Lam fra halsen og ned

[Gjest Gjest]

Hvis kjæresten din ble lam fra halsen og ned, hadde du fortsatt vært sammen med han da?

Hvorfor/hvorfor ikke?

[Gjest Gjest]

Hvis kjæresten din ble lam fra halsen og ned, hadde du fortsatt vært sammen med han da?

Hvorfor/hvorfor ikke?

Selvsagt ville jeg det, han ville jo fortsatt vært den samme jeg er glad i. At livet aldri ville blitt det samme er nå så, men sånn kan jo livet være.

[MonicaR]

Jeg ville fremdeles vært sammen med ham, ja...

Jeg kan fremdeles ha de samme diskusjonene og den samme latteren med ham selv om kroppen ikke fungerer som den ellers har gjort...

Og det er MANNEN jeg er glad i - selv om det sikkert ville blitt ganske vanskelig å omstille hele livet....

[Sheherasade]

Ja, det ville jeg. Fordi jeg elsker ham.

Men jeg må vel innrømme at jeg hadde håpet vi fremdeles hadde kunne fått barn ved kunstig befruktning.

[Gjest Gjest]

Jeg vet faktisk ikke. Egentlig ser jeg for meg at jeg hadde fortsatt å ta ansvar for den som ble skadet (har vært samboere i flere år og tenker å gifte oss), men at kanskje en del av "reglene" i forholdet ville blitt endret. Å skulle leve resten av livet uten sex, hjelp til praktiske ting osv, jeg er ikke sikker på om den som har blitt lam ønsker det for partneren sin.

[Sola^]

Hadde tenkt meg godt om og funnet ut kva me kunne fått hjelp til.

Har vore saman med kronisk syk kjæreste, og det holdt på å slite meg ut fullstendig.

[Gjest Gjest_mann]

Jeg tror det ville vært slutten på forholdet. Ville rett og slett ikke klart å ofre så mye i livet mitt. For meg ville fortiden blitt motivasjonen for å bli i forholdet, men jeg mener at ett forhold må baseres på fremtiden og der kan jeg ikke se at en i rullestol passer inn.

Så hva hadde skjedd? Jeg ville nok prøvd ett år eller to før jeg hadde gjort det slutt med begrunnelsen at jeg må leve mitt liv og det desverre ikke går sammen med henne. Hun på sin side må finne noen som passer hennes nye livssituasjon bedre enn meg.

[MonicaR]

Hadde tenkt meg godt om og funnet ut kva me kunne fått hjelp til.

Har vore saman med kronisk syk kjæreste, og det holdt på å slite meg ut fullstendig.

Enig her.. Man måtte fått inn hjelp utenfra også.. Alt bør ikke ligge på kjærestens skuldre - og det tror jeg vel egentlig ikke at den skadede part ønsker heller.... Man vil jo helst ikke være til belastining....

Jeg tror det ville vært slutten på forholdet. Ville rett og slett ikke klart å ofre så mye i livet mitt. For meg ville fortiden blitt motivasjonen for å bli i forholdet, men jeg mener at ett forhold må baseres på fremtiden og der kan jeg ikke se at en i rullestol passer inn.

Så hva hadde skjedd? Jeg ville nok prøvd ett år eller to før jeg hadde gjort det slutt med begrunnelsen at jeg må leve mitt liv og det desverre ikke går sammen med henne. Hun på sin side må finne noen som passer hennes nye livssituasjon bedre enn meg.

Jeg hadde ikke klart dette, tror jeg....

Altså bare "stenge av" følelsene for kjæresten min fordi han ble skadet på denne måten....

Jeg kunne ikke tenke meg å "gi ham opp" av den grunn...

Klart det hadde blitt vanskelig.. Klart det hadde blitt en STOR omstilling.. Og klart det hadde et mer "bundet" liv..

Men å "stenge ute" den kjærligheten jeg føler for ham hadde jeg rett og slett ikke klart...

For ikke å snakke om at "jeg kan bare være sammen med deg dersom du er som i dag-holdningen"... Er man da virkelig glad i personen dersom man kan trekke seg ut av forholdet fordi det skjer noe ufortusett som "ikke passer inn i livet" videre...??

Passer det NOEN gang at det skjer sånt?

Og man kan jo ikke basere et liv på at det aldri skal skje noe....

Nei - jeg hadde absolutt blitt værende med ham....!!

[Ethereal]

I min situasjon hadde det vært litt annerledes. Jeg hadde nok fortsatt å være sammen med han selv om han ble lam, men jeg tror ikke det hadde vart evig. Dette fordi jeg bare er 17 år og faktisk har tenkt til å leve litt før jeg slår meg ned med mann og fast jobb.

[Gjest Gjest]

Bedre med en partner som er lam fra halsen og ned, enn fra halsen og opp...

Flåsete sagt? Det er vel det, men det er ikke så langt fra sannheten for min del.

Jeg hadde ikke gått inn i et forhold med en lam mann, så ærlig må jeg være, men hadde mannen/samboeren min blitt lam etter en ulykke hadde jeg ikke gått fra ham i utgangspunktet.

Jeg hadde ikke vært sammen med ham av medlidenhet, men av kjærlighet"

Vi hadde måttet få hjelp utenfra, for min rolle måtte fremdeles være livspartner, og ikke heltidssykepleier.

Men hvis han hadde henfalt til selvmedlidenhet, langvarig depresjon uten vilje til å bli bedre, hadde fokusert ene og alene på seg selv og sin situasjon, hadde nok følelsene kjølnet i løpet av få år, og da hadde jeg ikke klart å bli hos han på grunn av plikt.

[Whitechick]

Ja! Han hadde vært der for meg! Så klart jeg hadde stilt opp! Vi er sammen for evig uansett! Man må kunne ofre litt i ett forhold!

[Rawien]

Nei, det ville nok vært slutten på forholdet, ihvertfall sånn som det er nå. Jeg elsker kjæresten min, men er veldig ung, og ja, jeg trenger å leve livet. Vi har faktisk snakket om dette, at om noe sånt ville skje, ville det vært slutten på forholdet. Hadde nok tenkt annerledes om jeg hadde levd noen år med samme person.

[Donpedro]

Det vil jeg tro, men sikker vil man vel aldri være. En slik ulykke kan jo (naturlig nok) feks endre personligheten til den det gjelder i stor grad.

[Gjest RealGjest]

Jeg smiler litt når jeg leser at mange av dere glatt svarer ja. Jeg tviler på at dere egnetlig har tenkt igjennom situasjonen, og over et lenge perspektiv.

Dere må huske at dere da må gi avkall på de fleste "gleder" her i livet. I en slik situasjon vil det ikke bare å hoppe på en ferietur eller reise på stranda. Det vil ikke være lett å spise en koselig middag, det vil ikke være lett å ha en normal jobb. Selv om dere sier at dere jo elsker perosnen, så vil dere egnetlig gjøre det? En lam meg, er ikke den samme personen jeg er i dag.

Om jeg ble lam ville jeg krevd at min kjæreste hadde gått videre i livet. Jeg ville aldri godtatt at hun skulle være stuck med meg da. Men et vennskap ville jo vært hyggelig.

[Avalon]

Ja, jeg ville ikke sluttet å elske han fordi han ble lam...

[Phaedra]

Jeg ville ha prøvd ja. Men som andre her har sagt, så vil en slik endring i livssituasjonen med stor sannsynelighet kunne endre personligheten også (pga. depresjoner osv.). Jeg vet ikke hvor lenge jeg ville orket å leve med dette. Det er vanskelig å svare uten å kjenne til situasjonen, men jeg ville prøvd.

[Gjest *smak*]

I gode og onde dager... er det ikke det det heter?

[Gjest StockDama]

Jeg ville nok prøvd så hardt jeg kunne, så lenge jeg kunne. Men om hele situasjonen bare var jævlig i masse år..så vet jeg ikke. Det er grenser på hva et menneske klarer. Men jeg skulle hvertfall prøvd mitt beste.

[MonicaR]

Jeg smiler litt når jeg leser at mange av dere glatt svarer ja. Jeg tviler på at dere egnetlig har tenkt igjennom situasjonen, og over et lenge perspektiv.

Dere må huske at dere da må gi avkall på de fleste "gleder" her i livet. I en slik situasjon vil det ikke bare å hoppe på en ferietur eller reise på stranda. Det vil ikke være lett å spise en koselig middag, det vil ikke være lett å ha en normal jobb. Selv om dere sier at dere jo elsker perosnen, så vil dere egnetlig gjøre det? En lam meg, er ikke den samme personen jeg er i dag.

Om jeg ble lam ville jeg krevd at min kjæreste hadde gått videre i livet. Jeg ville aldri godtatt at hun skulle være stuck med meg da. Men et vennskap ville jo vært hyggelig.

Det er jo ikke mulig å gjøre annet enn å TENKE på det... Ingen av oss som ikke har opplevet det er i stand til å sette seg inn i den situasjonen..

Men ut i fra sånn som det er i dag hadde jeg IKKE gått fra ham selv om han ble lam.

Og jeg kunne ikke annet enn å ta en dag av gangen med de omveltninger som kom - men jeg hadde IKKE gått heller fordi "noen sier at jeg ikke takler det".

Det måtte jeg isåfall funnet ut selv...

Men jeg står fremdeles på at jeg ville blitt værende.

Nå vil jeg sansynligvis komme i en lignende situasjon om 15-20 år... Ikke at han blir LAM - men at han blir GAMMEL - med alt det medfører...

Så jeg har vel egentlig gått inn i en "vanskelig situasjon" med vitende vilje med tanke på at han er 24 år eldre enn meg...

Men de årene som kommer FØR han blir gammel er år jeg ikke kan tenke meg å gå glipp av... Og når han kommer dit hen at han ER gammel, så vil jeg IKKE forlate ham av den grunn....

Det er noe med at man "tar hele pakken" - både det gode og det vonde - det lette og det vanskelige....

Så forskjellen her er vel bare at jeg VET at jeg kommer i en vanskelig situasjon hvor han sikkert vil trenge mye pleie - mens de som opplever at kjæresten bli lam "ramler midt i det" uten forvarsel....

Nå skal jeg ikke sammeligne "gammel" og "lam" altså... Men jeg tenker på en situasjon hvor en ene part trenger pleie og hjelp og ikke kan være med på "vanlige" ting og at det blir en komplisert situasjon for den andre part....

Så mitt svar er fremdeles "glatt ja" på at jeg hadde blitt værende.....

[Sola^]

Tenker at det for min del hadde blitt mykje både "ikkje på bekostning av mi eiga helse", og "ønsker eg å gje opp dei fysiske aspektene i eit slikt forhold". Da meiner eg ikkje berre at sexlivet vert fullstendig annleis, men det å gå ein tur i fjellet, hjelpe kvarandre med matlaging, husarbeid, kan ein få barn, kva med omsorgen av barn, kva med eiget behov for litt fysisk omtanke på tøffe dager...osv. I tillegg må ein kanskje slite og stå på for at partneren skal få dei rettighetene ein har krav på.

Det kan gå an, men eg trur gjerne at eg hadde gått etter kvart for mi eiga skuld.