Usikker på om forholdet har noen fremtid..

[Gjest Gjest_gjest**_*]

Tja hvor skal jeg begynne..

Vi har vært sammen i 6-7år, har et barn på 5. Vi ble sammen da jeg fremdeles var tenåring og jeg ble gravid ganske tidlig i forholdet. Det er 10år i aldersforskjell, men akkurat det har ikke vært noe problem.

Et av problemet er mangel på sex, vi legger oss sammen kanskje bare to ganger i måneden, han liker å sitte oppe på PCen og har en tendens til å bli oppslukt av ting. Dette har jeg klaget over flere ganger, men det blir ikke noen bedring. Så jeg har innfunnet meg med et dårlig sexliv. En gang gikk vi 3 mnd mellom hver gang vi hadde sex. Det har også hendt at han ikke har greid å fullført fordi den har blitt slapp.

Mangelen på nærhet er faktisk enda verre. Han er veldig dårlig på å vise at han bryr seg, selv om jeg vet han gjør det. Han er verdens snilleste. Likevell, han holder meg aldri i hånda, aldri hånda på skuldra, ikke noe kos utenom de få gangene vi har sex, ikke noe. Det er så sårt.. Noe bedre etter at jeg har tatt opp at jeg har følt meg alene.

Men nå tror jeg faktisk følelsene mine har forsvunnet, de som gjør at man elsker hverandre. Jeg er glad i han og respekterer han, men mere fordi han er en fantastisk pappa til barnet vårt. Men jeg har ikke lyst til å ta han med på ting, ikke lyst å kysse han. Vi krangler ikke mye, ting bare skurer og går.

Jeg hører noen av mine venner sier at de bare vet at de vil være sammen med mannen resten av livet, selv om de har deres oppturer og nedturer. Jeg føler ikke dette.

Så for å komplisere dette litt, så er jeg blir betatt av en annen. Jeg har vært betatt av andre tidligere i forholdet også, men da aldri tvilt sånn på forholdet vårt. Så da har jeg egentlig bare nytt de følelsene og på en måte har forholdet vårt blitt bedre av det. Tanken på å være utro er uaktuell. Det vil jeg aldri finne på. Litt om han jeg er blitt betatt av; han er nyansatt der vi jobber, kjenner til han litt fra før siden han har vært innleid. Nå før jul, begynte han innimellom å ringe til meg midt på natta, telefonen min er alltid på lydløs så jeg snakket ikke med han, men sms'ene var sånn: "når kan vi prate?", altså, om ikke jobb relaterte ting. Jeg ringte ikke opp igjen, kjenner det blir feil, men har skrevet litt sms. Noe flørtete, men ikke mye. Jeg holder tilbake. Etter å ha jobbet sammen en liten stund kjenner jeg at kjemien stemmer, men jeg holder som sagt tilbake veldig her.

Og for å komplisere det enda mer, så har vi nettopp bygd oss hus. Tanken på å bryte ut etter så kort tid er fæl. Da må huset selges. Vi hadde en større krangel før bygginga starta også, da var jeg nær ved å avbryte hele prosjektet. Vi hadde da skrevet under kontrakta og jeg valgte å bli pga. reaksjonen hans. Det ble ikke mye bedre. Nå har jeg faktisk ikke lyst til å være sammen med han en gang. Vi gjør lite eller ingenting sammen.

Bare for å ha sagt det så er ikke dette en avgjørelse som vil bli tatt over natta. Itillegg så vil jeg ikke gjøre slutt på forholdet pga. en ny, men på grunn av at det er noe galt med forholdet. Vi har planlagt flere barn, men nå har jeg begynt på p-pillene igjen, uten å si det. Vil ikke ha en graviditet oppi dette her, før jeg har bestemt meg.

Det som gjør dette så hjerteskjærende er at vi har et barn sammen. Tanken på å bryte opp familien er grusom, og jeg føler jeg svikter barnet. Skuffelsen barnet vil føle.. Pause er uaktuelt. Det er enten eller..

Jeg har det fælt..

[Gjest sgjjothp]

Ta steget og flytt. Tiden går, det gjør ikke saken bedre. For meg høres det ut som det er tomt, ikke noe igjen å bygge på.

De fleste som skiller seg har barn. Det vil helst gå bra det og!

[Gjest Gjest]

Flere?

[vilja]

Hus kan selges. tiden står ikke stille. Trives du ikke i forholdet, så må du gjøre noe .

1. Bestem deg for hva du vil.

2. følg opp det. (Si at du f.eks vil ut av forholdet .)

3. Når punkt 1 og 2 er overstått, er det så mye lettere med alt det praktiske.

Da gleder man seg til å innrede eget kryinn, og kose seg alene sammen med barnet ditt.

[Gjest Gjest]

flytt ut. Du er ikke i riktig sted i livet, og ikke med riktig partner. Lykke til! Det finnes mange der ute, som ikke ser barn som et problem. Snakker av erfaring....

Du har det ikke godt.

[Gjest Gjest]

For barnet blir det mest sannsynlig bedre om dere bryter opp, fremfor å oppleve at følelsene dine som du beskriver her, kommer til å velle opp og ut av deg. Barn er svært oppmerksomme overfor den slags ting, jeg forslår at du bare bryter ut fortest mulig. Barn fortjener å ha lykkelige og tilfredse foreldre, det er slik de selv blir det. Utrygghet, negative følelser og kroppspråk har barn en egen radar for, og da blir det fort problemer...

Lykke til i alt, stå på sterke jente!

[Gjest Frue?]

Hei, vet akkurat hvordan du har det, for jeg er i en veldig lik situasjon. Men når det er sagt, så leste jeg noe som er egentlig logisk...og typisk. Et menneske kan gjerne vite at det trenger forandring og at det befinner seg i en situasjon som ikke er heldig for en. Men i stedet for å gjøre noe for å endre dette, så blir en der rett og slett for å unngå konfrontasjoner o.l. Fordi det er lettere å bli, mer ukomplisert. Men problemet er at til slutt kan det ende med at man er så langt nede at man trenger hjelp utenfra for å komme ut av det.

Men tross alt, man kan godt vite inners inne hva man vil, og likevel klare man ikke å gjøre noe med det. Slik er det bare. Så i bunn og grunn må man gå inn i seg selv, kjenne godt på hva man vil, og sette ett mål. Kommer man så langt, så vil kanskje neste skritt bli enklere. Det er bare vi selv som kan ta ansvar for vårt eget liv.

Hadde jeg bare klart å gjøre noe....