et samfunn av bomulls-barn

[Gjest Gjest]

Godt at dette emnet blir tatt opp!

Jeg er så hjertens enig i at mange av dagens foreldre syr puter under armene på sine barn.

Jeg har selv to barn i småskolen, og jeg ser mye av dette i deres og min vennekrets.

Mitt eldste barn har iblant overnattingsbesøk av en spesiell venn, og det er flere ganger jeg har måtte ringe hjem til foreldrene for å be dem hente barnet, fordi det har lengtet hjem. Når jeg ringer, så får jeg beskjed om at dette skjer titt og ofte.

Samme barnet har tidligere på dagen sagt at det var sultent (dette utenom måltidene) Jeg har gitt beskjed om at barnet fint kunne gå og forsyne seg med brød og pålegg på kjøkken, og sender mitt eget barn for å vise hvor det er. Barnet har da store problemer, fordi det ikke klarer å skjære brød eller ost selv, og griser med smør og syltetøy, og vet rett ogslett ikke hvordan ting fungerer.

Barnet tør heller ikke å se programmer på TV som mine barn gjerne ser på, og som er beregnet på den aldersgruppen, og trenger hjelp til å kle på seg ytterklær og bedømme hva det skal ha på seg.

Jeg må hjelpe til. Hele tiden. Ikke det at jeg har noe imot det, og jeg passer også på å bekrefte barnet på en positiv måte når det gjør noe riktig, og ikke kjefter jeg og snakker høyt til det. Jeg dømmer heller ikke barnet for det er ikke barnets feil at det er blitt sånn!

Men alikevel- dette er ting som er helt dagligdagse ting for mine barn, og som jeg mener dette barnet burde lært for lenge siden!

Foreldrene til dette barnet, som også er omgangsvenner av oss, har i alle år fulgt etter barnet, vært sammen med det ute hele tiden(vi bor i et strøk der barna fint kan klare seg selv) dyttet husken når barnet ikke klarte å gi fart selv, kjørt det til alle fritidsaktiviteter, skåret opp maten, gitt barnet alt det barnet pekte på osv.

Men de mener jo selvfølgelig at de har gitt sine barn den beste oppveksten de og...

Jeg har alltid trodd at mine barn har hatt en god og normal oppvekst, men hvor går grensene? Hva er det som gjør at foreldre ikke ser at de syr puter under armene på sine barn?

Jeg synes dette er et vanskelig tema. Hvordan skal man si til folk at man synes at de burde ha oppdratt sitt barn annerledes? (Forferdelig vanskelig å si slik til sine venner)

Innerst inne er jeg sikker på at de vet det selv, men hvorfor tar de ikke tak i tingene?

Hos oss fungerer ting slik:

Vi er jo der for barna om de lurer på noe, barna våre vet alltid hvor de vil finne oss til enhver tid. Vi lærer barna våre å hilse på folk når de kommer på besøk, vi lar barna ta del i daglige gjøremål, som å rydde etter seg, sette tallerken og bestikk i oppvaskmaskinen etter at vi har spist, vi har lært dem at det er uhøflig å gå fra bordet om ikke alle er ferdige å spise. De er selvstendige, de kler seg selv

Vi har latt barna våre få være ute alene fra de var 4 år gamle (rett uti gata) Jo eldre de ble, jo større areal har de fått å bevege seg på. De går til og fra skolen alene, venner besøker de ved å sykle eller gå, de får gå på butikken alene, de får frihet under ansvar. Gjør de noe de ikke får lov til, så får det konsekvenser av innskrenking av innetider, tidligere legging, dataforbud osv.

Vi tilbringer mye tid sammen med barna, men er konsekvente på at vi også skal ha voksentid sammen, og leggetid er leggetid. Barna våre respekterer at om noen prater i telefonen eller snakker med andre, skal de vente til man er ferdig før man prater, om det ikke er livsviktig. Dette er slike ting som for oss er veldig viktige for å få familien til å fungere optimalt.

Vi kan fint sove litt lengre i helgene uten å bli forstyrret, og vi kan somregel lese avisa i fred og ro. Barna klarer seg selv!

Sikkert en del ting mine barn gjør som andre foreldre synes er rart, men jeg er uansett stolt over mine barn!

...og en ting til...Barna klarer ikke å gjøre noe selv, men alikevel skal de se ut som små voksne i klesveien, med nyeste mote.

Det henger ikke på greip.

Nydelig innlegg!

[Gjest Gjest]

Jeg deltok i en tråd for en tid tilbake om hvor uhøflige voksne mennesker er mot små barn som sier hei, enten det er i butikken, på posten eller andre ganger de er ute. Når mitt barn sier hei og hadet til de som jobber i en butikk, forventer jeg at voksne svarer. Det er etter manges mening fil, barn skl ikke snakke til andre voksne, se andre mennesker inn i øynene og i det hel etatt forholde seg til at andre mennesker enn mor og far og nærmeste nabo finnes i verden visst... jeg ynes en slik holdning er sjokkerende og gruer meg til dagens under-skolealder-barn blir voksne og mange av dem sikkert skal inn i yrker hvor de skal omgåes mennesker - meg, fx.

Man må jo lære barna forskjellen på å bli med fremmede og å hilse i butikken etc. Eks: Når man er i butikken så hilser man på den som sitter i kassa og er høflig. Hvis man er på besøk hos venner så hilser man på de voksne i huset. Når mor og far tar barnet med på besøk til venner så hilser man på de man kommer til.

Men når barn er alene ute og møter fremmede voksne så har det ingen hensikt å være høflig og hilse. Da skal faktisk barna holde seg unna de fremmede voksne.

Det er store forskjeller på situasjonene, og man må lære barn å vurdere disse forskjellene. Akkurat som barn lærer å vurdere at den lille bekken er trygg å krysse, men den store elva kan være farlig. Eller at en lite trafikkert vei er ok å krysse bare man ser seg godt for, mens en firefelts motorvei aldri skal krysses til fots. Man skal ikke undervurdere barns evner til å forstå nyanser.

[Gjest Gjest_jadda_*]

Jeg syns det er kjempehyggelig når barn hilser på meg, og ser det ikke som noe problem å si hei tilbake. Det gjør jeg også når voksne folk hilser på meg selv om jeg kanskje ikke husker dem. Jeg syns det handler om alminnelig høflighet og det mener jeg ikke har noe med alderen på den som hilser å gjøre.

[Gjest Gjest]

Men når barn er alene ute og møter fremmede voksne så har det ingen hensikt å være høflig og hilse.

Typisk sær norsk måte å se verden på. De som er dannede og varme hilser gjerne på sine medmennennesker selv om de er "fremmede".

[Gjest Gjest]

Typisk sær norsk måte å se verden på. De som er dannede og varme hilser gjerne på sine medmennennesker selv om de er "fremmede".

Poenget her er jo å lære barna å ta vare på seg selv sånn at de slipper å bli passet av foreldrene sine 24 t i døgnet. Da må de lære at de ikke kan stole på fremmede voksne. Trist, men sant.

[Gjest Grafica]

Jeg syns det er kjempehyggelig når barn hilser på meg, og ser det ikke som noe problem å si hei tilbake. Det gjør jeg også når voksne folk hilser på meg selv om jeg kanskje ikke husker dem. Jeg syns det handler om alminnelig høflighet og det mener jeg ikke har noe med alderen på den som hilser å gjøre.

Jeg hilser gjerne først og jeg, om jeg tilfeldig får øyekontakt med barnet. Da sier jeg hei og smiler. På samme måte som jeg ville smilt om jeg fikk tilfeldig øyekontakt med voksne.

Endret 14. januar 2009 av Grafica

[Gjest Gjest]

Poenget her er jo å lære barna å ta vare på seg selv sånn at de slipper å bli passet av foreldrene sine 24 t i døgnet. Da må de lære at de ikke kan stole på fremmede voksne. Trist, men sant.

Det er jeg helt uenig i. Man skal selvfølgelig lære dem å være kritiske, men å hilse på fremmede er fullstendig harmløst.

[Gjest Gjest]

En fyr skriver en kommentar i Aftenposten basert på en bok fra England, og plutselig er dette en "sannhet" som gjelder for Norge og alle unger som vokser opp her.

Unger som vokser opp utenfor de store byene i Norge har det nå ikke ulikt slik jeg selv vokste opp på 70-80 tallet. I byer er det naturlig nok litt mer komplisert å bare slippe ungene ut døre på grunn av mye trafikk og mange mennesker. Alikevel synes jeg ungene i bygården vår er temmelig uavhengige barn som sykler, går og holder på som de vil.

Sønnen min på 2 vokser opp med dagens sikkerhetsutstyr som skikkelig barnesete og slikt, men ellers lærer han folkeskikk og får utfolde seg akkurat like mye som meg selv på samme alder.

[Gjest Gjest_hmm_*]

Poenget her er jo å lære barna å ta vare på seg selv sånn at de slipper å bli passet av foreldrene sine 24 t i døgnet. Da må de lære at de ikke kan stole på fremmede voksne. Trist, men sant.

Hvis du tenker på overgrep så er det sånn at de fleste overgrep skjer av folk barna kjenner. Det er folk de kjenner gjennom idrettslag, kirken, speidern, skolen osv., bestemors snille nabo, familievennen eller nærere familierelasjoner.