What to do?

[solis]

Kjære alle sammen.. Jeg ber om råd, hjelp og vink. Fra jente til jente. Jeg er så fortvila...!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i omtrent akkurat to år nå. Vi flyttet sammen i juli og bor i hans leilighet.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne... Jeg er sammen med verdens snilleste, vakkreste gutt. Han er aldri sint, alltid fornuftig og holder seg til saken når vi krangler (mens jeg fyker i taket), han er smart i hodet sitt, har bra meninger, flotte venner og alle felles kjente vi har mener at jeg faktisk ER sammen med en av de fineste menneskene som finnes.

MEN... Det er alltid et men...

Det skranter.. Men bare fra min side. Det har gått opp og ned siden i sommer. Jeg blir lett irritert over små filleting han gjør feil, irriterer meg grønn over uvanene hans, kan bli fly forbanna hvis han f.eks ikke har hengt opp jakka si ordentlig. Hva er det som feiler meg? Jeg snakker alltid med ham om sånne ting og han vet hvordan jeg føler det, men hver gang vi tar opp sånne ting finner vi ut av det, han lover å bli bedre (selvom han ikke har gjort noe annet enn mennesklige feil), så tar det 2 uker før jeg finner noe nytt å irritere meg over.

Jeg er hans gudinne. Han setter meg høyere enn noe annet. Familien min digger ham, vennene mine digger ham. Hvorfor er jeg sånn??

Jeg tror mye av det som irriterer meg er at han er for snill.. Jeg fungerer omtrent som morra hans. Han kan ikke kjøpe seg en genser en gang uten at jeg har godkjent den. Det er ikke noe jeg har bestemt- men sånn er han. Han sier at min mening betyr så mye for ham og at jeg har mye bedre smak enn han så da er det best at jeg bestemmer. Jeg rydder skapene hans, jeg vasker og jeg rydder, han spiller x-box og er med kompiser. Jeg ER mora hans. Jeg føler at mye av det grunnleggende mann/kvinne - plassene er borte. Altså. Jeg ønsker meg en mann! En som kan sette meg litt på plass, ikke ta imot unødvendig dritt og en som kan snurre meg rundt lillefingeren.. Han er ikke der. JEG er mannen i forholdet vårt. Jeg tar hånd om regninger, bærer ved, ringer leger og ordner det meste.

Er det en annen mann? Ja og nei. Jeg har litt kontakt med en gammel flamme, men jeg har ikke vært utro på noen som helst måte. Denne mannen er MANN. Og den gangen vi hadde noe gående var jeg helt på knærne etter ham. Han var rå, tok meg med storm og jeg var hans kvinne.. Samtidig var han en ufordragelig kar. Verdensmester i alt og hadde så høy selvtillit at det ble kvalmt. Min kjæres store motsetning..

Vi har skjeldent sex. Nærhet føles på en måte så feil.. Dette går veldig i perioder, men sånn som det er akkurat nå trekker jeg meg unna om han gir meg et kyss som varer lenger enn 3 sekunder.

Det skal med i historien at jeg sliter litt med meg selv. Kjæresten min er så forståelsesfull og støtter meg i alt. Men jeg dytter bare stakkaren unna. Herregud så feil.

Jeg bør prise meg lykkelig og gifte meg med denne mannen i morgen, jeg vet hvor god han er og ja, jeg elsker ham, men sånn som det er nå føler jeg at han ikke har noe godt av å være sammen med meg. Jeg ønsker ham alt godt her i livet og jeg føler at jeg ikke fortjener å være sammen med en så god gutt, ihvertfall ikke når jeg behandler ham sånn som jeg gjør nå.. Jeg føler meg så slem.. Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor ham. Det gjør alt bare verre.

Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg gi det litt tid og prøve å skjerpe meg, eller er det best å gå videre uten ham. Jeg føler at han fortjener så mye bedre, men samtidig elsker jeg ham så høyt. OG hater ham..

HJEEELP!!!

[Gjest TS]

Jeg blir lett irritert over små filleting han gjør feil, irriterer meg grønn over uvanene hans, kan bli fly forbanna hvis han f.eks ikke har hengt opp jakka si ordentlig. Hva er det som feiler meg?

Jeg er hans gudinne. Han setter meg høyere enn noe annet.

Jeg er ikke dame, men har jo vært sammen med noen av dere. Dette minner mye om min berømte eks, i tiden før hun forlot meg til fordel for en eldre, barsk elsker, som tok henne med storm både titt og ofte. Hun kunne egentlig ikke fordra ham, men sexen var så bra, staken var så lang og god osv. Og han var veldig macho.

Er det en annen mann? Ja og nei. Jeg har litt kontakt med en gammel flamme, men jeg har ikke vært utro på noen som helst måte. Denne mannen er MANN. Og den gangen vi hadde noe gående var jeg helt på knærne etter ham. Han var rå, tok meg med storm og jeg var hans kvinne.. Samtidig var han en ufordragelig kar. Verdensmester i alt og hadde så høy selvtillit at det ble kvalmt. Min kjæres store motsetning..

Og der har du det. Asked and answered. Svaret ligger rett foran deg. Du har opplevd en ekte, røff mann, som tok deg med storm. Og kjæresten din nå er alt annet enn macho. Sikkert langt mer stabil, men kjedelig og umandig. Ditt problem: Du har opplevd en skikkelig mann! Og da kommer du ikke over det, kan ikke gå tilbake til noe dårligere og få det til å fungere skikkelig...

Jeg har det likt nå i forhold til min eks. Hun var en skikkelig dame. Utrolig feminin, sensuell, vakker, god i senga osv. Men smågal, vanvittig ego til tider osv. Vanskelig å orke et forhold til en hverdagslig dame etter noe sånt.

Så hvis det kan hjelpe deg, så er jeg noenlunde i samme båt. Og hva kan man gjøre med det?

Nei, beats me.

[Gjest Avskåret]

Så hvis det kan hjelpe deg, så er jeg noenlunde i samme båt. Og hva kan man gjøre med det?

Nei, beats me.

Oi, beklager! Den siste der er fra meg. Jeg er jo ikke TS. "Avskåret", skulle det stått. Sorry.. ;-)

[mMann]

Dette er så typisk for kvinnfolk. De skal alltid ha noe å irrettere seg over og klarer aldri å se hvor bra de egentlig har det. Alltid noe hvis/om/men om alt og ingenting og skal analysere alt til døde...

[Gjest Gjest_miss_*]

Huff, høres virkelig ikke ut som du har det så lett...Prøv å tenk på hva du mister når du går fra han og hva du får ved å ta han andre, men husk at ALLE men i lengden vil ha noe du kommer til å irritere deg over så det synes jeg ikke du skal tenke så mye på. er vell værre det med at du føler deg som moren hans, slik skal det jo ikke være, er dette noe dere kan forandre på? fordele plikter annerledes etc? har du tatt det opp med han? et slikt forhold synes jeg du skal kjempe litt for, han virker for god til å være sann, men er jo ikke alle som trives i et slikt altfor perfekt forhold heller...Ta tiden til hjelp og ikke forhast deg, husk at du ikke kan velge omigjen dersom du velger feil.

God klem fra meg:)

[Gjest Gjest_Elisabeth_*]

HERREGUD sier jeg bare. Det er er eksagt på pungt og prikke hvordan jeg ville skrevet om meg selv og min hverdag!!!

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 3 år og jeg har sagt nå nylig, at jeg tror jeg har mistet følelser for han og vi har gjort det slutt, men samtidig bor vi sammen.

(Alt er som før, så føles jo som om vi er sammen, ikke en dritt er forandret.)

Har aldri sex lenger og jeg har sluttet helt å like at han kysser meg/tar på meg.

Har selv møtt en manne-mann som er den RAKE motsetning av min kjæreste.

Han tenner meg SYKT, men har ikke gjort noe med han.......enda.

Jeg VET at jeg aldri vil få en så bra gutt som min, og er redd jeg vil angre om vi flytter fra hverandre.

Vet heller ikke hva jeg skal finne på for noe, for alt irriterer meg over han!! Er kjempe gla han er på jobb nå faktisk.. litt alene tid:)

Det her ble om meg istedet det gitt.. hehe. Ble revet med her!

Kanksje vi trenger litt tid fra dem? for å finne ut av ting, få det på avstand?

Jeg har tenkt på det, men er så vansklig når vi leier leilighet sammen som er veldig dyr. Sitter fast selv:( Skal virkelig følge med på denne tråden!!

Lykke til!!

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[solis]

.

Endret 14. januar 2009 av solis

[Gjest Gjest_Issy_*]

Hei hei

Er du/dere sikker på at dere ikke blander med godt vennskap, i og med at dere trekker dere unna hvis det nærmer seg intimitet ?

Ofte kan følelser skli over til godt vennskap som mange mistolker , og man merker ikke forskjellen selv når man sitter midt oppe i det.

Jeg bodde sammen med en ex i 2 år. Vi var vel egentlig bare bestevenner det siste året.. men det kunne vi ikke se/skjønne.

Jeg ble kvalm om han ville noe annet enn å gi meg en klem, og jeg begynte å ha på meg joggebukse og tskjorte når jeg skulle sove ( i samme seng ) og alltid noe.

jeg fant også flere "feil" han gjorde, selv om han var veldig snill.

Til slutt fikk jeg en tanke om at, det er jo ikke sånn det skal føles å være forelska/kjærlighet. Man skal ikke føle avsky når kjæresten nærmer seg.. da er det noe som er feil. Dere vet hvordan det er når alt stemmer ? følelsen av at det er riktig, og at man ikke gremmer seg...

Jeg mener ikke at du burde forlate ham, jeg synes mange par gir opp så altfor fort for tiden , og det er trist. Jeg mener bare at det kan jo være at forholdet har sklidd over i vennskap, men at man er så glad i denne personen at man ikke merker det. Ofte, hvis man da ikke har de "rette" følelsene lenger, så prøver man å få dem tilbake fordi man kanskje føler at "jamen jeg VIL jo like han" på en måte, og da begynner man å tenke på hvor snille dem er, hva dem har gjort for deg, hva dem ville gjort for deg" og man får dårlig samvittighet.

Det er dessverre ikke slik at man kan slå av og på følelser.. Men hvis du tenker på å forlate ham ville jeg forsøkt å funne ut om det er vennskapsfølelser eller ei. Man kan jo elske en venn også, men jeg vet hva forskjellen er nå etter hva som skjedde med meg.

[Strawberrygirl]

Å lese denne tråden var nesten som å lese om livet mitt!

Samboeren min er kjempe snill, han steller med meg hvis jeg er syk, og han vasker og rydder litt faktisk. DEtte gjorde han ikke før. Jeg følte meg heeelt som moren hans, og vi snakket om det. Da fikk vi delt litt ansvars oppgaver, jeg lager middag hver dag, mens han rydder..

Vi har ikke så ofte sex lenger, toppen 4 ganger i mnd. Jeg kjeder mg sammen med han, og hvis han drar hjem til foreldrene sine en helg uten meg stor kose jeg meg! Jeg elsker å være alene i leiligheten, og savnet han ikke i det hele tatt!

Det er jeg som gjør all jobben som er "typisk mannfolk" jobb, som for eksempel hvis vaksen er tett er det jeg som skrur opp røra å ser etter hva som har tetta seg og fikser det. Det er jeg som måker snø og jeg som fikser bilen. Jeg ordner med alt av papirer. Husker han kuttet seg på fingeren en gang, og det begynte å blø litt å han svimte nesten av! *stakkar* Huff...

Her en dag var jeg så irritert, og jeg slengte ut at han var den minste mannen jeg visste om..Han ble veldig såret, og jeg måtte jo til slutt si unnskyld (selv om jeg faktisk ikke mente å såre han, mente jeg innerst inne at han ikke er så veldig mann...) Jeg kommer faktisk ikke på noe som gjør han til en mann, uten om at han er godt utstyrt. Men hva hjelper vel det hvis jeg ikke tenner på han noe særlig?

De siste gangene når vi har sex har jeg faktisk tenkt plutselig-herregud så stygg han er... (og det er jo en helt grusom tanke!!!!!)

De siste ukene tenker jeg hver kveld på om jeg skal gjøre det slutt, og ofte tenker jeg på det på morgnen også. Men vi har det jo fint også! Vi kan le og tulle sammen..

Men vi har lite av de samme interessene. Han elsker data og stor koser seg inne, mens jeg elsker naturen og kunne vært ute i skogen hele dagen!

Jeg vet ikke hvor jeg vil med å svare deg..men forteller bare litt hvordan jeg har det...JEg savner en SKIKKELIG mann, som liker jakt og friluftsliv, og som tåler å se blod! Ikke minst en som kan ta seg av praktiske ting, en som er litt mer lik meg da.. hmm...

Jeg har likevel bestemt meg (trur jeg) for å være litt lenger i forholdet i tilfelle dette bare er en liten fase som går over (vi har vært sammen i litt over to år, og bodd sammen i ett og et halvt ca...)

[Gjest Gjest_Lille meg_*]

Denne tråden stemmer helt med mitt liv også! Glad å se at andre sliter me de samme tankene, for dette er forferdelig vanskelig!

Jeg har vert sammen med min kjæreste i 5 år, og vi har delt leilighet i 3 år. Men jeg har slete med desse tankene over lange tider, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt går i en berg å dalbane. Noen dager fungerer det greit, mens de fleste dagene tenker jeg at nå er det nok, og vil vekk. Men alikevell er alt så vanskelig. Jeg har verdens snilleste kjæreste, men jeg må nok innrømme at han fungerer mest som en bestevenn enn en kjæreste. Men jeg våger ikke å gi det opp helt enda, før jeg har helt klare svar på hva som er mest å gjere.

Som jeg ofte tenker; er graset grønnere på den andre siden av gjerdet?

[Pialill]

jeg var sammen med en sånn en, men jeg oppdaget altså at han var alt for tafatt og egentlig alt for snill, så slutten da jeg begynte å gå lei var jeg absolutt ikke noen god kjæreste, jeg svarte sjeldent på meldinger, men altså jeg hadde utrolige kvaler for å slå opp, for han var den snilleste, herligste og skjønneste gutten du kan tenke deg, minner meg mye om han du snakker om. men etterhvert innså jeg at det kunne aldri vare, jeg ble irritert overhver minste lille ting og jeg kjente absolutt ingentin når han kysset meg, da jeg innså det tok det meg en uke å slå opp. men var mye lettere for meg ettersom vi ikke bodde sammen. men var alikevell utrolig vanskelig!

nå har han fått seg ny kjæreste etter ett og et halvt år, og jeg er utrolig glad på hans vegne. føler meg fremdeles slem for å ha slått opp med han som virkelig forgudet og elsket meg...

men jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg slo opp.... har en fantastisk gutt nå som jeg bor meg og er kjempe lykkelig=D

[Pialill]

Å lese denne tråden var nesten som å lese om livet mitt!

Samboeren min er kjempe snill, han steller med meg hvis jeg er syk, og han vasker og rydder litt faktisk. DEtte gjorde han ikke før. Jeg følte meg heeelt som moren hans, og vi snakket om det. Da fikk vi delt litt ansvars oppgaver, jeg lager middag hver dag, mens han rydder..

Vi har ikke så ofte sex lenger, toppen 4 ganger i mnd. Jeg kjeder mg sammen med han, og hvis han drar hjem til foreldrene sine en helg uten meg stor kose jeg meg! Jeg elsker å være alene i leiligheten, og savnet han ikke i det hele tatt!

Det er jeg som gjør all jobben som er "typisk mannfolk" jobb, som for eksempel hvis vaksen er tett er det jeg som skrur opp røra å ser etter hva som har tetta seg og fikser det. Det er jeg som måker snø og jeg som fikser bilen. Jeg ordner med alt av papirer. Husker han kuttet seg på fingeren en gang, og det begynte å blø litt å han svimte nesten av! *stakkar* Huff...

Her en dag var jeg så irritert, og jeg slengte ut at han var den minste mannen jeg visste om..Han ble veldig såret, og jeg måtte jo til slutt si unnskyld (selv om jeg faktisk ikke mente å såre han, mente jeg innerst inne at han ikke er så veldig mann...) Jeg kommer faktisk ikke på noe som gjør han til en mann, uten om at han er godt utstyrt. Men hva hjelper vel det hvis jeg ikke tenner på han noe særlig?

De siste gangene når vi har sex har jeg faktisk tenkt plutselig-herregud så stygg han er... (og det er jo en helt grusom tanke!!!!!)

De siste ukene tenker jeg hver kveld på om jeg skal gjøre det slutt, og ofte tenker jeg på det på morgnen også. Men vi har det jo fint også! Vi kan le og tulle sammen..

Men vi har lite av de samme interessene. Han elsker data og stor koser seg inne, mens jeg elsker naturen og kunne vært ute i skogen hele dagen!

Jeg vet ikke hvor jeg vil med å svare deg..men forteller bare litt hvordan jeg har det...JEg savner en SKIKKELIG mann, som liker jakt og friluftsliv, og som tåler å se blod! Ikke minst en som kan ta seg av praktiske ting, en som er litt mer lik meg da.. hmm...

Jeg har likevel bestemt meg (trur jeg) for å være litt lenger i forholdet i tilfelle dette bare er en liten fase som går over (vi har vært sammen i litt over to år, og bodd sammen i ett og et halvt ca...)

du bør i hvertfall slå opp, jo før jo bedre...

[Ethereal]

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden. Du har opplevd å ha en macho mann som tok deg med storm, men han var ellers en drittsekk. Nå har du en mann som ikke tar deg med storm, men som er god og snill som dagen er lang. Hva blir man mest lykkelig av? Det er opp til hver og en, men jeg kan svare for meg selv og si at jeg hadde ikke kastet mannen du nå har på dør. Kanskje fordi jeg ikke har opplevd hvordan det er...

Vi jenter skriker og hoier om likestilling, men når det kommer til stykket så vil mange ha en ordentlig mann som bærer inn ved og fikser vasken. Hvorfor det? Har man et problem som må fikses så spiller det vel ingen rolle hvilket kjønn det er? Hovedpoenget er at jobbene blir gjort og at de blir fordelt jevnt.

Du må selv finne ut av om du tror du kan få det bedre enn dette. Hvis svaret er ja så syns jeg du skal gjøre noe med det NÅ. Hvis svaret er nei, så syns jeg du skal skjerpe deg ang små filleting som opphenging av jakker, og heller sette pris på at han er snill. Hvis ikke er det kanskje du som mister han.

[eus]

Inleggene her støtter min teori om at dere jenter egnetlig vil ha drittsekker. Og dere ender så ofte opp med dem.

Kanskje på tide å endre adferd?

[Gjest Aner at jeg kan være for snill]

*pugge denne tråden*