Kjæreste med dårlig selvbilde?

[Gjest Gjest]

Hei alle sammen

Jeg sitter med inntrykk av at kjæresten min sliter med dårlig selvtillit/selvbilde. Vi har vært sammen i litt over et år (er i midten av 20-årene begge to) og har hatt det utrolig fint hele tiden. Aldri noen store konflikter, litt diskuterer vi jo som alle andre, men vi er flinke til å respektere hverandres forskjeller og ulike meninger, og klarer fint å bli enige om å være uenig. Men det som plager meg mer og mer er at jeg ofte får inntrykk av at han går rundt og synes at jeg er for bra for ham... Misforstå meg rett nå, men jeg er greit pen, godt trent, sunn og frisk og får ofte mye positiv oppmerksomhet fra gutter generelt. Han er en ganske forsiktig type, litt sjenert og selv om jeg synes, og alltid har syntes, han er helt utrolig pen er han kanskje ikke typen folk snur seg mest etter på gata.

Jeg merker det hvis jeg feks gir ham kommentarer på hvor pen/fin/sexy jeg synes han er at han blir forlegen og blåser det vekk med "næsj, jeg er jo ikke det da, det er det du som er" eller "nei, mange gutter som er mye penere enn meg" etc.

Det hører også med til historien at jeg er hans første ordentlige kjæreste, og kanskje den første jenta som har gitt ham så mye oppmerksomhet som jeg gjør. (Til å begynne med var han helt himmelfallen, sendte meg stadig meldinger om at han var så redd for at det bare var en drøm, og at han ikke ante at det var så godt å være forelsket.) Jeg har på den andre siden hatt en 3-4 seriøse forhold tidligere, og er litt mer erfaren både seksuelt og mtp dating og slikt. Dette har han spøkefullt bemerket med at jeg må "lære ham opp" og slikt. Sannheten er at jeg har aldri noensinne hatt det så bra med noen, og jeg vil ikke forandre en ting med ham - han er mer enn jeg noensinne kunne ønsket meg!

Men jeg merker det så godt...han sier stadig imot meg når jeg gir ham komplimenter som ikke går på intelligens og ferdigheter, han varter meg opp på hender og føtter på en nesten krampaktig måte - som om han er redd for at jeg skal forlate ham, og han lyser opp som et barn på julaften når jeg sier at jeg er glad i ham og vil dele livet mitt med ham. Da jeg spurte om han ville flytte inn hos meg svarte han ja nesten uten å tenke seg om, og kom med flyttelasset sitt omtrent på dagen. Men stadig omtaler han seg selv som fæl og mindre pen, og han skjønner ikke hvorfor jeg synes han er fin.

Jeg burde nok sikkert bare være glad for at jeg har en så omtenksom og kjærlig samboer, men jeg skulle virkelig ønske han kunne forstå at jeg mener det jeg sier. At jeg ikke bare sier han er fin fordi jeg er glad i ham, men fordi han faktisk er det. Det virker bare ikke som han greier å tro på meg...

Må også nevne at han stoler på meg, og er ikke merkbart sjalu.

Huff, dette ble langt, men dersom noen har kommet gjennom hele, og kanskje har noen innspill/råd, blir jeg veldig takknemlig

[Gjest Gjest]

Jeg har vært i samme situasjon, men har ingen gode tips her.. jeg dumpet han.

Usikkerheten ble for mye å takle, min eks var nok litt mer ekstrem enn din samboer. Han snakket ofte nedsettende om seg selv, og kunne føle seg såret og vri på ting jeg sa som absolutt ingen andre i verden ville tatt som kritikk eller angrep.

At han lå på hender og føtter for meg var også turn off (litt teit ord for det, men..). I tillegg var han sjalu, men ikke på den dominerende måten. Mer på en slags offermåte, som i "du kommer til å forlate meg for noen bedre" eller hvis jeg f. eks. kommentarte at en fyr var gøyal: "ja han er mye kulere enn meg, du liker han vel bedre enn meg" osv osv.

I mitt tilfelle døde følelsene helt, de ble nok drept bl. a. av usikkerheten, så jeg holdt ikke ut i lengden og fikk ikke fikset på det.

Jeg tror slike ting kan stikke dypt, men at det hjelper over tid å gi ham masse komplimenter. Etter en stund vil han forhåpentligvis begynne å tro på dem.

[Gjest Gjest]

Når man ikke synes noe særlig om seg selv, enten det er det ytre, det indre eller begge deler, er det vanskelig å tro at andre kan ha en annen oppfatning enn en selv. Jeg ble "tvunget" til å ta imot - jeg måtte si takk. Det var ikke slik at jeg kommenterte det jeg fikk av komplimenter. Jeg svarte bare ikke, ville ikke høre og håpet at de fine ordene bare kunne dø ut og så kunne vi snakke om noe annet.

Men nå sier jeg altså takk og på den måten "mottar jeg det" og kan selv velge om jeg vil ta vare på det eller la det passere. Etterhvert hender det at jeg tar det til meg og kanskje det er fordi jeg sier nettopp takk...?

Kanskje det kunne være en idé å foreslå? Fortelle at du mener det du sier og at det hadde vært fint om han kunne ta det for det det var, et kompliment og si takk.

[Gjest X]

Den ville vært vanskelig for meg.... Ettersom selvtillit og integritet er noe av det som virkelig tiltrekker meg ved en mann.

For meg ville det at han hadde dårlig selvtillit blitt et problem etterhvert.

[Gjest Gjest_jadda_*]

Usikkerheten ble for mye å takle, min eks var nok litt mer ekstrem enn din samboer. Han snakket ofte nedsettende om seg selv, og kunne føle seg såret og vri på ting jeg sa som absolutt ingen andre i verden ville tatt som kritikk eller angrep.

At han lå på hender og føtter for meg var også turn off (litt teit ord for det, men..). I tillegg var han sjalu, men ikke på den dominerende måten. Mer på en slags offermåte, som i "du kommer til å forlate meg for noen bedre" eller hvis jeg f. eks. kommentarte at en fyr var gøyal: "ja han er mye kulere enn meg, du liker han vel bedre enn meg" osv osv.

I mitt tilfelle døde følelsene helt, de ble nok drept bl. a. av usikkerheten, så jeg holdt ikke ut i lengden og fikk ikke fikset på det.

Jeg tror slike ting kan stikke dypt, men at det hjelper over tid å gi ham masse komplimenter. Etter en stund vil han forhåpentligvis begynne å tro på dem.

Jeg levde med en usikker mann i flere år før jeg avsluttet forholdet. Det jeg ikke taklet var at han hele tiden trengte bekreftelse på at han var bra nok for meg. Hvis jeg hadde en dårlig periode (som alle mennesker kan ha innimellom) og ikke ga han den oppmerksomheten han trengte for å føle at han var bra nok for meg så ble han en martyr. Da ble han helt nede og ingen likte han og da var det ingenting å leve for osv. Jeg ville ha sex med han fordi jeg hadde lyst på han, etter hvert ble det til at jeg hadde sex med han for at han skulle føle seg bekreftet og det medførte at lysten forsvant og det ble mindre sex og da ble det enda mer mas om at han var helt ødelagt følelsesmessig og da fikset han ikke jobben osv. Til slutt endte forholdet, han har fått seg ny dame og det gikk ganske fort med tanke på hvor fælt han hadde det pga. meg og bruddet m.m. Jeg er fortsatt alene og har ikke begynt å tenke på ny mann ennå.

Jeg har ingen gode råd for hvordan du skal få mannen til å få bedre selvbilde. Jeg trodde det var nok at jeg i handling og ord fortalte at jeg var glad i han og at jeg syntes han var kjekk og sexy o.l., men det var tydeligvis ikke nok.

[MonicaR]

Jeg er litt i samme situasjon som deg her, med en kjæreste som ikke kan fatte og begripe at jeg vil være sammen med ham...

Han er heller ikke sånn "over-usikker" - men man merker det på måten han reagerer på ang. komplimenter og sånne ting - som du sier....

Også spørsmålet: "Hva ser du i meg?" og "Det er mange der ute som vil være sammen med deg" osv....

Jeg har heller ikke hatt det bedre enn jeg har det nå - og kunne ikke TENKE meg å "bytte ham ut" med NOEN...

Det jeg har gjort, er å fortsette å gi ham komplimenter... Når jeg da får disse rekasjonene på at han ikke mener det stemmer osv, så sier jeg:

"Men det synes JEG". -Og gir ham et kyss og et smil, en god klem, eller et "flørte-blikk" osv.

Jeg har også funnet ut at å sette seg ned og faktisk skrive "kjærlighetsbrev" til ham har gjort "underverker". Fortelle akkurat hva jeg ser i ham og hva han setter i gang av følelser hos meg.

For da har han det "svart på hvitt" og jeg VET han leser dem ofte... Dette har hjulpet ham veldig til bedre selvtillit i forholdet - og da kan han ikke (ufrivillig) velge bort det han "ikke vil høre"...

[Gjest TS]

Takk for mange gode svar

Skjønner at det kunne vært verre - han snakker ikke nedsettende om seg selv, eller er martyr, hvertfall.

Jeg prøvde å "ta" ham litt på det her en dag, forresten, og da svarte han veldig rødmende at "jeg er bare ikke vant til å høre sånt". Virker som han blir litt satt ut, selv etter at vi har vært sammen så lenge. Men dersom han har gått i snart 27 år uten å høre det før, er et år egentlig ikke all verden.

Virker litt som det kanskje gikk opp et lys for ham da, nå er han ikke fullt så defensiv lenger Kommer fortsatt en og annen "neeeeeeeeiiiii" men nå med et stort smil og en klem etterpå Så, jeg får vel bare lære meg å leve med at han ikke svarer "jeg vet, jeg er så dritfin at det ryker av meg" - noe som i og for seg kanskje er like greit?

[MonicaR]

Takk for mange gode svar

Skjønner at det kunne vært verre - han snakker ikke nedsettende om seg selv, eller er martyr, hvertfall.

Jeg prøvde å "ta" ham litt på det her en dag, forresten, og da svarte han veldig rødmende at "jeg er bare ikke vant til å høre sånt". Virker som han blir litt satt ut, selv etter at vi har vært sammen så lenge. Men dersom han har gått i snart 27 år uten å høre det før, er et år egentlig ikke all verden.

Virker litt som det kanskje gikk opp et lys for ham da, nå er han ikke fullt så defensiv lenger Kommer fortsatt en og annen "neeeeeeeeiiiii" men nå med et stort smil og en klem etterpå Så, jeg får vel bare lære meg å leve med at han ikke svarer "jeg vet, jeg er så dritfin at det ryker av meg" - noe som i og for seg kanskje er like greit?

hehe! Tror du skal være glad for at han ikke er en selvgod TOSK, ja..

Tror nok det vil endre seg med tiden.. Altså når han skjønner at det faktisk ER han du vil ha - og at det er han som er best for deg - og ingen andre - uansett om det finnes "penere" menn der ute - og uansett om det er mange der ute som synes DU er interessant....

Merker de kan bli veldig "satt ut" av uvante ting, disse mennen våre..

[lulle]

Jeg tror det vil hjelpe om du er flink til å fortelle ham hva som gjør han spesiell for deg. f.eks så skriver du noe om at dere er flinke til å respektere hverandres ulikheter og mangler. Dette er jo en god egenskap. Fokuser på hvor godt du oppelver dette. (Han har sikkert mange andre også som du kan fokusere på)

Tror dette er gir et bedre resultat enn å fortelle han hvor pen han er.

[Fakse]

Har vært der du er nå. Fortsett å fortelle han om alt det bra du ser i han, vær tålmodig, og du vil gradvis bygge opp selvtilliten hans. La han få høre både hva med utseende hans du setter pris på, og med personligheten hans du setter pris på. Det er ikke rart det tar tid, men jeg garanterer deg at det synker inn etterhvert. Det positive er at han nok aldri kommer til å ta deg som en selvfølge, og det er jo egentlig en veldig bra ting

[Gjest m]

Hei alle sammen

Jeg sitter med inntrykk av at kjæresten min sliter med dårlig selvtillit/selvbilde. Vi har vært sammen i litt over et år (er i midten av 20-årene begge to) og har hatt det utrolig fint hele tiden. Aldri noen store konflikter, litt diskuterer vi jo som alle andre, men vi er flinke til å respektere hverandres forskjeller og ulike meninger, og klarer fint å bli enige om å være uenig. Men det som plager meg mer og mer er at jeg ofte får inntrykk av at han går rundt og synes at jeg er for bra for ham... Misforstå meg rett nå, men jeg er greit pen, godt trent, sunn og frisk og får ofte mye positiv oppmerksomhet fra gutter generelt. Han er en ganske forsiktig type, litt sjenert og selv om jeg synes, og alltid har syntes, han er helt utrolig pen er han kanskje ikke typen folk snur seg mest etter på gata.

Jeg merker det hvis jeg feks gir ham kommentarer på hvor pen/fin/sexy jeg synes han er at han blir forlegen og blåser det vekk med "næsj, jeg er jo ikke det da, det er det du som er" eller "nei, mange gutter som er mye penere enn meg" etc.

Det hører også med til historien at jeg er hans første ordentlige kjæreste, og kanskje den første jenta som har gitt ham så mye oppmerksomhet som jeg gjør. (Til å begynne med var han helt himmelfallen, sendte meg stadig meldinger om at han var så redd for at det bare var en drøm, og at han ikke ante at det var så godt å være forelsket.) Jeg har på den andre siden hatt en 3-4 seriøse forhold tidligere, og er litt mer erfaren både seksuelt og mtp dating og slikt. Dette har han spøkefullt bemerket med at jeg må "lære ham opp" og slikt. Sannheten er at jeg har aldri noensinne hatt det så bra med noen, og jeg vil ikke forandre en ting med ham - han er mer enn jeg noensinne kunne ønsket meg!

Men jeg merker det så godt...han sier stadig imot meg når jeg gir ham komplimenter som ikke går på intelligens og ferdigheter, han varter meg opp på hender og føtter på en nesten krampaktig måte - som om han er redd for at jeg skal forlate ham, og han lyser opp som et barn på julaften når jeg sier at jeg er glad i ham og vil dele livet mitt med ham. Da jeg spurte om han ville flytte inn hos meg svarte han ja nesten uten å tenke seg om, og kom med flyttelasset sitt omtrent på dagen. Men stadig omtaler han seg selv som fæl og mindre pen, og han skjønner ikke hvorfor jeg synes han er fin.

Jeg burde nok sikkert bare være glad for at jeg har en så omtenksom og kjærlig samboer, men jeg skulle virkelig ønske han kunne forstå at jeg mener det jeg sier. At jeg ikke bare sier han er fin fordi jeg er glad i ham, men fordi han faktisk er det. Det virker bare ikke som han greier å tro på meg...

Må også nevne at han stoler på meg, og er ikke merkbart sjalu.

Huff, dette ble langt, men dersom noen har kommet gjennom hele, og kanskje har noen innspill/råd, blir jeg veldig takknemlig

[Gjest Gjest_peter_*]

Har samme problem med kjæresten min, hun tror ikke på meg når jeg sier hvor pen hun er, og hun prater alltid om å gå ned i vekt, selv om hun ikke er i nærheten av å være tjukk. Er litt slitsomt, spesielt det å måtte bevise eller overtale henne om at komplimentene mine er sanne. Har ikke noe godt råd, skulle vel heller hatt det selv , men prøver ihvertfall å fortsette å gi komplimenter. Kan jo hende hun tror på dem etterhvert