Likegyldigehetens pris

[Gjest Ts]

Er i et langvarig forhold. Jeg og kjæresten har alltid hatt noe ulik forventning til forholdet. Jeg er en person som liker å prate om ting, finne ut hva som er bra og dårlig - og så gjøre noe med problemområdene. Han er ikke interessert i å prate om noe. Ting skal forbigåes i stillhet, selv om det ikke fungere bra. For noen måneder siden ble jeg lei av å være den som hele tiden var på tilbudsiden med gode ideer, for jeg fikk bare sure grynt til svar. En dag han var virkelig sur bestemte jeg meg. Jeg sa til meg selv: Nå skal ikke jeg snakke om noe mer heller. Først gnagde det meg. Jeg så hvordan vi sank dypere ned i hver vår sofa og så mindre og mindre på hverandre. Så merker jeg at det er greit. Jeg gidder ikke bry meg mer jeg heller. Vi har en "komfertabel" situasjon. Vi deler likt på utgifter og plikter, og legger oss lite opp i hverandres liv. Vi snakker bare om det nødvendige, resten av tiden ser han på tv, og jeg graver meg ned i en bok. Vi kan kanskje gi hverandre et par klemmer i løpet av dagen, det er det. Vi er venner, men det er ikke stort mer. Han synes å være fornøyd med situasjonen....

Er det noen som har råd for hva som kan gjøres med situasjonen? Håper særlig på svar fra andre som har erfaring med å redde et langvarig forhold opp fra synkemyra.

[Gjest Ts]

Ingen som har noen tanker?

[Gjest Gjest_trude_*]

Jeg tror at situasjoner som dette er skremmende vanlige.

Det som en gang var et forhold med spenning, nytelse og håp blir redusert til et kaldt bofellesskap.

Dessverre har ikke jeg noen fasit.

Men du skriver at du gjerne vil snakke, ha en dialog, finne løsninger, og det burde være en selvfølge i alle forhold.

En som bare kommer med sure grynt der han sitter foran TVen er det ikke lett å få til noe sammen med!

Men han kan da ikke alltid ha vært sånn? Hvorfor ble du sammen med ham da?

Hvor gikk det galt og hvorfor? Er det en vei tilbake?

Det virker som mange sitter med noen neanderthalere av menn, helt uten evne og lyst til å kommuniserere.

Liker vi neanderthalere i utgangspunktet, eller blir de sånn etter hvert?

Har de vært sånn hele tiden, men bare klarer å skjule det i begynnelsen av forholdet. Jeg vet ikke...

Vi snakker mye sammen om alt mulig. Mye god prat, men også skikkelige krangler selvsagt. Men vi kan begge snakke og vi kan begge lytte og da kan det meste løses om man er glade i hverandre.

Til de som fremdeles har muligheten:

Finn dere menn som kan og vil snakke med dere!

[Gjest Ts]

Det var et interessant spørsmål. Etter som årene har gått har det blitt dårligere. Han hadde kanskje ikke så mye å bringe til "gårds" den gangen heller, men han var da med på å prate. Nå føles det som om det er likegylig hvem han bor sammen med, bare han slipper å bo alene. Kanskje han er så sikker på at jeg blir at han ikke gidder å bry seg lenger....?

Før hadde vi et samliv der vi pratet, planla og gledet oss. Vi var nære og kjærlige med hverandre. Eh..jeg har egentlig ikke lyst til å ta frem dette, men det er et tydelig symptom. Bær over med meg her. Sexlivet vårt begynte å skrante for et par år siden, det ble fredag kveld etter at lyset var avslått. Så ble det annenhver uke, så en gang i måneden - når jeg maser meg til det. Jeg mener ikke at forholdet skal bygge på dette naturligvis, men det viser at interessen begynnte å glippe både her og der. Jeg var på tilbudsiden: Er det noe du kan tenke deg å prøve? Noen spennede tanker? Nei..vet ikke jeg. Etter et og et halvt år med friske forslag ga jeg opp der også. Spør om vi skal gjøre noe sammen. Joda, vi kan jo det. Hva har du lyst til da? Nei, vet ikke jeg. Ups, nå begynner jeg å klage mye på han.

Den største bekymringen er faktisk at jeg til slutt ga opp. Nå er det ingen til å kjempe for liv i forholdet. Det skremmer meg hvor lett det var å sette streken og slutte å sloss for et bedre samliv. Jeg glir inn i likegyldigheten, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det.

[Gjest Ts]

Vil legge til: Jeg savner nesten å krangle, for det gjør vi nesten aldri. Det er et tegn på at den personen har en betydning for deg at du orker å engasjere nok til å krangle. Det er tusen ganger bedre enn den høflige "ja, da er vi vist uenige" praten.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Noen blir aldri fornøyde, det samme skjer gang på gang, også med ny partner om du måtte finne det. Lev alene heller, så¨slipper du en reprise. Men det er kanskje for vanskelig å ikke få den bekreftelsen man savner. Good luck.

[Gjest Gjest_trude_*]

Dette høres jo ærlig talt bare nitrist ut...

Ikke for på noen måte å kritisere deg, men hvis han hadde lest denne tråden og skulle komme med sin versjon av saken. Hva ville han ha skrevet da, tror du?

Hvor mener han at det gikk galt og hvorfor?

Er han fremdeles glad i deg et sted der inne bak gryntinga, eller har han bare meldt seg helt ut av alt? Hvor glad i han kan du si at du er i dag?

Jeg har som sagt ikke noen fasit, men sånn som dette er det vel ingen av dere som har lyst til å leve resten av livet.

Enten må noe skje med forholdet eller så er det jo nesten helt meningsløst...

Synes synd på deg!

[Gjest Flode]

Dette høres jo ærlig talt bare nitrist ut...

Ikke for på noen måte å kritisere deg, men hvis han hadde lest denne tråden og skulle komme med sin versjon av saken. Hva ville han ha skrevet da, tror du?

Hvor mener han at det gikk galt og hvorfor?

Er han fremdeles glad i deg et sted der inne bak gryntinga, eller har han bare meldt seg helt ut av alt? Hvor glad i han kan du si at du er i dag?

Jeg har som sagt ikke noen fasit, men sånn som dette er det vel ingen av dere som har lyst til å leve resten av livet.

Enten må noe skje med forholdet eller så er det jo nesten helt meningsløst...

Synes synd på deg!

Hmm... Interessant... Kanskje du rett og slett ska vise han denne tråden...?? Reagerer han med et "snøft" og vender seg mot tv'en igjen har du vel svaret på forholdets verdi for han der, reagerer han med vantro fordi du har utlevert han på forumet her, tilstår han jo at det er noe sant i det du har skrevet, og reagerer han ved å tenke og kanskje snakke med deg om forholdet, er det kanskje ett skritt opp fra synkemyra...

Endret 14. januar 2009 av Flode

[Gjest Ts]

Jeg velger å overse den gjesten der. Jeg skriver ikke her for å kritisere noen, men for å få råd om hva vi kan gjøre for å få det bedre.

Mente ikke deg Trude (?)

Tar ikke det du skriver som kritikk

Godt, nå får vi inn et annet perspektiv. Kanskje han ville skrive at han ikke forstår hvorfor jeg er så opptatt av det. Han har sagt at han vil leve sammen med meg, og det burde være godt nok. Kanskje han ikke vil ha noe mer ut av forholdet, at han er fornøyd men ikke vil si det fordi han er redd for konsekvensene? Vanskelig å spekulere i siden han sier så lite....

For min egen del: Kanskje jeg burde ta mer ansvar for mitt liv, og mindre for hans. Jeg kan gå ut og gjøre ting som jeg har lyst til selv om han ikke har lyst til å bli med. Det er jo egentlig ingen grunn til at jeg skal stenge meg inne og bli tung og deprimert fordi at han ikke har lyst til å bli med. Så kan han bli med hvis han synes det høres morsomt ut, evt finne på noe selv. Om det hjelper forholdet vet jeg ikke, men jeg blir bare sliten og nedtrykt av å sitte inne og gruble på det. Om valget står mellom å leve med det jeg har eller gå er egentlig valget enkelt. Jeg orker ikke miste en god venn og kaste allt om kull - da må jeg heller bli fornøyd med mitt eget liv. Jeg har levd de siste årene med en god venn, og han synes ikke å føle at han taper noe på det. Om jeg ikke kan gjøre det så mye bedre så kan jeg kanskje gjøre livet generellt bedre. Da kan vi i det minste ha det hygglig sammen.

[Gjest Gjest_trude_*]

Jeg har vondt for å skjønne at han virkelig kan være så fornøyd med tingenes tilstand sånn de er i dag.

Savner han ikke det dere hadde mer av før? For å si det litt flåsete så er det ikke så mye spennende på TV! Har han selv hobbyer eller et sosialt liv utenfor hjemmet?

Synes absolutt du skulle orientere deg litt mer utover, som du er inne på.

Kanskje han vil "se" deg mer når du er borte og våkne litt da..?

[Gjest Gjest_spagetti_*]

Jeg er en person som liker å prate om ting, finne ut hva som er bra og dårlig - og så gjøre noe med problemområdene. Han er ikke interessert i å prate om noe.

"Vil legge til: Jeg savner nesten å krangle"

Tja, vil du kategorisere diskusjonene dine som samtale eller som krangel ?. Jeg får inntrykk av at det vipper mer mot krangel og i så tilfelle kan jeg forstå at han er lei av det. For meg så har jeg en toleransegrense for slikt og drar det ut i tid foretrekker jeg heller å unngå dem og dama også hvis det ble helt vilt. Jeg foretrekker harmoni og etter noen år med leting fant jeg ei dame som heldigvis var lik slikt.

[Gjest Gjest]

Tja, vil du kategorisere diskusjonene dine som samtale eller som krangel ?. Jeg får inntrykk av at det vipper mer mot krangel og i så tilfelle kan jeg forstå at han er lei av det. For meg så har jeg en toleransegrense for slikt og drar det ut i tid foretrekker jeg heller å unngå dem og dama også hvis det ble helt vilt. Jeg foretrekker harmoni og etter noen år med leting fant jeg ei dame som heldigvis var lik slikt.

AMEN! Mange kjenner ikke sine begrensninger.

[Gjest Gjest_hmm_*]

hei ts dette sliter jeg også med....samboeren her virker også å være fornøyd med alt som det er. vi har ikke sex. vi krangler sjelden. vi prater ikke så mye.

skulle gjerne hørt fler innspill her. for idag og hundre ganger før der har jeg tenkt tanken på å bare dra min vei :s

[Gjest Ts]

Nei, jeg mener ikke å krangle om alt. Jeg mener at når du ikke lenger orker å bruke energi på å krangle engang har den siste følelsen kjølnet. Vi hadde utrolig mye hyggelige samtaler før, og det skulle jeg så gjerne beholdt. Men jeg orker ikke sitte å koseprate dill og dall over bordet hvis jeg bare får et surt grynt til svar. Hadde dere gått litt inn i det jeg har skrevet har det handlet om at jeg er bekymret for at mine følelser svikter og jeg lurer på hva jeg skal gjøre med det. Det handler ikke om krangler, vi har ikke kranglet om en eneste liten filleting på mange måneder, og selv før det var det lite. Jeg forstår jo at ingen har lyst til å krangle, det har ikke jeg heller. Men å leve sammen med et menneske som ikke ser deg kan være slitsomt, og til slutt glemmer du å se det andre mennesket selv også.

La oss få det klart med en gang:

- Nei, jeg sier ikke at alt er hans feil. Det er ikke det jeg er ute etter å beskrive

- Nei, jeg har ikke tenkt å gå fra han. "Så kan jeg ha det så godt så". Jada...

- Nei, jeg sitter ikke å bitcher nedover hodet hans om alt og ingenting

- Nei, det er ikke en "svak kvinne - sterk/slem mann tråd"

- Nei, jeg vet faktisk ikke hva han tenker. Ikke er jeg tankeleser, og ikke kan jeg tvinge han til å si det. Ops, der gikk jeg nesten i fella gitt. Jeg VIL heller ikke tvinge han til noe. Alle fornøyd?

Som dere ser er det flere enn meg som har dette problemet, og vi ønsker seriøse råd.

Beklager alle som har gitt gode svar, blir bare frustrert på de som skal ødelegge med "du har heeeelt sikkert fortjent det" holdningen.

[Gjest Ts]

Hei Hmm:

Håper du får med deg noen gode råd du også

Det blir tungt i lengden å leve sånn

[Gjest spagetti igjen]

Javel. Da er du sikkert et harmonisk menneske som ikke bitcher. Da har du vel ikke noen annen mulighet enn å stille ham mot veggen og prøve å diskutere dette med ham, siden det er jo det du egentlig ønsker. Får ikke håpe at han kommer med "mistet følelser for deg" som så mange andre her på forumet.

Hvis han har vært sur lenge så er det nok et eller annet han ruger på. Sikkert like greit å få det overstått....

[Gjest Ts]

Det er det som er tragisk/komisk (rullet inn i en liten ball). Til slutt ble jeg så redd får å bitche at jeg ikke tør å,som du sier, stille han til veggs. Uansett hva han til slutt kommer frem til, om han så en dag sier at han vil gå, så vil jeg gjerne vite at jeg har gjort alt jeg kan gjøre for å få det til.

Føler litt at jeg jobber mot strømmen her. Har lest en del, og det ser ut til at mange velger den enkle utveien når det butter. Bra for noen, synd for andre... Jeg mener at når det var bedre før har det fortsatt potensiale til å bli bedre nå også

[Gjest spagetti passet ikke helt denne]

Hvis dere har vært i lag noen år så er det alltid oppturer og nedturer. Slik er det med oss alle og vi har alle forskjellige måter å takle det på. Enten kan du være snill og omtenksom og prøve å nære litt mer kontakt med ham uten å prøve å tvinge frem et svar. Kanskje han vil sette pris på litt omtanke uten mas ?

Alternativt er det å fremtvinge et svar som nok ikke vil gi deg så mye fornuft uansett da han kanskje allerede lever i en boble som han selv ikke helt forstår.

Personlig har jeg og kona vært gjennom flere nedturer over 15år nå og jeg selv reagerer heller negativt på direkte spørsmål. Periodevis har begge to vært avvisende men vi har vel jobbet oss tilbake over tid. Vi har vel begge to innsett at vi ikke kan diskutere oss frem til en løsning og problemene har vel løst seg over tid med å vise den annen part oppmerksomhet og omtanke. Det er rart hvordan selv små kjærtegn i dagliglivet kan snu stemningen i kombinasjon med en positiv innstilling. Selvfølgelig savner jeg fremdeles intensiteten i forholdet fra de første årene men vi har vel funnet en ny balanse i forholdet som jeg kanskje ikke er 100% fornøyd med men dog har lært å leve med. Nå skal det vel også sies at 3unger og periodevis lange jobbedager har hatt sitt å si. Men men, man lærer etterhvert...

[Gjest Gjest_trude_*]

Det er det som er tragisk/komisk (rullet inn i en liten ball). Til slutt ble jeg så redd får å bitche at jeg ikke tør å,som du sier, stille han til veggs. Uansett hva han til slutt kommer frem til, om han så en dag sier at han vil gå, så vil jeg gjerne vite at jeg har gjort alt jeg kan gjøre for å få det til.

Føler litt at jeg jobber mot strømmen her. Har lest en del, og det ser ut til at mange velger den enkle utveien når det butter. Bra for noen, synd for andre... Jeg mener at når det var bedre før har det fortsatt potensiale til å bli bedre nå også

Jeg synes faktisk at det står stor respekt av at du ikke gir opp selv om det butter og alt virker tungt. Tror mange i dag har litt lett for å gi opp og tenke at gresset er sikkert grønnere på den andre siden! Men er nå det så sikkert?

Som du sier så har det vært bedre før og da kan forholdet fortsatt ha et potensiale til å bli bedre igjen.

Når det er sagt, så virker jo situasjonen veldig fastlåst og slitsom nå.

Du fortjener mer og du fortjener bedre, enten det nå blir i dette forholdet eller i et nytt!