Det blir aldri bra mellom oss.Jeg er så fortvilet

[Mermaid]

Jeg føler tiden er inne til å gjøre opp status på forholdet mitt, livet mitt og hvordan jeg ønsker å leve det.....

Jeg lever i et konfliktfyllt forhold med min samboer. Vi har vært sammen i 5 år,bodd sammen de 3 siste og jeg har en sønn på 8 år. Vi er begge i slutten av 20 årene.

Jeg har aldri vært så forelsket i noen som i han...da vi ble sammen var jeg dødelig forelsket... Selv om forelskelsen forsvinner litt sånn etterhvert så har jeg kjent at jeg elsker han av hele mitt hjerte og visst at det er han jeg ønsker å dele livet mitt med, få barn med og gifte meg med... Hadde det bar vært så enkelt....

Vi fikk en litt hard start på forholdet, jeg tok ham i å lyve om noen ting og det ble vanskelig for meg å ha tillit til ham. Det le veldig vont og sårt mellom oss og skapte endel konflikter og krangling, men vi lart å jobbe oss gjennom det. Dette er glemt for lenge siden og jeg har full tillit til han nå, men kanskje dette var med på å forme vår måte å kommunisere på??

Vi har alltid kranglet endel for å si det sånn, bare at det vi krangler om nå stort sett bare er bagateller i utgangspunktet som ender mer å komme helt ut av proporsjoner og tilslutt handler om noe helt annet... Og det er vanskelig for oss å klare å bli venner igjen...ofte når vi prøver å prate sammen etter noen dager så begynner vi bare å krangle mer og fort har det gått en uke og det går på helsa løs.. Vi kan jo ikke gå rundt å krangle hjemme foran sønnen min, så det blir ofte til at samboeren min stikker og så har vi det gående på sms...

Jeg holder på å bli gal av det...krangle på sms, hva det for noe??!!

Blir sinna på megselv som blir med på det og bruker energi på det. Han kommer somregel hjem etter jeg har lagt meg og legger seg på gjesterommet. Det gjør han forresten for den minste ting...Litt sur-gjesterommet!!!Vi sover mer hver for oss enn sammen. Trist...Når vi går sånn i flere dager så blir avstanden så stor,tilliten og tryggheten forsviner og det blir så tungt å finne tilbake til hverandre hver gang. Disse konfliktene oppstår i større eller mindre grad opptil flere ganger i mnd. Nå har vi vært "uvenner" siden tirsdag og jeg gråt da jeg våknet.

Jeg blir så fortvilet av dette og noen ganger er det så tungt å gå på jobb når jeg starter dagen med å stå å grine i dusjen fordi jeg er så fortvilet og lei meg og ikke minst være en god mamma og være tilstede for sønnen min. Det er klart han merker steminingen hjemme... Får dårlig samvittighet ovenfor han...

Ofte når vi skal gjøre oe hyggelig som f.eks. ferie,helgetur så blir det ofte krangling og det er bare på " håret" at vi klarer å gjennomføre. Det har ofte blitt veldig hyggelig på turene ,bare så det er sagt I perioder har vi veldig mye fint sammen ellers hadde det jo ike vært noe å kjempe for.

Når vi har det godt så har vi det supert sammen, vi kan snakke tøyse og le,kose og vise hverandre masse kjærlighet og omsorg,støtte hverandre og lytte og også bare ha det helt geit og fungere i hverdagen. Han er flink med sønnen min og vi samarbeider stort sett godt om ansvar, grensesetting, og andre praktiske ting.

Det er når det kommer til vårt forhold at det skjærer seg og blir så sårt,vondt og vanskelig. Jeg skjønner det ikke helt. Vi har snakket om alt tror jeg og er ærlige så det er liksom ikke noe usnakket som ligger under og trykker.

All kranglingen har selvfølgelig satt sine spor og begge to er sikkert veldig såre kanskje litt på vakt. Vi er begge rasket til å gå i forsvar og er begge veldig temparamentsfulle.

Jeg opplever at mye av roten er at han ofte mistolker ting jeg sier til noe negativt og blir veldig lett følelsesmessig engasjert. Veldig slitsomt. Han er også flink til å kritisere meg for ting og da går jeg lett i forsvar. Han mener jeg bør tåle mer og at de tingene han sier ikke er så negativt som jeg oppfatter dem. Mange ting prøver jeg å gjøre noe med,som faktisk koster meg endel,men det ser han ikke eller det er ikke godt nok siden det ikke blir gjort på akkurat den måten han ville gjort det. Veeeldig motiverende.

Vi er til tider barnslige begge to og har alfor lett for å gå i forsvar. Det er så mange ting, jeg blir helt matt og alt blir kaos inni meg. Jeg er så sliten av å krangle,diskutere,forstå og misforstå og føle meg misforstått og urettferdig behandlet. Sist nå i uka så ringte jeg han og spurte om vi ikke bare kunne sette en strek over misforståelsen vår og ikke gidde å bruke mer energi på en bagatell. Det måtte innbære at begge to måtte svelge noen kameler, men det kunne han ikke.

Han skulle forklare seg og dette skal vi til bunns i. Det endte med at han slengte på. På fredag prøvde jeg å snakke med han og innledet med å si at jeg IKKE ønsket å gå inn på saken igjen men at vi heller kunne bli venner og glemme det. Neida...og det endte med at vi satt og kranglet om den samme tingen og ikke ble venner og er det ikke enda. Går forbi hverandre i huset som fremmede uten å snakke sammen. Jeg orker ikke en uke til med dette......Det blir så vondt og jeg blir så usikker på om det er jeg som er helt gal i hodet med mine oppfattelser av ting. Jeg blir helt"kake" i hodet og klarer ikke holde styr på noe tilslutt når vi sitter og diskuterer sånn, men han ramser opp hva som ble sagt, hvorfor ditt og datt skjedde og har alt så klart for seg og tilslutt har jeg ingenting å stille opp med. Han nagler meg til veggen på en usynlig måte. Er dette bar en maktkamp??? Hvorfor??????????????????

Jeg ønsker å få barn og gifte meg og det gjør han også. Jeg vet han er veldig glad i meg og han syns ikke dette er så ille som meg. Han ønsker ikke å få barn inn i et forhold der han kan risikere å bli helgepappa eller gifte seg når det er så ustabilt mellom oss. Da er jo egentlig forholdet så dårlig at hva faen er vitsen. Vente på noe som aldri skjer.Hvis jeg ser realistisk på det så har vi kranglet i elle disse årene og selv om begge gjør sitt beste for å ta sin del og jobbe med ting for at det skal bli bedre...så blir det jo ikke bra. Jeg mener ikke perfekt, men i det minste mer stabilt... Hva skal liksom til for at vi skal klare det når vi allerede gjør vårt beste.

Er det på tide å våkne opp??

Intimiteten,tryggheten,nærheten og sexen er ikke det samme for meg lenger og akkurat nå har jeg vanskelig for å si at jeg elsker han av hele mitt hjerte.

Det er vondt å tenke på framtiden også nå. Noen ganger så føler jeg meg så takknemlig og lykkelig over det vi har, vår lille familie, men så plutselig snur det helt om for den minste ting. Jeg er redd for å åpne opp hjertet mitt.

Selv om det kanskje ikke virker sånn Så er vi rimelig oppegående ressurssterke mennesker med både en viss selvinnsikt og medvillighet og evne til å endre på ting og jobbe med oss selv, og har fått til mye i livene våre, så hvorfor skal vi ikke få til dette.

Jeg tror jeg er på grensen til å gi opp nå....når skal man egentlig gi seg. Kjenner også på frykt for framtiden,brudd,selge huset, sønen min som er blit så glad i han, kanskje se at han finner seg en ny dame, skuffelse,sorg,savn....

Huff, dette ble mye rot og negativt, men det var godt å få luftet tankene.

Blir veldig glad for tilbakemeldinger.

[Gjest Gjest]

Den klokeste gir seg, er det et ordtak som sier. Du er tydeligvis den klokeste her. Din samboer virker veldig stolt og sta som ikke er i stand til å ta i mot en utstrakt hånd men som heller vil forkusere på " jeg har rett."

Om dere ikke kommer dere til samlivsterapeut og klarer å finne en ny måte å kommunisere med hverandre på så har jeg null tro på at dette forholdet vil bli bedre.

Som mor bør du absolutt skåne din sønn fra en slik fientlig stemning i huset flere ganger i måneden. Det er ikke bra og selvfølgelig merker han det.

Dere har sikkert skyld i å skape konfliktene begge to,men tryggheten til din sønn og det å ha en mor som har overskudd til han bør være førstepri.

Hvor ofte ler og smiler du til din sønn når hodet ditt tenker på konflikten med din samboer?

[Gjest Gjest_Mermaid_*]

Den klokeste gir seg, er det et ordtak som sier. Du er tydeligvis den klokeste her. Din samboer virker veldig stolt og sta som ikke er i stand til å ta i mot en utstrakt hånd men som heller vil forkusere på " jeg har rett."

Om dere ikke kommer dere til samlivsterapeut og klarer å finne en ny måte å kommunisere med hverandre på så har jeg null tro på at dette forholdet vil bli bedre.

Som mor bør du absolutt skåne din sønn fra en slik fientlig stemning i huset flere ganger i måneden. Det er ikke bra og selvfølgelig merker han det.

Dere har sikkert skyld i å skape konfliktene begge to,men tryggheten til din sønn og det å ha en mor som har overskudd til han bør være førstepri.

Hvor ofte ler og smiler du til din sønn når hodet ditt tenker på konflikten med din samboer?

Takk for svar...Klump i halsen og tårer i øynene....Føler meg som en skikkelig egoist i forhold til sønnen min...

Ikke lett dette her....

Blir veldig glad om du som leser dette her vil si noen ord om hva du tenker.

[Gjest Gjest]

Når det gjelder det å krangle før dere skal gjøre noe hyggelig - skyldes det kanskje forventninger/forventningspress eller redsel for skuffelse? Jeg har hatt en tendens til å lage drama før noe som helst har skjedd, mye fordi jeg har vokst opp med at foreldrene mine til en viss grad "spilte" på å skuffe hverandre (komme for seint til noe avtalt, oppføre seg på lite hyggelige måter i settinger hvor det betyr mye osv), delvis kanskje fordi samboern og jeg ikke har kommunisert så godt som vi burde og gitt hverandre trygghet på den måten. Det er uansett noe som bør løses, jeg tenker bare litt over årsakene. For oss kan det fortsatt være et problem en gang i blant, men vi har blitt mer bevisst på det og er raskere til å slå en strek over ting så bagateller ikke skal ødelegge for oss.

Ellers enig i at dere bør komme dere til en terapeut som kan se ting utenfra. Jeg synes også det høres ut som samboern din er i overkant sta, han burde også kunne gi seg når du ønsker å legge en sak død (med mindre sakens kjerne er veldig vesentlig, men da må en kunne ta den opp uten å krangle). Men man er jo ofte, i hvert fall i en viss utstrekning, to om dette. Og man lærer seg mønstre utfra hvordan den andre oppfører seg i bestemte situasjoner, så man kanskje etter hvert forsterker hverandres dårlige kommunikasjonsmåter.

[Mermaid]

Det kan godt være noe i det du sier, har bare ikke tenkt på det før. Måtte smile litt av slik foreldrene dine oppførte seg...med all respekt.

Mange ganger kan konflikter oppstå i forbindelse med noe vi skal gjøre eller vi er allerede midt oppi noe fra før når vi skal noe. Det var bare såvidt vi kart å bli venner slik at vi kunne dra på juleferie til familien....da et nært familiemedl døde så var vi uvenner og jeg fikk ingen støtte eller noe fordi han var sint på meg for noe annet og jeg måtte dra alene til hjembyen min ten han til begravelsen.Det skikkelig ille ,faktisk helt for jævlig og jeg lurer på hva som ikke får meg til å gå på flekken?? Jeg skjønner det med fornuften,men.......

[Gjest Gjest]

i tilfellet ditt tror jeg kanskje gresset er grønnere på andre siden. du drømmer om bryllup og flere barn, men du må innse at det aldri kommer til å skje med denne karen. han ønsker ikke å gifte seg når forholdet er så ustabilt, og det er vel ingenting som tyder på at det skal bedre seg!?

jeg og samboeren min har også en del krangler over bagateller, enkelte ting av det du skriver minner meg om oss. men vi blir alltid venner igjen. og hadde et familiemedlem dødd, så hadde disse bagatellene virkelig ikke betydd noe, og det hadde blitt lagt til side. vi er også begge to veldig sta, ingen av oss ønsker å gi seg eller innrømme at vi har tatt feil. men samboeren din høres litt drøy ut altså! hvis dere aldri får pratet ut (fordi han stikker av), så får dere aldri løst ting. jeg hadde ikke klart å gå i dagesvis og krangle og overse den andre parten. virker som dere har lite respekt for hverandre.

kan jo hende terapaut kan hjelpe, som de andre har skrevet, men det hadde dere sikkert prøvd alt hvis det hadde vært interessant.

jeg syns du må konsentrere deg om sønnen din, og det å gi han en trygg og god oppvekst. dersom du ikke kan se at ting blir bedre må du være arlig med deg selv: det er jo ikke dette du ønsker, du drømmer om andre ting! og det kan du få, men da må du bryte ut og finne igjen deg selv først. så vil du igjen bli trygg på deg selv og kose deg med din sønn. så kommer kanskje prinsen ridende på en hvit hest når du minst aner det...

[Mermaid]

Tusen takk skjønne mennesker som bryr seg,blir rørt jeg.

Vi har kommet inn i ett skikelig dårlig spor og etter så mye vondt med sinne,anklagelser,beskyldninger, taushet o guvennskap så gjør det noe med følelsene og når vi har det "bra" så liger det noen tunge steiner i hjertet allikevel.

Vi har faktisk gått til familierådgivning, men det er noen år siden og da var det tillit vi jobbet med. Når jeg tenker meg om så var det endel oppklaring, men også mye vondt fordi jeg fikk så mye kritikk av samboeren min på de timene. Følte han misforstod litt den greia og tenkte at her var det fritt fram for kritikk...så jeg er litt skeptisk til det, men på den annen side så er det andre ting det handler om nå da og kanskje med en annen terapaut?? Nå står jeg mellom å gi det et siste forsøk med terapaut eller bare gi opp hele greia..

Det er liksom så vanskelig å vite når det er nok...Blir litt blindet etterhvert og vant til visse ting, akkurat som å røyke, det kommer aldri en god dag å slutte på, man må bare bestemme seg og gjøre det. Akkurat nå er jeg veldig bekymret og utafor og tenker med skrekk på uken som kommer...orker ikke en dag til sånn..Slil jeg ser det nå er det stor overvekt av negativt, men den viktigste pekepinnen må jo være at jeg så ofte har det så vondt at jeg knapt klarer å leve normalt. Sliter meg gjennom en arbeidsdag med "masken" på og holder meg hjemme heller enn å dra på trening eller være sosial. Egentlig er jeg veldig sosial...

Jeg vet av erfaring at ting som har vært vanskelig før som jeg har klart å gjøre noe med alltid har blitt bedre. Når en dør lukkes....

Skulle ønske det var bedre samsvar mellom fornuften min og følelsene mine og jeg må heller ikke glemme at jeg (og sønnen min)

kun fortjener det beste i livet og at jeg selv er ansvarlig for min egen lykke....

[gullet76]

Istedetfor familierådgivning, så anbefaler jeg samlivskurs (feks PREP). Dette har stor fokus på kommunikasjon, og åpne seg for nye måter å kommunisere på. Det kan dog være for sent, men jeg har absolutt tro på disse kursene.

Boka Kvinner er fra venus, og menn er fra mars... er også veldig informativ. Vi er to vidt forskjellige vesener, tenker helt forskjellig, og kommunikasjonssvikt er ikke unormalt.