Gutt litt over 2 år, klatrer ut av sprinkelsengen hele tiden.

[Gjest Gjest]

Min yngste sønn er ram på å klatre ut av sprinkelsengen sin. Jeg er ikke ute av rommet engang før han står på gulvet.

Leggingen er en tålmodighetsprøve, og har vært det siden i fjor høst.

Det er utrolig dumt for hans eldre søsken som ikke får den alenetiden med meg på kveldstid som jeg vet det er behov for.

Jeg legger ham etter kveldsmat, kveldsstell, kos og sang, og sier god natt.

Han står opp igjen, og igjen, og igjen. Han ler når han kommer ut i stua.

Har forklart ørten ganger at når det er kvelden, så skal han sove.

Han blir ikke lei heller, det er det som er så utrolig frustrerende.

Han sover ikke på dagtid når vi er hjemme, men i barnehagen sover han en times tid midt på dagen cirka.

Nå har han sluttet med smokk også (cold turkey), og i natt våknet han og skrek etter smokken tre ganger, hver gang var han våken i en halvtime etterpå.

Jeg har midlertidig valgt å løse dette ved å sitte på en stol ved sprinkelsengen til gutten sovner, for det tar faktisk kortere tid enn å legge ham, legge ham, legge ham, legge ham (osv.). Men dette er ikke holdbart i lengden.

Har også hatt periodevis leggeproblemer med de eldste barna.

Er det andre her som har hatt problemer med leggingen av barna når de var i to-treårsalderen?

Hvordan løste dere det?

[Gjest Gjest_Tonje_*]

hehe..dette minner meg veldig mye om ungen min. jeg skulle akkurat til å legge nytt emne om dette.

jeg sliter også med leggingen av ungen min. hun er 2, 5 år. jeg pleier også å lese(da sitter vi i senga), og når jege r ferdig med å lese, så legger vi oss ned i sengen og da synger jeg for henne, men så ligger hun i senga og prater, og ler. så sier jeg til henne at- Nå går jeg til stua, men jeg hører deg i babycallingen, så det er ikke farlig å være her i soverommet alene, fordi jeg hører deg hvis det skjer noe, da kommer jeg med engang. MEN etter jeg har gått ut av soverommet, så hører jeg henne snakke i babycallingen med engang. da går jeg inn i soverommet igjen, så det tar nesten hele kvelden det, leggingen.

jeg vet helelr ikke hva jeg skal gjøre. jeg slenger meg bare inn her jeg..istdenfor å lage et nytt emne. for dete r jo egentlig omtrent det samme problemet.

[Donpedro]

Har dere forsøkt å legge ham i "stor seng"?

[Donpedro]

MEN etter jeg har gått ut av soverommet, så hører jeg henne snakke i babycallingen med engang. da går jeg inn i soverommet igjen,

Hvorfor det? Vår gutt på 2 kan ligge å prate lenge før han sovne, men vi lar ham være i fred såfremt han ikke gråter.

[Gjest Gjest_tonje_*]

ungen min sover i stor seng ja. hun sover sammen med oss enda, for hun vil ikke sove i sengen sin. hun nekter! vi har senga hennes i soverommet vårt. har også prøvd å legge hennes i hennes egen seng, men hun står bare opp igjen og gråter.

[Gjest Gjest_tonje_*]

Hvorfor det? Vår gutt på 2 kan ligge å prate lenge før han sovne, men vi lar ham være i fred såfremt han ikke gråter.

men hun prater ikke bare. det begynner med at hun prater, og så gråter hun, og så hoster hun så ille at jeg er nødt til å gå inn igjen for å sjekke. er redd for at hun ikke får puste pga hun hoster så mye noenganger.

[Donpedro]

Da burde dere kanskje ta en tur til legen.

[Gjest Gjest_tonje_*]

og så sier hun også at hun ser en mann på soverommet. nå høres det kasnkje tull ut, men det er faktsik sant. hun sier det, dete r derfor jeg går inn med engang noenganger, og hvis ikke jeg kommer når hun sier at hun ser en mann der inne, så gråter hun og da begynner hun å hoste. men det er nok bare noe hun sier for at jeg skal gå inn igjen til henne, men jeg vet jo heller ikke om det er bare det, eller om ho egentlig ser en mann der! så derfor går jeg inn igjen. men barn kan jo være veldig lure noenganger også. lurere enn man tror.

[Susan Sto Helit]

Min yngste sønn er ram på å klatre ut av sprinkelsengen sin. Jeg er ikke ute av rommet engang før han står på gulvet.

Leggingen er en tålmodighetsprøve, og har vært det siden i fjor høst.

Det er utrolig dumt for hans eldre søsken som ikke får den alenetiden med meg på kveldstid som jeg vet det er behov for.

Jeg legger ham etter kveldsmat, kveldsstell, kos og sang, og sier god natt.

Han står opp igjen, og igjen, og igjen. Han ler når han kommer ut i stua.

Har forklart ørten ganger at når det er kvelden, så skal han sove.

Han blir ikke lei heller, det er det som er så utrolig frustrerende.

Han sover ikke på dagtid når vi er hjemme, men i barnehagen sover han en times tid midt på dagen cirka.

Nå har han sluttet med smokk også (cold turkey), og i natt våknet han og skrek etter smokken tre ganger, hver gang var han våken i en halvtime etterpå.

Jeg har midlertidig valgt å løse dette ved å sitte på en stol ved sprinkelsengen til gutten sovner, for det tar faktisk kortere tid enn å legge ham, legge ham, legge ham, legge ham (osv.). Men dette er ikke holdbart i lengden.

Har også hatt periodevis leggeproblemer med de eldste barna.

Er det andre her som har hatt problemer med leggingen av barna når de var i to-treårsalderen?

Hvordan løste dere det?

Høres ut som om han ser på det som en lek.

Eneste rådet jeg har hørt om, er å følge tilbake til senga, og si god natt første gang, deretter bare følge tilbake uten å snakke med barnet. (Ikke gi oppmerksomhet.)

Det skal gjøre det mindre attraktivt å fortsette.

Men det er nok sikkert vanskelig hvis det er eldre søsken som får være oppe lenger.

Har sikkert ikke lyst til å gå glipp av noe.

[missluna]

Jeg hadde det samme problemet med min pode. Jeg har alltid vært alene med han, så kveldene var harde i over ett år. Han sto opp igjen og opp igjen og opp igjen. Det er ikke overdrevent når jeg sier at han sto opp igjen fra senga minst 30 ganger hver _eneste_ kveld. Jeg var mange ganger så sliten at jeg gråt.

Faktisk så kan jeg ikke helt huske hva jeg gjorde som hjalp med legginga. Det kom seg mye etter han begynte i barnehagen og ble mer sliten om kveldene, men også da kunne han stå opp igjen gang på gang på gang.

Det beste trikset jeg fant på var å ta fra han smokken dersom han sto opp igjen. Det ble jo et helve*** leven hver gang, men etter bare få dager skjønte han det at hvis han skulle sove med smokk så måtte han legge seg fint. Kom han ut en gang så måtte han vandre de 20 neste uten smokk, og han fikk den tilbake kun hvis han la seg fint i sengen sin.

Etterhvert fikk han ha noen småleker med seg i senga og ha nattlampen på. Da kunne han få leke seg litt i sengen til han sovnet. Det gjør han enda og han har virkelig blitt en drøm å legge. Dersom han ikke legger seg ordentlig, blir lekene tatt bort fra sengen. Dersom han fremdeles ikke legger seg fint forsvinner smokken frem til han har lagt seg igjen og roet seg ned.

Bare ikke gi etter for skrik. Det er ufattelig vondt å høre at de skriker halsen sår, og hoster og harker fordi de skriker så grusomt, men de vet, til tross for sin alder, at dersom de slutter å skrike så blir de heller ikke hese, og hosteanfallene forsvinner. Så enkelt er det.

Men som sagt, jeg VET at det er vanskelig å få dette til. Jeg spurte meg til råds her inne titalls ganger da poden var på dette stadiet, og jeg følte ikke at noe hjalp. Dere må finne deres måte.

Men mitt beste råd er; ikke gi etter. Ikke legg dere med dem, ikke gå inn igjen til dem fordi de skriker (for de skriker kun for at du nettopp skal komme inn igjen), bare ikke gi de den oppmerksomheten de søker etter etter at de har lagt seg.

og så sier hun også at hun ser en mann på soverommet. nå høres det kasnkje tull ut, men det er faktsik sant. hun sier det, dete r derfor jeg går inn med engang noenganger, og hvis ikke jeg kommer når hun sier at hun ser en mann der inne, så gråter hun og da begynner hun å hoste. men det er nok bare noe hun sier for at jeg skal gå inn igjen til henne, men jeg vet jo heller ikke om det er bare det, eller om ho egentlig ser en mann der! så derfor går jeg inn igjen. men barn kan jo være veldig lure noenganger også. lurere enn man tror.

Barn er utrolig smarte, og når hun har oppdaget at DET må hun si for at du kommer inn igjen, så kommer hun til å si det hver gang også. Du kan vel gjerne skjekke for henne at det ikke er noen mann der inne første gangen, men etter det vet både du og hun at det er ikke noen mann der, og da bør du ikke falle for dette trikset igjen heller.

[missluna]

Høres ut som om han ser på det som en lek.

Eneste rådet jeg har hørt om, er å følge tilbake til senga, og si god natt første gang, deretter bare følge tilbake uten å snakke med barnet. (Ikke gi oppmerksomhet.)

Det skal gjøre det mindre attraktivt å fortsette.

Men det er nok sikkert vanskelig hvis det er eldre søsken som får være oppe lenger.

Har sikkert ikke lyst til å gå glipp av noe.

Dette var det "beste" rådet jeg fikk også da jeg slet med min pode, men jeg for min del synes det er et utrolig tafatt råd. Det må mer til, for noen av de her småtrollene er sta som esler. Som sagt over her så kunne gutten min gå MINST 30 ganger hver eneste kveld, hvorav jeg sto utenfor døren og ventet og bar han inn igjen uten å si ett ord til han hver eneste gang.

[Gjest kaffedama]

Vi hadde samme utfordring med toogethalvtåringen (selv om han sover i "stor" seng). Det løste seg av seg selv da vi sluttet å la ham sove på dagen i barnehagen.

Til deg som har en datter som ser en mann på rommet:

Jeg tror også barn i den alderen godt kan se/innbilde seg fantasiskapninger. Sønnen har en skikkelse som han kaller "Sjonsje" som er litt skummel og som han (sønnen) snakker om hvis han er redd. "Sjonsje tar senga mi" osv. Jeg pleier å forsikre ham om at mamma og pappa passer på at Sjonsje ikke kommer inn på rommet hans, jeg har ikke sagt noe om at Sjonsje ikke finnes osv for å vise at jeg tar sønnen på alvor.