livet). Og klarer jeg å leve livet nå, så vil jeg helt klart klare å leve resten av det som singel også.

Ja, jeg søker også stadig etter lykke (noe de fleste mennesker gjør). Meningen med livet er å være lykkelig. Men lykke for meg er ikke ensbetydende med kjæreste, mann og barn. Lykken i livet må jeg finne selv, og det før jeg finner mannen i mitt liv. Hvis man tenker at den eneste gangen man kan bli lykkelig her i livet, er den dagen man får seg kjæreste, da har man misforstått helt mener jeg.

Hva gjør meg lykkelig: Jeg har brukt feriene mine de siste årene til å reise verden rundt. Ja, reist alene hver gang (mine venner er godt etablerte i forhold eller har barn, så jeg har ikke ønsket å være 5. hjul på vogna). Den friheten jeg har oppleved ved å backpacke har betydd enormt mye for meg. Jeg har opplevd mye og møtt mennesker (lokale) som jeg bærer med meg i hjertet.

En dag i uka jobber jeg frivillig med mennesker som ikke har det så bra som meg selv. Det er godt å kunne gi dem en klem, og vise at jeg bryr meg. Og de hjelper meg like mye som jeg dem. De preger livet mitt på en positiv måte, og jeg er evig takknemlig for at jeg kjenner dem.

Andre dager pleies venninneforhold, eller besøk hos mine foreldre og søsken. Mennesker jeg er glad i, og som dermed betyr enormt mye for meg. Da blir det mye latter og prat, men også mulighet til en skulder å gråte på. Altså, andre menneskelige-relasjoner er like viktig i livet som en evt kjæreste.

Jeg er amatørfotograf . En morgen i skogen i det solen står opp, er å bertakte som et av mine mest lykkelige stunder. Naturen er så vakker. Da kjenner jeg at jeg lever, at jeg er heldig som ikke trenger å bekymre meg for hvordan jeg skal overleve dagen. Jeg knipser da i vei, og blir gira når jeg tar et bilde, vel vitende om at jeg er den enste i verden som har akkurat det bildet. Da smiler jeg, og tenker så deilig livet er

Selvfølgelig har jeg dager som oppleves som tunge og vanskelige. Men jeg tror sterkt på at "Everything happens for a reason". Derfor er det bortkastet om jeg går og sikler etter et liv som kanskje ikke er ment for meg. Jeg kan velge å gjøre det beste ut av tilværelsen nå eller bli bitter og deppa for at jeg fortsatt er singel. Da velger å gjøre det beste ut av det og nyte alt det andre fine livet har å by på.

Du, kvinne; er et fantastisk godt menneske.

[inga:)]

Hvem ønsker å være singel for livet ?? Jeg snakket med en som ønsket det.. Virker ensomt og kjedelig. Er det noe mange vil ?

jeg kan bare svare for meg selv.. men ja, det er ingenting jeg heller vil enn å leve alene resten av livet... dessvere er jeg i et forhold nå...

grunnen er nok at jeg vokste opp som enebarn med en alenemor som hadde psykisk sykdom og hun isolerte oss og mishandlet meg. dette har gjordt at jeg synes det er vanskelig å fungere sammen med andre og trives når jeg ikke kan trekke meg unna når jeg er lei meg..

det er komplisert for meg å være sammen med noen i lengre tid av gangen, da jeg er en loner, og det har endt med at hver gang jeg blir samme med noen så går det greit i begynnelsen, men så trenger jeg tid for meg selv på en slik måte at forholdet kveles...

Jeg har alltid trivdes best alene, og det er synd at jeg aldri lærer at jeg ikke må gå inn i et nytt forhold..

Nå må jeg gjennom det samme marerittet en gang til. men da er jeg til gjengjeld fri og skal aldri rote meg bort i noe forhold igjen...

huff... unskyld lengden på innlegget...