Flytte sammen

[tinky_winky]

Jeg og kjæresten ønsker å flytte sammen til sommeren, da er han ferdig i militæret. Vi skal studere i Trondheim begge to,og har kommet fram til at vi har lyst å bo der sammen.. Vi har nå vært sammen i et år, kjent hverandre i nesten 4 år, og vi har det veldig bra sammen! Når vi flytter sammen har vi vært sammen i over 1,5 år.. Greien er at.. Jeg bor fortsatt hjemme, og her en dag snakket mamma og jeg om hva jeg og kjæresten skulle gjøre i sommer, om vi hadde noen planer el.l. Så, bare for at det skulle "come out in the open", sa jeg at vi hadde tenkt å ta en rolig sommer, og at vi skulle flytte.. Mamma freaka litt ut, mente at det var aaalt for tidlig for oss å flytte sammen, og at jeg burde bo alene en stund før vi i det hele tatt begynte å tenke på å flytte sammen,og at jeg heller burde bo med venninner istedenfor kjæresten.. hun liker kjæresten min veldig godt, han går godt sammen med familien,så det har ikke noe med at hun misliker han eller noe å gjøre.. Hun prøvde hvertfall å diktere meg hva jeg skulle gjøre, hvem jeg skulle bo med og ikke minst hvem jeg IKKE skal bo med.. Og nå har hun fått tanten min med på dette også, hun prøvde også å overbevise meg om at det ikke er noe særlig å flytte inn med kjæresten med en gang..

Jeg syns ikke mamma har noen rett til å freake sånn ut, greit nok at hun er bekymra, men jeg er snart 20 år, og syns ikke jeg kan drive å bli passet på hele tiden heller.. Jeg syns det er på tide at jeg selv får prøve og feile litt... Og jeg er veldig sikker på at jeg og kjæresten kommer til å klare oss veldig fint (hvorfor skulle vi ikke det, liksom..?) Så mitt spørsmål.. Overreagerer jeg når jeg syns mamma er for overbeskyttende og freaker ut? =/ Takker for alle svar

[sleazejenta]

Det er nok helt normalt, både fra din side og moren din sin side. Det er jo typisk mødre å bli litt overbeskyttende, samtidig som det er normalt at vi synes det er overdrevet Så nei, jeg synes ikke du overreagerer helt

[Pjukset]

Jeg er faktisk litt enig med mamman din (beklager ). Det er en STOR omveltning å flytte sammen først og fremst, i tillegg har du aldri bodd for deg selv (og det har ikke han heller så vidt jeg har skjønt, militæret er ikke å bo for seg selv).

Jeg ville prøvd å bodd for meg selv i 1 års tid først, evnt dele med noen venner.

Jeg sier ikke at det ikke ville gått bra med deg og kjæresten din, men skal jeg gi deg råd ut fra mine egne erfaringer, så ville jeg prøvd å bo litt alene først

[Gutt17]

Hvis du er 20, så syns jeg nesten er rart du fortsatt er hjemme

Neida, men fra spøk til alvor.

Det er kanskje ikke så merkelig, hvis du er den eldste i flokken, eller den eneste, så er ikke det grann merkelig at hun freaka ut. Mødre har jo ofte den rollen, freake ut på akkurat slike ting. Men for all del, hvis du er klar for å flytte, så syns jeg kanskje du skal prøve, men husk et par ting da.

Dere vil se hverandre hver dag, dere må dele oppgaver og mat.

Noe som kan være rart i starten.

Hvis dere skal studere, så må dere ta hensyn til hverandre til alle tider.

Det viktigste av alt.!

Det er ingen vei tilbake, siden du skal studere, så MÅ du gjennomføre. Om det så bryter med dere etter ei uke, dere må fortsatt få til sammarbeidet.

Uansett, Lykke Til.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg synes absolutt du bør flytte sammen med kjæresten så lenge det er det dere ønsker. Skjærer det seg kan man bare flytte fra hverandre, og det er da ingen grunn til at du skal bo alene en periode eller sammen med venner. Jeg bodde sammen med kjæresten min første gang jeg flyttet hjemmefra, da var jeg vel 19. Forholdet ble sluttet og etterpå har jeg bodd sammen venner, og nå bor jeg alene. Bo med den du har lyst til du, du er jo tross alt 20 år og voksen, livet er kort, og dumt å kaste bort tiden på å gjøre ting bare fordi noen mener "det er mest fornuftig".

[Gjest Wind]

Jeg vet egentlig ikke hva slags råd jeg skal gi. Min mor som egentlig er veldig beskyttende og formanende reagerte knapt da det kom ut at jeg tenkte å flytte sammen med kjæresten. Vi hadde da hatt et avstandsforhold i noen måneder der vi bodde sammen i en uke av gangen osv., men jeg forstår fortsatt ikke hvorfor hun ikke freaket ut.

Jeg skjønner veldig godt det andre her sier, om at det er et stort skritt, og at det "må" funke fordi dere studerer osv, og at det kanskje er best for deg å bo alene en stund først. På den annen side så kan det også gå helt knirkefritt, og når man flytter hjemmefra, så kan det være godt å ha noen der som vet hvordan det er å flytte hjemmefra, og som er der for deg, og som kan lære deg litt om å bo "alene".

For oss gikk (/går) det helt fint, men hva som skjer i fremtiden kan ingen vite.

Mitt poeng er: Jeg skjønner dere begge. Både lysten og behovet for å gjøre noe slikt, og grunnene til å vente med det.

(Hvis dere uansett flytter til samme by, så får dere vært sammen uansett.)

[Gutt17]

Jeg synes absolutt du bør flytte sammen med kjæresten så lenge det er det dere ønsker. Skjærer det seg kan man bare flytte fra hverandre, og det er da ingen grunn til at du skal bo alene en periode eller sammen med venner. Jeg bodde sammen med kjæresten min første gang jeg flyttet hjemmefra, da var jeg vel 19. Forholdet ble sluttet og etterpå har jeg bodd sammen venner, og nå bor jeg alene. Bo med den du har lyst til du, du er jo tross alt 20 år og voksen, livet er kort, og dumt å kaste bort tiden på å gjøre ting bare fordi noen mener "det er mest fornuftig".

Greit å ikke kaste bort et år av livet da. Med tanke på at man ikke klarer studiene.

Det er det viktigste for meg hvertfall. Klart, det er muligens kjedelig, men har da en utdannelse seinere.

[Gjest Stjernedryss]

Greit å ikke kaste bort et år av livet da. Med tanke på at man ikke klarer studiene.

Det er det viktigste for meg hvertfall. Klart, det er muligens kjedelig, men har da en utdannelse seinere.

Tydelig at du ikke har bodd i kollektiv før Det er ikke noe lettere å få gjort skolearbeid eller komme seg opp om morgenen sammen med venner enn med kjæreste. Heller tvert i mot vil jeg si. Det å bo alene trenger heller ikke å være en fordel, det er veldig godt å ha selskap og støtte i en man kjenner godt og er glad i. Det er klart det er en viss risiko for at det ikke funker å bo med kjæresten, men det kan jeg skrive opp at det er med venner også!!

[Pjukset]

Det å bo alene trenger heller ikke å være en fordel, det er veldig godt å ha selskap og støtte i en man kjenner godt og er glad i. Det er klart det er en viss risiko for at det ikke funker å bo med kjæresten, men det kan jeg skrive opp at det er med venner også!!

Det er absolutt sant. Man kjenner ikke vennene/typen sin før man har flyttet sammen, det er en stor sannhet i det.

Det er derfor jeg også råder deg til å vente med å bli samboer. Mye fordi ingen av dere har bodd for dere selv før, men også mye fordi det å gå oppå hverandre og i tillegg skal være kjærester kan være mye mer krevende enn man tror. Man kan risikere å få hverdagen slengt i trynet ganske fort, og det kan ødelegge forholdet.

Men jeg har ingen problemer med å forstå at dere har lyst

[tinky_winky]

wow, takk for mange svar og råd! Skjønner selvfølgelig at det ikke er lett å si at det ene er mer riktig å gjøre enn det andre.. Jeg har veldig lyst å bo med kjæresten (og vet innerst inne at vi kommer til å flytte sammen, litt uavhengig av hva alle andre sier), og heller han enn venner. Med venner tror jeg det hele hadde blitt mer "useriøst", hvis dere skjønner hva jeg mener.. Er greit å bo med kjæresten, han er støttende, snill og hjelpsom, og selv om han ikke har bodd alene før heller (ja, vet nok at militæret ikke teller som å bo alene) så har han hvertfall bodd borte fra mamma og pappa et år.. Nei, jeg tror det der går fint,jeg... Mamma trenger bare litt tid å la det synke inn, tror jeg.. Pappa hadde forresten ingen mening om det, bare sa "jaja" og fortsatte på middagen...hehe.. Men skjønner mamma litt samtidig også, jeg er eldstemann i søskenflokken og i tillegg eneste jenten (og har ikke foreldre en liten tendens til å bli litt overbeskyttende over "lillejenta" da?), men hun kommer nok til å klare overgangen bra, tenker jeg

(og for ordens skyld, merket det ble litt rotete i det første innlegget... jeg er 19 nå, men fyller 20 i år, så kommer til å være 20 når jeg flytter ut..hehe..:D )

[Gutt17]

Tydelig at du ikke har bodd i kollektiv før Det er ikke noe lettere å få gjort skolearbeid eller komme seg opp om morgenen sammen med venner enn med kjæreste. Heller tvert i mot vil jeg si. Det å bo alene trenger heller ikke å være en fordel, det er veldig godt å ha selskap og støtte i en man kjenner godt og er glad i. Det er klart det er en viss risiko for at det ikke funker å bo med kjæresten, men det kan jeg skrive opp at det er med venner også!!

Hakke det nei.

Bor i en liten kjeller hybel. Med akkurat plass til meg

Jeg valgte det pga skolen, jeg vil gjennomføre dette året.

Hadde det vært for gøy, så hadde jeg valg kollektiv.

Men det er sant som du sier med støtten, det er greit å få et dult i siden innimellom.

Men det er et forum, så kom bare med mitt syn på saken.

[tinky_winky]

jeg skjønner den med utdanningen og det, er utrolig kjipt om det er et yrke du har virkelig virkelig lyst til å studere til, og så skal det ødelegge med at du bor med f.eks. kjæresten og dere krangler slik at du blir ukonsentrert el.l. til eksamen og den ikke går så bra.. Men det er, hvertfall ser jeg på det slik, en liten risk man må ta, eksamener kan man alltids ta om igjen om det er krise.. så akkurat det er det som bekymrer meg minst...

[Gutt17]

jeg skjønner den med utdanningen og det, er utrolig kjipt om det er et yrke du har virkelig virkelig lyst til å studere til, og så skal det ødelegge med at du bor med f.eks. kjæresten og dere krangler slik at du blir ukonsentrert el.l. til eksamen og den ikke går så bra.. Men det er, hvertfall ser jeg på det slik, en liten risk man må ta, eksamener kan man alltids ta om igjen om det er krise.. så akkurat det er det som bekymrer meg minst...

Da er vi stikk motsatt i tenkingen.

Men håper du får det til

At mamman din støtter deg snart, istedet for å gå imot deg.

Det er alltid mer hyggelig.

[tinky_winky]

Da er vi stikk motsatt i tenkingen.

Men håper du får det til

At mamman din støtter deg snart, istedet for å gå imot deg.

Det er alltid mer hyggelig.

hehe, jepp! Men hver sin smak, vettu! og ja, hun kommer nok til å forandre mening etterhvert..Pappa overtaler henne hvis hun ikke gjør det av seg selv, hehe.. Han er mer sånn "neida, la nå jenta få prøve seg om hun vil" og det er ganske greit!

[Gjest Esbo]

Skjønner ikke hvorfor man skal øve på å bo for seg selv eller sammen med andre før man flytter sammen med kjæresten. Dere har jo vært sammen såpass lenge så dere begynner vel å kjenne hverandre ganske godt..

Jeg flyttet også rett fra mor og sammen med kjæresten. Gikk helt fint det.. 10 år siden nå.

Synes kanskje hun overreagerer en smule ja, med tanke på at du faktisk nærmer deg 20 år, men..det er vel et mødre gjør til tider.hun vil jo bare ditt beste. Til syvende og sist er det du selv som bestemmer.

[Pjukset]

hehe, jepp! Men hver sin smak, vettu! og ja, hun kommer nok til å forandre mening etterhvert..Pappa overtaler henne hvis hun ikke gjør det av seg selv, hehe.. Han er mer sånn "neida, la nå jenta få prøve seg om hun vil" og det er ganske greit!

Du er jo myndig og kan gjøre akkurat som du vil

[Sola^]

Det er greit å få prøvd å bu aleine slik at ein veit at ein klarer det. Da føler ein seg meir sjølvstendig. Mindre avhengig av at forholdet holder eller at nokon er der for å passe på. I tillegg får ein følt på alt det å bu aleine innebærer av plikter og gjøremål.

Du må gjerne flytte saman med kjæresten, men det å bu aleine/bofellesskap ei stund er ein god ballast å ha med seg.

[Gjest Gjest]

Jeg er også enig med moren din. Bo for deg selv før du blir samboer. Først da blir du skikkelig kjent med deg selv, du blir tryggere og du vokser på det. Lærer å måtte ta ansvar for det meste som må gjøres, som igjen er god erfaring for senere samboerforhold.

Jeg er redd forholdet deres kan få seg ganske mange overraskelser om dere nå går fra barndomshjem til samboerskap med en gang. Kanskje litt mange overraskelser som ikke kan være lette å takle. For alt du vet, kanskje din mor tenker på dette allerede, og som du sier, så liker hun kjæresten din såpass godt at hun også ønsker at dere skal forbli dere framover!

Og Hey! Dere har vært sammen et år? Hvorfor stresse så? Dere har hele livet foran dere. Ta dere et år hver for dere i Trondheim. Start med det. Se hva som skjer. Er dere fremdeles sammen etter det, ja, da kan dere jo prøve å finne dere noe sammen

[aline]

Mitt råd er å gjøre det som føles riktig for deg! Det virker som du gjør det, fortsett å være så sterk, når det er ting du føler er rett for deg.

Alle er forskjellige, og dermed vil også mange ha meninger om hvordan du skal gjøre ting, som passer DEM, ikke deg. Det er lurt å høre på, forstå hvorfor rådene kommer og tenke over om det føles rett for deg, men det viktigste av alt, i min verden, er å gjøre det som er rett for akkurat deg.

Jeg er faktisk litt ...tja... trist? over alle som forteller deg at du bør bo for deg selv (eller i bofelleskap, noe jeg ikke skjønner hvorfor er bedre en å bo med kjæresten, du bor ikke alene i bofellesskap heller!) på død og liv.

Og hvorfor råder de deg til å gjøre dette? Fordi det FOR DEM ville vært rett!

At moren din reagerer skjønner jeg dog, det er moren din. Hun har lov til å overreagere.

men TS, mitt råd er å stole på det du føler, når du føler at dine valg er rett for deg. Er du derimot usikker på noe inni deg, spør om råd og lytt til andre, prøv å finne ut hva som er rett for deg.

Det er ingen krise om det ikke fungerer, det er overhode ikke umulig å finne hver deres hybler (eller bofellessap) dersom dere skulle trenge det fordi det ikke fungerer. Det er fullt mulig for dere begge å fullføre utdannelse og gjøre det godt, selv om dere bor sammen og selv om det skulle vise seg å ikke fungere.

[Rosalie]

Jeg er faktisk litt enig med mamman din (beklager ). Det er en STOR omveltning å flytte sammen først og fremst, i tillegg har du aldri bodd for deg selv (og det har ikke han heller så vidt jeg har skjønt, militæret er ikke å bo for seg selv).

Jeg ville prøvd å bodd for meg selv i 1 års tid først, evnt dele med noen venner.

Jeg sier ikke at det ikke ville gått bra med deg og kjæresten din, men skal jeg gi deg råd ut fra mine egne erfaringer, så ville jeg prøvd å bo litt alene først

Veldig enig i denne. I tillegg til at dere nå har hatt avstandsforhold, så vidt jeg skjønner, og jeg anbefaler dere å bli kjent med hverandre på dagligbasis igjen før dere flytter sammen.

Dersom dere flytter sammen som nye i denne byen, er det også lett å falle i "parfella" med at dere ikke skaffer dere venner hver for dere. Og dersom det da blir slutt, kan man lett sitte der helt alene uten eget kontaktnett.