Vet dette har vært debattert i ulike tråder her inne tidligere

[Gjest nysjerrig]

Mitt inntrykk er at i debattene her på forumet om samliv og økonomi, har det vært 2 leire;

A) De som synes det er best å ha separat økonomi, at man deler alle utgifter 50-50, og sitter igjen med egne penger til eget forbruk, uten ansvar/bekymring for at den andre parten kanskje ikke har noe igjen når utgiftene er betalt.

B) De som forsvarer felles økonomi, at man bidrar til felleskassa etter evne og bruker av felleskassa etter behov.

I gruppe A er kanskje de yngste, som fortsatt er usikker på evt felles framtid, og kanskje også de mer etablerte parene, men hvor den ene parten er mye rikere den andre (redd for å tape økonomisk på foholdet ved å "sponse" den andre parten).

I gruppe B er kanskje de fleste? Likestilte par, trygge på forholdet, med felles barn?

Til deg som befinner deg i gruppe A: Tror du at separat økonomi i samlivet styrker eller svekker forholdet på sikt, f.eks dersom det kommer barn inn i bildet? Kunne du ønske større grad av fellesskap i økonomiske spørsmål? Dersom kjæresten/samboeren din tjener mye bedre eller mye dårligere enn deg: er dette noe du tror svekker forholdet deres?

Til deg som begfinner deg i gr. B: Føler du at det er urettferdig f.eks at du betaler mye mer av regningene mens den andre parten jobber deltid og koser seg hjemme med barna? Synes du det er ok å være den parten som tjener dårligst og bidrar minst? Kunne du egentlig tenkt deg større grad av separat økonomi, så du fikk holde pengene for deg selv eller slippe å føle deg som en snylter?

[Lissi]

Vi er i gruppe A og er av de som syns det er utrolig behagelig. Vi krangler aldri om økonomi.

Både jeg og min samboer tjener 30 000 pr mnd, vi har 10 000 i utleieinntekter som går inn på en felles konto hvor vi begge har kort til. Denne er aldri i minus, og vi må ikke bruke av våre egne penger til fellesutgiftene. Alle fornøyelser, ferier, mat og regninger går derfra.

Vil vi kjøpe aksjer, shoppe, drikke what ever, så gjør vi det av våre egne penger.

Jeg har ei venninne som irriterer seg mye over samboerens pengeforbruk da han liker å spille på hest.

Hadde noen spilt poker eller på hest av mine penger, så hadde jeg blitt rasende. De får alt inn på felles konto.

Ved å bidra &vis etter inntekt unngår man diskusjoner. Da kan man bruke pengene sine til hva man vil uten at den andre har noen som helst problemer med det.

For oss, funker dette storartet!

Btw, vi har absolutt tenkt å dele livet sammen og er forlovet.

La oss si at om min samboer hadde røyka så hadde jeg blitt sur om at 10000 av mine penger hadde gått opp i røyk hvert år! Det er to sydenturer;)

Endret 16. januar 2009 av Lissi

[Gjest Gjest]

Vi er i gruppe A og er av de som syns det er utrolig behagelig. Vi krangler aldri om økonomi.

Både jeg og min samboer tjener 30 000 pr mnd, vi har 10 000 i utleieinntekter som går inn på en felles konto hvor vi begge har kort til. Denne er aldri i minus, og vi må ikke bruke av våre egne penger til fellesutgiftene. Alle fornøyelser, ferier, mat og regninger går derfra.

Vil vi kjøpe aksjer, shoppe, drikke what ever, så gjør vi det av våre egne penger.

Jeg har ei venninne som irriterer seg mye over samboerens pengeforbruk da han liker å spille på hest.

Hadde noen spilt poker eller på hest av mine penger, så hadde jeg blitt rasende. De får alt inn på felles konto.

Ved å bidra &vis etter inntekt unngår man diskusjoner. Da kan man bruke pengene sine til hva man vil uten at den andre har noen som helst problemer med det.

For oss, funker dette storartet!

Btw, vi har absolutt tenkt å dele livet sammen og er forlovet.

La oss si at om min samboer hadde røyka så hadde jeg blitt sur om at 10000 av mine penger hadde gått opp i røyk hvert år! Det er to sydenturer;)

Men hvis du hadde tjent dobbelt så mye som din samboer, eller tre ganger så mye, eller fire ganger så mye, eller under halvparten av det din samboer tjener: hvordan tror du det hadde vært for forholdet deres? Hadde du ikke ønsket å delvis sponse han, f.eks ved å betale mer av husleia eller betale hele sydenturen av egen lomme? Dvs: er det en forutsetning for separat økonomi at man har lik inntekt? Hva om han ble arbeidsledig eller syk eller av annen grunn gikk ned i inntekt, hva skulle dere gjort da, når den ene parten svekkes økonomisk? Bare nysjerrig på hva du tenker om dette...?

TS

[Lissi]

Men hvis du hadde tjent dobbelt så mye som din samboer, eller tre ganger så mye, eller fire ganger så mye, eller under halvparten av det din samboer tjener: hvordan tror du det hadde vært for forholdet deres? Hadde du ikke ønsket å delvis sponse han, f.eks ved å betale mer av husleia eller betale hele sydenturen av egen lomme? Dvs: er det en forutsetning for separat økonomi at man har lik inntekt? Hva om han ble arbeidsledig eller syk eller av annen grunn gikk ned i inntekt, hva skulle dere gjort da, når den ene parten svekkes økonomisk? Bare nysjerrig på hva du tenker om dette...?

TS

Det faller meg helt naturlig, selv nå betaler jeg gjerne en sydentur eller to. Men jeg er veldig generøs av meg. Min samboer har mye mer kapital enn meg, derfor anbefalte jeg to lån på hus, et på meg og et på han pga jeg ville eie 50% av boligen, og han vil betale avdrag men jeg vil ikke akkurat nå fordi jeg studerer.

Det faller ikke han like naturlig å dele sine penger med meg, og da blir jeg litt sånn jeg også! Ikke så rart, men jeg er veldig generøs av natur.

Vi begge liker ikke å bli forsørget av andre men vil klare oss selv.

Antageligvis havner jeg på rehabilitering, og har vært på attføring før, men det falt meg ikke inn i å kreve mer av min samboer, eller falt han inn å betale meg noe. Jeg klarte meg jo fint!

Den dagen vi trenger hverandre så regner jeg sterkt med at vi stiller opp for hverandre! Uten tvil! Nå er bare alt veldig likt og rettferdig.

[Gjest Gjest]

I gruppe A er kanskje de yngste, som fortsatt er usikker på evt felles framtid, og kanskje også de mer etablerte parene, men hvor den ene parten er mye rikere den andre (redd for å tape økonomisk på foholdet ved å "sponse" den andre parten).

I gruppe B er kanskje de fleste? Likestilte par, trygge på forholdet, med felles barn?

Det var da en veldig tendensiøs fremstilling. Jeg ønsker sannsynligvis fellesøkonomi i et etablert forhold, men med felles ansvar for inntjening, ikke at den ene parten lever på den andre.

Gruppe B domineres av kvinner som ikke tjener nok til å leve normalt komfortabelt, du finner dem stadig i mange av forumkategoriene, med titler som jeg vil skilles, men da klarer jeg meg ikke økonomisk, eller at de ikke har råd til å gå til frisøren hvis de må betale halvparten av hva parets forbruk koster.

Hvis begge tar ansvar for at familien koster, så er fellesøkonomi bare en forenklet måte å styre økonomien på. Selvfølgelig kan det i perioder være behov for at den ene har hovedansvar, som ved sykdom ut over sykepengeperiode, avtalt hjemmeomsorg for barn, ufrivillig arbeidsløshet osv. Men det er en kjensgjerning at en stor del av kvinner har den holdningen at de ikke er personlig økonomisk ansvarlig for seg selv og barna de setter til verden, og dermed legger større belastning på mannen i forholdet.

Lurer på hvor mange kvinner her som ville være fornøyde med å måtte jobbe masse overtid mens barna var små for å holde familien gående, f.eks, mens den andre parten fikk pleie kontakten med barna, og så oppleve at de ved skilsmisse fikk redusert samvær og høye bidrag, fordi den andre part påstår at det er de som har stilt opp for dem, og de som har det tetteste båndet...

[Lissi]

Det var da en veldig tendensiøs fremstilling. Jeg ønsker sannsynligvis fellesøkonomi i et etablert forhold, men med felles ansvar for inntjening, ikke at den ene parten lever på den andre.

Gruppe B domineres av kvinner som ikke tjener nok til å leve normalt komfortabelt, du finner dem stadig i mange av forumkategoriene, med titler som jeg vil skilles, men da klarer jeg meg ikke økonomisk, eller at de ikke har råd til å gå til frisøren hvis de må betale halvparten av hva parets forbruk koster.

Hvis begge tar ansvar for at familien koster, så er fellesøkonomi bare en forenklet måte å styre økonomien på. Selvfølgelig kan det i perioder være behov for at den ene har hovedansvar, som ved sykdom ut over sykepengeperiode, avtalt hjemmeomsorg for barn, ufrivillig arbeidsløshet osv. Men det er en kjensgjerning at en stor del av kvinner har den holdningen at de ikke er personlig økonomisk ansvarlig for seg selv og barna de setter til verden, og dermed legger større belastning på mannen i forholdet.

Lurer på hvor mange kvinner her som ville være fornøyde med å måtte jobbe masse overtid mens barna var små for å holde familien gående, f.eks, mens den andre parten fikk pleie kontakten med barna, og så oppleve at de ved skilsmisse fikk redusert samvær og høye bidrag, fordi den andre part påstår at det er de som har stilt opp for dem, og de som har det tetteste båndet...

Jeg er åpen for det! Syns ikke det er mannen sin oppgave å forsørge meg, jeg har klart meg selv siden jeg var 14.

Dette fins mange tråder på, og det pleier bli heftig diskusjon ut av det. Som regel de som tjener minst som roper høyest om felles økonomi.

[Titti72]

Jeg er gruppe A. Jeg er ikk lenger ung, og skal definitivt ikke ha flere barn.

Jeg eier mitt (leiligheten), han eier sitt (båt/biler). Vi har boddsammen/vært sammen i 13 år, så vi er ikke usikre på hverandre.

Vi deler utgiftene delvis 50/50, han betaler mindre en det han kanskje burde, men penger betyr ikke noe for meg, så lenge de går til han.

Vi krangler aldri om penger, sikkert fordi vi ikke har dårlig råd, og det er ikke sånn at vi derer utgifter/kino/resturant 50/50. Den som drar kortet, drar kortet.

Den dagen penger blir et problem mellom oss (det skjer ikke hvis ikke en av oss blir ufør), så får vi se på ordningen på nytt.

[FrizzleSizzle]

Jeg var veldig for 50-50 ordningen da jeg var samboer. Det var ikke for at jeg skulle kose meg vilt mens han satt fattig tilbake. Han tjente mye mer enn meg, jeg var student mesteparten av tida. "Svigerfar" prøvde seg til og med med "hans penger er jo dine penger" og "svigermor" spurte meg rett ut hva han egentlig tjente, men det kunne jeg ikke svare på, for det visste jeg ikke.

Hovedårsaken til at jeg ville ha delt økonomi var at da kunne jeg bruke pengene mine som jeg ville uten å få dårlig samvittighet. Det innbiller jeg meg at jeg ville fått i et fellesøkonomi-samboerskap. Da hadde jeg gått med en konstant gnagende følelse av å sløse bort *våre* viktige fellesskaps-penger. Men nå, hvis jeg ville bruke studielånet på en leppestift til 250 kr var det mitt problem og bare mitt. Han var forresten student helt i begynnelsen av forholdet og kjøpte stereoanlegg (jepp, dette var i steinalderen Stereoanlegg, lizm! ) til 14000 kr, og jeg løftet ikke et øyelokk, for det var *hans* penger, mens en kollega av meg sa at hun hadde blitt dritsur hvis hennes mann hadde disponert pengene deres slik. Vi kranglet aldri om økonomi, så det var *ikke* årsaken til at det tok slutt.

[FrizzleSizzle]

Eller; "løfte et øyenbryn" heter det kanskje? "Heve" et øyenbryn? Øye/øyenbryn? Nå ble jeg i tvil.

[Gjest Gjest]

Det faller ikke han like naturlig å dele sine penger med meg, og da blir jeg litt sånn jeg også! Ikke så rart, men jeg er veldig generøs av natur.

Antageligvis havner jeg på rehabilitering, og har vært på attføring før, men det falt meg ikke inn i å kreve mer av min samboer, eller falt han inn å betale meg noe. Jeg klarte meg jo fint!

Den dagen vi trenger hverandre så regner jeg sterkt med at vi stiller opp for hverandre! Uten tvil! Nå er bare alt veldig likt og rettferdig.

Kvinner er naive. Se deg rundt, blant slekt, venner, familie, på arbeidsplassen: hvor mange menn er det som ofrer seg for kone og barn? Det er ikke mange! Det er kvinnene som går ned i stilling for å få hjulene til å gå rundt, som gjør husarbeidet, som steller mannen når han har fått slag....

Jeg jobber i helsevesenet, og det slår meg gang på gang hvordan kvinner stilller opp for sine syke menn. Det er jammen ikke ofte menn gjør det samme for sine kvinner. De "makter" det ikke.

Jeg tror kvinner må lære seg at menn er gode til mye, men du kan ikke regne med at mannen stiller opp for deg om du skulle komme til å trenge det. Første bud er å sørge for å ha en økonomi som gir deg et bra liv, også uten mannen din.

[Gjest Gjest]

Dette fins mange tråder på, og det pleier bli heftig diskusjon ut av det. Som regel de som tjener minst som roper høyest om felles økonomi.

Det kan nok være. Men i et forhold med felles barn, har vel de to voksne omsorg for hverandre? Et samliv og en familie er vel noe annet enn et forretningsfellesskap? Der hvor felles vilje og kjærlighet er motiverende, er det vel ingen grunn til å å sette navn på kronestykkkende?

Ofte er det jo kvinner som tjener dårligst. Noen fordi de jobber mindre, og derved gir mannen større mulighet til å satse på sin karriere.

Andre ganger er det andre grunner til at kvinner tjener dårligere. Der hvor jeg jobber, er det flere menn som har rdnet seg lønnstillegg som kvinner vil kvie seg for å be om. Det er vel fortsatt litt sånn at kvinner er mer beskjedne på egne vegne og ikke vant til å kreve noe for egen del. Jeg har mange ganger tenkt å ta opp dette i et felles møte, men så lenge jeg ikke vet hva de har i tillegg, kan jeg jo ikke gjøre noe. Folk (mannlige kolleger) holder kortene tett inntil brystet for å holde godene for seg selv.

[Lissi]

Det kan nok være. Men i et forhold med felles barn, har vel de to voksne omsorg for hverandre? Et samliv og en familie er vel noe annet enn et forretningsfellesskap? Der hvor felles vilje og kjærlighet er motiverende, er det vel ingen grunn til å å sette navn på kronestykkkende?

Ofte er det jo kvinner som tjener dårligst. Noen fordi de jobber mindre, og derved gir mannen større mulighet til å satse på sin karriere.

Andre ganger er det andre grunner til at kvinner tjener dårligere. Der hvor jeg jobber, er det flere menn som har rdnet seg lønnstillegg som kvinner vil kvie seg for å be om. Det er vel fortsatt litt sånn at kvinner er mer beskjedne på egne vegne og ikke vant til å kreve noe for egen del. Jeg har mange ganger tenkt å ta opp dette i et felles møte, men så lenge jeg ikke vet hva de har i tillegg, kan jeg jo ikke gjøre noe. Folk (mannlige kolleger) holder kortene tett inntil brystet for å holde godene for seg selv.

Helt enig, det er IKKE riktig av kvinner ofrer seg totalt for barn og hjem mens mannen pleier sin egen karriere. Det er nok mange hensyn å ta når det kommer barn inn i bildet. Er mange senariorer, og vanskelig å sette seg inn i nå som alt går på skinner og inntekten er lik hos oss

[Lissi]

Kvinner er naive. Se deg rundt, blant slekt, venner, familie, på arbeidsplassen: hvor mange menn er det som ofrer seg for kone og barn? Det er ikke mange! Det er kvinnene som går ned i stilling for å få hjulene til å gå rundt, som gjør husarbeidet, som steller mannen når han har fått slag....

Jeg jobber i helsevesenet, og det slår meg gang på gang hvordan kvinner stilller opp for sine syke menn. Det er jammen ikke ofte menn gjør det samme for sine kvinner. De "makter" det ikke.

Jeg tror kvinner må lære seg at menn er gode til mye, men du kan ikke regne med at mannen stiller opp for deg om du skulle komme til å trenge det. Første bud er å sørge for å ha en økonomi som gir deg et bra liv, også uten mannen din.

Ja ikke sant, derfor jeg begynte å jobbe når jeg var 14, derfor jeg har min egen økonomi seperat, derfor jeg har lagt meg opp rimelig bra med kapital.

For meg er det ikke naturlig å skulle leve på min mann, pr nå! Jeg er heller ikke den som blir i et forhold fordi jeg ikke har råd å flytte ut

[Zadja]

En mellomting har vi.

80% av lønna vår går til en felleskonto som begge har kort til. Denne kontoen brukes til alle felles utgifter (mat, husleie, lån, strøm, bil, felles ferie, internett osv).

Resten (20%) er til eget forbruk og kan brukes som man selv vil (klær, sminke, mobiltelefon osv)

Synes dette er en helt genial løsning. Den som tjener mest, betaler mest til fellesskapet, men har også mest til seg selv. Dersom en av oss jobber ekstra hardt en måned, er det ikke bare felleskassa som får glede av det, men også privatkontoen.

Hadde ikke vært fornøyd med en løsning hvor begge betalte like mye i faste utgifter uavhengig av størrelse på lønna. (Og det er ikke fordi jeg hadde hatt mindre penger med en slik ordning, jeg hadde hatt mer.. men hadde ikke føltes riktig..)

[Gjest Gjest]

Mitt inntrykk er at i debattene her på forumet om samliv og økonomi, har det vært 2 leire;

A) De som synes det er best å ha separat økonomi, at man deler alle utgifter 50-50, og sitter igjen med egne penger til eget forbruk, uten ansvar/bekymring for at den andre parten kanskje ikke har noe igjen når utgiftene er betalt.

I gruppe A er kanskje de yngste, som fortsatt er usikker på evt felles framtid, og kanskje også de mer etablerte parene, men hvor den ene parten er mye rikere den andre (redd for å tape økonomisk på foholdet ved å "sponse" den andre parten).

Til deg som befinner deg i gruppe A: Tror du at separat økonomi i samlivet styrker eller svekker forholdet på sikt, f.eks dersom det kommer barn inn i bildet? Kunne du ønske større grad av fellesskap i økonomiske spørsmål? Dersom kjæresten/samboeren din tjener mye bedre eller mye dårligere enn deg: er dette noe du tror svekker forholdet deres?

Godt voksen, "gruppe A", trygg på forholdet og barn uaktuelt. Kjenner meg ikke igjen i din fremstilling. Tror ikke separat økonomi verken styrker eller svekker forholdet, det føles rett og slett som en selvfølge å ha det slik. At den ene skal sløse bort pengene sine er heller ikke et sannsynlig scenario.

[Gjest Ingeniøren]

Jeg synes premissene for debatten er litt feil. Separat/felles økonomi og fordelingsnøkkel er to vidt forskjellige ting. Det går fint an å dele felleskostnadne 80-20 samtidig som man har separat økonomi.

Selv anser jeg det som lite gunstig å dele kostnader 50-50 fordi forbruket har en tendens til å legges etter lista til den som tjener best og dermed trekkes den andre med i en forbrukskarusell som h*n egentlig ikke har råd til. Man har også aspekter som flytting der en av partene kanskje ofrer litt for den andres karriere.

Så har vi dette med at økonomi bare er en del av samlivet. På nesten alle områder bidrar vi ulikt, vi utfyller hverandre. Jeg synes det er ulogisk at man på ETT område skal være petimeter. Klarest blir dette når vi ser på arbeidstid. I ett 50-50-forhold så bør ikke en part som arbeider mindre bruke den ekstra fritiden på noe annet enn seg selv og dette er selvsagt problematisk. For om den som arbeider mye også må bidra like mye i huset så blir det mindre kvalitetstid sammen.

Valget mellom separat og felles økonomi blir litt mer individuelt. Felles økonomi gir potensielt bedre totaløkonomi og økt fleksibilitet, men det er også utfordringer som dersom partene ikke klarer å samkjøre hva pengene skal gå til. Dersom den ene "sløser bort" pengene kan det gi krangler og mange føler nok at de mister litt kontroll. Separat økonomi kan føre til krangler det også og fordelingsnøkkelen er første punkt, men det kan også føre til en "mitt og ditt"-holdning som kan skade forholdet.

Til slutt kommer jo skattereglene inn. Din ektefelles økonomi har betydning for skatten du betaler (og støtteordninger).

50-50 fordeling av utgiftene blir for meg like dumt som å sette skatten til 200 000kr per person, men separat/felles mer blir en smaksak.

[Aud Long]

Vi er mest i gruppe A. Vi er relativt unge, har til tider veldig varierende inntekt. Hovedsaklig deler vi ting likt, har samboerkontrakt og slik. Forholdet vårt handler om kjærlighet, ikke penger. Dermed syns jeg det funker fint å dele utgiftene likt, og holde fellesutgiftene lave, slik at vi begge bidrar, og kan bruke overskytende penger til det vi øsnker. Vi har før en avtale i samboerkontrakten, om vi skulle få veldig ulik inntekt, så skal vi fordele fellesutgifter etter prosent, for jeg syns det er viktig at vi har litt egne penger også. Resultatet bli at vi kanskje lever til tider knagert, men at vi har mulighet til å spare separat/gjøre ting vi har lyst til. Det har noen ganger vært ujevnt med penger, da har den som hadde mest f.eks tatt hele strømregninga, handlet mer mat og lignende. Det syns jeg funker fint, jeg kan fordi jeg velger det handle mat for 1000 kroner og la det gå til fellesen, uten å føre det inn på ukesbudsjettet, fordi jeg ville det og hadde råd til det, og ikke kreve at han skal kompensere for dette. Og han kan betale hele regningen en gang vi er ute å spiser fordi han ville det, hadde penger til det da. Så vi holder pengene separat, men er ikke fremmed for å dele. Men for min del er det viktig å spare litt penger, å ikke kaste alt i en pott. Selv om jeg har tro på forholdet, syns jeg det er viktig å ha penger i bakhånd selv. Som i neste måned, når begge er litt blakke, kan jeg betale bilavgift med sparepenger, og så betaler vi det tilbake når vi begynner å få mer ok lønninger igjen.

Så, min mann elsker å kjøpe nye tekniske ting, jeg elsker å spare, og da passer det perfekt å holde ting atskilt, såfremt vi har betalt fellesting. Men etterhvert skal vi få oss felleskonto, og kanskje spare litt fellespenger der, og la husleia gå derfra. Vi har vel en uskrevet avtale om at begge klarer å få nok til husleie, mat, strøm og nett, som ligger på vel 5000 i måneden, så gjør vi som vi vil med resten. Vår lønn varierer fra måned til måned, vi bytter på å tjene mer og mindre enn den andre, men alltid mer en fellesen. Når ting blir mer stabile, vi får fast jobb, barn og slikt, og om det blir stor inntektsforskjell, vi vi selvfølgelig fordele slik at begge bidrar, og begge får litt egne penger som vi bruker som vi vil. Det vil vel bli typ, begge betaler inn 60-70 prosent av det vi tjener til en felleskonto. Men per i dag, funker det fint å være litt spar på fellesutgifter, deler relativt likt, og så kan ene beatle mer, f.eks mat og ta strømmen i blant.

[Gjest Gjest_enig_*]

Jeg synes premissene for debatten er litt feil. Separat/felles økonomi og fordelingsnøkkel er to vidt forskjellige ting. Det går fint an å dele felleskostnadne 80-20 samtidig som man har separat økonomi.

Selv anser jeg det som lite gunstig å dele kostnader 50-50 fordi forbruket har en tendens til å legges etter lista til den som tjener best og dermed trekkes den andre med i en forbrukskarusell som h*n egentlig ikke har råd til. Man har også aspekter som flytting der en av partene kanskje ofrer litt for den andres karriere.

Så har vi dette med at økonomi bare er en del av samlivet. På nesten alle områder bidrar vi ulikt, vi utfyller hverandre. Jeg synes det er ulogisk at man på ETT område skal være petimeter. Klarest blir dette når vi ser på arbeidstid. I ett 50-50-forhold så bør ikke en part som arbeider mindre bruke den ekstra fritiden på noe annet enn seg selv og dette er selvsagt problematisk. For om den som arbeider mye også må bidra like mye i huset så blir det mindre kvalitetstid sammen.

Valget mellom separat og felles økonomi blir litt mer individuelt. Felles økonomi gir potensielt bedre totaløkonomi og økt fleksibilitet, men det er også utfordringer som dersom partene ikke klarer å samkjøre hva pengene skal gå til. Dersom den ene "sløser bort" pengene kan det gi krangler og mange føler nok at de mister litt kontroll. Separat økonomi kan føre til krangler det også og fordelingsnøkkelen er første punkt, men det kan også føre til en "mitt og ditt"-holdning som kan skade forholdet.

Til slutt kommer jo skattereglene inn. Din ektefelles økonomi har betydning for skatten du betaler (og støtteordninger).

50-50 fordeling av utgiftene blir for meg like dumt som å sette skatten til 200 000kr per person, men separat/felles mer blir en smaksak.

Godt innlegg! Helt enig.

[Gjest Gjest]

Jeg synes premissene for debatten er litt feil. Separat/felles økonomi og fordelingsnøkkel er to vidt forskjellige ting. Det går fint an å dele felleskostnadne 80-20 samtidig som man har separat økonomi.

Klokt innlegg!

Er enig i det du skriver, men har en innvending: Jeg arbeider sammen med en dame som lever med en firmaeier. Denne firmaeieren tar ut lite lønn, og investerer heller i firmaet. Firmaet går så det suser, med flere ansatte, som tjener det dobbelte av hva han selv bevilger seg. Paret har separat økonomi fordi han insisterer på det. Når han trenger ekstra penger til seg selv, tar han ut mer lønn en måned ("bonus" eller noe i den gaten). Hans argument for ikke å betale mer enn henne av felles utgifter, er at han ikke tjener bedre. Selv om han er formuende og gjeldfri. Min venninne kan jo ikke si noe på dette, og går i stedet og irriterer seg over at hele hennes inntekt går med til utgifter hun ikke ville hatt dersom hun levde sammen med en mann som ikke var rik og som ikke hadde mulighet til å gi seg selv lønnsforhøyelser og bonuser.

Jeg tror det finnes flere slike menn, som skjuler inntekten sin i firmaet og har drahjelp på hjemmebane fra en naiv partner, og som bidrar relativt lite økonomisk under argumentet at de egentlig ikke tjener noe særlig.

[Gjest Fisk73]

Jeg synes premissene for debatten er litt feil. Separat/felles økonomi og fordelingsnøkkel er to vidt forskjellige ting. Det går fint an å dele felleskostnadne 80-20 samtidig som man har separat økonomi.

Enig.

Her har vi både felles og egen økonomi. Vi betaler en viss prosent av netto inntekt som går inn på en felleskonto som vi begge har kort til. Fra den kontoen betales alt som er felles, mat, strøm, felles restaurantbesøk, ferier, utgifter til hund mm. Huslån betaler han selv, da huset står på han. Så er det mitt eget ansvar å spare om jeg ønsker det.

For oss fungerer dette veldig bra, det er ikke noen diskusjon om penger. Vi har begge god inntekt, men jeg er nyutdannet og har ikke like god lønn som han, derfor bidrar vi etter evne.