et samfunn av bomulls-barn

[Gjest imli]

Er viktig å lære ungene å tørre å gjøre ting selv! Jeg tok feks bussen til skolen hver dag alene fra første klasse. Da var jeg ikke engang fylt 7. Litt skummelt de første gangene, men så gikk det bra. Alle unger klarer dette! Men hvis foreldrene tror de ikke greier det, så greier de det heller ikke....

[Gjest ViljaH]

Når dette temaet kommer opp, tenker jeg ofte på min oldefar. Han begynte sin yrkeskarriere 6 år gammel, da han ble leid ut som gjeter, hele sommeren, mai-september. Han måtte ordne alt selv, og ta vare på både seg selv og dyra hele dagen. Uten sko, september kan være kald.

Mange barn idag har skremmende dårlig motorikk og mestringsevne, og alt dette kommer ikke fra barnets beskyttelsesbehov, men foreldrenes trang til å beskytte barna... Foreldrene orker ikke gå i seg selv og stramme seg opp litt.

Jeg tror jeg selv vil utfordre meg selv på å klare å gi mine barn så stor frihet og ansvar som vi hadde da vi vokste opp, vi for overalt i bygda fra veldig ung alder. Lekte i elva, klatret i trær, bygde flåter osv. Jeg begynte å gå alene på besøk til nabogutten, som bodde 600 m unna, da jeg var 2-3 år gammel. Mamma så meg hele veien, så hun følte seg trygg, og hun viste at nabodamen også holdt øye med meg, det var bare jeg som ikke visste det

[Gjest 13 år]

Jeg tok min første flytur alene fra Norge da jeg var 6 år. Det var gøy.

[Imax]

Engstelige barn har engstelige foreldre, er min oppfatning. Og så er det litt sånn at vi er så voksne når vi får barn, og vant til å ha kontroll, og det å drive servicebedrift og bomull gir oss jo kontroll. Inntil tenåringen mener vi er for kontrollerende og så gir vi opp alt (for kanskje å gjøre alt det vi har forsaket de foregående årene?).

Fikk meg en vekker i foreldresamtale med barnehagen, da de sa de jobbet med at barna skulle kle av og på seg selv. Øver dere hjemme, sa dama. HÆ? sa jeg. Her går alt på rullebånd, av og til ender bikkja opp med klær også siden jeg er så godt i gang! Så av og til trenger man som forelder rett og slett å tenke fremover, og ikke være stuck i at alt alltid har vært sånn.

[Gjest Utlogget nå]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk...icle2859907.ece

Jeg er temmelig enig i artikkelen. Ser dette på meg selv som mor og enda mer i min datters omgangskrets. Barn på 9/10 som ikke får overnatte borte (noen gang!), de kjøres og følges til alt, foreldre blander seg i alt som vedrører barnas liv.

Temmelig slitsomt og veldig umyndigjøring av barns erfaringsliv.

Dette blir kanskje litt OT, fordi jeg snakker om en aldersgruppe som er noe eldre enn barnehagebarn og barn i småskolen, men jeg oppfatter der som relevant likevel.

Jeg oppdrar det som dere kanskje vil kalle "bomullsbarn"...

De går til og fra skolen, og går til og fra venner i nærområdet, men blir kjørt til og fra fritidsaktiviteter...

De får ta bussen til sentrum, men får ikke være der alene uten voksent tilsyn etter kl 17...

De får ligge over hos utvalgte venner, men kun der vi kjenner foreldrene så godt at vi kan stole på at de har samme regler som vi selv har...

De har innetider som passer bedre for 7/8-åringer enn 10-12 eller 15, enten hjemme eller inne hos venner...

De får klatre i trær, leke, få skrubbsår og blåmerker, ta bussen, utvikle sin selvstendighet, men nesten all deres personlige frihet innskrenkes etter kl 17 hver eneste dag!

Barna her, barn i alle aldre, har mange regler som de ikke burde hatt siden de skal vokse opp til selvstendige individer, men det er ikke mulig akkurat nå!

Saken er den at selv om vi bor i et trygt område, skal ikke barna bevege seg mer enn 4-500 meter bort før de står midt oppi et hardt belastet område når det kommer til stoff, alkohol og kriminalitet.

Et område som utekontakt og natteravner patruljerer hver eneste ettermiddag og kveld. Et område der politiet patruljerer hvert 20. minutt fra kl 16 på ettermiddagen, og hele kvelden fram til de små timer.

Et område der barn i 12-13 års alderen møter tidligere venner, klassekamerater, bekjente... barn ned i 12-13 års alderen som er på skråplanet.

Etter en del uheldige episoder med trakkasering, utilbørlig press, og til og med antasting, har utekontakt, politi og barnevern anbefalt foreldrene å være forsiktige for barnas egen sikkerhet, og for at de skal få oversikt og kontroll over miljøet.

Vi fratar barna våre et erfaringsgrunnlag, men det er viktigere at de er trygge.

[Gjest Gjest]

Saken er den at selv om vi bor i et trygt område, skal ikke barna bevege seg mer enn 4-500 meter bort før de står midt oppi et hardt belastet område når det kommer til stoff, alkohol og kriminalitet.

Et område som utekontakt og natteravner patruljerer hver eneste ettermiddag og kveld. Et område der politiet patruljerer hvert 20. minutt fra kl 16 på ettermiddagen, og hele kvelden fram til de små timer.

Et område der barn i 12-13 års alderen møter tidligere venner, klassekamerater, bekjente... barn ned i 12-13 års alderen som er på skråplanet.

Etter en del uheldige episoder med trakkasering, utilbørlig press, og til og med antasting, har utekontakt, politi og barnevern anbefalt foreldrene å være forsiktige for barnas egen sikkerhet, og for at de skal få oversikt og kontroll over miljøet.

Vi fratar barna våre et erfaringsgrunnlag, men det er viktigere at de er trygge.

Hvis det er så ille er det kanskje en idé å flytte.

[saltvann]

"Sekkeløp er også forbudt, etter at et barn forstuet foten i et fall" sto det i artikkelen..

Hvis en person blir skadet av å gjøre noe, så blir det forbudt.. Snart er det vel ikke lov til å gjøre en dritt..

[Gjest Gjest]

Det er stor forskjell på hvor man bor og hva som skjer der. Og selv om ting er ugreit for en tiåring å møte alene når det er mørkt så må man vel ikke flytte??? Det blir en tåpelig argumentasjon.

Men her jeg bor (og jeg holder meg orientert hos naboer som har tenåringer) er det ugreit fordi det a og til er gjenger som frekventere omårdet, enhver unge har mobil=noe som kan fratas. (i min tid kalte vi det ran og stæling) Det betyr ikke at det er utrygt med små barn, eller å bo her, men at fjortisene kanskje ikke står for lenge alene på bussholdeplassen om kvelden. Da jeg var fjortis, haiket vi og rekte rundt etter fest. Vi kjente alle og alle kjente oss og foreldrene våre satt helt sikkert hjemme og holdt på å drite på seg. Dette var før mobilens tid.

Man må tilpasse seg forholdene der man bor, med en edruelig holdning til det hele.

Til dit å ha på unger hjelm i barnehagen er hysteri. Hadde vår barnehage ønsket det for barna, så hadde vi byttet. Sånn går virkelig ikke an. Det er å hindre et barns fysiske og motoriske utvikling og da er det ikke rart at forsvaret sliter med soldater sm knapt nok kan gå på flatmark.

Og kanksje litt ot, jeg har en treåring som vet alt hva som skal være i svømmebagen og vet hvor det ligger. Og jeg har en kollega med en fjortenåring som ikke kan pakke gymbagen selv. Det går an om vi som foreldre gidder, å faktisk oppdra og bidra til en sunn utvikling hos disse barna vi nå en gang har satt til verden.

Det er våre barn i dag som skal ta seg av oss og samfunnet når vi ikke kan det lenger, vi velger selv hva slags mennesker dette skal være.

[Nicky B]

Noen som vet hvorfor det er sånn nå, at barn blir behandlet som glass?

Jeg er født på midten av 80-tallet og kan ikke si jeg kjenner meg i gjen i dette. Var over alle steder da jeg var 7-8 år, gikk til skolen alene som var 2 km unna, lekte ute fra morgen til kveld. Tror ikke det var ofte foreldrene mine viste hvor jeg var. Kom vel egentlig bare hjem da jeg skulle spise, så var det rett ut i gjen.

Jeg tror det er mye pga at verden er blitt mindre og at media nærmest daglig rapporterer om kidnappede barn/pedofile etc.

Feks, min søster og jeg måtte klare oss selv i stor grad når vi var mindre. Tok buss alene til aktiviteter, dro på badeturer o.l alene fra ganske ung alder. Vi ble tidlig veldig selvstendige og dette var noe min søster ville overføre videre til sine barn. Helt til i fjor sommer...

Min søster bor i et godt strøk hvor de aller fleste er penge- og ressurssterke, nettopp derfor dukket det opp en mann i kassebil i nabolaget som lokket til seg barna med ulike lokkemidler. Han ble raskt arrestert, men for mange var det en påminnelse om at verden ikke lenger er så "trygg" som den var tidligere.

En annen ting, er at jeg tror mange føler de ser barna sine alt for lite og at de vil bøte på den dårlige samvittigheten ved å nærmest være tjenere for sine barn. Mange syns sikkert også at det er raskere å kjøre barna hit og dit, med tanke på at de fleste familier har mange aktiviteter de skal rekke å gjøre unna etter jobb.

[Gjest Illiya]

Dette blir kanskje litt OT, fordi jeg snakker om en aldersgruppe som er noe eldre enn barnehagebarn og barn i småskolen, men jeg oppfatter der som relevant likevel.

Jeg oppdrar det som dere kanskje vil kalle "bomullsbarn"...

De går til og fra skolen, og går til og fra venner i nærområdet, men blir kjørt til og fra fritidsaktiviteter...

De får ta bussen til sentrum, men får ikke være der alene uten voksent tilsyn etter kl 17...

De får ligge over hos utvalgte venner, men kun der vi kjenner foreldrene så godt at vi kan stole på at de har samme regler som vi selv har...

De har innetider som passer bedre for 7/8-åringer enn 10-12 eller 15, enten hjemme eller inne hos venner...

De får klatre i trær, leke, få skrubbsår og blåmerker, ta bussen, utvikle sin selvstendighet, men nesten all deres personlige frihet innskrenkes etter kl 17 hver eneste dag!

Barna her, barn i alle aldre, har mange regler som de ikke burde hatt siden de skal vokse opp til selvstendige individer, men det er ikke mulig akkurat nå!

Saken er den at selv om vi bor i et trygt område, skal ikke barna bevege seg mer enn 4-500 meter bort før de står midt oppi et hardt belastet område når det kommer til stoff, alkohol og kriminalitet.

Et område som utekontakt og natteravner patruljerer hver eneste ettermiddag og kveld. Et område der politiet patruljerer hvert 20. minutt fra kl 16 på ettermiddagen, og hele kvelden fram til de små timer.

Et område der barn i 12-13 års alderen møter tidligere venner, klassekamerater, bekjente... barn ned i 12-13 års alderen som er på skråplanet.

Etter en del uheldige episoder med trakkasering, utilbørlig press, og til og med antasting, har utekontakt, politi og barnevern anbefalt foreldrene å være forsiktige for barnas egen sikkerhet, og for at de skal få oversikt og kontroll over miljøet.

Vi fratar barna våre et erfaringsgrunnlag, men det er viktigere at de er trygge.

Hvorfor i all verden tar du ikke barna dine bort fra dette miljøet ved å flytte???

De er kanskje "trygge" nå, når de er så små at de er under overvåkning, og godtar det, men hva skjer om noen år?

Jeg ville aldri latt barna mine vokst opp på et slikt sted som du beskriver!

Mine barn har vokst opp i et lite og trygt miljø, og har ikke hatt begrenset frihet etter kl 17.

Endret 13. januar 2009 av Illiya

[Gjest Utlogget nå]

Hvis det er så ille er det kanskje en idé å flytte.

Hvorfor i all verden tar du ikke barna dine bort fra dette miljøet ved å flytte???

De er kanskje "trygge" nå, når de er så små at de er under overvåkning, og godtar det, men hva skjer om noen år?

Jeg ville aldri latt barna mine vokst opp på et slikt sted som du beskriver!

Mine barn har vokst opp i et lite og trygt miljø, og har ikke hatt begrenset frihet etter kl 17.

Kanskje blir flytting løsningen etterhvert, men enn så lenge blir vi boende.

Dette er en så ny utvikling at vi vet ikke hvordan det vil utvikle seg videre. For bare ett lite år siden var det ikke et tema engang i nærmiljøet vårt.

Det viktigste akkurat nå er å hindre ny rekruttering til gjengen, og dette gjøres best ved å ha kontroll over barnas ferdsel, selv om det for en periode medfører en viss innskrenkning når det kommer til bevegelsesfrihet på kvelden.

Utekontakt og politi er som sagt inne i miljøet, og jobber aktivt for å få oversikt over hvor stort miljøet er, og hvem som er inne i det.

[Gjest Gjest]

Vi fratar barna våre et erfaringsgrunnlag, men det er viktigere at de er trygge.

Samtidig som jeg har stor forståelse for dine vurderinger, så tror jeg du har satt fingeren på hovedproblemet med "bomullsbarna" i denne siste setningen.

Hvor viktig er det at barn er trygge?

Jeg tror at, satt på spissen, må barn få lov til å oppleve utrygge situasjoner for å bli trygge ungdommer og voksne.

Lever man i et beskyttet miljø hele sin oppvekst så vil man heller ikke ha forutsetninger for å møte det uforutsigbare verden der ute. Og barn må på ett eller annet tid møte den.

Det er selvfølgelig snakk om en balanse, men mitt inntrykk er at de senere årene har denne tippet voldsomt i retning av "trygghet fremfor alt annet".

[Gjest]

Min søster bor i et godt strøk hvor de aller fleste er penge- og ressurssterke, nettopp derfor dukket det opp en mann i kassebil i nabolaget som lokket til seg barna med ulike lokkemidler. Han ble raskt arrestert, men for mange var det en påminnelse om at verden ikke lenger er så "trygg" som den var tidligere.

Hvor tidlig er tidligere? Vi opplevde også dette på vei til skolen når jeg var liten. Dette var i sarten/midten av 90 tallet. Det skjedde også et annet sted ikke så langt unne her når min bror gikk de føreste årene på skolen som var i slutten av 80 tallet.

[Gjest regine ii]

Det er selvfølgelig snakk om en balanse, men mitt inntrykk er at de senere årene har denne tippet voldsomt i retning av "trygghet fremfor alt annet".

Dette tror jeg er veldig riktig! Det er så stort fokus på trygghet, at man overser de negative effektene dette har på barna. Samtidig tror jeg at samfunnsutviklingen har blitt slik, at f.eks. barnehager ikke tør gjøre annet enn å ha strenge restriksjoner på fysisk utfoldelse. Hvorfor? Jo - skjer det noe blir de saksøkt.....

Foreldre (vi - samfunnet) aksepterer ikke lenger at barnet kan falle og slå seg i barnehagen, tom. så kraftig at barnet evt. må på legevakten. Var det ikke en tråd om noe sånt her for en stund siden - hvor det var et felles ramaskrik om hvor "uansvarlig" barnehagen hadde vært???? Barnehagen VET helt sikkert at de får masse styr og ståk og pepper om et barn skulle være så uheldig å skade seg i lek, at de ikke tar sjansen. Ergo får ikke barna lov - ergo får vi bomullsbarn.

Og dette må VI selv ta ansvar for!

Alle vi som kjører/har kjørt barna på skolen "fordi det er lettvint"

Alle vi som kjører/har kjørt barna på trening/fritidsaktiviteter, i stedenfor å la de ta bussen/sykle eller gå.

Alle vi som ikke lar barna våre være alene for et lite ærend i butikken (som det har vært MANGE tråder om her inne..... og hvor flertallet mener at barn omtrent må være tenåringer før de kan være alene hjemme en liten halvtime...)

Alle vi som ikke lar barna våre prøve seg på kjøkkenet i det hele tatt (og tar man med barna fra de er små, så greier de å håndtere både kniver og varme plater når de får ansvar alene)

Jeg tror MANGE (også på KG, også de som har skrevet i denne tråden) må gå i seg selv og se hva gjør vi egentlig med all dullingen vår. Ja - det er i mange sammenhenger lettvint å gjøre dette eller hint - men er det særlig bra for barna våre på litt lenger sikt?

Også tror jeg at internett/infotilgangen er mer til skade enn gavnt. Vi deltar på diverse forum (feks. KG) og så mener "noen" at det ene eller det andre er farlig, eller de har lest om noe som har skjedd.... Også er vi i gang. INGEN vil framstilles som "dårlige" foreldre, og det blir man superkjapt stemplet som dersom man ikke følger de mest beskyttende foreldrene i sine "råd". Noen stemmer hever seg og sier "hysteri", men flertallet (og bare søk på sånne tråder her inne....) er helt enige, og det er ikke måte på hvor mye som er uansvarlig. Selvsagt trenger vi ikke å ta det innover oss, men jeg tror vi lar oss påvirke, mer enn vi antakelig ønsker å innrømme.

Vi skal selvsagt beskytte våre barn, men de skal også bli gangs menneskje - og da MÅ de få lov å gjøre en del erfaringer, selv om det betyr at de blir forslått både fysisk og psykisk. Selv om det kan gjøre vondt inn i sjela for en mamma ;-)

[Gjest Grafica]

Hvor tidlig er tidligere? Vi opplevde også dette på vei til skolen når jeg var liten. Dette var i sarten/midten av 90 tallet. Det skjedde også et annet sted ikke så langt unne her når min bror gikk de føreste årene på skolen som var i slutten av 80 tallet.

Skjedde i nabolaget til ei venninne når vi var sånn 6-7 år gamle (altså begynnelsen av nittitallet). Et barn ble tatt av denne mannen, men de fikk ham tilbake. Det er også den eneste hendelsen som noensinne har skjedd der i nabolaget. I ca et år var folk nervøse, men så folk foreldrene frem til at de kunne ikke holde ungene innesperret i all evighet. Det har til dags dato enda ikke skjedd noe lignende. Slike ting er ofte engangshendelser i et nabolag.

Endret 13. januar 2009 av Grafica

[Gjest Gjest_Sol_*]

Hvis reaksjonen på nye farer skal være at vi beskytter barna mer og mer vil vi om et par generasjoner ha barn som ikke får gå en meter alene før de er 18. Det skjer stadig verre ting i verden (som vi får høre om), det blir stadig nye ting å være redd for. Men samtidig er det også blitt færre bekymringer på andre områder. Mobiltelefoner og sykkelhjelmer har gitt oss muligheten til å slappe litt mer av. Men istedet for å føle oss tryggere så blir vi bare enda mer engstelige og pakker barna enda bedre inn.

Hadde det ikke vært mer fornuftig å heller endre fokus på HVA vi lærer barna enn å bare skjerme dem for alt som er nytt og skummelt?

Lær barna å ikke snakke med fremmede. "Ja, klart vi gjør det" sier sikkert mange da. Men å FORTELLE barn at de skal holde seg unna fremmede er ikke det samme som å LÆRE dem det. Barn glemmer fort alle ordene foreldrene øser over dem. For at de skal lære det må det øves på (allier deg med en kollega eller andre barnet ikke kjenner) og fokuseres på på en helt annen måte enn det foreldre flest gjør i dag.

Mange sier de ikke vil være for direkte når de snakker med barna om å ikke stole på fremmede, for de vil jo ikke at barna skal bli redde. Men når løsningen blir at man heller legger store beskyttende vinger rundt barna så tror jeg vi gjør dem en bjørnetjeneste. Barn trenger å vite hva slags verden de lever i. De må vite hva de skal passe seg for, enten det er snakk om ville dyr, giftige insekter, ei stri elv, en trafikkert vei eller en ekkel pedofil. Barn trenger å lære å takle den verden de er en del av.

[Gjest Zirizza]

Godt at dette emnet blir tatt opp!

Jeg er så hjertens enig i at mange av dagens foreldre syr puter under armene på sine barn.

Jeg har selv to barn i småskolen, og jeg ser mye av dette i deres og min vennekrets.

Mitt eldste barn har iblant overnattingsbesøk av en spesiell venn, og det er flere ganger jeg har måtte ringe hjem til foreldrene for å be dem hente barnet, fordi det har lengtet hjem. Når jeg ringer, så får jeg beskjed om at dette skjer titt og ofte.

Samme barnet har tidligere på dagen sagt at det var sultent (dette utenom måltidene) Jeg har gitt beskjed om at barnet fint kunne gå og forsyne seg med brød og pålegg på kjøkken, og sender mitt eget barn for å vise hvor det er. Barnet har da store problemer, fordi det ikke klarer å skjære brød eller ost selv, og griser med smør og syltetøy, og vet rett ogslett ikke hvordan ting fungerer.

Barnet tør heller ikke å se programmer på TV som mine barn gjerne ser på, og som er beregnet på den aldersgruppen, og trenger hjelp til å kle på seg ytterklær og bedømme hva det skal ha på seg.

Jeg må hjelpe til. Hele tiden. Ikke det at jeg har noe imot det, og jeg passer også på å bekrefte barnet på en positiv måte når det gjør noe riktig, og ikke kjefter jeg og snakker høyt til det. Jeg dømmer heller ikke barnet for det er ikke barnets feil at det er blitt sånn!

Men alikevel- dette er ting som er helt dagligdagse ting for mine barn, og som jeg mener dette barnet burde lært for lenge siden!

Foreldrene til dette barnet, som også er omgangsvenner av oss, har i alle år fulgt etter barnet, vært sammen med det ute hele tiden(vi bor i et strøk der barna fint kan klare seg selv) dyttet husken når barnet ikke klarte å gi fart selv, kjørt det til alle fritidsaktiviteter, skåret opp maten, gitt barnet alt det barnet pekte på osv.

Men de mener jo selvfølgelig at de har gitt sine barn den beste oppveksten de og...

Jeg har alltid trodd at mine barn har hatt en god og normal oppvekst, men hvor går grensene? Hva er det som gjør at foreldre ikke ser at de syr puter under armene på sine barn?

Jeg synes dette er et vanskelig tema. Hvordan skal man si til folk at man synes at de burde ha oppdratt sitt barn annerledes? (Forferdelig vanskelig å si slik til sine venner)

Innerst inne er jeg sikker på at de vet det selv, men hvorfor tar de ikke tak i tingene?

Hos oss fungerer ting slik:

Vi er jo der for barna om de lurer på noe, barna våre vet alltid hvor de vil finne oss til enhver tid. Vi lærer barna våre å hilse på folk når de kommer på besøk, vi lar barna ta del i daglige gjøremål, som å rydde etter seg, sette tallerken og bestikk i oppvaskmaskinen etter at vi har spist, vi har lært dem at det er uhøflig å gå fra bordet om ikke alle er ferdige å spise. De er selvstendige, de kler seg selv

Vi har latt barna våre få være ute alene fra de var 4 år gamle (rett uti gata) Jo eldre de ble, jo større areal har de fått å bevege seg på. De går til og fra skolen alene, venner besøker de ved å sykle eller gå, de får gå på butikken alene, de får frihet under ansvar. Gjør de noe de ikke får lov til, så får det konsekvenser av innskrenking av innetider, tidligere legging, dataforbud osv.

Vi tilbringer mye tid sammen med barna, men er konsekvente på at vi også skal ha voksentid sammen, og leggetid er leggetid. Barna våre respekterer at om noen prater i telefonen eller snakker med andre, skal de vente til man er ferdig før man prater, om det ikke er livsviktig. Dette er slike ting som for oss er veldig viktige for å få familien til å fungere optimalt.

Vi kan fint sove litt lengre i helgene uten å bli forstyrret, og vi kan somregel lese avisa i fred og ro. Barna klarer seg selv!

Sikkert en del ting mine barn gjør som andre foreldre synes er rart, men jeg er uansett stolt over mine barn!

...og en ting til...Barna klarer ikke å gjøre noe selv, men alikevel skal de se ut som små voksne i klesveien, med nyeste mote.

Det henger ikke på greip.

[Gjest]

For ikke å glemme at saken med Therese i drammen skjedde når min bror var liten.. Mamma kjente moren hennes og broren min var faktisk ute og løpte og lekte på samme området ikke lenge etter det skjedde.

[Gjest Gjest]

Vi fratar barna våre et erfaringsgrunnlag, men det er viktigere at de er trygge.

Jeg er uenig; man må ta noen risikoer. Erfaring må gå foran "trygghet", spesielt når det såkalt utrygge er noe som faktisk skjer i svært liten grad.

Kan sønnen min bli kidnappet av en pedofil mann? Ja, men den (svært lille) risikoen er jeg villig til å ta for at han skal få et meningsfylt liv.

[Gjest Gjest]

Hvis reaksjonen på nye farer skal være at vi beskytter barna mer og mer vil vi om et par generasjoner ha barn som ikke får gå en meter alene før de er 18. Det skjer stadig verre ting i verden (som vi får høre om), det blir stadig nye ting å være redd for. Men samtidig er det også blitt færre bekymringer på andre områder. Mobiltelefoner og sykkelhjelmer har gitt oss muligheten til å slappe litt mer av. Men istedet for å føle oss tryggere så blir vi bare enda mer engstelige og pakker barna enda bedre inn.

Hadde det ikke vært mer fornuftig å heller endre fokus på HVA vi lærer barna enn å bare skjerme dem for alt som er nytt og skummelt?

Lær barna å ikke snakke med fremmede. "Ja, klart vi gjør det" sier sikkert mange da. Men å FORTELLE barn at de skal holde seg unna fremmede er ikke det samme som å LÆRE dem det. Barn glemmer fort alle ordene foreldrene øser over dem. For at de skal lære det må det øves på (allier deg med en kollega eller andre barnet ikke kjenner) og fokuseres på på en helt annen måte enn det foreldre flest gjør i dag.

Mange sier de ikke vil være for direkte når de snakker med barna om å ikke stole på fremmede, for de vil jo ikke at barna skal bli redde. Men når løsningen blir at man heller legger store beskyttende vinger rundt barna så tror jeg vi gjør dem en bjørnetjeneste. Barn trenger å vite hva slags verden de lever i. De må vite hva de skal passe seg for, enten det er snakk om ville dyr, giftige insekter, ei stri elv, en trafikkert vei eller en ekkel pedofil. Barn trenger å lære å takle den verden de er en del av.

Jeg deltok i en tråd for en tid tilbake om hvor uhøflige voksne mennesker er mot små barn som sier hei, enten det er i butikken, på posten eller andre ganger de er ute. Når mitt barn sier hei og hadet til de som jobber i en butikk, forventer jeg at voksne svarer. Det er etter manges mening fil, barn skl ikke snakke til andre voksne, se andre mennesker inn i øynene og i det hel etatt forholde seg til at andre mennesker enn mor og far og nærmeste nabo finnes i verden visst... jeg ynes en slik holdning er sjokkerende og gruer meg til dagens under-skolealder-barn blir voksne og mange av dem sikkert skal inn i yrker hvor de skal omgåes mennesker - meg, fx.