et samfunn av bomulls-barn

[Gjest Wrangler]

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk...icle2859907.ece

Jeg er temmelig enig i artikkelen. Ser dette på meg selv som mor og enda mer i min datters omgangskrets. Barn på 9/10 som ikke får overnatte borte (noen gang!), de kjøres og følges til alt, foreldre blander seg i alt som vedrører barnas liv.

Temmelig slitsomt og veldig umyndigjøring av barns erfaringsliv.

[Gjest glødelampe]

Dette fikk meg til å tenke på en sak som vakte en del oppstandelse i USA i fjor:

Why I let my 9-year old ride the subway alone

The problem with this everything-is-dangerous outlook is that over-protectiveness is a danger in and of itself. A child who thinks he can't do anything on his own eventually can't.

Meantime, my son wants his next trip to be from Queens. In my day, I doubt that would have struck anyone as particularly brave. Now it seems like hitchhiking through Yemen.

[Gjest Wrangler]

hehe! Jo den siste setningen er litt til ettertanke.

Min datter tok bussen selv fra hun var drøyt sju år, jeg fulgte henne til busstoppet og det var kun 5 stopp. Men de andre foreldrene oohh'et og aahhhh'et seg over at hun er såååå flink. (og at jeg er smule uansvarlig) Idag har jo barn og foreldre mobiltelefonen, så sånn sett burde det vært enda tryggere å sende ungene ut.

Selv idag da de er ti år er det myye de andre ikke får lov til.

[Gjest Gjest_Catalina_*]

Leste artikkelen i papirutgaven i dag. Er veldig enig, og syns foreldre kan være direkte overhysteriske. Samtidig syn jeg nok mange trekker det vel langt når barna kommer i tenårene, og lar fjortenåringer være alene hjemme en hel helg. En mellomting hadde kanskje gjort seg.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at barn overbeskyttes - og at tenåringer plutselig får altfor mye frihet i forhold til den barndommen de har hatt.

Jeg har en stesønn på ti år. Han har tatt bussen alene 2-3 ganger i sitt liv. Han synes det er kjempeskummelt, selv om han vet godt hvor bussen går fra og at pappa står og venter på busstoppet der han skal av. Hadde det vært min sønn hadde jeg nok valgt å pushe litt mer, oppmuntre osv.

Gutten har veldig lett for å be voksne om hjelp til ting han helt fint klarer selv. Han ber f.eks. meg hjelpe med å sette inn nye batterier i fjernkontrollen. Jeg sa at det kunne han vel gjøre selv, så skulle heller jeg hjelpe om han ikke fikk det til (skjønte jo at han kom til å få det til, en femåring klarer det). Han så litt forbauset på meg, men så gjorde han det.

Jeg ser at pappaen (min samboer) har lett for å hjelpe gutten med alt mellom himmel og jord. Og han svarer på de mest banale spørsmål der jeg heller oppfordrer gutten til å tenke selv. Jeg har snakket med samboeren om dette, han er enig i at gutten blir uselvstendig pga oppdragelsen, men trangen til å hjelpe med og forklare alt mulig sitter så godt spikret at han klarer ikke helt å gi slipp.

Jeg har jobbet med barn, og det er helt vanlig at en tiåring ikke kan knytte skolissene sine selv og at de ikke "kan" bære med seg både gymtøy og en pose til hjem fra skolen hvis de har hatt med noe ekstra. Da må foreldrene komme og hente det.

Jeg er frustrert over å se hvordan barn blir pakket inn. Akkurat nå er samboeren min ute på kjøretur for å hente datteren på 15, fordi hun ikke orker å ta buss når hun har med seg en bærbar pc. Den er så tung... :dåne:

[Gjest fisk]

Og på Nybakt mamma synes langt de fleste at det er helt ok at barna må ha HJELM i akebakken i BARNEHAGEN... I rest my case..

[Gjest Grafica]

Lillebroren min tar bussen til og fra pappaen sin og til skolen, de ukene han er der. Det er en ca 20 minutters busstur. Nå går han i femte klasse, og har gjort det siden tredje klasse. Det ble nærmest kaos på første foreldremøte de hadde i tredje klasse, hvor noen foreldre nærmest kalte mamma og pappaen hans for uskikkete foreldre. Guttungen ønsket selv å ta buss, han synes det er gøy å ta buss alene, og bussen går fra rett utenfor døra hos faren og stopper rett foran fotballbanen til skolen.

Satt nettopp og leste denne artikkelen selv, og er så enig i den. Når jeg var liten fløy vi flere kilometer avgårde, vi skulle bare være hjemme til da og da, og så var det visse steder vi ikke hadde lov til å gå pga trafikk og sånt. Nå følger pappa min seks år gamle halvbror 200 meter bort i gata om han skal ut og leke med noen. Jeg sier ikke noe, for jeg er tross alt hans barn jeg og, og noe sier meg at han blir ikke direkte lykkelig om jeg legger meg i barneoppdragelsen, uansett om jeg er 18 år eldre enn hans yngste sønn...

[Gjest StockDama]

Nå begynner barnehager sånn smått å måtte ha på hjelm på ungene, ikke bare i akebakken som skrevet over..men hver gang de er ute.

Ikke klatre i trær, for da er du 100% garantert at du dør. Ikke gå til naboen, for da blir du kidnappet eller overkjørt.

Å ta bussen eller t-banen er visst verdens undergang.

De foreldrene burde skjerpe seg. De lager ungen uten bein i nesa, og de kommer til å bli en generasjon med voksne som ikke klarer å ta vare på seg selv i det hele tatt.

[Gjest Grafica]

Og veldig, veldig mange av de foreldrene er her på KG, virker det som til tider...

[Gjest Gjest]

Noen som vet hvorfor det er sånn nå, at barn blir behandlet som glass?

Jeg er født på midten av 80-tallet og kan ikke si jeg kjenner meg i gjen i dette. Var over alle steder da jeg var 7-8 år, gikk til skolen alene som var 2 km unna, lekte ute fra morgen til kveld. Tror ikke det var ofte foreldrene mine viste hvor jeg var. Kom vel egentlig bare hjem da jeg skulle spise, så var det rett ut i gjen.

[Kraistin]

Noen som vet hvorfor det er sånn nå, at barn blir behandlet som glass?

Jeg er født på midten av 80-tallet og kan ikke si jeg kjenner meg i gjen i dette. Var over alle steder da jeg var 7-8 år, gikk til skolen alene som var 2 km unna, lekte ute fra morgen til kveld. Tror ikke det var ofte foreldrene mine viste hvor jeg var. Kom vel egentlig bare hjem da jeg skulle spise, så var det rett ut i gjen.

Det er kanskje delvis pga den teknologiske utviklingen? Før hadde man ikke mobiltelefon, og klarte seg utmerket godt uten. Når vi først har mobil blir vi avhengige av den, og sender den med unger på seks år. Å ikke få tak i noen et øyeblikk ville vært krise.

[Gjest Gjest]

Og veldig, veldig mange av de foreldrene er her på KG, virker det som til tider...

Ja du har et poeng, se bare på trådene om låste soveromsdører og barn som kommer inn om natten. Det er visst helt krise hvis en unge skulle få mareritt, møter låst dør og ikke straks får sove hele natten hos mor og far. Og hjelm i barnehage? Hjelpes meg... da bør de vel ha hjelm hjemme også, der de fleste ulykker skjer...

[Gjest Gjest]

Unnskyldningene er jo stort sett "jeg hadde ikke klart å leve med den dårlige samvittigheten hvis noe skulle skje" og "better safe than sorry", men ingen av de ser ut til å ha noe problemer med å leve med at barna deres blir veike mammadalter som ikke tør å ta noen sjanser.

Når de første har fått puter sydd under arma så gir de ikke slipp på de helt uten videre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er svært stor forskjell å ikke unne barna sine å klatre i trær og fortjene noen blåmerker og plaster - og å la dem reke der de ikke hører hjemme (alt etter hvor man bor, selvsagt).

Så mye galninger som er rundt omkring, så skal nok barnet mitt få gå til skolen selv og har allerede flotte arr på knærne og kommer stadig hjem med et blåmerke - men verden er forandret fra da vi foreldre var små - i hvert her hvor jeg bor. Men gå til skolen er godt for både store og små og overnatting hos andre må da være greit?

Mitt barn har hjelm når han sykler, men ikke på skøytebanen eller i akebakken. Vi går på skøyter på tjern også, og senest i dag klatret i i skråninger i skogen. Dette handler ikke bare om mammadalter, men om å hindrer et lite menneskes naturlige og fysiske utvikling.

Mitt barn er svært langt fremme motorisk i forhold til andre barn og lenger enn eldre barn i barnehagen - ikke fordi han er bedre men fordi han har fått lov.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Jeg tror også det er et problem at disse "bomullsbarna" er så trygge på at foreldrene hele tiden er der for dem.

Dem er så trygge på det at dem kan liksom bare gå over en trafikkert vei sånn uten videre, uten å se seg om først. Spesielt om det er fotgjengerfelt der, da er det bare å gå over.... Foreldrene passer jo på

Nei, snart på tide at dem får ansvar selv, slik at dem klarer å se livet i egne øyne og ikke blir fare for samfunnet når dem engang må ut i samfunnet

[gullet76]

Nå går eldste jenta mi 1. klasse, og har ikke snakket om overnatting hos venninner enda. Hadde hun spurt, hadde det ikke vært noe problem for min del. Men enn så lenge har det kun vært overnattinger hos familie...

Jeg tror på at barn må få utfolde seg. Og i barnehagen til de to minste, så er de på turer hit og dit.. ut i skogen, klatrer i små trær, klatrer i klatrestativet i barnehagen (og det er høyt), er i akebakken om vinteren, svømmekurs, går på skøyter, ridekurs (to siste selvsagt med hjelm).. De kommer hjem med blåmerker og skrubbsår, og verre ting som ene benet i albuen ut av ledd...

Har tidligere holdt på å miste ene gutten min etter et kirurgisk inngrep, og vet at jeg kan ikke kontrollere omstendighetene rundt hva som skjer i livet hans eller de andre barna... Jeg er der for de, gir de omsorg og grenser, gjør mitt beste for å gjøre de til selvstendige individer...

[Gjest Gjest]

Jeg har en stesønn på 10 som ennå ikke har sovet borte hos venner. Han tør ikke, må ha mamma eller pappa i samme hus. Helst i samme rom dersom han skal sove hos slektninger. Gutten tør ikke gå på butikken alene, han blir kjørt hver gang han skal i bursdagsselskap, på fotballtrening (begge veier), tør ikke ta buss, er livredd for at vi skal komme bort fra han når vi er i byen sammen (vi bor 10 minutters spasertur unna byen, han vet veien godt og har egen nøkkel pluss mobil, ingen krise uansett, men han ville antakelig fått hysterisk anfall og krampegrått om han mistet oss i byen).

Alle disse tingene får meg til å få vondt av gutten. Men foreldrene er så vant til å pakke han inn i bomull at de ikke klarer å la være. I allefall sliter samboeren min veldig med å se hvilke situasjoner han bør/kan la gutten få litt flere utfordringer.

Noen barn er selvstendige og utforskende av natur, disse vil bryte ut av bomullsemballasjen sin av seg selv når tida er moden. De barna som er mer forsiktige og engstelige av natur får nok store problemer med å finne styrke og mot til å møte verden. Jeg håper min stesønn kommer til å finne ut at han vil mer etter hvert, men jeg er litt redd for at det kan ta han lang tid å modnes og tørre å slippe mamma og pappas hånd.

[Tweak]

Hver gang jeg kommer over en diskusjon på dette området så må jeg bare humre litt for meg selv.

Jeg er hjertens enig! La barna bli utfordret og lære å bli selvstendige!

Men jeg humrer litt fordi jeg husker den gangen jeg skrev stil om nettopp dette, da jeg gikk på barneskolen! Jeg skrev at jeg ikke syntes noe om at barna ble sydd puter under armene på, he he. Den gangen var jeg kanskje 11 år gammel. I dag er jeg 26. Jeg var kanskje litt moden for alderen?

[Gjest78]

Heh, har tenkt litt over dette i det siste jeg også. Jeg har en svigerbror som nylig har fylt 13. Han har det siste året kunnet tatt bussen hjem (ca 20 min) etter å f.eks vært på kino med min mann, men da kun hvis han blir fulgt til bussholdeplassen. Han er også redd for å være alene hjemme, og mannen blir til tider bedt om å sitte barnevakt (!).

Fra jeg var ca 11 år greide jeg helt alene å ta med meg sekken min, gå to km til toget, kjøpe billett, sitte på toget i to-tre timer, for så å bli hentet av tante og onkel i Trondheim. Deretter tok jeg dagen etter bussen ned i byen, med busskifte, og gikk rundt i timesvis på shopping etter nye klær (utvalget var svært begrenset hjemme). Jeg fikk med meg kart fra tante fordi jeg hade ekstremt dårlig steds- og retningssans, men greide fint å lese kart. Jeg hadde ikke mobiltelefon før jeg var 18, om jeg ville ringe måtte jeg finne meg en telefonkiosk. Etter byturen fant jeg fram til bussen, og kom meg hjem til tante og onkel igjen.

På samme alder greide jeg forøvrig å sette meg på feil tog et par ganger (da jeg skulle fra min mor til min far), pga at toget jeg egentlig skulle ta var forsinket, og et annet tog gikk da jeg trodde mitt skulle gå (den ene gangen var til og med i feil retning, som sagt dårlig retningssans). Den ene gangen måtte jeg ta drosje i noen mil for å rekke toget jeg egentlig skulle ta, den andre gangen endte jeg opp hos tante og onkel. Jeg syntes jo selvfølgelig dette var veldig skummelt, men jeg hadde ikke akkurat vondt av det heller.

Når det er sagt, jeg var vel det motsatte av overbeskyttet. Og min teori er at det er fordi min far faktisk ble overbeskyttet da han var liten, og han ville ikke gjøre samme feil. Dermed dro han det vel for langt i den andre retningen. Så det er kanskje en fare for at vi ender opp med svært selvstendige barn igjen om et par generasjoner.

Endret 12. januar 2009 av Lady Lovelace

[Gjest Emera]

Og veldig, veldig mange av de foreldrene er her på KG, virker det som til tider...

Men de glimrer med sitt fravær i denne tråden, ser det ut til.

Jeg er en av de bekymrede. Aller helst ville jeg hatt datteren min i bånd. Det kommer av at jeg selv opplevde ting som barn ikke skal oppleve, så redselen sitter i. I tillegg tar jeg mediaoppslag veldig til meg. Men jeg jobber konstant med problemet, og er helt enig med artikkelen i startinnlegget.