Håpløst forelsket i jente

[Gjest Gjest_Gjestemannen_*]

Jeg vet hva dere damer her inne kommer til å si.. At siden hun er opptatt så må jeg bare holde meg unna. Det har jeg også gjort i over 2 år. Jeg har prøvd å glemme henne, har ingen kontakt og ser hverandre ytterst sjelden. Møtes vi i gaten så utveksler vi kun høflighetsfraser.

Nå som DET er sagt så vil jeg fortelle litt om hva som plager meg til vanvidd om dagen.

Jeg har altså hatt følelser for denne jenta i 2 år. (vi er begge i tredveårene).

Vi har alltid hatt en spenning, kall det gjerne kjemi mellom oss som ingen av oss blir helt kloke på. Hun vet at jeg liker henne og hun har sagt til meg tidligere at hun liker meg godt også og hadde hun møtt meg før sin samboer så ville hun nok kunne blitt veldig forelsket. Jeg og hennes samboer kjenner hverandre godt og jeg synes det er vondt å høre om alle deres planer (hans planer) for fremtiden.

Jeg tok en råsjangs her for et par mnd siden da vi tilfeldigvis var på samme utested. Hun gikk ut for å få seg litt luft og jeg gikk etter. Vi var ikke spesielt fulle noen av oss men plutselig stod vi og holdt rundt hverandre. Jeg er nesten litt usikker på hva som skjedde for det skjedde så fort, men jeg tror at det var jeg som drog henne inntil meg.

Vi gjorde ikke noe mer enn det, hun hvisket til meg at dette kunne hun ikke gjøre, at man ikke alltid kunne gjøre det man hadde lyst til.. og hadde ting vært annerledes..

Før hun ble sammen med sin samboer så hadde vi en veldig god tone og var på nippet til å bli et par da jeg dessverre klarte å skremme henne bort og da misforståelsen ble oppklart så var hun allerede opptatt.

Jeg møtte på henne dagen etter...hun kom gående imot meg på gaten så det ble for dumt å snu og løpe sin vei. Ingen av oss sa noe om det som hadde skjedd, for det skjedde egentlig ingenting og jeg ville ikke at hun skulle føle seg ukomfertabel så jeg bare spurte om formen var bra osv før vi gikk videre hvert til vårt.

Saken er den at jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne, drømmer om henne om natta, smiler når jeg tenker på ting hun har sagt osv... rett og slett skikkelig på trynet forelsket.

Så hva gjør jeg nå? Jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre noen ting. Jeg skulle bare ønske at hun virkelig visste hva jeg følte for henne. Jeg vet at hun har samboer og han er helt ok, men ......?? Innspill på dette noen? Noen som er eller har vært i samme situasjon?

Litt av poenget her er at jeg vet at det er følelser mellom oss og en veldig sterk tiltrekning.

[sunflower87]

Jeg forstår akkurat hva du mener. Har det helt likt selv med en mann jeg traff for litt over ett år siden, og det er skikkelig slitsomt. Jeg regner med at det ikke er så mye man kan gjøre, annet enn å fortelle personen hva det går i, og eventuelt trekke seg helt ut av vedkommende sitt liv. Jeg blir i hvertfall trukket mot to ender, ene er prinsippet om at jeg aldri skal være "den andre kvinnen", samtidig som jeg har store problemer med å holde meg unna. Vanskelig...

[Gjest Gjest]

Jeg er i den andre situasjonen, der jeg har samboer og en som er hodestujps forelsket. Hadde den personen gjort noe med det før, hadde det nok kanskje vært oss i dag. Men jeg elsker min samboer. Han er en fin fyr, har samme mål og synspunkt i livet som jeg. Jeg kunne ikke tenke meg et liv uten han. Men så vet jeg at det er en mann som "ligger å venter på meg". Jeg tenker på han stort sett hver dag. Men dette er på grunn av at han ikke "kan" være bestevennen min lengre. Jeg er så utrolig glad i han, men ønsker ikke noe mer enn et godt vennskap.

Det er vel et sitat at elsker du noen nok, så lar du henne gå. La henne få være lykkelig.

[Gjest Gjest_Gjestemannen_*]

Ja, det er ikke så lett nei. Jeg sitter og skriver en mail til henne nå, men jeg tviler på at jeg tør å sende den til henne..

Jeg vil jo ikke ødelegge noe forhold. (ikke at jeg tror at jeg har noen slik makt) Men samtidig så er det et eller annet mellom oss som jeg synes vi burde avklart. Kanskje også for hennes samboer skyld. For hvis det er slik at hun har følelser for meg (det virker slik) så er det ikke hyggelig mor hennes samboer.

Huff, følelser altså.

[Gjest Gjest_mann_*]

Jeg vet hva dere damer her inne kommer til å si.. At siden hun er opptatt så må jeg bare holde meg unna. Det har jeg også gjort i over 2 år. Jeg har prøvd å glemme henne, har ingen kontakt og ser hverandre ytterst sjelden. Møtes vi i gaten så utveksler vi kun høflighetsfraser.

Nå som DET er sagt så vil jeg fortelle litt om hva som plager meg til vanvidd om dagen.

Jeg har altså hatt følelser for denne jenta i 2 år. (vi er begge i tredveårene).

Vi har alltid hatt en spenning, kall det gjerne kjemi mellom oss som ingen av oss blir helt kloke på. Hun vet at jeg liker henne og hun har sagt til meg tidligere at hun liker meg godt også og hadde hun møtt meg før sin samboer så ville hun nok kunne blitt veldig forelsket. Jeg og hennes samboer kjenner hverandre godt og jeg synes det er vondt å høre om alle deres planer (hans planer) for fremtiden.

Jeg tok en råsjangs her for et par mnd siden da vi tilfeldigvis var på samme utested. Hun gikk ut for å få seg litt luft og jeg gikk etter. Vi var ikke spesielt fulle noen av oss men plutselig stod vi og holdt rundt hverandre. Jeg er nesten litt usikker på hva som skjedde for det skjedde så fort, men jeg tror at det var jeg som drog henne inntil meg.

Vi gjorde ikke noe mer enn det, hun hvisket til meg at dette kunne hun ikke gjøre, at man ikke alltid kunne gjøre det man hadde lyst til.. og hadde ting vært annerledes..

Før hun ble sammen med sin samboer så hadde vi en veldig god tone og var på nippet til å bli et par da jeg dessverre klarte å skremme henne bort og da misforståelsen ble oppklart så var hun allerede opptatt.

Jeg møtte på henne dagen etter...hun kom gående imot meg på gaten så det ble for dumt å snu og løpe sin vei. Ingen av oss sa noe om det som hadde skjedd, for det skjedde egentlig ingenting og jeg ville ikke at hun skulle føle seg ukomfertabel så jeg bare spurte om formen var bra osv før vi gikk videre hvert til vårt.

Saken er den at jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne, drømmer om henne om natta, smiler når jeg tenker på ting hun har sagt osv... rett og slett skikkelig på trynet forelsket.

Så hva gjør jeg nå? Jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre noen ting. Jeg skulle bare ønske at hun virkelig visste hva jeg følte for henne. Jeg vet at hun har samboer og han er helt ok, men ......?? Innspill på dette noen? Noen som er eller har vært i samme situasjon?

Litt av poenget her er at jeg vet at det er følelser mellom oss og en veldig sterk tiltrekning.

Har du brukt 2 år av livet ditt på ei dame som er opptatt. stakkar.

[Gjest Hie]

Det gjør vondt å lese. Du beskriver dette så godt og ydmyk er du og. Hjertesukk. Jeg har vært i samme situasjon som deg lenge.

Det er ikke akkurat noe drømmesituasjon nei. Men du er virkelig ikke den første og eneste som har det sånn.

Vi går igjennom livet med så mye gleder og smerter, vi har et ekstremt sterkt behov for å dele livet, derfor blir vi partnere, samboere, gifter oss(eller de som ikke helt har klart å stokke kortene riktig, playere:)

Klart at du vil møte noen, blant alle menneskene du omgir deg iløpet av et liv, som du vil forelske deg i. Uten hensyn til om du er gift, hun er gift, du har kjæreste, hun er eldre/yngre enn deg.

Det vil være så innmari naivt å tro annet. Jeg blir helt stum når jeg snakker med folk som lever etter troen på at forelsket og kjærlighet er en og samme ting. De kan jo kombineres, men er ikke samme ting! Kjærligheten er sterkere enn forelskelse, dypere enn forelskelse.

Jeg skjønner at du har fallt for denne jenta, og at det kan godt være forelskelse og hva vet jeg, potensiell kjærlighet hvis dere hadde kunne utvikle den kjemien du sier dere har. Men se det i perspektiv.

Jeg har det også slik. Jeg er kjempeforelsket i en mann som jeg føler er den beste mannen jeg har møtt. Og jeg kan virkelig ikke se for meg at jeg kommer til å få det halvparten så bra sammen med noen annen enn sånn jeg forestiller meg jeg ville fått det med ham.

Men han er opptatt og det er fakta en må forholde seg til. Jeg kjenner jenta han bor med også, som i ditt tilfelle.

Vet du hva, jeg tror vi må se ting i større perspektiv. De er sammen, punktum. Vi kan ikke alltid få det vi vil ha.

Jeg synes ikke du skal gjøre noe annet ennn å akseptere det og fortsette å leve ditt liv. Det suger, men det ville suge å fortsette i denne følelseskarusellen uansett. Jeg kunne ikke ha levd i det, jeg flytta vekk og går videre. Klart jeg tenker på ham hver dag, men jeg aksepterer det og lar livet gå som det går. Bare tanken på hvor sårende og farlig for alle tre det ville være å fortsette å livnære følelsene stopper meg.

Gå videre for din skyld, for hennes skyld, for hennes samboer sin skyld.

Du hadde endt opp å såre noen, om det var deg selv, ved at hun fortsetter å velge ham, eller ham, ved at hun velger deg, eller hun, for at hun må lide i valget mellom deg og han.

Ser du? Loose-loose situation.

Gå videre er eneste løsningen som er sunn.

Jeg føler med deg, men vil råde deg, en svært egenopplevd situasjon. Move on, prøv ihvertfall. Det er så mange fine folk at vi finnenr noen andre, selv om de aldri vil bli akkurat som disse vi har falt for nå, så vil de ha andre sterke bra sider.

Det kommer til å gå bra!

Og kanskje du vil vokse på det i ditt neste forhold. Kjærlighet garanterer nemlig ikke at du ikke kan forelske deg i andre igjen Jeg tror et godt forhold er et forhold som baserer seg på sannheter, ikke på romantiske fabler.

[Gjest M28]

Nå er jeg litt av den typen som sier "i krig og kjærlighet er alt tillatt", men sålenge hun er i ett godt forhold du ikke kan snappe henne ut av så er det ikke stort annet å gjøre enn å finne noen andre å forelske seg i.

Jeg vil tippe at alt er mer avklart enn du føler. Hun vet om din interesse og har tatt en diskusjon med seg selv om sine følelser. Det har endt med at hun ønsker å bli hos samboeren sin. Men hun er på sett og vis litt slem mot deg, siden hun ikke slenger steikepanna hardt i ansiktet og sier rett ut at "nei, det kan aldri bli oss". Det er alltid lettere å komme over damer når man har fått det i klartekst.

[Gjest Gjest]

Har vært i samme situasjon. Jeg valgte å ikke fortelle. Vurderte å snakke med vedkommene, avklare som du sier, men slo det fra meg. Skal sies at jeg ikke liker å utlevere egne følelser.

Vel vedkommende valgte tilslutt selv å ta tema opp med meg, så vi fikk omsider avklart den biten. Men siden ting er som de er, så kan det ikke bli noe mellom oss... Kunne ikke vært den som ødela et ellers så velfungerende forhold.

[Gjest Gjest]

Jeg vet hva dere damer her inne kommer til å si.. At siden hun er opptatt så må jeg bare holde meg unna. Det har jeg også gjort i over 2 år. Jeg har prøvd å glemme henne, har ingen kontakt og ser hverandre ytterst sjelden. Møtes vi i gaten så utveksler vi kun høflighetsfraser.

Nå som DET er sagt så vil jeg fortelle litt om hva som plager meg til vanvidd om dagen.

Jeg har altså hatt følelser for denne jenta i 2 år. (vi er begge i tredveårene).

Vi har alltid hatt en spenning, kall det gjerne kjemi mellom oss som ingen av oss blir helt kloke på. Hun vet at jeg liker henne og hun har sagt til meg tidligere at hun liker meg godt også og hadde hun møtt meg før sin samboer så ville hun nok kunne blitt veldig forelsket. Jeg og hennes samboer kjenner hverandre godt og jeg synes det er vondt å høre om alle deres planer (hans planer) for fremtiden.

Jeg tok en råsjangs her for et par mnd siden da vi tilfeldigvis var på samme utested. Hun gikk ut for å få seg litt luft og jeg gikk etter. Vi var ikke spesielt fulle noen av oss men plutselig stod vi og holdt rundt hverandre. Jeg er nesten litt usikker på hva som skjedde for det skjedde så fort, men jeg tror at det var jeg som drog henne inntil meg.

Vi gjorde ikke noe mer enn det, hun hvisket til meg at dette kunne hun ikke gjøre, at man ikke alltid kunne gjøre det man hadde lyst til.. og hadde ting vært annerledes..

Før hun ble sammen med sin samboer så hadde vi en veldig god tone og var på nippet til å bli et par da jeg dessverre klarte å skremme henne bort og da misforståelsen ble oppklart så var hun allerede opptatt.

Jeg møtte på henne dagen etter...hun kom gående imot meg på gaten så det ble for dumt å snu og løpe sin vei. Ingen av oss sa noe om det som hadde skjedd, for det skjedde egentlig ingenting og jeg ville ikke at hun skulle føle seg ukomfertabel så jeg bare spurte om formen var bra osv før vi gikk videre hvert til vårt.

Saken er den at jeg klarer ikke å slutte å tenke på henne, drømmer om henne om natta, smiler når jeg tenker på ting hun har sagt osv... rett og slett skikkelig på trynet forelsket.

Så hva gjør jeg nå? Jeg kommer sannsynligvis ikke til å gjøre noen ting. Jeg skulle bare ønske at hun virkelig visste hva jeg følte for henne. Jeg vet at hun har samboer og han er helt ok, men ......?? Innspill på dette noen? Noen som er eller har vært i samme situasjon?

Litt av poenget her er at jeg vet at det er følelser mellom oss og en veldig sterk tiltrekning.

Wake up and smell the roses, lover boy. Verden er kjip noen ganger, gå videre!

[Gjest Gjest]

Har du brukt 2 år av livet ditt på ei dame som er opptatt. stakkar.

Hei jeg er i samme sittuasjon, jeg er singel og hakke barn.. Men er håpløst forelska i en som har to barn og sammboer. Den gangen jeg falt for han for 4 år siden så var han singel en periode fordi det hadde skjært seg. Men så har de blitt sammen igjen og jeg klarer ikke å glemme han. Vi har felles venner så det er vanskelig å unngå han. og i tillegg så er han vokalist i favoritt bandet mit som jeg er med på turne og konserter stadig vekk Så hvis jeg skal glemme han må jeg unngpå konserter og legge bort musikken. Og det blir ikke enkelt når de er vennene mine og jeg elsker å gå på konserter. Blitt så glad i dme alle sammen. pluss at mine venner utenom liker også musikken dems. det blir satt på på alle fester og over alt. Så jeg hører jo da stemmen hans uansett. og i tillegg så flørter han med meg, men det har enda ikke skjedd noe fysisk. Virker som vi begge har en fornuft som sperrer i oss. Jeg vil ikke at han skulle vært utro med meg også gått fra fam sin. det ha rikke jeg hjerte til. Nå skal de visst kjøpe hus sammen og flytte har jeg hørt om. men alikevel så gir jeg lixom ikke opp. Alle sie rjeg skal glemme han og gi opp... jeg har vært sammen med tre stykker og hatt hemmelige følelser for han. Og når det har blitt slutt så har jeg nesten ikke brydd meg fordi det e rhan jeg har hatt bakerst i hjertet uten at de har vist det.Så jeg har på en måte "brukt" andre for å prøve å glemme han men det går ikke. jeg har ikke noe tro på at jeg kan finne en som kan ertsatte de følelsene jeg har for han. uansett om jeg blir sammenmed noen andre så vil jeg føle det samme når jeg ser han. og hvis han prøver å forføre meg så kommer jeg garrantert til å gå i fella å være utro uansett hvor dårlig samvittighet jeg får etterpå.. Jeg har aldri før opplevd at ikke en ny kjæreste har greid å få meg til å komme over den forrige jeg har vært forelsket i. OG at jeg bare tar de følelsene jeg holder skjult sterkere tilbake frem igjen når det har blitt slutt.Så jeg vet virkelig ikke hva man skal gjøre. Jeg har prøvd å holde meg unna han og omgivelsene, lagt bort musikken, bildene av han og alt, sletta han som venn på face, nr hans og alt. men ingen ting hjelper. Jeg blir bare enda mere lei meg. Det føles som om det e ren mening i det at jeg ikke skal glemme han...

[AnonymBruker]

Joda, du hadde helt rett.. Sannsynligvis en ny en.

Anonym poster: 544716717ee224171acaab412f704e56

[Sarianne]

Det er veldig vondt og jeg føler med deg, men det eneste du egentlig kan gjøre er å gå videre. Hun vet hva du føler og allikevel holder hun seg til samboeren. Det er svar nok; tenk slik: du fortjener noen som setter deg først. Ikke prøv å gå etter smulene fra denne jenta. For din egen skyld kan det lønne seg å distansere seg litt mer, det gjør vondt men det trenger ikke vare for evig. Vennskapet skal føles godt og ikke være blandet inn med sjalusi