Kunne dere vært sammen med en som

[Gjest LanaLane]

Noen som har tanker rundt dette? Jeg vil gjerne ha barn en gang i tiden, men har ikke planer at dette skal skje før jeg er rundt 30(7 år til).

Kjæresten min går rundt og sier at han ikke vil ha unger, sier "æsj" og slike ting om vi kommer inn på temaet.

Nå sier han at han ikke vet, men OM han vil ha barn, så blir det med meg.

Vi har vært sammen i 3 år, så jeg synes ikke det er for tidlig å iallefall diskutere det selv om vi ikke skal ha barn på lenge.

Har sagt til ham at "kanskje" ikke er bra nok, jeg orker ikke være med ham i 7 år for å se om han muligens får lyst på barn en dag?

Elsker ham over alt på jord,og jeg vil jo ikke slå opp pga dette heller, men blir jo litt trist....

[Gjest Gjest]

Hvis du selv er sikker på at du vil ha barn, bør du være tydelig på det, vise hvor mye det betyr for deg og at det også er viktig for deg at han prøver å komme til en avgjørelse på om han vil eller ikke - ikke bare "kanskje". Om han er like gammel som deg forstår jeg godt at han ikke er sikker, da jeg var 23 hadde jeg vel knapt tenkt tanken på å bli mor noen gang - de vurderingene gjorde jeg noen år seinere (og havnet vel på nei, men likevel), og mange menn er nok enda seinere klare for å tenke på barn om de ikke pushes litt.

Kanskje det kan fungere å sette en tidsfrist for å bestemme seg for om, og så kanskje en ny for når.

[Gjest Gjest]

Jeg hadde valgt min elskling fremfor et barn som ikke eksisterer engang..

Men skjønner at morsinnstinktet kan ta over..

[Gjest LanaLane]

har ikke noe morsinstinkt nå, som gjest sier, men hadde han bare sagt "ja,en gang i fremtiden så vil jeg ha barn", selv om han hadde vært 50!

Jeg vil absolutt ikke ha noen unge i nærmeste fremtid, ikke 5 år fra nå engang, men someday....

Jeg er vel bare dramaqueen,men det irriterer meg! argh!

Får vel bare vente da...

[Gjest Illiya]

har ikke noe morsinstinkt nå, som gjest sier, men hadde han bare sagt "ja,en gang i fremtiden så vil jeg ha barn", selv om han hadde vært 50!

Jeg vil absolutt ikke ha noen unge i nærmeste fremtid, ikke 5 år fra nå engang, men someday....

Jeg er vel bare dramaqueen,men det irriterer meg! argh!

Får vel bare vente da...

Hvis det er sånn at du ikke vil ha barn på mange år enda, synes jeg du tar dette kraftig på forskudd.

Hvorfor irritere seg over det som evt kanskje skjer om mer enn 5 år? Det er jo slett ikke sikkert dere er sammen da engang!

Nyt nåtiden, ikke bekymre deg om en fjern framtid. Den kan se helt annerledes ut enn du planlegger likevel.

Det er min erfaring så langt.

[gullet76]

Når jeg var i begynnelsen av 20 årene så var tanken på barn helt absurd for min del. Jeg skulle ikke ha barn, jeg var karriere fokusert. Jeg ombestemte meg for å si det sånn. Fikk mitt først barn når jeg var 26 år.

Ikke avskriv han riktig enda. Kan være han ikke føler seg klar for det, og nå tenker at han ikke ønsker barn. Men mye kan forandre seg med årene.

[Gjest LanaLane]

Neinei, har ikke avskrevet han, dette er jo fyren jeg elsker! Bare ble litt irritert...det har jeg vel lov til?

Men fikk han til å si "mest sannsynlig" da, så sa jeg unnskyld fordi jeg pressa han. Må være pms

Han er positiv til adopsjon, han vil bare ikke være med å overbefolke jorda mer, noe jeg for så vidt er enig i:)

Men for all del, la diskusjonen fare videre, kan jo være andre som lurer på det samme(og som ikke har pms som meg).

[Morea]

Har en venninne som har litt vanskelig for å forstå at folk endrer vaner og meninger, for å si det mildt. (Har spist nøyaktig den samme frokosten til nøyaktig den samme tid i hele sitt liv...og resten av livet er likedan. Fasinerende).

Jeg har alltid vært veldig fokusert på utdanning og karriere, og lenge levde jeg både det gode singleliv og hadde absolutt ikke lyst på barn, og utbasunerte dette eplekjekt og høylytt.

Så ble jeg samboer, og venninnen min kunne ikke slutte å klage på hvor sykt dette var. Folk endrer mening i løpet av livet.

Nå er jeg 30 og begynner å føle at jeg har lyst på barn. Har hatt mye surr og gøy, har den utdanningen og jobben jeg vil ha (skjønner de som vil prioritere annerledes både ift jobb og når de får barn altså). Venninnen min synes det er sykt også. Men jeg har altså endret mening og er i tillegg i et forhold jeg føler meg veldig trygg på etter noen mistakes.

Det er alltid en risiko for at man vil være på ulike stadier i livet her og der. (litt klønete sagt). Men hvis jeg var på din alder og ikke vil ha barn med en gang så tror jeg at jeg hadde stresset ned på dette. Hvis dere tar opp dette igjen om endel år, og noen år etter det igjen, uten å bli enige så har man jo kanskje et problem. Av og til må man jo også kanskje vente litt på grunn av økonomi, jobb etc før det føles riktig for den ene parten å ta den viktige oppgaven det er å få barn.

Jeg var altså nei nei nei til jeg var 27, og er kvinne (alle skal vi kvinner jo forventes å ville ha masse barn ). Synes ikke du skal stresse med dette, og mas for all del ikke formye på ham om det og gjør det til en stor rosa elefant i forholdet deres.

[camilla*]

Han kan klart endre valget sitt om å ikke ville ha barn. Han vil jo adoptere så det virker som han vil....

Jeg hadde ivertfall vært klar på at det er viktig for meg å prøve å få egne barn, om det er viktig for deg. Men også sagt samtidig at det ikke ville være aktuelt før om 6 -7 år.

Jeg kunne ikke vært sammen med en som ikke ville ha barn overhode. Da barn var noe jeg ønsket meg og visste ville bli en del av livet mitt.

Vi snakket om det i begynnelsen av forholdet, men sa begge at vi skulle bli 30 år før det var aktuelt.

Men der tok vi feil, og begge var klare da vi var tidlig i tyveårene.

Søsteren min vil gjerne ha barn og venter mange år på at mannen skal forandre mening/modnes ved tanken. Det er trist å se, for årene går og hennes biologiske klokke tikker. Nå må hun snart velge mellom han eller barn. Og da har hun allerede brukt mange, mange år på han - istedenfor å finne en ny mann - om hun går da. Tanken hennes nå er at om hun går så må hun kjapt til Danmark og bli alenemor..

Om hun ikke går, og blir barneløs - tror jeg hun vil bli "bitter" med tiden.

[Gjest Gjest_Pupsilure_*]

Klem til deg, søta Det er ikke så enkelt med disse mannfolka alltid...

(hvordan går det med krøllene? )

[Gjest J, 24]

Jeg kunne absolutt vært sammen med en som ikke vet om han vil ha barn. For jeg vil ikke ha barn selv. Vet jo aldri om jeg ombestemmer meg, men jeg tror faktisk ikke jeg noen gang vil ha barn.

Jeg er sammen med en som vil ha barn. Han vet at jeg ikke vil, men håper at jeg ombestemmer meg. Han sier også at barn ikke er "så viktig" for han...

Vi har vært sammen i snart tre år.

Synes egentlig det er viktig å ha like barneplaner. Husker jeg tenkte litt på det helt i starten av forholdet. Men siden det var så nytt, tenkte jeg at vi bør ikke slå opp bare fordi vi har ulikt syn på det med barn akkurat nå. Ting kan jo forandre seg...

Ting har ikke forandret seg. Jeg vil ikke ha barn i det heletatt, han vil ha barn etterhvert. Har snakket litt om adopsjon, og jeg synes vi kunne vært fosterforeldre hvis jeg noengang forandrer mening.

Men jeg har sagt klart og tydlig til han at jeg sannsynligvis kommer til å stå fast på dette. Kjipt å bli dumpet om fem år fordi han vil ha barn da... Kjipt å gjøre det slutt nå også, i tilfelle jeg ombestemmer meg eller det er 100% ok for han å være barnløs.

Jeg er glad for at vi er sammen og orker ikke spekulere i det nå. Men å avslutte forholdet nesten før det har begynt, når man har ulikt syn på noe så stort, er sikkert det beste for mange. Ihvertfall når det er dama som ikke vil ha barn. Det er jo typisk at mannen sier at han ikke vil, men så vil han allikevel etter en stund.

Det er jo litt håpløst å tenke på sånnt når man er i slutten av tenårene eller i starten av tyveårene, og man såvidt har blitt sammen med en person... Mange vil jo ha det bra nå, hva som skjer om ti år er ikke så viktig, liksom.

Men man kan jo slippe at tid blir "kastet bort" og at man går igjennom et jævlig brudd om noen få, eller mange år. Tenk å ha dèt fantastiske forholdet, men så må det ta slutt pga. spørsmålet om barn...

Hvis typen min hadde vært kjempebastant og absolutt ville ha barn, ville jeg satt pris på om han sa ifra og at vi kunne gå hver vår vei.

[FoxyFish]

Det er kanskje et fåtall av menn som uttalt ønsker seg barn i en alder av 23 år, og det at han sier at "OM jeg vil ha barn noen gang, så vil jeg ha det med deg", ville jeg tolket positivt!

Mye forandrer seg på sju år, og sånn som jeg leser det du skriver så ville jeg aldri funnet på å dumpe ham. Men jeg skjønner absolutt frustrasjonen du føler!

til deg

[Gjest Gjest]

Kjæresten min går rundt og sier at han ikke vil ha unger, sier "æsj" og slike ting om vi kommer inn på temaet.

Da tror jeg du kan ta det helt med ro, for en mann som har "æsj" som sitt hovedargument vil nok bli voksen med noen år på baken Ikke for å være frekk, men både æsj og liker ikke barn er argumenter som jeg automatisk plasserer i kategorien "for ung", og så vokser de fleste det av seg med tiden. Sikkert din mann også.

Annerledes med de som virkelig ikke vil ha barn, og har et gjennomtenkt og velfundamentert forhold til det. Som dette eksempelet:

Søsteren min vil gjerne ha barn og venter mange år på at mannen skal forandre mening/modnes ved tanken. Det er trist å se, for årene går og hennes biologiske klokke tikker. Nå må hun snart velge mellom han eller barn. Og da har hun allerede brukt mange, mange år på han - istedenfor å finne en ny mann - om hun går da. Tanken hennes nå er at om hun går så må hun kjapt til Danmark og bli alenemor..

Om hun ikke går, og blir barneløs - tror jeg hun vil bli "bitter" med tiden.

Dette er bare trist. Hvis en mann (ut over "æsj") på 30-35-40 ikke vil ha barn, og argumenterer saklig for det,så skjønner jeg ikke helt hvorfor kvinnen venter. Da heller alenemor etter en Danmarkstur, for å ønske barn og aldri få det... nei takk.

[Phaedra]

Jeg ville ikke har barn før jeg ble 25. Fram til da så var alle barn under 2 år bare irriterende, og jeg gikk til og med og bekymret meg for at jeg en dag skulle få barn - og ta med meg babyen til noen andre hjem, fordi jeg ikke så forskjell på babyer!

Vent et par år til hvis du elsker ham. Når du begynner å merke at du *virkelig* vil ha barn, så ta det opp på nytt

Når det er sagt: Jeg voknet plutselig opp en dag og fant ut at jeg hadde lyst på barn. Jeg er nå 26, og hvis jeg hadde funnet meg en kjæreste *nå*, som var ca. samme alder som meg eller eldre - og ikke ville ha barn, så ville jeg lett etter en annen. Slik ting er nå så ville det vært et stort savn og tomrom for meg å ikke få barn. Men ikke for noen år siden.

[MissStiles]

Jeg har også vært sammen med en fyr som sa det til meg. Først sa han at han ikke ville ha barn. Da ble jeg litt overrasket men jeg tenkte ikke så mye over det fordi jeg vil ikke ha barn AKKURAT nå. Men etter et halvt år så snakket vi om det igjen og da kom det frem at han vil jo gjerne gifte seg og ha barn. Da ble jeg veldig glad.

Så jeg synes ikke du skal ta sorgen på forskudd!

[Gjest Gjest]

Hadde akkurat samme problem som deg. Tingen er å myke ham litt opp, han har jo god tid på seg til å "ombestemme seg", og en mening som dette skifter ikke over natten. Du må konfrontere ham nå, fortelle at du finner det utrolig sårende at det virker som at han ikke ser noen framtid sammen med deg, siden han er så bastant på at han ikke vil ha barn.

Og minn han på at dette er noe dere må være sammen om, dere er et lag, og det er dere også uten barn, men at det ikke bare kan være du som satser på forholdet deres. Som jeg sa til min samboer; vi kan ikke være i et forhold når det bare består av meg.

Og nevn at han helt sikkert blir en kjempegod far når den tiden kommer:) Lykke til!

[Gjest ma38nn]

Jeg ble sammen med en dame som etter veldig kort tid proklamerte at hun ønsket seg barn etter hvert. jeg var veldig imot. Men så ble vi jo da samboere og var det noen år og etter hvert så snek jo dette med barn seg innpå meg og.

Bare slapp helt av du

[Gjest Gjest_gjest_*]

Nei. Kort og godt fordi jeg har sett for mange rundt meg slite i IVF prosessen. De ventet for lenge og toget gikk.

[suzie]

Vanskelig å si - men dere har vært sammen i tre år, og det er jo for så vidt ganske lenge. Hadde han vært klinkende klar på at han ikke ville ha barn, vet jeg ikke om jeg hadde orket å bruke flere år på han, da han uansett ikke ville vært min livspartner. For det ville altså ikke vært noe alternativ for meg å ikke prøve å få egne barn.

Og det er jo noe med å bruke mange år av sitt liv på en man uansett ikke skal bli gammel sammen med - Men, det ville altså vært mitt valg:)

Han kan jo som mange nevner her virke litt ung og umoden i argumentasjonsrekken sin - og han kan jo endre seg, noe jeg tror er ganske sannsynlig. Mange av de rundt meg som har vært ganske negativ til barn og familieliv lenge har nå full pakke med hus, bil og barn, og er lykkelige for det.

[Gjest LanaLane]

Jeg kommer ikke til å dra i fra ham pga dette. Som sagt, vi er begge unge enda og ingen av oss har tid eller råd eller ork til noe unge. Dette var sett fram i tid, og synes det er litt teit av ham å si "NEI,ALDRI" når det er noe så langt fram i tid:)

Men, mannfolk. Hva kan man gjøre

pupsi: skal vente til håret har vokst ut litt, og så skal jeg klippe meg guttekort. Hele håret er som ei høysåte av slitt, tragisk og krusete hår....Men hvor ble det av deg?