Opptur og nederlag

[Gjest TS]

Jeg er en jente i midten av 20-åra som har hatt problemer med vekta siden jeg begynte på p-sprøyta når jeg var 19. Inntil da var jeg normalvektig, men på 1 år smalt jeg opp 25 kg. Dette slet veldig på meg, inntil jeg endelig kunne slutte på den sprøyta... dermed gikk jeg ned 15 kg så lett som bare det. Slik holdt det seg i et par år.

Så kom tida hvor jeg møtte mannen i mitt liv og jeg måtte begynne på prevensjon igjen. I tillegg til at vi har kost oss godt med mat så har nå vekta hoppet i været igjen. Enda mer enn tidligere, jeg har ikke sjekka hvor mye jeg veier for jeg tørr ikke. Jeg begynner bare å grine av tanken. Jeg har problemer med å møte gamle kjente, fordi jeg føler jeg må unnskylde meg pga vekta. Jeg ser jo at de reagerer når de møter meg, og det skjønner jeg jo veldig godt. Plutselig har jeg endret meg veldig, over få måneder.

I går fikk jeg nok av meg selv. Jeg har prøvd LENGE å få ned disse kiloene, men jeg har kjørt meg så følelsesmessig fast i grøfta. Jeg klarer ikke å komme ut på egenhånd. Kjæresten min er helt utrolig, han prøver å motivere meg så mye han kan. Men jeg har ødelagt meg selv både innvendig og utvendig, noe jeg har veldig vanskelig for å kunne tilgi meg selv for. Jeg føler ikke glede på samme måte lenger, motivasjonen er ikke der. Selv om jeg er VELDIG klar for å få av meg kiloene så er skyldfølelsen og sinnet mitt overdøvende. Jeg ødelegger for meg selv rett og slett. I dag ringte jeg til legen min og utrolig nok så fikk jeg time på dagen. Jeg fikk ikke sove i natt på grunn av angst og fortvilelse over situasjonen min, så jeg ble lettet over å kunne få det ut ganske fort.

På legekontoret begynte jeg å grine så fort jeg begynte å snakke nesten. Men jeg har en veldig ålreit lege som ønsket å hjelpe meg så godt han kunne. Han ønsket å få meg behandlet av ernæringsfysiolog på et overvektsenter og ville ta blodprøver for å kunne få avklart om alt var normalt. Skal ta en sukkerbelastningstest også. Uheldigvis måtte jeg på vekta for å sjekke ut BMI'en min. Den viste at jeg var ganske overvektig, så det er ikke så bra resultat... Jeg kikket ikke på tallet på vekta, for jeg vet hvor mye jeg kommer til å klandre meg selv i etterkant. Så legen skrev det bare ned i journalen sin uten å si noe til meg. Jeg nevnte reductil og han sa at det viktigste for meg var å kunne klare meg på egenhånd, men det tok gjerne lang tid å få hjelp med overvekt på slike sentre. Så i mellomtiden kunne vi finne ut av om jeg skulle ta de eller ei. Men først skulle blodprøver og sånt ordnes.

Når jeg kom meg hjem igjen trillet tårene, litt på grunn av at jeg har klart å havne i en sånn situasjon at jeg trenger profesjonell hjelp, og litt på grunn av at nå har jeg endelig fått det ut av systemet. Man kan bli smågal av å gnage på dette inni seg ihvertfall!

Jeg vet ikke om det er noen her som har vært igjennom det jeg skal igjennom, men hvis dere har noen tanker dere vil dele med meg så blir jeg veldig glad for det

[Fluffie]

Her virker det som om det er p-sproyten som er problemet? Du boer kanskje vurdere aa kutte ut hormonbasert prevensjon og proeve andre prevensjonsmidler. Det er mange som klarer seg fint med kondom, eventuelt saa kan man basere seg paa syklusen og ikke bruke kondom i sikre perioder. Man kan faa kjoept utstyr som hjelper deg aa finne ut hvilke dager du er fruktbar (i alle fall om du har en stabil syklus). Om jeg husker riktig heter en av dem Ladycomp eller noe slikt (spoer paa apoteket om du oensker aa proeve).

I tillegg saa vil jeg anbefale deg aa trene og vaere aktiv, og gjoere ting som gjoer deg glad. Kroppen din trives best naar du har det bra med deg selv. Det er ikke vekten din som skal bestemme hvor bra du har det! Med faa unntak kan du gjoere akkurat de samme tingene som du gjorde da du var slankere. Det foerste steget ditt boer vaere aa bli glad i kroppen din, selv om den ikke er helt slik du oensker, og saa tar du det derfra. Du har absolutt ingenting aa skamme deg over, for du er helt sikkert flott slik du er, uansett hva slags tall som staar paa vekta!

[Gjest svanungen]

Kjære TS!

Føler virkelig med deg, og synes det gjør vondt å lese innlegget ditt. Kanskje spesielt fordi jeg kunne skrevet det meste selv... Jeg ble folkesky, asosial, mer og mer negativ og hadde det utrolig miserabelt. Hatet det jeg så i speilet, og nektet å veie meg (visste at det kom til å være et sjokk).

Sommeren for 2,5 år siden ble et vendepunkt. Jeg klarte å mobilisere nok motivasjon til å ønske å ta tak i dette på en seriøs måte, jeg var bare nødt. Startet på GR-kurs samme høst, og gikk ned ca 10 kg i løpet av noen uker. Har videre stått stille i over ett år, før det løsnet litt i våres igjen. Har til nå gått ned ca 22 kg, men er "bare" halvveis... Forsøker å tenke positivt, være motivert, men det er stadig noen utfordringer.

Vet ikke om du synes jeg kan være til noe støtte/oppmuntring/hjelp, men du må gjerne lese litt i dagboka mi eller sende meg en PM om du har lyst.

Kan jeg klare det så kan du!!!