Jeg burde jo bare være glad!

[Gjest Ts]

I nesten 3 år nå har jeg blitt manipulert og "lekt" med..

Jeg traff en mann som jeg trodde var DEN MANNEN... Han var så sjarmerende, VIRKELIG sjarmerende! Han tok meg med storm, ga uttrykk for at jeg var den han hadde vært på jakt etter hele livet (han er i dag godt over 3o) Vi tenkte ikke på noe rundt oss, ikke jeg ihvertfall, var helt blind! Gikk noen måneder, og jeg var gravid.. Jeg hadde akkurat brytet ut av ett forhold, og hadde ett barn fra før av! Jeg var helt blottet for tanker på noe rundt meg, valgte å beholde barnet, for jeg hadde jo HAN ved min side, og jeg var jo framtiden hans sa han, jeg var jo drømmedama! Gikk fortsatt litt tid, litt over abortstid for å være korrekt.. Innen da, hadde jeg rukket å selge alt mitt, leiligheten, bil osv... For jeg og midt barn fra før skulle jo få det så godt hos han.. Da begynte stikkene, litt etter litt... fikk høre hvor ellendig jeg var på alle områder.. at han ikke orket trynet midt mer, at barnet jeg hadde fra før var så udregelig å skulle helst vært ett annet sted.. Han fløy på byen nesten hver helg, ihvertfall veldig ofte, kom ikke hjem før tja alt fra 5-6 til 8 åtte på morran (har hørt i ettertid, at han var utro med flere enn en, men han nekter selvfølgelig), og ja jeg satt hjemme gravid, samtidig som at jeg prøvde å følge opp skole og jobb.. hverdagene ellers måtte jeg sørge for å holde barnet mitt mest mulig unna han, slik at vi (spesiellt barnet) ungikk konflikter.. Fikk h#n i seng før mannen var hjemme fra jobb... Slik gikk dagene, viste aldri hvordan dagene ble, humøret hans ol. ble vant til å høre bare negativt om meg og mine... Voldelig?? ja litt, men mest psykiskt.. Da jeg var vel 7-8 måneder på vei, pendlet i ca 3 timer hver dag hele uka for å følge opp skolen.. begynte jeg å føle meg dårlig, da han kom hjem fra jobben, satt jeg i mørket fordi jeg hadde sånn svimlendes hodepinne... Han ble så forbannet, var så drittlei meg, og all sytingen min, så jeg kunne liksegodt dra.. Jeg "flyttet" hjem til mora mi, sammen med barnet mitt.

Det viste seg at jeg hadde begynnende svangerskapsforgifting pga av alt stresset, så nå måtte jeg bare ta det helt med ro..

Gikk noen dager, han angret seg, lovet bot og bedring, savnet oss...

Jeg reiste tilbake, vi hadde det kjempe bra, helt fram til barnet ble født...

14 dager etter var han på byen igjen.. kom hjem på morran, og det kunne jeg jo bare drite i, ente med noen blåmerker..

Etter ett halvt år til, fikk jeg nok, tok med meg begge barna og flyttet ut på dagen...

Det ble ett helvete, advokater hit og dit om barnefordeling ol.. Jeg vant fram på det meste... Men jeg savnet han????

Da det hadde gått ca 5 måneder etter jeg flyttet ut... kom han igjen, og denne gangen var det ikke måte på Hvor sjarmerende han var, han innrømmet at han hadde vært en drittsekk, skulle forandre seg totalt og vi skulle gå i terapi.. Han savnet meg og begge barna.. Han sa seg villig til å selge det han eide og hadde slik at vi fikk startet på nytt..

Og jeg sa meg villig til å prøve... Vi hadde jo ett barn sammen, og alt jeg ønsket meg, var en "ordentlig" familie..

Vi hadde det sååå flott i noen måneder.. så begynte små stikka igjen, det var jo bare meg det var noe galt med (og jeg trodde han) . Men jeg valgte å overse det, vi skulle få det til denne gangen, vi skulle i terapi, bare vi fikk flyttet sammen igjen ble det nok enda bedre!! og jeg måtte bare se å skjerpe meg.. Vi fikk "endelig" kjøpt oss ett hus sammen.. Da kom flere av de svarte sidene hans fram.. vi pusset opp i noen måneder, og det gikk opp å ned.. Så fort vi hadde flyttet inn, var forandringen hans total.. var ikke mange gode sider igjen.. hans største prosjekt var å få ryddet mitt tidligere barn av veien.. det var grunnet til at ikke "vårt" forhold fungerte mente han.. Nå er det 2 måneder siden vi flyttet inn, jeg har selvfølgelig valgt mitt tidligere barn framfor han, og nå vil han ikke ha noe mere med meg å gjøre!

Han har egentlig oppnådd målet sitt, og det var å få vårt felles barn under sitt tak igjen, sier at han aldri har elsket meg, alt han har sagt har vært løgn, ellers så nekter han for å ha sagt det... han vet jeg ikke har råd til å beholde huset. Jeg å mitt tidligere barn kan bare flytte, han og vårt felles blir der...

Ser jo nå at jeg bare var en spillbrikke den siste tiden, for å få barnet hans under taket hans igjen.. Han tapte jo sist, så noe måtte han jo gjøre!

Nå er jeg på flyttefot igjen, jeg burde jo egentlig være glad, men det er jeg ikke!! Jeg er så psykiskt langt nede nå, føler meg så alene... Har informert de fleste rundt meg, og de er parate til å gripe inn hvis jeg ikke blir "kvitt" han for godt nå, da vil de sørge for at barnet mitt blir fratat meg, og får flyttet til pappan sin, det har jeg bedt dem om..

De vil ikke godta mere unnskyldinger for han nå, ikke mere spill for galleriet, og at jeg tar på meg skylden lenger..

Nå ser jeg fram ttil en ny runde med advokater og krangling pga av vårt felles barn! Men nå er det nok!! Eneste som er viktig nå, er barna, spesiellt det som jeg har fra før!

Sitter her med "kjærlighetssorg" men fatter ikke hvorfor, det er nok fordi jeg er så svak nå, han valgte å sparke meg ut når jeg var på det svakeste..

Måtte bare tømme meg litt

[Gjest Kråkaa]

Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon i det hele tatt..Kjærlighetssorg er noe vi alle før eller senere og opptil flere ganger i livet vil komme til å oppleve,og i ditt tilfelle så har jeg forstått det slik at du ikke skjønner hvorfor du nå føler sorg siden du på en måte har "sluppet fri".

Personlig så tror jeg at om ett mønster i dagliglivet blir brutt og alt blir annerledes enn det har vært de siste årene ( både på godt og vondt) så vil man føle det som sorg selv om det kan være en befrielse som det er i ditt tilfelle.

Kanskje er det en del bitterhet du kjenner på også. En mengde av følelser som raser inni deg. Ting vil uansett ta sin tid. Hev deg over det hele!

Lykke til

[Gjest Yihaa]

Oj, sterk historie!

Jeg kan ikke si annet enn lykke til!

Og spill på alle resursser du har i din familie og omgangskrets!

[Ethereal]

Det er ikke rart at du har kjærlighetssorg. Du var psykisk langt nede, og selv om mannen var en drittsekk (han høres ut som en psykopat i mine ører...) så er det alltid vondt å miste noen man er glad i.

Heldigvis har du fortalt de rundt deg om hva som skjer, og de er klare til å gripe inn. De man du kanskje snakke med også? Hvis ikke kan det være lurt å oppsøke psykolog, eller idet minste ta en tur til fastlegen sin.

Selv om du har det vondt nå, så går det bare en vei, og det er oppover!

[Gjest Flode]

Nå har jeg gåsehud på hele kroppen og tårer i øya!!! Har ikke noe å si annet enn lykke til, også vil jeg gi den en god !!!

[Gjest Gjest]

Tusen takk for lykke ønskinger! Det varmer

Prøver å gå i meg selv nå, kan jo umulig være kjærlighetssorg jeg føler... Men han har liksom fått meg til å tro at jeg er så avhengig av ham..

Det som egentlig er mest trist er at jeg har dratt barnet mitt inn i dette, mer enn en gang... Jeg har nå latt h#n bo hos pappan sin til det meste har roet seg, og jeg har funnet ett nytt hjem til oss.. H#n har aldri vært borte fra meg lenge av gangen, så det svir, men må bare legge egoismen til side, for det er absolutt best at h#n blir mest mulig skjermet nå..