Lam fra halsen og ned

[Teriyaki]

Umulig å si før jeg evt. mot formodning skulle oppleve det. Ville i alle fall prøvd så godt jeg kunne å omstille meg, men om jeg hadde klart det, nei det vet jeg sannelig ikke. Er bare 18 år, så har tross alt ikke kommet spesielt langt i livet enda, og tanken på å ikke kunne ha sex mer, ikke kunne bli holdt rundt mer, ikke kunne gå tur med kjæresten hånd i hånd og alle disse flotte tingene man gjør som kjærester, det er ikke noe jeg tror jeg hadde holdt ut dessverre.

[Heritære]

Ja, jeg vet jeg hadde blitt. Kjærlighet og troskap er ikke for meg en bryter man bare kan slå av. Jeg har valgt å leve med min samboer på godt og vondt og en ulykke eller sykdom er noe som kan ramme alle. Heldigvis så vet man ikke slikt på forhånd. Men, med en lam bestefar og blind bestemor så har jeg en del peiling på hva det vil si å leve med personer som har ett sterkt handikap og det vet jeg at jeg ville ha taklet. Men, jeg tror den friske partneren i utgangspunktet må være en ressurssterk person på mange områder for å kunne takle det.

[Gjest Gjest]

Ja, jeg hadde blitt. Da jeg møtte min ungdomskjæreste igjen noen år etter at det var slutt mellom oss, var han blitt lammet fra halsen og ned etter en trafikkulykke. Han var et nydelig menneske og følelsene våre blomstret opp igjen. Vi hadde 3 fine år sammen før han dessverre døde fra meg. Jeg følte meg først og fremst som kjæreste/samboer, og ikke som pleier, da han hadde mye hjelp rundt seg til alt det praktiske. Selvsagt falt endel på meg, og det var mange tøffe tak både fysisk og psykisk, men gledene vi hadde og kjærligheten vi delte oppveide det til fulle!

[MonicaR]

Ja, jeg hadde blitt. Da jeg møtte min ungdomskjæreste igjen noen år etter at det var slutt mellom oss, var han blitt lammet fra halsen og ned etter en trafikkulykke. Han var et nydelig menneske og følelsene våre blomstret opp igjen. Vi hadde 3 fine år sammen før han dessverre døde fra meg. Jeg følte meg først og fremst som kjæreste/samboer, og ikke som pleier, da han hadde mye hjelp rundt seg til alt det praktiske. Selvsagt falt endel på meg, og det var mange tøffe tak både fysisk og psykisk, men gledene vi hadde og kjærligheten vi delte oppveide det til fulle!

Utrolig godt å høre sånne historier...!! Og det er det jeg også mener... Man kan ikke SLUTTE å elske noen selv om det skjer en ulykke - og man KAN ha det fantastisk sammen allikevel - SELV om det er tunge tak også....

Som jeg har skrevet i tidligere innlegg, så kan jeg umulig sette meg inn i den situasjonen da jeg ikke har vært der selv, men jeg mener allikevel at jeg ville tenkt/gjort som deg...

Det var veldig trist å høre at han døde fra deg etter 3 år... Håper du har kommet deg opp igjen fra sorgen!

[Gjest Gjest]

Jeg vet rett og slett ikke.

Ser egentlig for meg at forholdet bare hadde "forsvunnet i sanden" eller hva man sier i løpet av et sikkert eviglangt sykehusopphold og prosessen med å "komme tilbake til livet" igjen.., om det da ikke bare hadde blitt enda sterkere.

Hadde det derimot gått helt "knirkefritt" (tvilsomt) ville det vært veldig vanskelig å gjøre det slutt bare på grunn av at han ble lam..

Men jeg vet i alle fall at jeg aldri kommer til å gå inn i noe forhold med en som allerede er lam/i rullestol, rett og slett fordi det passer utrolig dårlig inn i mine framtidsplaner. Bare å dra på butikken er jo en ekspedisjon....

[Donpedro]

Ja, jeg hadde blitt. Da jeg møtte min ungdomskjæreste igjen noen år etter at det var slutt mellom oss, var han blitt lammet fra halsen og ned etter en trafikkulykke. Han var et nydelig menneske og følelsene våre blomstret opp igjen. Vi hadde 3 fine år sammen før han dessverre døde fra meg. Jeg følte meg først og fremst som kjæreste/samboer, og ikke som pleier, da han hadde mye hjelp rundt seg til alt det praktiske. Selvsagt falt endel på meg, og det var mange tøffe tak både fysisk og psykisk, men gledene vi hadde og kjærligheten vi delte oppveide det til fulle!

Men det er jo ikke det samme å velge en lam person som partner, og å ha et samliv basert på full førlighet og så at den ene blir lam fra halsen. Noen forhold er feks. basert på at man deler hobbyer, er veldig aktive sammen, har et spesielt sexliv osv. Om den ene da blir lam fra halsen og i tillegg går inn i en depresjon, så vil jo store deler av forholdet bli borte. Selvsagt vil dette være vanskelig for en del, og jeg tror ingen av oss vet hvordan vi ville reagert før vi var der delv.

[Gjest glskth]

det kommer an på hans mestring i lengden av situasjonen.

jeg ville nok prøvd en god stund, men jeg tror det hadde blitt ekstremt vanskelig.

det hadde vært veldig vanskelig å bytte ut barn/sex/dagligliv med bleiebytte av voksen/mating/tungt stell/fravær av sex og kos osv.

hadde han blitt tungt deprimert i tillegg så tror jeg det hadde vært vanskelig.

om det var meg som ble lam så er jeg heller ikke sikker på om jeg hadde ønsket å ha noen ved min side på den måten - jeg hadde alltid følt at jeg hindret den andre i å ha et tilnærmet normalt liv. det hadde vært for tungt for meg tror jeg....

men om det hadde vært lammelse kun i ben, så hadde jeg aldri tenkt i samme baner.

da slipper du en fulltids pleiesituasjon som tærer ekstremt på forholdet.

[Ce'Nedra]

Men hvis han hadde henfalt til selvmedlidenhet, langvarig depresjon uten vilje til å bli bedre, hadde fokusert ene og alene på seg selv og sin situasjon, hadde nok følelsene kjølnet i løpet av få år, og da hadde jeg ikke klart å bli hos han på grunn av plikt.

Jeg er enig med deg i dette. Ellers har jeg vært sammen med en som satt i rullestol. Jeg forelsket meg fullt og helt i ham, og trodde han fint kunne leve med det å være lam. Men etter hvert forstod jeg at han ikke engang likte seg selv, og det ble vanskelig å holde ut i lengden.

Om min nåværende ble lam, ville jeg fortsatt så lenge det psykiske forholdet var mest mulig likt. Man må selvfølgelig omstille seg en del, men jeg tror at om man blir lam fortsatt ønsker å gi kjæresten sin alt man kan, også om det er sex med andre. Jeg ville i alle fall hatt forståelse for det hos min mann, så lenge det var meg han elsket og kom hjem til.

[Gjest Kynisk Nihilist]

Hvis kjæresten din ble lam fra halsen og ned, hadde du fortsatt vært sammen med han da?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Ja, fordi jeg hadde vært redd for at alle hadde sett på meg som drittsekk, om jeg forsvant. Jeg hadde blitt fanget, mot min egen vilje. Og kjæresten ville vært avhengig av meg på en helt annen måte, noe som ville gjort dette til et pleieforhold, og ikke et kjæresteforhold. Hadde jeg gått, ville jeg tenkt på kjæresten hver gang jeg så en handicappet, og jeg ville følt meg jævlig. Så av rent egoistiske grunner, ville jeg vært hos kjæresten. Men jeg ville selvfølgelig sagt til meg selv at det var fordi jeg var glad i kjæresten. For det må en dose selvbedrag til også.

[Aurora M.]

Men det er jo ikke det samme å velge en lam person som partner, og å ha et samliv basert på full førlighet og så at den ene blir lam fra halsen. Noen forhold er feks. basert på at man deler hobbyer, er veldig aktive sammen, har et spesielt sexliv osv. Om den ene da blir lam fra halsen og i tillegg går inn i en depresjon, så vil jo store deler av forholdet bli borte. Selvsagt vil dette være vanskelig for en del, og jeg tror ingen av oss vet hvordan vi ville reagert før vi var der delv.

Det var jeg som skrev det innlegget du refererte til. Jeg hadde bare ikke lyst til å utlevere for mye av meg selv, men kom til at det får stå sin prøve.

Det blir selvsagt litt annerledes som du sier, å gå inn i et forhold til en person som er lam fra før, fordi en da velger det.

Men som jeg skrev i innlegget mitt, så hadde vi også vært kjærester tidligere, og jeg hadde lært han å kjenne som en aktiv person (mye på farten, drev med idrett osv), og vi brukte mye av tiden vår sammen på fysisk aktivitet.

Men vårt forhold var jo ikke BASERT (sorry, har ikke lært å streke under enda..) på disse tingene. Det var jo han som menneske jeg elsket, og selv om en slik omveltning i livet forandrer en mye, så forsvinner jo ikke den grunnleggende personligheten. Den ligger i "dvale" en tid, eller i perioder under en depresjon (som ganske riktig ofte følger med en en slik omveltning), men den blir jo ikke borte.

Jeg sier ikke at det ikke er vanskelig, men hvem er det som har lovet oss at det skal være lett da? Vi mennesker har en uhorvelig mengde ubrukte ressurser i oss som vil komme oss til nytte når vi trenger de, om vi bare vil...

Jeg sier ikke at folk må/skal/bør bli værende etter at noe slikt rammer, men jeg tror faktisk at de aller fleste kan klare det om bare viljen er til stede. Og ja, mer enn bare å klare det. En kan skape et liv sammen på nytt, som ganske riktig er annerledes enn det en hadde, men ikke desto mindre like godt.

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, men jeg vet at jeg hadde blitt værende også om noe slikt hadde rammet en eventuell ny partner, fordi det bare er slik jeg er skrudd sammen.

Endret 17. januar 2009 av Aurora M.

[Gjest Illiya]

Hvis kjæresten din ble lam fra halsen og ned, hadde du fortsatt vært sammen med han da?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Det tar jeg stilling til om det skjer

[eus]

Om jeg ble lam ville jeg ikke godtatt at min kjæreste ble med meg. Det håper jeg ingen av dere andre ville gjort heller.

[Donpedro]

Aurora M; all respekt for dine opplevelser og valg, og leit med hvordan det endte.

[Gjest Tigress]

Eg hadde nok gått. Eg ville fått han til å gå om det var eg som blei lam også. Forholdet vårt er grunnlagt på at vi båe er glade i tur og trening, det ville ikkje vore noko igjen av det om han blei lam. Om det var meg ville eg reist til Nederland eller Sveits og fått hjelp til å ende det heile.

[Gjest en eller annen]

Jeg har tenkt gjennom situasjonen, og ville ofret alt for min kone, også livet om det skulle behøves. Jeg elsker henne.

Hun har selv ofret alt for meg. Hun er tidligere Jehovas vitne. Skulle hun ha et ærlig forhold med meg, måtte hun ut, og dermed har hun ikke lenger kontakt med sin familie og sine venner, men behandles med de samme utstøtelsesmekanismene som forekommer i mobbing. Det sliter på henne psykisk, men hun har kjærligheten. Hun har gitt alt, det kan også jeg gjøre, rett og slett fordi jeg elsker henne. Hun er mitt store forbilde!

[MonicaR]

Jeg har tenkt gjennom situasjonen, og ville ofret alt for min kone, også livet om det skulle behøves. Jeg elsker henne.

Hun har selv ofret alt for meg. Hun er tidligere Jehovas vitne. Skulle hun ha et ærlig forhold med meg, måtte hun ut, og dermed har hun ikke lenger kontakt med sin familie og sine venner, men behandles med de samme utstøtelsesmekanismene som forekommer i mobbing. Det sliter på henne psykisk, men hun har kjærligheten. Hun har gitt alt, det kan også jeg gjøre, rett og slett fordi jeg elsker henne. Hun er mitt store forbilde!

...Må bare si: Hun er utrolig heldig som har deg!!!!

[Gjest Gjest]

Hvis kjæresten din ble lam fra halsen og ned, hadde du fortsatt vært sammen med han da?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Det kan ingen svare på om de ikke er i situasjonen. Selvsagt svarer de ÅJA...her inne.

Alle undersøkelser viser at ved slike alvorlige tilfeller, enten det gjeldr sykdom eller ulykke, så går parten frahverandre.

Det skjer mye på veien før de skiller lag. Først sykdomen, usikerhet, redsel, økonomiske bekymringer, den ene parten sliter kansje med alt, barn, praktiske bekymringer, hjemkomst fra sykhus, ensomhet, mangel på sex,frustrasjoner,hverdagen som ikke går i hop. Belastningen blir for stor for de begge.

Ved alvorlig sykdom sker det ofte skillsmisser.

Foreldre som får handicappede barn, skilles ofte.

Ja, ikke jeg nei. Vi lovte hverandre i gode og vonde dager, men desverre er ikke virkeligheten slik.

[Gjest Gjest]

Hvis kjæresten din ble lam fra halsen og ned, hadde du fortsatt vært sammen med han da?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Hadde du fortsatt i forholdet dersom kjæresten fikk en alvorlig psykisk sykdom....? For eksempel ble paranoid eller shizofren?

DET lurer jeg på....!