Dårlig selvtillit?

[snuppsa]

Jeg vet ikke om dette passer her, men fant ikke noe sted det kunne passe bedre heller.

Først vil jeg si at dette ikke er noen "se så synd det er på meg"-tråd, men heller en "jeg kom meg gjennom". Det som er sagt om at det som ikke dreper deg, bare gjør deg sterkere.. det er noe i det. Hvertfall, her er min historie. Jeg blir glad om du vil dele din

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det, men tid har gått, og sår er leget. Nå vil jeg ha det ut.

Hele barne- og delvis ungdomsskolen var jeg mobbeoffer. Jeg vet fortsatt ikke i dag hvorfor, men slik var det hvertfall. Det var ikke små kommentarer, eller, det var det og, men det kunne jeg holde ut. Det værste var når flere hele klasser samlet seg rundt meg som haier rundt et bytte. Dyttet meg i bakken, spyttet på meg, ropte stygge ting til meg, spente bein på meg i klasserommet. Jenter som sier de er venninna di og snakker med deg, får deg til å åpne deg, også finner du ut at det er gjemt over 20 jenter på resten av doen som bryter ut i latter når tårene kommer. Værst var det kanskje da alle guttene dro av meg buksa. Vondt var det å bli slått hver dag fordi de ville kjenne på "fiskebollene" mine, men ordene var verre. Følelsen når alle i klassen får invitasjon til bursdager, untatt deg, er ikke kul den heller. Jeg vet ikke hvor mange dager jeg har sittet alene, friminutt inn og friminutt ut. Prøvde jeg å gjøre noe som fikk tiden til å gå, som å lese en bok eller strikke et skjerf, fikk jeg høre det og. Etterhvert fant jeg ut at angrep er beste forsvar, og det å være stor i kjeften og rakke ned på andre, gjorde at jeg følte meg bedre. Men jeg fikk jo selvsagt igjen ganger 20. Det var alle mot meg. Jeg sliter fortsatt den dag i dag med å være ydmyk, jeg er livredd for å la andre se mine svake sider, og å la noen bli kjent med meg. Etter flere år med mobbing ble jeg bare kald, gikk i min egen boble, stilte inn på autopilot for å komme meg gjennom dagen. En del av meg gjør fortsatt det. Jeg kjenner at klumpen i halsen kommer tilbake nå.

Værst er det kanskje når foreldre skal blande seg og "ordne opp". Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine, og de fikk selvfølgelig høre deler av hva som hadde skjedd. Møter på møter mellom foreldre og barn ble avholdt uten bedring. Jeg hadde selvsagt ikke noe sosialt liv i mange år fremover.

På ungdommskolen traff jeg noen jenter. Disse var snille, blide og imøtekommende. Og lite skjønte jeg da de ville ha meg med for å se film, shoppe eller andre ting jenter gjør sammen. Jeg visste jo ikke hvordan man gjorde sånt. Jeg hadde jo aldri hatt venner før. Det er disse jeg den dag i dag kan takke for at jeg kom meg på beina. De lærte meg å være venn.

Gutter turte jeg ikke nærme meg, og jeg fikk ikke mitt første kyss før jeg var 17. Jeg ser i dag at det er min skyld. Etterhvert begynte videregående, og jeg fikk mange venner. Selvtilliten stablet seg sakte men sikkert på beina. Da skjønte jeg også at jeg ikke ville være "dem", og fant min egen stil både innen klær, musikk og væremåte. Jeg fikk etterhvert oppmerksomhet fra gutter, men dette var selvsagt begrenset, da mitt sosiale liv utenfor skolen så og si ikke fantes. Så fikk jeg min første kjærste som 17-åring, og dette var bare "for å få det unnagjort". Russetiden kom, med fester og en haug gutter, jeg ble 18 og enda flere gutter.

Og tro det eller ei, med dette kom også selvtilliten.

Når jeg tenker tilbake på, og ser på bilder av meg selv fra barneskolen skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor det var jeg som måtte gjennom helvete. Men når jeg sitter her i dag, er jeg glad for at alt gikk som det gikk. Det har gjort meg til meg, og i dag er jeg en blid, sprudlene, utadvendt og søt jente. Jeg har mine dager, da alt er helvete og ting kommer tilbake, men det har vi vel alle. Det er ingen andre enn dere som vet dette, ikke engang mine nærmeste venner.

Har du en historie om hvorfor du er du?

[Gjest Også tidligere mobbeoffer]

Jeg vet ikke om dette passer her, men fant ikke noe sted det kunne passe bedre heller.

Først vil jeg si at dette ikke er noen "se så synd det er på meg"-tråd, men heller en "jeg kom meg gjennom". Det som er sagt om at det som ikke dreper deg, bare gjør deg sterkere.. det er noe i det. Hvertfall, her er min historie. Jeg blir glad om du vil dele din

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det, men tid har gått, og sår er leget. Nå vil jeg ha det ut.

Hele barne- og delvis ungdomsskolen var jeg mobbeoffer. Jeg vet fortsatt ikke i dag hvorfor, men slik var det hvertfall. Det var ikke små kommentarer, eller, det var det og, men det kunne jeg holde ut. Det værste var når flere hele klasser samlet seg rundt meg som haier rundt et bytte. Dyttet meg i bakken, spyttet på meg, ropte stygge ting til meg, spente bein på meg i klasserommet. Jenter som sier de er venninna di og snakker med deg, får deg til å åpne deg, også finner du ut at det er gjemt over 20 jenter på resten av doen som bryter ut i latter når tårene kommer. Værst var det kanskje da alle guttene dro av meg buksa. Vondt var det å bli slått hver dag fordi de ville kjenne på "fiskebollene" mine, men ordene var verre. Følelsen når alle i klassen får invitasjon til bursdager, untatt deg, er ikke kul den heller. Jeg vet ikke hvor mange dager jeg har sittet alene, friminutt inn og friminutt ut. Prøvde jeg å gjøre noe som fikk tiden til å gå, som å lese en bok eller strikke et skjerf, fikk jeg høre det og. Etterhvert fant jeg ut at angrep er beste forsvar, og det å være stor i kjeften og rakke ned på andre, gjorde at jeg følte meg bedre. Men jeg fikk jo selvsagt igjen ganger 20. Det var alle mot meg. Jeg sliter fortsatt den dag i dag med å være ydmyk, jeg er livredd for å la andre se mine svake sider, og å la noen bli kjent med meg. Etter flere år med mobbing ble jeg bare kald, gikk i min egen boble, stilte inn på autopilot for å komme meg gjennom dagen. En del av meg gjør fortsatt det. Jeg kjenner at klumpen i halsen kommer tilbake nå.

Værst er det kanskje når foreldre skal blande seg og "ordne opp". Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine, og de fikk selvfølgelig høre deler av hva som hadde skjedd. Møter på møter mellom foreldre og barn ble avholdt uten bedring. Jeg hadde selvsagt ikke noe sosialt liv i mange år fremover.

På ungdommskolen traff jeg noen jenter. Disse var snille, blide og imøtekommende. Og lite skjønte jeg da de ville ha meg med for å se film, shoppe eller andre ting jenter gjør sammen. Jeg visste jo ikke hvordan man gjorde sånt. Jeg hadde jo aldri hatt venner før. Det er disse jeg den dag i dag kan takke for at jeg kom meg på beina. De lærte meg å være venn.

Gutter turte jeg ikke nærme meg, og jeg fikk ikke mitt første kyss før jeg var 17. Jeg ser i dag at det er min skyld. Etterhvert begynte videregående, og jeg fikk mange venner. Selvtilliten stablet seg sakte men sikkert på beina. Da skjønte jeg også at jeg ikke ville være "dem", og fant min egen stil både innen klær, musikk og væremåte. Jeg fikk etterhvert oppmerksomhet fra gutter, men dette var selvsagt begrenset, da mitt sosiale liv utenfor skolen så og si ikke fantes. Så fikk jeg min første kjærste som 17-åring, og dette var bare "for å få det unnagjort". Russetiden kom, med fester og en haug gutter, jeg ble 18 og enda flere gutter.

Og tro det eller ei, med dette kom også selvtilliten.

Når jeg tenker tilbake på, og ser på bilder av meg selv fra barneskolen skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor det var jeg som måtte gjennom helvete. Men når jeg sitter her i dag, er jeg glad for at alt gikk som det gikk. Det har gjort meg til meg, og i dag er jeg en blid, sprudlene, utadvendt og søt jente. Jeg har mine dager, da alt er helvete og ting kommer tilbake, men det har vi vel alle. Det er ingen andre enn dere som vet dette, ikke engang mine nærmeste venner.

Har du en historie om hvorfor du er du?

Hei,

Jeg ble også mobbet igjennom barneskolen, og ungdomskolen. På den tiden ville jeg bare være i fred, ikke bli slått eller få spydige kommentarer fra andre elever. Men det er klart at behovet og savnet etter sosial samvær melder seg. På videregående skole bedret situasjonen seg. Vi flyttet til en annen by, hvor ingen kjente meg eller min bakgrunn. Jeg fikk par besteveninner. Men vi vokste fra hverandre, og skilte lag. Idag går jeg på høyskolen. Fikk meg nye klasseveninner her også. Men så kom jeg i konflikt med hun ene, og hun vendte hele gjengen mot meg. Jeg som trodde jeg hadde kommet over sosialfobien min, og utviklet selvtillit tok grundig feil. Etter at de frosset meg ut, begynte jeg igjen å føle at noe var galt med meg. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg takler følelsen av å bli forlatt så dårlig nå selv 10 år senere. Dette har påvirket mitt selvbildet på en veldig negativ måte, og jeg føler at jeg ikke er verdt så mye desverre. Opplevde du slike flashbacks? Har du noen råd til en som vil dit der du er nå mentalt sett??

[Gjest dineVibber]

@Snuppsa: Jeg leste hele innlegget ditt, og det er en lykkelig slutt. Du har helt rett i at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Det virker som om du har kommet ut i den andre enden som en helt annen person enn den du var.

Din fortid har gjort at du har utviklet en personlighet. Det gjør deg til et spennende menneske. Du har garantert en spennende tid foran deg:-)

Kurs i bedre selvtillit.

[Nieve]

Jeg har/hadde en venninne som alltid skulle være bedre enn meg, så hun hakket på meg, og mye var rett og slett løgn. Hvis vi hadde vært på fylla, og jeg bare hadde drukket litt, og hun måtte bæres hjem, så kunne hun fortelle meg alt det dumme JEG hadde gjort(som jeg forøvrig ikke hadde gjort). Hvis det ikke funka, begynte hun å fortelle hva andre hadde sagt om meg.(Som også oftest var løgn, av det jeg vet).Hun kunne si en gang i uka hvor mye jeg hadde lagt på meg, "men det var jo ikke så rart, så mye som du spiser".Selv spiste hun kanskje et knekkebrød til hvert måltid. Når hun skulle forklare meg for en jævlig person jeg var, kjente jeg meg ikke igjen, men jeg kunne kjenne henne igjen i det hun fortalte. Jeg lot henne ikke ta meg, den dag idag prates vi sjeldent, og jeg har fortalt henne AKKURAT hva jeg mener. Dette foregikk forresten i en veldig sårbar periode i mitt liv. Nå vet jeg hvor mye løgn hun farer med, for jeg har opplevd at hun har gjort det samme mot andre.

Hvis det plutselig rauser en masse dritt mot deg, må du ta det med en klype salt. En person som er glad i deg og ønsker deg alt vel vil ikke sleppe et lass med møkk over deg.

Hvis du tror du er et flott menneske er du sannlynligvis det. Bare usikre, miserable mennesker som rakker ned på andre.

[Frustrert]

Jeg stengte meg også inn i min lille boble. Jeg er der til dels enda, i visse situasjoner.

Jeg traff en fantastisk mann som klarte å få meg så mye ut av boblen som jeg er i dag.

Mitt største problem i dag er at jeg klarer ikke være ydmyk overfor ham. Jeg lever fortsatt etter "angrep er det beste forsvar", selv om jeg ønsker meg ut av det.

Har du eller andre tips til hvordan en steinhard sinnatagg kan lære å bli ydmyk overfor ham hun elsker mest? (Min mangel på ydmykhet har ødelagt vårt forhold i dag)

[Nieve]

Jeg stengte meg også inn i min lille boble. Jeg er der til dels enda, i visse situasjoner.

Jeg traff en fantastisk mann som klarte å få meg så mye ut av boblen som jeg er i dag.

Mitt største problem i dag er at jeg klarer ikke være ydmyk overfor ham. Jeg lever fortsatt etter "angrep er det beste forsvar", selv om jeg ønsker meg ut av det.

Har du eller andre tips til hvordan en steinhard sinnatagg kan lære å bli ydmyk overfor ham hun elsker mest? (Min mangel på ydmykhet har ødelagt vårt forhold i dag)

Det er ikke lett å være rasjonell når man er usikker på partner, men gi ham "the benefit of the doubt", han fortjener det, det er tross alt ham du elsker. Bli bevisst hva du tenker når du føler deg presset opp i hjørnet. Det er ikke farlig å være ydmyk, du må bare tørre å være det:)

[Gjest Gjest]

Jeg ble også mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen. Det begynte vel med at jeg var skoleflink og forsiktig av meg. Vi hadde en lærer på barneskolen som ikke brød seg med det sosiale i klassen, så halve klassen mobbet og den andre halvparten ble mobbet. Dessuten var det noen av dem som ble mobbet som igjen mobbet andre (meg). Jeg har ennå til gode å oppleve godt klassesamhold, at alle i klassen finner på noe sammen og har det hyggelig, jeg klarer ikke å skjønne hvordan det er.

Som du sier, det fysiske er ikke det verste. For min del var det lite fysisk. Det verste var når noen sto og hvisket sammen og kikket på meg og fniste, eller hvis jeg møtte dem utenom skolen og de snudde og gikk en annen vei så de skulle slippe å gå rett forbi meg eller lignende. Faen, så synd jeg hadde syntes på meg hvis jeg hadde vært voksen den gangen og kjent meg som barn...

Rett nok hadde jeg venner. Men de var et år eldre enn meg, dessuten var de også usikre på seg selv og min beste venninne ble også holdt utenfor i min klasse. Mange ganger har jeg tenkt at ting nok hadde vært helt annerledes hvis hun og jeg hadde gått i samme klasse. Da hadde vi nok stått sterkere og kunnet slått tilbake.

Vel, det som var så dumt den gangen var at ingen prøvde å bli ordentlig kjent med meg. Jeg var sikkert akkurat som dem, med mange av de samme tankene og følelsene, men de så vel bare nerden som svarte i timen, alltid hadde alt riktig og de trodde sikkert at jeg trodde at jeg var bedre enn dem... Hadde de invitert meg på fest, hadde jeg drukket. Hadde jeg drukket, kanskje jeg hadde klint med noen også, og kanskje jeg hadde latt meg lure/presse til å ha sex, for å være "en av dem"... På den måten er jeg innmari glad for at jeg ikke var en av "de kule", som gikk fra gutt til gutt i en alder av 13-14 år... Jeg har truffet igjen folk jeg gikk i klasse med, og de reagerer veldig forskjellig på meg i dag. Noen hilser og smiler og sier "det var lenge siden!" osv. Andre later fortsatt som om de ikke ser meg - men nå tror jeg ikke lenger at det er noe galt med meg. Nå tenker jeg: "Har du ikke kommet lenger i livet ditt? Kan du ikke bare si "hei" og gå videre?"

Redningen for meg var å bytte skole. Jeg begynte på en videregående skole hvor jeg ikke kjente en sjel, og selv om det var kjempeskummelt de første par dagene gikk det fort over. Der traff jeg folk som så meg for den jeg var. Istedenfor å fryse meg ut fordi jeg hadde feil lengde på buksa eller feil merke på genseren, ble de venner med meg og ga meg råd om klær, sminke o.l. Som du skrev fikk jeg mye mer selvtillit etter at guttene begynte å legge merke til meg og vise at de likte meg. Det skjedde ikke før jeg begynte å gå på drikkefester og på byen som 17-åring... Det var også da jeg fikk mitt første kyss.

På Facebook velger jeg selv hvem jeg vil være venner med og ikke. Og dem som jeg synes har vært slemme mot meg tidligere får ikke bli venn med meg. Hvis de hadde skrevet en melding hvor de unnskyldte seg for oppførselen tidligere kunne jeg ha tilgitt, men til de gjør det får de klare seg uten meg på vennelista si.

I dag sliter jeg med å balansere personligheten min. Jeg har jobbet så hardt med å utvikle de egenskapene jeg manglet den gangen, at det kanskje går for langt noen ganger. Samboeren min har sagt at det var lett å få feil inntrykk av meg den gangen vi møttes. Jeg virket som om jeg hadde all mulig selvtillit i verden, men han skjønte etterhvert at jeg ikke har det likevel. Jeg har også lett for å bli kald i visse sammenhenger, og jeg har mindre empati enn jeg hadde tidligere. Når jeg ser på bilder av meg selv som barn, skjønner jeg ikke at jeg syntes at jeg var teit, rar, stygg, fjern, luktet vondt (fikk høre at jeg hadde dårlig ånde, har funnet ut at jeg får det av å drikke kumelk). Jeg antar at enkelte av mine "klassekamerater" var misunnelige på meg, dessuten hadde jeg "feil interesser". Mens de alle spilte fotball, håndball og basket drev jeg med turn og dans og var livredd for ball.

Jeg forteller folk i dag at jeg har vært veldig sjenert, og mange ler og sier: "Ja, du, ja! Ha ha!" Men så ser de på meg at jeg mener det, og da skjønner de nok at det er mer ved meg enn hva man ser.

Det som er bra med at jeg selv har opplevd mobbing, er at jeg straks griper inn hvis jeg er vitne til at det skjer med barn i dag. Jeg kjenner alle triksene, ironien og de skjulte meningene. Jeg slår hardt ned på det og blir rett og slett forbanna. "Tenk om jeg hadde mobbet deg!" sier jeg, og da blir det slutt på saken... (Jeg har hatt ekstrajobb som involverer barn i mange år.)

Ønsker alle en mobbefri dag.

[Gjest Gjest]

Så godt å høre at det er noen som har kommet bra ut av det! Sliter skikkelig selv, jeg er 22 og har enda ikke hatt min første kjæreste...det er trist, men sant *gråter*...hater det jeg ser i speilet og det jeg føler inni meg...tørr ikke tro jeg er verdt noe som helst, alt hittil i livet mitt tilsier jo det motsatte, hvordan kan jeg komme meg ut av det og redde meg selv fra et uverdig liv som jeg ikke vil leve lenger??

Jeg vet ikke om dette passer her, men fant ikke noe sted det kunne passe bedre heller.

Først vil jeg si at dette ikke er noen "se så synd det er på meg"-tråd, men heller en "jeg kom meg gjennom". Det som er sagt om at det som ikke dreper deg, bare gjør deg sterkere.. det er noe i det. Hvertfall, her er min historie. Jeg blir glad om du vil dele din

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det, men tid har gått, og sår er leget. Nå vil jeg ha det ut.

Hele barne- og delvis ungdomsskolen var jeg mobbeoffer. Jeg vet fortsatt ikke i dag hvorfor, men slik var det hvertfall. Det var ikke små kommentarer, eller, det var det og, men det kunne jeg holde ut. Det værste var når flere hele klasser samlet seg rundt meg som haier rundt et bytte. Dyttet meg i bakken, spyttet på meg, ropte stygge ting til meg, spente bein på meg i klasserommet. Jenter som sier de er venninna di og snakker med deg, får deg til å åpne deg, også finner du ut at det er gjemt over 20 jenter på resten av doen som bryter ut i latter når tårene kommer. Værst var det kanskje da alle guttene dro av meg buksa. Vondt var det å bli slått hver dag fordi de ville kjenne på "fiskebollene" mine, men ordene var verre. Følelsen når alle i klassen får invitasjon til bursdager, untatt deg, er ikke kul den heller. Jeg vet ikke hvor mange dager jeg har sittet alene, friminutt inn og friminutt ut. Prøvde jeg å gjøre noe som fikk tiden til å gå, som å lese en bok eller strikke et skjerf, fikk jeg høre det og. Etterhvert fant jeg ut at angrep er beste forsvar, og det å være stor i kjeften og rakke ned på andre, gjorde at jeg følte meg bedre. Men jeg fikk jo selvsagt igjen ganger 20. Det var alle mot meg. Jeg sliter fortsatt den dag i dag med å være ydmyk, jeg er livredd for å la andre se mine svake sider, og å la noen bli kjent med meg. Etter flere år med mobbing ble jeg bare kald, gikk i min egen boble, stilte inn på autopilot for å komme meg gjennom dagen. En del av meg gjør fortsatt det. Jeg kjenner at klumpen i halsen kommer tilbake nå.

Værst er det kanskje når foreldre skal blande seg og "ordne opp". Jeg har alltid hatt et godt forhold til foreldrene mine, og de fikk selvfølgelig høre deler av hva som hadde skjedd. Møter på møter mellom foreldre og barn ble avholdt uten bedring. Jeg hadde selvsagt ikke noe sosialt liv i mange år fremover.

På ungdommskolen traff jeg noen jenter. Disse var snille, blide og imøtekommende. Og lite skjønte jeg da de ville ha meg med for å se film, shoppe eller andre ting jenter gjør sammen. Jeg visste jo ikke hvordan man gjorde sånt. Jeg hadde jo aldri hatt venner før. Det er disse jeg den dag i dag kan takke for at jeg kom meg på beina. De lærte meg å være venn.

Gutter turte jeg ikke nærme meg, og jeg fikk ikke mitt første kyss før jeg var 17. Jeg ser i dag at det er min skyld. Etterhvert begynte videregående, og jeg fikk mange venner. Selvtilliten stablet seg sakte men sikkert på beina. Da skjønte jeg også at jeg ikke ville være "dem", og fant min egen stil både innen klær, musikk og væremåte. Jeg fikk etterhvert oppmerksomhet fra gutter, men dette var selvsagt begrenset, da mitt sosiale liv utenfor skolen så og si ikke fantes. Så fikk jeg min første kjærste som 17-åring, og dette var bare "for å få det unnagjort". Russetiden kom, med fester og en haug gutter, jeg ble 18 og enda flere gutter.

Og tro det eller ei, med dette kom også selvtilliten.

Når jeg tenker tilbake på, og ser på bilder av meg selv fra barneskolen skjønner jeg fortsatt ikke hvorfor det var jeg som måtte gjennom helvete. Men når jeg sitter her i dag, er jeg glad for at alt gikk som det gikk. Det har gjort meg til meg, og i dag er jeg en blid, sprudlene, utadvendt og søt jente. Jeg har mine dager, da alt er helvete og ting kommer tilbake, men det har vi vel alle. Det er ingen andre enn dere som vet dette, ikke engang mine nærmeste venner.

Har du en historie om hvorfor du er du?

[Nieve]

Så godt å høre at det er noen som har kommet bra ut av det! Sliter skikkelig selv, jeg er 22 og har enda ikke hatt min første kjæreste...det er trist, men sant *gråter*...hater det jeg ser i speilet og det jeg føler inni meg...tørr ikke tro jeg er verdt noe som helst, alt hittil i livet mitt tilsier jo det motsatte, hvordan kan jeg komme meg ut av det og redde meg selv fra et uverdig liv som jeg ikke vil leve lenger??

Du er fantastisk:) Jeg er sikker på det:) Hvis du tør å tro det selv kan du kanskje få se hva som venter bak den svarte veggen du stirrer på Jeg sier som Nick i The wedding date: En kvinne har det kjærlighetslivet hun innerst inne vil ha. Når hun er klar for et forhold, blir hun i et forhold. Tok meg mange år å skjønne hva han mente med dette, for jeg var i samme situasjon som deg, men det finnes lys i enden av tunellen:) Det handler om å kunne elske seg selv før man kan elske andre. Det hjelper ikke å ha en som elsker deg, når du ikke elsker deg selv. Husk, du er et herlig menneske med masse bra kvaliteter, men du kan ikke forvente at andre skal se det, før du ser det selv:) Lettere sagt enn gjort, men du klarer det!:D

[snuppsa]

Så godt å høre at det er noen som har kommet bra ut av det! Sliter skikkelig selv, jeg er 22 og har enda ikke hatt min første kjæreste...det er trist, men sant *gråter*...hater det jeg ser i speilet og det jeg føler inni meg...tørr ikke tro jeg er verdt noe som helst, alt hittil i livet mitt tilsier jo det motsatte, hvordan kan jeg komme meg ut av det og redde meg selv fra et uverdig liv som jeg ikke vil leve lenger??

Det at tiden leger alle sår, er faktisk ikke tull. Men du må endre din tankegang, og hvordan du ser på deg selv. Fokuser på alt som er positivt med deg selv. Når du våkner om morgnen; si høyt til deg selv "Navnetditt, du har en utrolig fin rumpe i den buksa der!" i speilet og smil. Det funker! Ikke tenk på det som ikke er bra, det forsvinner hvis du klarer å fylle hodet ditt med positive tanker om deg selv. Tenk også at hvis du går rundt og tenker negativt om deg selv, har mobberne nådd målet sitt. Og det skal de ikke!

Sett av penger og shopp! Kjøp deg nye klær, ny sminke, bruk noen lapper hos frisøren og få ny farge og klipp, ta en dag på spa osv. Dra på byen og slå deg løs, plukk opp første og beste, dra han med deg ut på dansegulvet og kyss hemningsløst med han.

Mosjon er også veldig bra for selvbildet, noen gåturer i skogen i uka er pleie for både kropp og sjel. Ta gjerne med en eller flere gode venninner.

Pynt opp hjemme. Bruk litt penger på dilldall som pynter opp hjemme, lys, nye gardiner med matchende puter i sofaen gjør mye.

Det hjelper ikke å sitte og tenke på når det skal gå over. Dagene som kommer og går er livet, og dagen i går får du aldri tilbake.

[zophie]

Jeg slenger meg definintivt på "det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere"-bølgen!!!

For meg var årene fra jeg var 10 til slutten av 20-årene et følelsesmessig helvete uten at jeg visste hvorfor allting var så vanskelig. Forelsket meg alltid på avstand, og var livredd for å nærme meg gutter... En dag på forelesning om incest skjønte jeg plutselig alt - jeg hadde vært utsatt for et overgrep som barn, men hadde undertrykt de traumatiske følelsene fra hendelsen. Det var starten på min "oppvåkning".

Jeg har jobba med dette traumaet nesten hver dag de siste årene, og sakte men sikkert kommet meg gjennom. Jeg oppdaget et mønster som jeg kan kalle et slags behov for å få bekreftet at jeg ikke er noe verdt. Forelsket meg i menn som bare var interessert i sex og ikke i meg, og det gjorde like vondt hver gang. Til slutt sa jeg STOPP! Og siden har jeg bare brukt tid på å lære å elske meg selv i steden for å prøve å bli likt av menn.

Og så kom belønningen i form av en mann som elsker meg av hele sitt hjerte Aldri har det vært så lett for meg å forholde meg til en mann, og aldri har jeg følt meg så fantastisk og vakker :rødme:

[Gjest yupyup]

Denne tråden bringer mange minner tilbake.

Jeg har blitt mobbet fra jeg startet på barneskolen, med et lite opphold på videregående, før det begynte igjen siste året. Fysisk mobbing da jeg var liten, og mange kommentarer og utfrysing på siste året videregående. Jeg tror grunnen er at jeg var sjenert, og ville bli likt av alle. Vi hadde ikke så mange penger, så jeg ble mobbet for klærne mine og hvordan jeg så ut. Var nok litt sjuskete i forhold til de andre.

Det bedret seg litt på høyskolen, fordi jeg tvang meg selv til å være sosial. Problemet er at jeg fikk lite utviklede sosiale evner, så jeg trekker meg til ofte tilbake og blir veldig innesluttet. Jeg ser jo at andre synes jeg er litt rar, men jeg prøver og prøver.

Har jobbet mye med meg selv de siste årene. Tvinger meg selv til å være med i sosiale situasjoner, tar på meg oppgaver hvor jeg er i sentrum... Men det er vanskelig. Noen ganger gir jeg opp, og trekker meg inn i meg selv, går ikke ut på mange dager, snakker ikke med noen. Får helt angst før jeg skal hive meg ut i en ny sosial situasjon, men jeg vet det er bare noe jeg må jobbe med. Blir sliten av å analysere meg selv for hvert eneste menneske jeg har en kobling til.

Jeg treffer på mobbere når jeg er ute, men de kjenner meg sjelden igjen. Bor fremdeles i samme by som jeg vokste opp i. Jeg er veldig annerledes fra da jeg var yngre. Nå har jeg fine klær, pen frisyre og unngår ikke lengre speilen på badet. Da jeg var liten pleide jeg å dukke for å ikke se meg selv.

Heldigvis har jeg to personer i livet mitt som aksepterer meg for den jeg er. Uten disse vennene hadde jeg tatt selvmord.

Løsningen for meg slik at jeg skal utvikle meg, er å flytte til en annen by, for å ikke møte på mobberne og daglig gå forbi steder jeg har vonde minner fra. Gleder meg enormt, det er en sjanse å bli komfortabel med meg selv. I mens får jeg bare fortsette å kaste meg ut i situasjoner, for å bli sosialt "normal" i hodet. Drømmen min er å en dag å komme med kvikke kommentarer, være flink til å prate og gjøre et godt inntrykk. Føler jeg er litt på vei. Noe av det beste som skjedde meg for en uke siden var å bli invitert ut på kaffe av 6 stykker fra klassen, og si noe som fikk alle til å le. Så det går jo fremover.

Æsj, det ble langt, men det var godt å få det ut.

[Avalon]

Det begynte på barneskolen. Jeg var stille og "flink pike". Lett å hakke på.

Gymmen ble et helvete. Jeg var lubben og sjenert. Når alle står og fniser, ler og hvikser når det er din tur å løpe.. det gjør ikke godt.

En gymtime gikk jeg ut fra gymsalen da dette skjedde for 500gang og låste meg inne på en do og gråt.

Da vi måtte begynne å dusje etter gymmen, det var verre. Alle stirret og hvisket. Jeg begynte å dusje med håndkle rundt meg. Eller skulket.

På ungdomsskolen, stod de som skulle være venninnene rundt deg tisket og hvisket og stirret på deg i garderoben. Jenter er ikke diskre når de mobber.

Jeg ble isolert av venninnene, helt plutselig en dag bare stakk de og snakket ikke til meg. Det skjedde flere ganger. Så jeg ble mer og mer innesluttet.

Det kom ut at min søster var lesbisk og hadde prøvd å ta livet sitt. Dette ble jeg også mobbet for. Ingen av venninnene mine stod opp for meg. De latet som om de ikke hørte det.

Da andre året på videregående begynte, ble jeg isolert igjen. Jeg spurte dem om jeg det var noe jeg hadde gjort. Jeg fikk ingen svar.

Depresjonen kom og kroniske søvnproblemer. Jeg ble mobbet ut av videregående.

Jeg flyttet til en annen by, alene. Men "venninnene" forsatte å mobbe og trakasere meg via internett. Der fant de også ut hvem som var de nye vennene mine og familie, de trakaserte også dem.

Jeg klarte ikke å fullføre videregående.

Jeg ble kjent med bruk-og-kast metoden til gutter. Den ene episoden der gikk så mye innpå meg at jeg sluttet å spise.

Jeg har nå bedre venner, venner jeg vet jeg kan stole på. Jeg har ikke så god selvtillit men den er mye bedre nå enn hva den en gang var.

Jeg har lært å sette foten ned, ikke finne meg i alt. Hvem jeg kan stole på, og at jeg selv er verdt noe!

Jeg har nå møtt en mann, som liker meg for den jeg er, ikke "liker meg" fordi min venninne har store pupper. Vi er ikke sammen, men dater foreløpig. Jeg har aldri vært i et forhold.

Så nå sitter jeg her, er 22år vært gjennom mye piss, har fremdeles problemer med å få i meg mat. Men vet at jeg er verdt noe.

[Gjest Miam]

Vil bare gi dere en klem alle sammen! Og håper at dere får det bedre med dere selv etter hvert, dere er alle verdt like mye. Ingen er verdt mer eller mindre enn noen annen.

Jeg er glad jeg ikke var en mobber, men mobbet har nok også jeg blitt. Heldigvis ikke i slik omfattning som noen av dere her har blitt.. Æsj, at noen kan være så fæle Ønsker dere alt det beste!

[Gjest Gjest]

Jeg leste setningen "det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere" som 12-åring, og bestemte meg der og da for å ta hevn. Ikke gjennom å gjøre noe direkte mot dem som mobbet meg, men gjennom å få et bedre liv. Og det har jeg klart. Dessverre for meg førte endel av mobbingen og at foreldrene mine ble skilt da jeg var tenåring at jeg ikke jobbet så mye med skolen som jeg burde, og at jeg nok la mer energi i sosiale ting enn skolearbeid.

Jeg ble ledd av fordi jeg ikke kunne danse - jeg lærte meg å danse, og fikk positiv oppmerksomhet på skolefester.

Jeg ble baksnakket pga. feil klær - jeg la etterhvert merke til klesstilen til den kuleste jenta på skolen, kjøpte noen plagg som var like hennes stil og fikk umiddelbart positive tilbakemeldinger.

Jeg skjønte ikke hvordan man fikk kontakt med gutter - jeg fikk meg noen guttevenner gjennom en venninne som var litt tøffere enn meg, og lærte masse av det.

Jeg sluttet å bry meg om hva teite folk sa om meg, og begynte å gi meg selv komplimenter. Jeg skrev også i en periode en "takknemlighetsdagbok", som jeg tok fram og leste i vanskelige tider.

Nå har jeg det veldig bra, og både kjæresten min og mange andre synes at jeg er kul og grei og morsom. :-) Det er håp for alle!