Barn som flytter etter samlivsbrudd

[Far til 2]

Noen av dere har lest en del av mine innlegg her inne, og vet derfor at jeg har omsorgen for 2 barn. Men for de av dere som ikke "kjenner meg" har jeg noen år etter samlivsbruddet overtatt den daglige omsorgen.

Jeg har hele tiden vært tilhenger av felles omsorg ettersom jeg mener dette gir barna langt flere muligheter og større trygghet enn ved eneomsorg. Derfor har jeg også forsøkt å være veldig positiv mht at barna skal ha mest mulig samvær med moren.

Nå har jeg kommet til det "problemet" at ett av barna ønsker å flytte tilbake til moren. Et helt greit ønske i utgangspunktet som det er vanskelig å si nei til. Men nå har det kommet frem at årsaken er at barnet mener jeg er for streng (innetider, lekser og ikke minst "venner" jeg mener er dårlig selskap).

Jeg har snakket med moren om dette "problemet" og hun mener at det ikke er noe problem fordi hun vil være streng også, men jeg forstår da ikke hvorfor barnet argumenterer med at jeg er for streng.

Hva mener dere andre ? Bør foreldre være "strenge" (og hva er strengt), eller bør en la barn (under 15) ha frihet til å bestemme en del selv.

Taknemlig for innspill.

[Gjest ¤bella¤]

De bør vel ha det akkurat like strengt som barn som har foreldre som bor sammen?

En 15åring bør vel ha ganske mye frihet ti lå bestemme selv, men jeg kan forstå at det er vanskelig å være foreldre og stå på sidelinjen og se at poden gang på gang tar "feil" valg.

Når det kommer ti lekser mener jeg at en 15åring selv bør forstå konsekvensene av å ikke gjøre de. Kan ikke huske at mamma la seg oppi om jeg gjorde lekser eller ikke når jeg begynte på ungdomskolen.

Skulle vel også tro at en 15åring klarer å passe på å komme seg inn og i seng til rimelig tid på hverdagen? Men i helgen kan det kanskje være greit å ha litt føringer på når de skal være inne, så de ikke raker gatelangt hele natten. Men da mener jeg ikke inn kl 22 altså.

Barnas venner kan man ikke gjøre stort med. De vil på en eller annen måte få omgåes disse vennene enten du vil eller ikke.

Endret 15. januar 2009 av ¤bella¤

[space]

Syns foreldre skal være litt strenge. Men det varierer litt med "grad av strenghet" hva det er.

Ang. innetider syns jeg det er litt avgjørende hvor en bor (storby eller "på landet"), hva en gjør ute (reker gatelangs eller er hos venner), hvor mye / lite søvn ungdommen trenger, alder osv.

En ungdom på 15 bør klare å ha ansvaret selv for lekser. Det vil vel komme for en dag nokså fort om h*n sluntrer unna med det. Og da ser en om h*n er voksen nok til å ha det ansvaret.

Valg av venner for ungene sine klarer en ikke å gjennomføre etter ungene har passert en viss alder (6 år...)

Tror heller ikke foreldre (om de bor sammen eller bor hver for seg) alltid klarer å være enige, selv om de i utgangspunktet vil det.

Siden barnet er nesten 15 år, og selv sier det vil flytte til mor, la det flytte til mor. Barnet er stort nok til å bestemme det selv.

[Gjest alene om oppdragelsen]

Hvis du tror du kan styre dine barns venner, så er du i beste fall naiv, i verste fall dum. Iallfall om ungene begynner å nærme seg/er tenåringer. De fleste i den alderen som får beskjed om at de ikke "får lov til" å være sammen med den ene eller andre, vil vel i ren protest fortsette med det.

Hva er egentlig problemet - bortsett fra at du, når det kommer til stykket, likevel ikke vil gi barna dine friheten til å velge når de velger noe annet enn det du vil?

Barnet argumenterer med "for" strenge grenser hos deg. Dette sier du er årsaken. Mulig det, men ut fra det du har skrevet tidligere er det vel ikke ulogisk å tro at det kan ligge helt andre ting i bunnen, men at de grunnene kan være mye vanskeligere for et barn å forklare.

Foreldre skal oppdra sine barn, og det innebærer å sette grenser. Samtidig skal foreldre bistå barnet slik at det blir i stand til å ta egne valg, noe som innebærer at grensene endres underveis, OG at barnet får mer ansvar for seg og sitt.

Forstår man ikke det så gjør man sine barn en bjørnetjeneste.

[Gjest Yihaa]

Jeg skjønner ikke helt koblingen mellom strenghet og barn som har to hjem. Man burde vel prøve å etterleve de reglene en selv føler er riktige for eget barn, uansett om barnet har ett hjem eller to.

Mine barn har to hjem, og faren har nok bedre "kustus" på dette med lekser og leggetider enn det jeg klarer. Andre ting er kanskje jeg strengere på.

Men det å nekte dem å se enkelte venner fordi jeg synes de er dårlig selskap, det tror jeg ikke ville gjort. Jeg kunne oppfordret dem til å heller være mer sammen med andre, men ikke nekte dem å treffes (med mindre disse var kriminelle eller narkomane). Jeg tror faren til barna kunne ha nektet, eller f.eks. sagt at de ikke var velkomne hjem.

[Gjest Lille-Trille]

Hva mener dere andre ? Bør foreldre være "strenge" (og hva er strengt), eller bør en la barn (under 15) ha frihet til å bestemme en del selv.

Taknemlig for innspill.

Dette blir litt rotete, men jeg håper det er forståelig likevel...

Jeg er en veldig streng mor i følge barna mine, men jeg er visstnok også streng på de rette tingene, og på en rettferdig måte...

Gudene vet hva de mener med det, men det er i alle fall det de sier.

Det som er det rare, er at selv om vennene deres synes jeg er streng, setter de pris på min "strenghet", de har tillit til meg, og jeg er ofte den de kontakter hvis det er noe de lurer på eller trenger hjelp til.

Jeg tror at hvis du er normalt streng, som de fleste av oss er, er argumentet ditt barn kommer med et vikarierende motiv...

Men det kan også være et rop om at du skal løsne litt på lenkene slik at han/hun får prøve seg litt på egen hånd dersom du har områder der du er for streng?

Du skriver at barnet er under 15... jeg regner da med at du snakker om barn i alderen 12-14?

Jeg mener at en vanlig 12-14-åring må ha frihet til å bestemme en del selv, innenfor visse grenser.

Venner kan du ikke bestemme for dem! Det er klart at du kan "manipulere" det slik at enkelte venner møter barnet kun på steder der du har en viss kontroll over hva som foregår, men du kan ikke nekte barnet ditt å være sammen med noen hun/han liker å være sammen med så lenge de ikke er kriminelle eller narkomane.

Er det noen venner du mener har dårlig innflytelse på barnet ditt, må du bare holde øynene åpne, og ikke se bare hva du ønsker å se...

Vær oppmerksom, men ha også tillit til at du har gjort en så god jobb med oppdragelsen at barnet ditt vet hva som er rett og galt, og at det ikke lar seg presse til å gjøre noe det selv ikke ønsker å gjøre.

Når det kommer til lekser er det også slik at de selv må ta ansvar for at det blir gjort.

Her er det slik at jeg sjekker lekseplanen, jeg hjelper til med leksene når de ber meg om det, og ser over det som er gjort, men det er deres eget ansvar å sørge for at de rekker å gjøre det som må gjøres innen ukeslutt.

Hvis de får anmerkninger og nedsatt orden på grunn av at de ikke har gjort leksene, er det en lærdom de må få med seg.

De har valgt en handling, da må de også ta med seg konsekvensene av den handlingen.

Det er en lærdom som er god å ta med seg.

Det eneste jeg er veldig streng med, er innetider i ukedagene.

Barna mine trenger 8-9 timers søvn om natten, og hvis de ikke klarer å få til det på egen hånd er de ikke modne nok til å ta det ansvaret alene.

Heldigvis er de fleste foreldre i mine barns omgangskrets strenge på innetider, og barna mine opplever ikke at jeg er strengere enn de andre foreldrene, og det hjelper selvsagt en del, men de er også oppmerksomme på hvor viktig nok søvn er, og prøver etter beste evne å legge seg i tide.

Poenget mitt er at de må få prøve seg... da jeg vokste opp hadde vi noe som het "frihet under ansvar".

Vi fikk lov til å prøve oss på egen hånd, men foreldrene hadde lov til å inndra våre rettigheter midlertidig dersom de opplevde at vi ikke var modne nok til å forvalte friheten på en god måte der og da.

Et godt konsept dersom det blir gjort riktig.

[Gjest allium ii]

Hva mener dere andre ? Bør foreldre være "strenge" (og hva er strengt), eller bør en la barn (under 15) ha frihet til å bestemme en del selv.

Taknemlig for innspill.

En 15-åring bør selvfølgelig bestemme en del selv, men ikke alt. Selv tror jeg at jeg er ganske streng.

Det en venninne og jeg kom frem til etter en del år med omsorgs- og samværsdiskusjoner, er at det er liten vits i å stå på at man skal ha omsorgen, hvis man av redsel for å miste omsorgen ikke oppdrar barna slik man synes det er riktig selv.

Så jeg synes du skal gjøre som du selv synes er riktig i forhold til oppdragelsen. Og huske både at en 15-åring fortsatt er et barn som trenger veiledning, og at det er tre år til barnet er 18, og kan bestemme alt selv. Evnen til å gjøre det kommer ikke pent innpakket i presang på attenårsdagen.

[Far til 2]

...

Du skriver at barnet er under 15... jeg regner da med at du snakker om barn i alderen 12-14?

...

Du er nok nærmere realiteten med ett slikt anslag enn 15 år. Men det var satt for å gi et rundt anslag uten at noen skulle kunne gjenkjennes.

Forøvrig er jeg enig med dere andre her at JEG ikke kan styre vennekretsen, men om det er "dårlige" venner (en del eldre barn uten de samme grensene) må det være mulig å påvirke barnet til å velge anderledes ???

Jeg har nok vært den strengeste av oss foreldrene frem til nå, men hitil har barna satt pris på å vite hvor grensene går TROR JEG.

Skolemessig går det over all forventning, så jeg er også redd for at det som nå skjer er en reaksjon på mine krav. Et slags "opprør" mot å være det snille, greie, flinke, høflige,.... barnet.

Mht innetidene har jeg måtte innse at jeg ikke kan kreve det jeg ønsket fordi vi som foreldre har helt forskjellige krav. Samtidig har det nok vært slik at barnet har manipulert oss voksne til en viss grad.

...

Barnet argumenterer med "for" strenge grenser hos deg. Dette sier du er årsaken. Mulig det, men ut fra det du har skrevet tidligere er det vel ikke ulogisk å tro at det kan ligge helt andre ting i bunnen, men at de grunnene kan være mye vanskeligere for et barn å forklare.

...

Dette med helt andre grunner "og vanskelig å forklare" forstod jeg ikke .

[Phaedra]

Kanskje det er på tide å ha en diskusjon med barnet om hva dere begge "krever"? Jeg husker at jeg hadde en diskusjon med mine foreldre både når jeg begynte på ungdomsskolen, og like før jeg gikk ut av ungdomsskolen, når det gjalt

1) penger: hvor mye skulle jeg få i måneden, hva måtte jeg gjøre for dem osv. Vi ble etterhvert enige om hvor ofte jeg skulle gjøre hva (og jeg foreslo ting som ikke var "grusomt kjedelig", f.eks. å støvsuge) og hvor mye de kunne trekke meg i lommepenger hvis jeg ikke fulgte opp.

2) hva jeg fikk lov til vs. mine venner: det endte opp med en ringerunde (pappa ringte) til foreldrene til mine venner, og det viste seg at kun 2 av mine venner hadde veldig "liberal" innetid og regel på hvor de kunne dra osv. Alle andre hadde "strenge" foreldre. Dette visste ikke jeg før jeg ble fortalt det.

3) Når jeg skulle gjøre lekser, om de skulle sjekkes osv. Jeg ville gjøre på kvelden før jeg la meg, og slik ble det.

4) leggetid. Vi kom fram til at dette fikk jeg justere selv så lenge jeg klarte å stå opp om morgenen og henge med på skolen. Resultatet ble at jeg sov ca. 4timer hver natt og "sov ut" i helgene.

men jeg var ganske fornøyd med at jeg hadde fått gjennomslag på visse punkter og at jeg hadde tatt en avgjørelse selv.

Når det gjelder dette med at barnet ditt vil flytte til mamma fordi det er mindre strengt der, så må jeg bare få nevne at stebarnet mitt stadig har sagt til sin mor at h*n skal flytte inn hos oss, fordi vi er så mye mindre strenge. Moren informerte oss om dette, og vi innså at det hadde blitt litt for mye "feriefølelse" når barnet var på besøk her. Dette ble fort rettet opp, og vi var visst ikke spesielt spennende å bo hos vi heller, når vi ikke underholdt hele tiden og man ikke kunne spille på dataen og se på TV til enhver tid hos oss

Det er store forskjeller på visse regler hos oss vs. hos moren, mens andre har vi diskutert på forhånd. Spesielt regler som har sammenheng med "problemer" (hvis et barn hopper over lekser eller liknende) blir informert om og fulgt opp i begge hjem - til barnas store forundring. De tror seriøst ikke at foreldrene snakker sammen

Endret 15. januar 2009 av Phaedra

[Gjest Gjest]

Hva med at dere voksne treffes og prater sammen med ungdommen om grensesetting og regler? Da kan man kanskje finne ut felles tiltak? Og kanskje barnet kan være mer hos mor en periode? Det er ikke lett å være barn med skilte foreldre alltid...

Et tips i forhold til venner er å åpne hjemmet ditt for kameratene til barna, gi dem plass både i hjemmet og i hjertet. Da har du mer kontroll, og du blir kjent med dem du kanskje ikke vil ha som dine barns venner!

Når ungene blir så store kan de forhandle (manipulere?), og da er det kanskje greit å møte dem på halvveien, og være i forkant med løsninger!

[lulle]

Når barnet ditt sier at det vil flytte til mor fordi du er for streng, tror jeg det barnet bruker en konkret situasjon for å beskrive følelsene sine. Kanskje savner barnet mer kontakt med mor, og det kan være vanskelig å si rett ut, både fordi barnet kan være redd for å såre seg, men det kan også være at barnet ikke er helt bevisst sine egene følelser. Om du er for streng eller ei, er vell vanskelig for oss å si. Leste nettopp at professor Ulvund hadde kommet ut med en ny bok om å forstå tenåringer. Man måtte velge hvilke kamper en skulle stå i. Når det gjelder grenser og oppdragelse av barn, tror jeg mer på veilednig til barnet enn på å gi konkrete råd.

[Far til 2]

Jeg tror nok jeg har vært blandt de "heldige" foreldrene ettersom det aldri har vært noen store debatter rundt hva som er lov og ikke lov. Dette er nok delvis basert på hva barna har opplevd tidligere. De gangene det har vært uenighet har jeg oppfordret til en meningsutveksling uten at noen blir sinte. Som oftest har barna da fått gjennom noen av sine ønsker etter slike samtaler.

Jeg er i utgangspunktet positiv til flytting om det er det barnet ønsker, men er usikker på argumentasjonen. Sansynligvis aksepterer jeg den som et argument på at mor og barn er på vei til å finne tilbake til hverandre (og ikke det at jeg er for streng). Moren har egenskaper jeg ikke har, og slik sett vil det være en positiv erfaring for barnet.

Jeg skal ha en samtale med moren denne helgen og vil nok akseptere barnets ønsker. Jeg har jo hele tiden har argumentert for å lytte til barna ved samlivsbrudd, og da må jeg vise det i praksis også.

Takk for råd og vink så langt.

[Villa2000]

Hjemme hos meg da jeg var ung så var det adri noen særlig diskusjon om dette. Mine foreldre bestemte og dem diskuterte ikke!....hehe

At dem ikke budde i sammen hadde ingenting å si. Jeg budde hos mutteren og det fat meg aldri inn å flytte til fatteren fordi jeg da kunne få det mindre strengt.

Min sønn vil gjerne flytte til meg selv om jeg er strengere som han sier. Mest sannsynlig så er jeg ikke strengere men det er vel heller det at jeg bryr meg mer.

Ettersom han snart er 12 så vil jeg høre med moren om vi kan ta en prat om hans ønske om å flytte til meg men jeg tviler på at det blir særlig godt mottatt.

Uansett. Din sønn føler nok at det blir lettere hos moren og jeg tror jeg kjenner igjen følelsen. Gresset virker alltid grønnere på den andre siden:)

Virker som dere har en dialog om dette og det er jo veldig bra, men dersom han står på sitt så la han flytte. Ville nok allikevel gitt beskjed om at en slik flytting har en minimums varighet slik at han ikke flytter frem og tilbake hver måned det blir for strengt

Lykke til!

[Far til 2]

...

Min sønn vil gjerne flytte til meg selv om jeg er strengere som han sier. Mest sannsynlig så er jeg ikke strengere men det er vel heller det at jeg bryr meg mer.

Ettersom han snart er 12 så vil jeg høre med moren om vi kan ta en prat om hans ønske om å flytte til meg men jeg tviler på at det blir særlig godt mottatt.

Uansett. Din sønn føler nok at det blir lettere hos moren og jeg tror jeg kjenner igjen følelsen. Gresset virker alltid grønnere på den andre siden:)

Virker som dere har en dialog om dette og det er jo veldig bra, men dersom han står på sitt så la han flytte. Ville nok allikevel gitt beskjed om at en slik flytting har en minimums varighet slik at han ikke flytter frem og tilbake hver måned det blir for strengt

Lykke til!

Vi har hatt en telefonsamtale idag, og vi er stort sett kommet til enighet.

Barnet flytter sansynligvis til moren fom 1.2. og vil bo mest hos moren fra denne dato. I praksis har vi en slags form for felles omsorg men hvor barna bor forskjellige hos hver av oss foreldrene (det andre barnet ønsker ingen endring). Vi er også enig om at dette skal omgjøres om situasjonen tilsier dette (f.eks. at barnet vil flytte tilbake til meg eller om det andre barnet også ønsker å flytte).

Da barna i sin tid fikk flytte til meg var de inneforstått med at det var strengere hos meg. Dette var den gangen ikke noe problem for dem. Men at de blir eldre og ønsker/behov endrer seg med alderen må jeg også innse. Løsningen som vi nå velger er derfor en god løsning for å ivareta barnets ønsker, men også en løsning vi som foreldre kan leve med.

Jeg tror og håper dette skal gå greit.

[Lizzee]

Vi har hatt litt flytte fra mor til far og omvendt her i heimen også.

Vi snakket da bl.a. om det med grenser og regler i de respektive hjem og det var helt klart at det å flytte fra en til en annen fordi man da ville ha det mindre strengt ikke var noen "option". Men jeg og min eks fører en rimelig lik linje hva angår stenghet.

Jeg tror mange "snille"/veloppdragne barn noen ganger ser på det som en straff at foreldre er veldig strenge. De ser på jevnaldrene rundt seg som ikke er så "snille"/veloppdragne og ser at de ikke har det så strengt. Sammenligningen da blir at de tenker at det er de andre som trenger å ha de strengt. Og at de selv - som er til å stole på og ikke gjør noe galt - burde ha det litt mindre strengt.

(Vi hadde nettopp en samtale rundt dette, med mine barn og deres venner)

På et eller annet tidspunkt må man slippe litt taket.

Ungene/tenåringene må få lov til å feile litt også.

Jeg synes det er greit å være streng på ting som er avtalt.

Oppgaver man har i hjemmet. Hensyn til hverandre. Lekser. Holde avtaler. Være ærlig.

Dvs. at man skal være til å stole på.

Jeg er ikke så streng på innetider i helgene. Men det forutsetter at jeg får vite hvor de er og at de er ærlige om hva som har skjedd (i tilfeller hvor det aner meg at det er litt ugler i mosen; alkohol osv.) Mine er på +siden av 15 år. Så langt får jeg vite nok til at jeg stoler på dem.

Når det gjelder dårlige/feil venner så har vi selv akkurat hatt en omgang med den slags... Jeg tror det er umulig å bestemme hvem barnet/ungdommen skal være sammen med. Det er også veldig vanskelig å skulle forklare eller få barnet/ungdommen til å dele ens eget syn på at venner er feil. Jeg tror det kan virke litt mot sin hensikt. Når det gjelder det som skjedde med mitt barn så måtte han erfare selv at noen venner var feil. Det var tøft og det var vondt for ham å finne ut at vennene ikke var til å stole på og at de dro han inn i problemer som han forsto at han ikke ville ha. Men det førte til noe positivt. At han nå har valgt bort disse og istedenfor er sammen med venner som er til å stole på. Det han selv erfarte slår alt jeg noen gang kunne ha forsøkt å formidle. (selv om det selvfølgelig var godt å høre ham si at han forsto at jeg hadde hatt rett.....).

Så kan man jo spørre seg hva som skjer hvis barnet ikke finner ut av dette og menger seg men feil folk...

Foreldre skal så klart kunne gripe inn. Men da må det være veldig alvorlig.

Noen ganger må vi akseptere at barnet er sammen med venner som vi voksne kanskje ikke liker. Så lenge det ikke er kriminalitet/narkotika inne i bildet så er jeg villig til å strekke meg langt.

Også er det lurt å bli kjent med vennene. Mine barn har nok veldig stor frihet på mange områder. Og det handler mye om at jeg kjenner vennene. Jeg sier aldri nei til overnatting her i huset.

Ungdommene må få prøve og feile. Å være streng er greit det. Men man skal ikke være så steng at "strengheten" hindrer ungdommene å få mulighet til å gjøre sine egne erfaringer. Og de erfaringene må de få lov til å gjøre seg ut ifra sine egne valg. Da kan ikke vi voksne styre for mye for dem.

Uansett.... Lykke til fartil2. Det er veldig rart når en av barna velger å flytte. Jeg opplevde det i fjor og det stakk litt.... Men så lenge barna har det godt så går det bra! Men som forelder så får man mange rare tanker i hodet når man får vite at barnet vil flytte fra en. Jeg fikk ihvertfall det. Men det går over og det ordner seg!!!!

Endret 17. januar 2009 av Lizzee