Deperesjon, min mann er i tviler..

[Gjest Gjest_Tulla_*]

Hei,

Jeg går til psykolog fordi jeg mener jeg har en depresjon. Depresjonen er ikke så stor at jeg ikke fungerer i hverdagen. Jeg er gift og har barn, kan liksom ikke legge meg ned å være syk, selv om jeg har lyst.

Jeg har også måtte begynne på "lykkepillen" og den hjelper.

Jeg har vurdert i en uke nå om jeg skal sykemelde meg en uke eller to for å komme meg litt oppå. Min psykolog mener det kunne vært noe, men jeg sliter litt med dårlig samvittighet rundt det.

Tenkte i går jeg skulle snakke med min man om en evt sykemelding og kun fordi jeg ordla meg litt feil så gikk samtalen fullstendig feil retning. Sitter igjen med følelsen at han har mer tro på det er vondt i viljen og slapphet som styrer meg. Han forstår ikke hvorfor at ting (fam medl) fra barndommen kan "plage" meg sånn i hverdagen. Hadde ikke psykologen sagt jeg var deprimert så hadde han ikke trodd det.

Han sier han er også ganske sliten, har han og en depresjon da???

Nå føler jeg at jeg må ta meg sammen, jobbe og stå på..

Blir veldig i tvil nå... har jeg en deprisjon eller er jeg bare sløv og ikke er så flink til å sortere tanker og lider veldig av "flink pike" syndromet.

Uff dette ble litt rotet men jeg håper dere forstår.

[Gjest Kashmir]

Uansett hvordan man velger å tolke og definere, så er det et faktum at du sliter. Å komme seg ovenpå er en prosess.

Vi er alle forskjellig skrudd sammen, og det som kan fortone seg som uoverkommelig for deg ville kanskje fortonet seg helt annerledes for andre. Jeg synes ikke mannen din har noen rett til å fortelle deg om du i det hele tatt har emosjonelle problemer og eventuelt hvordan du skal håndtere dem. Han er ikke deg, og er bare med på å legge sten til byrden ved å oppføre seg på den måten han gjør. Jeg synes du skal tenke mer på deg selv og mindre på samvittigheten og hva andre mener.

[aline]

Om du trenger sykemelding eller ikke, er noe du bør ta med din psykolog og lege, ikke med en mann som tror at diagnosen deprimert er det samme som "litt sliten"....

Så lenge han har så lite forståelse, og vilje til å forstå? som det virker som han har, ville jeg ikke tatt ham med i slike avgjørelser what so ever.

Dersom du i samråd med psykologen din, har slått fast at du har en depresjon, og at det å ta en sykemelding vil kunne hjelpe deg til å komme raskere ovenpå og bli bedre igjen, så er det DET som er riktig!!! Ikke hva din uvitende mann mener.

Du går på antidepressiva, psykolog og har fått diagnosen depressjon, han kan tro hva fanken han vil uten at det hører hjemme noe annet sted en i skammekroken!

Blir så sinna på folk som ikke aksepterer andres sykdom, "for de er jo litt slitne selv også"...

Ikke hør på ham!

Hør på deg selv og hør på din psykolog og hør på din lege som evt sykemelder deg! Det er dere tre som vet noe om virkeligheten i dette, din mann gjør det tydeligvis ikke.

[Gjest Gjest]

Enig med de to ovenfor her!

Det er dessverre veldig vandkelig å sette seg inn i hva en depresjon innebærer hvis man ikke har opplevd dette selv på kroppen. Du kan ta en sykemelding med god samvittighet!

[Gjest Gjest]

Problemet med depresjon at det ikke synes. Det er ikke noe konkret en kan sette fingeren på og vise frem (forstå meg rett)

Mannen min SÅ ikke at noe var "galt". Pga. barna lå jeg ikke i sengen mens han og de var hjemme. Jeg gjorde alt jeg kunne for at unga ikke skulle "føle bekymring" for meg og gjorde så mye jeg klarte (+ en del til) men enda "fløt det fullstendig over" hjemme. Og jeg ble enda mer sliten og deppa.

Sykologen er av en type som mener jeg skal "grave ned \ glemme" alle problemer og kun tenke på å se fremmover. Se positivt på alt om jeg får neggative tanker. (snu til det positive)

Ikke lett det når det er en del fra barneår og et marerittlignende tilværelse de siste åra.

Men over til problemet.

Det er vanskelig for mannen din å SE og SKJØNNE at det er depresjon... siden han ikke SER noe. Det er ikke en ting, et sår, en sykdom som en kan vise frem.

Har en ikke hatt slike problemer selv og hvet hva det er, så er det vanskelig å forstå for andre.

Mannen min er akkurat på samme måte. Han ble sur, grinete, taus og lite sammarbeidvillig. Skjønte ikke hvorfor ikke jeg bare kunne knipse med fingene og "bli ferdig med det". Det var jo "bare" å legge bak seg...og gå videre.

Han sa han og var og sliten, perioder hvor han var mye sliten, hadde vel og hatt noe problemer fra tid til annen, men ble ikke deprimert av den grun.

Å hjelpe til med hus og barn var det svært lite av. Han skjønte rett og slett ikke hvorfor jeg ikke kunne gjøre alt jeg gjorde tidligere...

Og var jeg så "dum" at jeg nevnte at jeg var sliten\ ikke orket el. klarte, da fikk jeg virkelig høre.

Huff,, slitsomt når en både må jobbe med plagene å ha folk rundt seg som ikke forstår el. motarbeider. Eller ikke bli trodd på.

Jeg tok opp emne på samme måte som deg og fikk en kjempekrangel pga. mange missforståelser. Vi slapp hverandre ikke til å prate. Ingen var vel til slutt innstilt på å ta en rolig prat. Gjorde nok en del feil begge to.. Han skjønte ingenting av dette og ville ha en dato for når jeg ble "frisk" igjen. Kunne jeg ikke si det, så samme kunne det være...

Ble så ille her at det nesten ble skildsmisse, det.. var ikke langt unna. Han hadde omtrent kofferten i hånda.

Men etter at han fikk tenkt på det i fred og ro noen dager tok vi emne opp igjen. Det ble en laaang samtale hvor begge fikk og ga. Veldig åpen og ærlig prat. Mange missforståelser ang dette ble oppklart. Han lyttet til meg og jeg til han... Det ble mange sene kvelder med prat.

Sier ikke det at alt er "perfekt" nå. Men han har fått mer forståelse for hva dette er. og at jo mer uforstående han er jo lengre tid tar det og han vil jo gjerne jeg skal bli bedre raskt han også.

Og jeg er blidt mer tolmodig med han. Er flinkere til å sette grenser selv og mer frampå å gjøre mer når det er gode dager. Og viktigst av alt la han få kjangsen til å delta mer i prosessen, sier fra hva som kan hjelpe meg og hvordan jeg raskere kan bli bra.

Ikke gi deg med å prat sammen. Spør psykologen etter broskyrer om dette og oppfordre han til å lese. (hadde bla.et hefte hvor det sto en del hva "pårørende" kunne hjelpe til med)

Vær enig i på forhånd at dere skal være rolige, ikke la det bli en krangel. Blir stevningen tilspisset ta en pause på 10\15 min. og prøv igjen.

Begge må være innstilt på å lytte, gi og få, være ærlig og tolmodig. Slippe begge frem så begge får sagt sitt uten å bli avbrutt.

Det gikk greiere med oss.. og når det hjalp med min mann, så bør det kunne hjelpe for andre (han er vanskelig å nå inn til når det gjelder personlige ting)

Ønsker dere lykke til, håper dere kommer frem til en felles forståelse.

[Gjest Gjest_Tulla_*]

Hei alle, tusen takk for svar.

Tenkte jeg skulle fortelle hvordan det har gått siden sist.

Vi fikk satt oss ned i går etter ungene var lagt og snakket skikkelig sammen og jeg fikk gitt ham noe å lese på.

Vi snakket begge to, lyttet tolmodig og lot hverandre snakke ut.

Han var faktisk 110% mer forståelig en sist. tror han har fått tenkt seg litt om.

Jeg tror han egentlig ble litt frustrert og redd for hva dette var og hva det innebar.

Han er egentlig en person som må få skikkelig "informasjon".

Og etter all snakkingen og lesing på nettet hva en depresjon er så skjønner han mye bedre og ga meg faktisk mange gode råd og hva vi sammen kan gjøre for jeg skal få det litt bedre.

Har en mye bedre dag i dag.

Men jeg tror jeg skal gi det en uke til på jobb og se... blir det ikke bedre og ledelsen ikke order opp med den personalkonflikten jeg har uskyldig har havnet i så sykemelder jeg meg..

Synes det er nok med de problemene jeg har privat. Jeg trenger ikke å gå rundt å bli skvist ut på jobb fordi noen har lagt sin hat på meg.

Takk for alle tanker, krysser fingrene.

[aline]

så godt at dere fikk pratet sammen, det er sååå mye enklere når ens kjære skjønner og tar på alvor de problemene man har.

lykke til videre, uansett om det blir med eller uten sykemelding.