Hva bør jeg gjøre?

[Gjest permieidioten]

Aner over hode ikke hvor jeg skal starte men jeg får bare hoppe i det.

Jeg er en gutt på 18 år og har, i litt over 2 år, vært sammen med en utrolig jente på 17. Vi ble sammen høsten 06, noen måneder etter at hun slo opp med en tidligere kamerat av meg, noe som forresten virkelig ikke skulle vise seg å være et sjakktrekk med tanke på mitt og for så vidt også hennes forhold til denne kameraten.

Uansett, vi har hatt utrolig mye bra sammen og har storkosa oss sammen på biltur i sør-norge i fjor sommer, tre ukers sydentur med min familie i Hellas i fjor sommer og en hel del andre ting. Vi har hatt et veldig nært forhold. Jeg har blitt kjent med både mor, far og søskene hennes og kommer veldig godt over ends med de. Hun liker seg, etter hva jeg har forstått, i lag med min familie og jeg vet at både søsknene mine og fatter og mutter syns hun virkelig er en super søt jente som mamma sier, og en flott dame som pappa sier.

Men så begynner det å skje ting for min del nå. I det siste har jeg følt at min første forelskelse, min første kjæreste, min beste venn, min trofaste samtalepartner, mitt første kyss og mitt første samleie er kommet på avstand fra meg. Dette er utrolig vanskelig å forklare. Det enkleste er vell å si at jeg ikke er forelska lenger. Men det enkleste er ofte ikke det beste på dette feltet. Det er etter hva jeg føler på kroppen faktisk skikkelig ille.

Jeg er utrolig glad i henne, tenker på henne hele tiden både når det gjeller praktiske ting og hva hun føler og tenker. Jeg bryr meg ikke om noen mer enn denne jenta. Hun er alltid veldig grei mot meg, hun mener i hvert fall aldri noe vondt. Jeg kan ikke påstå at jeg har like ren samvitighet som hun kanskje har, men jeg har heller aldri gjort henne noe så vondt at hun har blitt lei seg. Jeg skal ikke si at vi aldri diskuterer, men vi er begge veldig (kanskje ekstremt) konfliktskye og gjør mye for å ikke havne i tottene på hverken hverandre eller andre.

Vi sover bestandig sammen, endten hos henne eller hos meg, mest hos hun, og trives veldig godt i lag. Jeg er egentlig av typen som trives i mitt eget selskap og koser meg både gul og blå hvis jeg får være alene noen timer. Hun er av den supersosiale typen og kan overhode ikke fordra å være alene.

Men nå har det altså blitt skikkelig ille og jeg har veldig vondt av henne. Jeg vet rett og slett ikke om jeg er forelsket lenger. Jeg lurer på om jeg ljuger henne rett opp i trynet når jeg svarer henne med at jeg elsker deg når hun sier hun elsker meg. Jeg har aldri hatt kjærste før og har over hode ingen erfaring med hvordan ting blir etter at man har blitt godt kjent med hverandre og man ikke like ofte opplever spennende nye ting hos den andre part. Men bare tanken på at jeg ikke får si natta til henne når jeg holde på å sovne, at jeg ikke kan kose henne på ryggen, at jeg ikke kan kysse henne og at jeg ikke kan være bestevenn med henne er for meg helt absurd.

I det jeg tenkte den tanken ble jeg bevist på en ting; jeg er ikke noe annet en en jævla simpel egoist som ikke bryr meg om andre. Bli ferdig med det for faen!! Finn ut hva du vill og ikke lat som du er enten det ene eller det andre. Det er hun som kan få et helvette med dette, og det er hvertfall ikke hennes skyld din premieidiot!!

Er det sånn man føler etter at man har vært sammen en stund? Føler man ikke lenger den intense forelskelsen, selv om man er forelsket, eller er man ikke forelsket hvis man ikke føler mer enn et behov for omsorg for og fra den personen man er sammen med?

HJELP!

[Paladin]

Forelskelsen går over i alle forhold. Det er helt naturlig. Om forholdet er veldig bra går følelsene over i noe annet, mer likt kjærlighet. Du sier du er glad i henne og kan ikke tenke deg å være uten henne. Bør ikke dette si deg noe?

Samtidig har du liten erfaring med andre kvinner og kanskje det er dette som nå gjør at du savner den sitrende følelsen av å være forelsket. Unge mennesker hopper fra blomst til blomst inntil de slår seg til ro og velger å inngå i mer varige forhold. Kanskje du ikke er klar for dette ennå fordi du ikke levd ut ungdomstiden din?

Det er ganske sjelden at forhold som etableres i tenårene er det forholdet som man blir gammel i. Man er fortsatt på "eksperimentstadiet" og det tar tid med prøving og feiling før man er klar over hvilke egenskaper man faktisk søker i partneren sin.

Så du er nå ved et veiskille. Still deg spørsmålet om HUN er den kvinnen du kan tenke deg å våkne til når håret har begynt å gråne. Kan du gi slipp på henne og se for deg at hun dater ANDRE menn?

Det er ikke noe galt om selve forelskelsen går over. Det skjer med oss alle. Men om du ikke lenger føler du er glad i henne og kanskje er litt likegyldig, ja da er tiden moden for å gi slipp på henne. Dere fortjener da begge bedre.

Noen mennesker er forelsket i å være forelsket. Det er selve forelskelsesfølelsen de søker (sommerfugler i magen når man ser den andre etc.). De har sjelden lange forhold fordi spenningen med kjæresten vil før eller senere gå over.Har man vært sammen en stund så kjenner man den andre ganske så bra.

Så det er vanskelig å gi deg råd om du skal bryte opp med kjæresten din eller ikke. Kanskje forholdet ikke vil vare å mange år, men før du bestemmer deg bør du tenke deg om du kan leve med at du ikke lenger er mannen i hennes liv. Det vil si at dere ikke lenger ser hverandre daglig og at hun blir sammen med andre menn. Det er jo dette som vil skje om du dumper henne.

Det er ihvertfall et godt tegn at du tenker på henne og at hun fortjener en kjæreste som gir henne alt av kjærlighet etc. Så om du ikke kan gi henne det så er det kanskje riktig å gi henne sjansen til å finne en ny ved å la henne gå. Det viktige da blir å "dumpe" henne på en skånsom måte (om det finnes). Hun har ikke gjort noe som skulle tilsi at hun vil bli dumpet og da er det viktig at hun får vite grunnen til at du tar det valget. Å bli dumpet er ganske traumatisk, spesielt i ung alder. Om hun også hadde begynt å tvile på forholdet så ville det vært lettere å bryte opp.

Om kjærligheten er i ferd med å gå over så vil du kanskje ikke lenger være tiltrukket av henne. Kun du vet om dette er i ferd med å skje. Om du istedet fortsatt er tiltrukket av henne og liker intimitet med henne så er det signaler om at forholdet ikke nødvendigvis er over selv om forelskelsen har gått over.

Alle mennesker savner tiden da man var forelsket, selv personer som har vært gift i mange år. Men det er mulig å finne tilbake til spenningen ved å gjøre noe ANNET enn det man vanligvis gjør. For eksempel ved å dra på en romantisk ferie til et sted begge elsker. Man må simpelthen bryte ut av hverdagsrutinene en periode. Kanskje det kun er dette du trenger, gjøre noe spennende med henne som kan forsterke gnisten i forholdet?

[Ethereal]

Tja. Ut i fra det du har skrevet så tror jeg du vil angre hvis du dumper hu... Livet er langt uansett. Det er ingenting som haster.

[Gjest Gjest_gul_*]

Det er helt normalt at forholdet blir kjedelig etter en stund. Det virker da som om du trives i hennes selskap og alt er ok, men du trenger nok litt alenetid. Det blir kanskje litt intenst for deg å være sammen 24-7 og litt privatliv er nok ikke å forakte. Jeg vil foreslå at du snakker med henne om dette og si at du gjerne vil tilbringe litt tid med kompiser e.l siden du savner dette og har lyst til å gjøre gutteting.

Jeg synes det er greiest å være åpen ovenfor dama, ellers begynner hun å gruble og stille spørsmålstegn. Kvinnfolk har generelt lav selvtillit så du bør være forsiktig med å gjøre ting som hun kan forveksle med noe annet.