Nøkkelen til å forstå deg selv og partneren

[Gjest Avskåret]

Sitter og leser på noe veldig interessant... En psykolog jeg bodde sammen med tipset meg om dette. Er nøkkelen til forstå seg selv og sine partnere i parforholdssamspillet:

http://en.wikipedia.org/wiki/Attachment_in_adults

Det er fire hovedtyper av tilknytningsevne. Den første og antatt beste er "secure". Se kapittel 2, attachment styles. Hvis en leser denne artikkelen, i alle fall innledningen og om de fire grunntypene, så er en godt på vei. Neste skritt er å identifisere hvilken kategori en selv tilhører, og hvilken kategori partneren mest tilhører.

Da blir det lettere å forstå hverandre.

Vil ikke gjøre dette for langt. Er det noen som har vært borti disse modellene tidligere, og er det noen som mener å ha en enda mer hjelpsom og lærerik side?

[Gjest Avskåret]

Her skrev jeg om noe som er veldig essensielt og nyttig i forhold til å forstå hvorfor det ofte eller alltid går galt i egne forhold, eller hvorfor kjæresten, mannen, forelderen eller vennen etc ikke er lett å forholde seg til.

Anbefaler flere å se på den artikkelen. Vi kan stort sett deles inn i fire kategorier tilknytningsmønstre (altså i forhold med/overfor andre), basert på hvordan barndomshjemmet og tilknytning til egne foreldre (især moren) har formet oss. Dette er en veldig hevdvunnen teori som alle norske psykologer skoleres og drilles i. (Jeg fikk tipset selv fra en psykolog som jeg delte leilighet med, i anledning en vanskelig kjæreste.)

Var alle helt enige, eller er artikkelen for lite tilgjengelig? Jeg kan oversette de viktigste punktene til norsk, om ønskelig - da vil jeg i prosessen nemlig få lærdommen til å sitte enda bedre hos meg selv (skriving pleier å ha den effekten).

[Gjest Gjest]

Jeg syntes det var interresant. Jeg karakteriserte meg som mest secure, og min samboer som en blanding av secure og dismissive-avoidant.

Samboeren min var vanskelig å få på kroken. Mens jeg (som det passer til secure) gikk med innstillingen om at jeg var lett å bli forelsket i, var han mer tilbakeholden og usikker på om han ville binde seg. Så fort vi hadde bindet oss har det vært kjærlighet på roser siden.

Uansett, når jeg har et problem liker jeg å fortelle det til samboeren min med en gang så vi kan finne en løsning på problemet. Han derimot, tar sjelden opp problemer, og går fort i angrepsposisjon selv om det jeg tar opp egentlig er rettet mot oss og ikke han.

[Gjest skjønner ikke]

Jeg skumleste det du henviste til, og jeg sitter igjen med en tanke... hvorfor skal alt analyseres i hjel?

Teorier og adferdsmodeller er vel og bra det, men man må huske på at vi mennesker er litt mere uensartede enn slike modeller og teorier tar hensyn til.

Jeg ser på slike teorier som et hjelpemiddel til å forstå seg selv, men jeg blir mer skeptisk når teoriene brukes til å analysere andre...

[Gjest Avskåret/ts]

Jeg skumleste det du henviste til, og jeg sitter igjen med en tanke... hvorfor skal alt analyseres i hjel?

Teorier og adferdsmodeller er vel og bra det, men man må huske på at vi mennesker er litt mere uensartede enn slike modeller og teorier tar hensyn til.

Jeg ser på slike teorier som et hjelpemiddel til å forstå seg selv, men jeg blir mer skeptisk når teoriene brukes til å analysere andre...

Jeg er helt med på det du sier. Vanligvis bruker jeg aldri analyseverktøyer i forhold (hverken til damer eller kamerater, familie e.l.). Men enkelte forhold kan bli så problematiske, at man kan ønske å bare skyve bort personene, og legge dem for hat eller forakt, utradere dem, motarbeide dem eller ignorere dem fullstendig.

Men så er det en liten fornuftens stemme som sier at slikt er primitive reaksjoner, og at å følge impulsene fra dem kan være både egoistisk og barnslig.

Da kan en gå til slike analyseverktøyer. De skal selvsagt helst bare benyttes av folk som har årelang skolering og trening i å bruke dem, men uansett om det er profesjonelle som anvender dem, eller andre med leseevner, så er og blir de verktøyer - de vil aldri kunne gi svaret på alt.

Det bringer meg til min egen bruksdefinisjon av nerder: De er folk som tror vitenskap er målet i seg selv, og ikke et verktøy til videre forståelse.

Virkeligheten vil alltid være for kompleks til at et enkelt akademisk fag, med alle de strenge regler for verifisering osv som foreligger, og de paradigmer (rådende teorier) etc som forfektes av bjellesauene i faget (her kommer faglig prestisje og til en viss grad personlighetskultus inn i bildet), klarer å fange opp alt.

Men om noen hundre år, når flere av de store vitenskapene forhåpentligvis har utviklet nok overlappingsfelter og tilknytningspunkter, så kan vi virkelig oppleve en ny renessanse, med veldig klargjørende oppdagelser og måter å tolke virkeligheten på som gir mening for de fleste - ikke bare for utøverne av snevre akademiske fagdisipliner. Og da vil det kanskje også bli mer alment erkjent at vi kan aldri vite alt, at virkeligheten er noe for kompleks til å fanges opp av akademiske modeller, og at ingen mennesker har hjernekapasitet til å forstå alt - knappest til å forstå alt i en enkelt person eller i ett enkelt fenomen.