Unormalt avhengig

[Gjest pysa]

Vi har bodd sammen i tre år, og har ikke vært borte fra hverandre på natta det siste halvannet året. Nå må han reise bort, og jeg takler det dårlig. Jeg blir så fryktelig lei meg og ensom.

Vi er godt voksne begge to (over 30). Jeg har vært singel i flere år før jeg møtte han, så jeg har ingen praktiske problemer med å klare meg alene. Jeg har venner jeg kan treffe, og jeg har det egentlig fint i eget selskap også. Så jeg burde ikke "klage".

Men jeg blir så fryktelig trist når han må reise bort. Det verste er natta, det å ikke ha han liggende ved siden av meg. Når en eller begge har det travelt hender det jo at vi ikke ser herandre hele dagen, og det er ikke noe problem. Så lenge vi kan sove ved siden av hverandre.

Jeg føler at tristheten min ligner angst. Jeg får en vanvittig ubehagelig følelse inni meg, gråter, blir redd, ser for meg at de verste ting kan skje han. (Ulykker, akutt sykdom osv)

Jeg vil ikke gå inn på detaljer her, men jeg skjønner litt hvor denne frykten og tristheten min kommer fra. Ting som har skjedd tidligere med oss to har gjort at jeg assosierer det å være borte fra hverandre med noe veldig trist eller dramatisk. Vi har opplevd en del vonde ting fra skjebnens side (altså type ulykker/sykdom) som gjør meg livredd for å miste han.

Nå skal han være borte bare noen få dager, men jeg er så fortvila at det kan virke som han skal være borte et år eller mer.

Hvordan i alle dager skal jeg lære meg å takle avstand bedre? Det blir skrekkelig slitsomt å ha det sånn som dette. Han reiser ikke før i ettermiddag, og jeg gråt meg i søvn i går kveld og sitter med tårer i øynene nå.

PS: Jeg har gått til psykolog tidligere for å lære å hanskes med slike følelser, men det hjalp ikke særlig.

[angeleyes]

Hva slags metode brukte psykologen du gikk til? Var det kun samtaleterapi? Nå er ikke jeg noe ekspert på dette, men tenkte at du kanskje kunne hatt nytte av kognitiv terapi. Da lærer du ulike "verktøy" du kan bruke selv til å snu tankemønsteret ditt. Det hadde muligens vært til hjelp for deg siden det virker som du sitter fast i et tankemønster der du setter likhetstegn mellom det at samboeren din er bort og at det skjer noe fælt.

Tankemønster, følelser og handlinger henger så sterkt sammen at det å endre hvordan du tenker kan ha en veldig positiv effekt på følelsene og uroen din rundt dette.

Det kan ikke være så lett og føle det slik hver gang samboeren din drar bort

[Gjest Gjest]

Terapi er en fin ting. Synd det ikke funket med den forrige terapeuten din, men det finnes mange andre metoder der ute. Google litt rundt, les om forskjellige former og ta litt tak. Hvis du absolutt ikke vil i terapi, så kan selvterapi eller selvnhjelp være noe for deg, så ta en titt i den avdelingen hos bokhandelen.

Du kan jo ikke fortsette å ha det slik, da kommer du til å kvele både samboer og deg selv.

[Gjest ts]

Takk for innspill.

Psykologen jeg gikk til drev samtaleterapi. Det ble litt meningsløst egentlig, for psykologen sa sånt som at "men det der trenger du jo ikke bekymre deg for, det vet du vel?". Vel, ja, jeg VET jo det, årsaken til at jeg gikk til psykolog var for å få noen råd om hvordan jeg skulle kunne endre tankemønster. Det eneste jeg fikk var egentlig konstateringer av selvfølgeligheter. Jeg skulle bedt om å få byttet psykolog, men jeg var for feig.

Etter å ha gått der i litt over et halvt år uten å finne helt tonen med psykologen valgte jeg å avslutte. Jeg sa at ting gikk bedre for å slippe å konfrontere vedkommede med at behandlingen ikke virket. Feig ja, det er meg.

I ettertid har jeg lest mye om kognitiv terapi. Jeg har funnet en del nyttige tips der som jeg bruker med god effekt i mange situasjoner i dagliglivet. Jeg klarer å bli bevisst på mitt eget tankemønster, og ofte klarer jeg å endre det også.

Men nå som samboeren min har reist og jeg må sove alene... Huff, da virker ingen metoder jeg prøver meg på. Jeg føler en blanding av intenst savn, og samtidig frykt for alt som kan skje. Jeg ser jo selv at det ikke er bra å tenke/føle sånn som jeg gjør, men jeg klarer ikke å komme ut av det.

Heldigvis har jeg og samboeren en god kommunikasjon og kan snakke åpent om dette. Jeg er nøye på å understreke at mine følelser er mitt problem, han må selvsagt reise bort når han må/vil. Jeg prøver ikke å holde han tilbake. Men jeg klarer ikke å skjule følelsene mine helt heller, selv om jeg prøver så godt jeg kan å dempe dem overfor han.

Så nå er klokka kvart over ett på natta, og jeg trekker tida ut i det lengste. Tanken på senga gir meg mageknip og tårene presser på. Jeg har fra før søvnproblemer, så det frister lite å krype under dyna nå.

[Azurpus]

jeg skjønner godt hvordan du har det, for jeg er i samme situasjon som deg. jeg har vært litt sliten og utbrent i tillegg. Jeg er også nødt til å forholde meg til alle disse følelelsene for samboer har en jobb som gjør at han av og til må være borte i 4 uker. Jeg bruker en måned på å grue meg, en måned til å være anspent og en måned å roe meg ned etter han har kommet hjem. I tilegg har jeg fobi for å være alene hjemme, akkurat som andre har høydeskrekk. Jeg går i kognitiv terapi, men synes ikke det hjelper så veldig mye på akkurat det, for jeg føler meg såå mye sterkere og bedre når jeg er sammen med noen. Akkurat som jeg ikke føler meg trygg i meg selv, og er redd for å besvime, slå hodet og bli liggende før jeg rekker å ringe til noen, samt masse følelser av sorg og savn. Alle gir meg råd om å dra til venner, ha folk her og finne på noe. Jeg er veldig aktiv og har mange venner, men hvis jeg er uggen og har en dårlig dag føler jeg at det ikke hjelper. Vet ikke om du har det noe sånt du også. Av og til skulle jeg ønske jeg kunne bo i kollektiv når han var borte he he.