Emosjonell utpressing...

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Min nye samboer viser hele tiden "nye" sider av seg selv. Sider som jeg ikke har sett tidligere og som får hårene til å reise seg.

Misforstå meg ikke; jeg er ikke redd for han, men han kommer gjennom som emosjonelt umoden og han bruker manipulasjon for å hente sympati og dreie hverdagen over på seg selv.

Jeg hadde en tøff tid i desember der jeg ble sykmeld fordi jeg slet med ettervirkninger fre min fars død nå nylig. I denne tiden hadde jeg et stort behov for å være i ro og for å tenke/hente meg inn. Hver eneste, bidige kveld fikk jeg høre hvor kald jeg var, hvor lite kjrlig jeg var og at det var andre mennesker i verden som også slet. Jeg avviste nemlig seksuelle tilnæringer, men på en ærlig og redelig måte. Jeg sa som sant var at akkurat nå var jeg veldig nedfor og hadde ikke så mye å gi, men om jeg fikk litt tid ville jeg komme på banen igjen.

Han svirret rundt meg som en møll rundt lyspæra og spurte i ett sett "Går det bra, har du det bra, skal du ha noe, går det bedre nå, når vil du ha sex igjen" Visa tok ingen ende. Jeg fikk ikke ett sekund for meg selv.

Til slutt ble jeg irritert og da var hundre-og-ett ute. Jeg var en dårlig person som overså han, og hvordan kunne jeg behandle en jeg "liksom elsket" på den måten. Hvordan kunne jeg overse han på denne måten når jeg helt tydelig hadde energi til vennene mine (jeg var èn kveld på kafè med min venninne)

Nå har det gått 5-6 uker, og jeg er enda nedfor. Hovedtemaet mitt har gått over, nå sliter jeg rett og slett med han. Han går rundt og huffer og sukker, og om jeg sier noe han ikke liker, går til sengs tidlig eller vil bruke en lørdagskveld med venner så er det feil og trist for han. "Hva skal jeg gjøre da", sier han. Jeg sier som sant er at "Du er en voksen mann og kan bruk tid sammen med dine egne venner en tid. Vi bor tross alt sammen og bruker tid hver eneste dag på hverandre"

Men det er ikke godt nok. Han skal ha meg med hud og hår. Han skal eie meg og ha min fulle oppmerksomhet hele tiden.

Jeg klarer det ikke mer og merker at jeg skyver han lengre og lengre bort fra meg. Jeg makter ikke intensiteten, og jeg er virkelig ikke villig til å ofre venner og familie for en emosjonelt umoden mann.

"Jeg prioriterer deg hele tiden, og da venter jeg meg det samme fra deg" sier han.

Jeg prøver å fortelle at det er ikke det et forhold går ut på. Det er to mennesker som møtes, men ikke for å leve livet videre i dedikert tosomhet.

Alle går igjennom faser der de trenger litt ro og avstand før de igjen kommer tilbake med fornyet energi og innsatsvilje. Det er ikke noe galt i det. Det er i mine øyne et sunnhetstegn å kunne opprettholde grensene rundt seg selv når man har behov for det.

Men jeg får ikke "lov" til å ha det tungt. Jeg får ikke tiden min. Jeg blir nærmest forhørt annenhver kveld om når jeg blir "frisk" igjen og når han kan forvente seg å få sex.

Jeg klikker snart!!

PS: Vi er voksne mennesker, nærmere 40 begge to.

[Jade]

Huff! Jeg merker jeg får klaustrofobi bare jeg leser tråden din! Dette kan ikke være lett for deg, som i tillegg har egne ting å slite med. Er det mulig at du kan ta en ferie alene? Ikke heisatur, men en slappe-av-tur, helt uten maset hans, så du kan komme deg, og kun tenke på deg selv?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

TS her.

Takk for svar, og takk for bekreftelsen på at det ikke er meg som er

"på tur", men at dette virkelig er en usunn situasjon. Mennesker som driver emosjonell utpressing/manipulasjon gjør det på en subtil måte at du nesten sitter og lurer på om det er du selv som er gal...

Desverre er ikke ferie for meg selv en mulighet pga jobben, og jeg må innrømme at tankene sirkler mer og mer rundt å bryte opp av forholdet.

Når vi har det bra så har vi det bra- som alle andre par. Men når det er noe som røyner på og andre enn han trenger tid og oppmerksomhet så blir det med en gang tufsete. Det virker som om han virkelig ikke evner å sette seg inn i andres følelser, og har noen det vondt så vær sikker på at han har det værre!

Jeg ser jo at han utøver sin kontroll på andre måter også, som f.eks å gjøre om igjen ting i huset som jeg allerede har gjort. Når jeg spør hvorfor og forklarer at det får meg til å føle meg inkompetent så svarer han at "Pfft. Det er vel ikke noe å ta på vei for. Du er alt for følsom". Han kan minne meg på en ting 7 ganger i timen, ringer meg flere ganger daglig og blir lei seg om jeg ikke ringer han når jeg er på jobb eller er ute med venner.

Jeg måtte låne bilen hans en uke mens min var på verksted. Han har aldri hatt mye bruk for bilen fordi han har hjemmekontor, men nå ble det plutselig *så* vanskelig å ikke ha bil, og han passet på å minne meg på det ved flere anledninger.

Nei, herregud. Dette er ikke holdbart.

[MonicaR]

.... Skulle nesten tro det var min eksmann du bodde sammen med....

Jeg vet utrolig godt hvor vanskelig og slitsomt dette er, og det eneste de gagner med sin manipulasjon er å skyve oss mer og mer unna seg.

Så lenge JEG var oppegående og full i energi til å takle alt, var forholdet ok...

Trengte JEG litt tid for meg selv, så var det akkurat samme som du skriver om her....

Jeg klarte ikke å leve sånn, for hans oppførsel i seg selv dro meg nedover og gjorde at jeg ble rimelig innesluttet og deprimert...

Nå har jeg bodd fra ham i 1 år og 3 måndere og har endelig "funnet meg selv" fullt og helt igjen.

Fra mitt eget ståsted kan jeg ikke råde deg til annet enn å komme deg ut av forholdet - uansett hvor vanskelig det er... For dette er et destruktivt forhold som i lengden kommer til å dra deg nedover og endre deg til noe du egentlig ikke er...

[Jade]

Hva med en pause i forholdet da? Ihvertfall pause i samboerskapet, om mulig?

Du må ihvertfall sette foten ned og kreve at du får ro og fred når du trenger det! Og at du får være en "egen person".

[Gjest Gjest_grønn_*]

Det høres ikke som om du bor sammen med mannen din. Jeg leser bare meg,meg,meg. Han du kuttet ham helt ut pga sorg ?

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Det høres ikke som om du bor sammen med mannen din. Jeg leser bare meg,meg,meg. Han du kuttet ham helt ut pga sorg ?

Nei, jeg har ikke kuttet ut mannen, men jeg har hatt behov for mer egentid enn vanlig. Denne tiden har han ikke maktet å "gi meg" siden han har ment at jeg burde "skynde meg" å bli frisk, skjønne at andre også lider og at jeg burde være tilstede og ta meg av hans behov.

Etter en viss tid med en slik behandlig og følelsesmessig intensitet så blir min forsvarsmekanisme å stenge av og skyve han unna meg for å få litt fred- kort og brutalt.

Jeg var veldig åpen med han om hva jeg slet med og hvorfor jeg var/er utafor, men jeg møtte overhodet ingen forståelse. Som en annen sa her lengre opp;

Så lenge jeg er i full vigør og godt humør så er alt bra, for da kan han stulle rundt, men når jeg trenger noe så fins det ikke noe der for meg...

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner deg godt jeg. Hadde fått klaustrofobi selv i ett sånt forhold.

Det er da ikke normalt å ringe "hundre" ganger pr dag for å minne deg på ting osv.

Det som får min klokker virkelig til å ringe er at han går å gjør omigjen ting som du allerede har gjordt. Husker en venninne som hadde en sånn mann... det begynte sånn som dette.. og det ble bare verre.

Håper du får tatt deg en pause eller en avslappningstur og tenkt gjennom sakene.

[Paladin]

Hvordan var han FØR faren din døde og du ble nedfor og trengte å være mer for deg selv? Var han da også kontrollerende og drev med emosjonell utpressing?

Hvis svaret er nei så er det mulig at dere begge har bidratt til å havne i denne uholdbare situasjonen. Jeg mener at han burde forstått deg bedre etter at faren din døde og ikke blitt sur etc. fordi du ikke hadde energi til nærhet, sex og så videre. På den annen side er det naturlig at han begynner å få tanker i hodet sitt når han føler at nærheten i forholdet er i ferd med å forsvinne. Så han overreagerte initielt og startet prosessen som har brakt dere i uføret dere er i nå.

Men jeg tror at reaksjonen din på det som han gjorde har bidratt til å forsterke problemene. Jeg tenker ikke da på den initielle fasen (sorgprosessen). DA hadde du ikke energi til å pleie forholdet som før og det burde han forstått. Jeg tenker mer på fasen etterpå da du skrev at du distanserte deg fra HAM som et resultat av at du så sider ved ham du ikke likte.

Det er naturlig å tenke slik, men man må være klar over at HAN også føler at du er i ferd med å gli fra ham og da slåss han for å berge forholdet med å "kvele" deg og kommer med kommentarer om at du er kald og ikke gir ham kjærlighet. På en måte har han jo rett fordi du faktisk har distansert deg fra ham, men han forstår ikke hvorfor. Kanskje han grubler på at du kan ha funnet en annen eller har gått lei ham? Så han er i en desperat situasjon hvor alt er i ferd med å rakne og han tackler ikke dette så bra.

Husk at det er sårt for ham også at kjæresten hans ikke ønsker ham nær seg og dermed så forsøker han komme enda nærmere og gjør at du føler deg kvalt i foholdet.

Jeg tror dere trenger en time-out her. Om dere fortsetter å bo sammen så vil dere bare eskalere problemene til det renner over for en av dere (om det ikke har skjedd allerede). Du må stille deg spørsmålet om du elsker ham og ønsker å leve sammen med ham og dere kan komme tilbake til hvordan dere hadde det før.

Hvis svaret er ja bør du ta en alvorlig prat med ham og si at du elsker ham og ønsker å løse problemene slik at dere kan bo sammen, men at du trenger tid for deg selv for å sortere tankene dine. Fortell at dere har havnet i en blindgate som dere begge på finne ut av. Det er viktig å fortelle at dette ikke er en time-out hvor man skal vurdere om forholdet har livets rett eller ikke, men en time-out for å få tilbake energi for å finne tilbake til gamle dager.

Dere trenger rett og slett å savne hverandre. Om han er smart så innser han at han må ofre noe (det vil si å gi deg tid for deg selv) for å finne tilbake til det dere hadde. Du kan da vurdere hvordan han tackler time-outen på om det er håp om han roer seg ned og dere kan finne tilbake.

Jeg tror ikke at en tidsubestemt time-out er så smart for da vil den andre hele tiden gruble på NÅR den er slutt. Det er kanskje lurere å si at du i utgangspunktet trenger 2 uker for deg selv og at dere i slutten av perioden tar en ny alvorsprat for å vurdere om det var tilstrekkelig eller den må forlenges. Det er viktig at han er med i prosessen selv om dere ikke vil kommunisere jevnlig.

Hvis han også viste kontrollbehov og tendenser til å ville være for mye med deg også før du mistet faren din ville jeg nok vært mer skeptisk til å gi forholdet en sjanse. Da er nok dette egenskaper som han har og vil fortsette å ha. De ble da kun sterkere da du markerte at du ikke hadde energi til nærhet i en vanskelig fase av livet ditt. Da tror jeg det vil bli vanskeligere for ham å slutte med dette. Det ligger latent i personligheten hans og jeg tror ikke han kan kontrollere det uten å få bistand.

Hvis han derimot ikke hadde kontrollerende tendenser før så er nok reaksjonen hans nå trigget av at du trakk deg vekk fra ham da faren din døde og da kan dere finne tilbake til hverandre om dere BEGGE jobber med forholdet.

En grunn til å skrive det jeg gjør er at du faktisk innser at det er veldig sårt for en kjæreste når man trekker seg unna en og sier at man trenger tid for seg selv. Da går alarmklokkene og man tror at forholdet er i krise og at bruddet er nært. Noen overreagerer i en slik situasjon og gjør og sier mye dumt. Kanskje dette også gjelder kjæresten din. Poenget er at han OGSÅ sliter fordi forholdet ikke funksjonerer.

Endret 10. januar 2009 av Paladin

[Gjest gjest1]

*Klapper for Paladin*

Med det lille forbeholdet et jeg ikke er noen stor tilhenger av time-outs, sånn generelt...

[Paladin]

*Klapper for Paladin*

Med det lille forbeholdet et jeg ikke er noen stor tilhenger av time-outs, sånn generelt...

Takk for den. Jeg er også enig i at man skal være veldig varsom med en time-out fordi det ofte tolkes av den andre som at forholdet er like ved å bryte sammen. Men denne situasjonen er spesiell fordi forholdet blir dårligere og dårligere mens de er sammen. Da må de gjøre noe for å snu den trenden.

Det var derfor jeg skrev at en time-out må komme som et resultat av en alvorsprat og at det går tydelig frem at time-outen ikke er ment for å vurdere forholdet. TS kan fortelle at hun VIL satse på forholdet, men at hun er mentalt så sliten akkurat nå at trenger distanse til alle mennesker for å få tilbake energien sin.

[Gjest Gjest]

Paladin, du skriver en del kloke innlegg, men jeg blir litt svett av det du skriver her.

Mannen virker som en liten unge som skal ha mors oppmerksomhet.

Det går helt fint an for to voksne mennesker å ha nok empati for hverandre - og selvkontroll nok - til at man kan bo i samme hus og la den andre få litt rom i en vanskelig situasjon og ikke dermed føler at forholdet rakner.

Jeg har også hatt et par slike menn, og det fungerer så lenge man er mor for dem, men så blir det mas når man ikke er det, eller de finner andre som kan være mor for dem. Jeg kaller ikke det kjærlighet.

[R@punzel]

Jeg syns ikke det er så rart at han oppfører seg klossete og ikke vet hvordan han skal oppføre seg ift din fars død.

De andre anklagene er noe annet, men har dette vart lenge, eller er du blitt ekstra var for hvordan han oppfører seg etter at din far døde ?

[Paladin]

Paladin, du skriver en del kloke innlegg, men jeg blir litt svett av det du skriver her.

Mannen virker som en liten unge som skal ha mors oppmerksomhet.

Det går helt fint an for to voksne mennesker å ha nok empati for hverandre - og selvkontroll nok - til at man kan bo i samme hus og la den andre få litt rom i en vanskelig situasjon og ikke dermed føler at forholdet rakner.

Jeg har også hatt et par slike menn, og det fungerer så lenge man er mor for dem, men så blir det mas når man ikke er det, eller de finner andre som kan være mor for dem. Jeg kaller ikke det kjærlighet.

Her er det viktig å lese mellom linjene. Husk at vi kun har TS sin versjon av hvordan forholdet deres er. Hun er helt sikkert farget av at hun sliter og dermed fremstiller kjæresten sin på den måten hun gjør. Men det er ikke sikkert at han oppfører seg fullt så mye som en unge som du kanskje tror.

Det som er et faktum er at TS har distansert seg fra kjæresten sin og alt jeg skrev var at det kan få alarmklokkene til å gå hos noen og enhver. Vi snakker ikke her om at hun har distansert seg fra kjæresten noen dager i en vanskelig tid, men over mange uker. Jeg er enig at utfra hva hun skriver så kunne han tacklet det bedre, men mitt poeng med innlegget var å få TS til å innse at hun kanskje bidrar til reaksjonen hans ved å faktisk distansere seg. Da er det viktig å få frem HVORFOR hun distanserer seg.

Hvordan ville du tacklet det om kjæresten din i mange uker trekker seg unna deg og sier at han trenger å være for seg selv? Ville ikke du også da begynt å lure på om noe annet lå bak (funnet en annen, gått lei av forholdet etc.).

Et vesentlig poeng er om han hadde slike tendenser FØR faren til TS døde. Det vet vi ikke fordi TS har ikke vært innom tråden på en stund. Om kjæresten til TS virkelig er en liten unge som hele tiden skal ha sin mors oppmerksomhet tror jeg TS ville avslørt det ganske tidlig i forholdet.

[Gjest m.o.s]

Til trådstarter:

Les om psykisk vold og psykopater (eller dyssosial personlighetsforstyrrelse som noen kaller det nå for tiden).. Du vil nok dessverre kjenne igjen litt om din samboer der vil jeg tro.

Jeg var samboer med en slik. Han var like oppmerksomhetskrevende som en 4 åring. Han måtte ha oppmerksomhet hele tiden. Det var samme typen mas som du opplever. Jeg måtte for all den bare være blid og fornøyd, ellers var jeg ikke glad nok i han og brydde meg ikke osv.. Han slet meg ut!

Det er han, IKKE deg det er noe galt med !

[Gjest Gjest_frustrert_*]

Hei, TS her

Takk for alle råd og for at dere har tatt dere tid til å svare meg. Jeg setter stor pris på det.

Forholdet vårt er nytt, så dette er vår første "krise", men jeg har sett tendensene før ja. Desverre. Og jeg slår meg i hodet for ikke å ha sett det tydeligere før nå.

Jeg trakk meg ikke tilbake uten forklaring eller avviste han med kald skulder. Jeg satte meg ned og fortalte han ærlig og sannferdig hvordan jeg hadde det, at jeg følte meg tom og trist innvendig og at min reaksjon da er å se innover i meg selv og bruke litt mer tid alene. Det var ikke mulig for han å forstå dette, for han klarte ikke og ville ikke skjønne at han skulle "lide" for at jeg hadde det tungt.

Som tidligere nevnt så svirret han rundt meg non-stop og ble sur når jeg sa at "nei, jeg trenger ingenting. Takk for at du spør"

Ofte begynte han en krangel og en vise om at jeg ikke var glad i han, han ble avvist, jeg var egoistisk og han trenge noe fra meg som jeg burde gi uavhengig av hvordan jeg følte meg.

Ja, ja, ja. Jeg kan absolutt skjønne at det føles vondt og frustrerende at noen nær deg har det vondt og trekker seg tilbake. Men samtidig så var ikke dette "normale" omstendigheter, og behovet mitt var akutt. De hadde garantert ikke blitt så langvarig heller om jeg hadde fått litt ro og evt støtte når det pågikk som værst.

Jeg skylder ikke på han, men jeg ser jo hva som skjer her og det skremmer meg.

Det gikk over fra hans side fra akutt sutring til mer langvarig surmulig, huffing og stønning. Små stikk hele tiden om at ingenting han gjorde var bra nok og at jeg var kald, trengte psykiatrisk hjelp, var deprimert, ikke så andres behov osv.

Ok det også, og en reaksjon på min tilbaketrekking. Men- det store poenget mitt her! Man oppfører seg ikke slik, som en sutrende unge, når partneren din går igjennom en livskrise.

Han viste så mange uforsonlige sider under denne tiden at kjærligheten min har fått seg en alvorlig knekk.

[Gjest dalieo]

Jeg synes egentlig oppførselen hans er litt skummel. Det virkler som han ikke klarer å se ting fra din side, og mangler en god dose empati. Du går igjennom tapet av faren din, og han blir sur fordi han får lite oppmerksomhet en periode? Og i tillegg beskylder han deg for å ikke se andres behov?

[Paladin]

Siden han har hatt disse dårlige egenskapene hele tiden, så tror jeg at jeg ville vært skeptisk til å fortsette samlivet med ham. Disse egenskapene har nå blitt sterkere og vil neppe bli helt borte i fremtiden. Dette er medfødte egenskaper hos ham.

Da er det naturlig at kjærligheten har fått en knekk og det skal mye til å få den til å blomstre igjen fordi knekken kommer av noe helt fundamendalt i et forhold, nemlig manglende medfølelse for partneren sin.

Innser han at han har vært urimelig her? Hvis han ikke gjør det så er han altfor selvsentrert til å innse at han har bidratt mye til denne krisen. Det lover ikke godt om man skal finne tilbake til det gode forholdet igjen.

I ditt siste innlegg går det jo tydelig frem at han har fått klar beskjed om hvorfor du trakk deg tilbake og at han ikke burde føle at forholdet var truet. I utgangspunktet kan jeg forstå at han ble usikker når du trakk deg tilbake, men det hjelper ikke å surmule i ukesvis. Jeg reagerer på at han fra hva du skriver i det siste innlegget IKKE viser tegn til å løse krisen, men istedet anklager deg for å ha skapt den. Han har i høyeste grad bidratt selv og burde vist interesse for å finne tilbake til det dere hadde ved å være mye mer ydmyk og vise at han støtter deg og er glad i deg.

Jeg tror ikke at han nødvendigvis kynisk spiller et spill her. Det virker som at han genuint tror at han har rett og at han føler at du ikke er glad i ham etc. Det betyr at han kun evner å se ting fra sine EGNE behov og er blind for alt annet. Det er ganske skummelt uten at mannen av den grunn et en psykopat eller liknende. Er det noe i fortiden hans som kan forklare en slik oppførsel (problematisk barndom med mor eller far som sviktet etc.)?

Så lenge han ikke ser sin egen rolle her så tror jeg at det beste er å kutte ut forholdet. Han kommer bare til ubevisst å bryte deg ned mer og mer psykisk inntil det har gått for langt. Da er det bedre å kutte ut før man er for psykisk nedbrutt til å ha styrke til å gjøre det. Det som er litt alvorlig her er at oppførselen hans pågår over så lang tid uten å engang be om unnskyldning når han går for langt.

Hadde han hatt et utbrudd hvor han følte at han var tilsidesatt så kunne man forstått det fordi alle har dårlige dager. Men da må man komme videre og angre på utbruddet. Har han for eksempel noengang sagt og vist at han har medfølelse meg deg for at du mistet faren din? Har han gjort noe for deg som tydeligvis viser at han tenker på ditt ved og vel og ikke sitt eget?

Endret 12. januar 2009 av Paladin

[Gjest Gjest_frustrert_*]

TS her

I går kom et store oppgjøret. Ikke at det var uventet, for han har jo bragt meg og mitt opp ihvertfall annenhver kveld siden jeg først opplevde "krisen" min. Så altså; i går kom det nok igejn. Lørdag hadde vi eksakt samme samtalen, dagen før der igjen og hvem vet hvor mange ganger før. Akkurat samme samtalen, akkurat samme misforståelser og akkurat samme "skremmende" kommentarer fra han.

Det store poenget hans er at (jeg rister på hodet og er helt satt ut) "Han visste vel ikke at jeg skulle gå gjennom en krise, og det var ikke noe han hadde bedt om" !!

Ser dere veggen jeg slår hodet mot? Hvordan kan man argumentere mot dette?

Han mener altså (sannferdig) at å gå igjennom en livskrise ikke er noen unnskyldning for å trekke seg litt tilbake og bruke tid på seg selv. Uansett hva som skjer skal man alltid og uten unntak ha partneren fremst i tankene og sørge for at hans behov dekkes sånn at han ikke skal lide under det som skjer.

Det er meg det er noe galt med, jeg kan umulig være mentalt frisk, legen burde medisinert meg, jeg bryr meg ikke om andre... Alt dette slenges ut som sannheter når det ikke kunne være lengre fra.

Mine nærmeste venner vet hva som foregår, og de har kommet frem èn etter èn og sagt "Dette var noe vi ante på forhånd, men vi vet du er sterk og vi kjenner han ikke så godt som deg. Men vet at vi har våre tvil om mannen"

Jeg flytter ut.

Brklager usammenhengende innlegg, men jeg er virkelig opprørt.

[Gjest Gjest_jadda_*]

Jeg avbrøt et forhold til en tilsvarende mann på grunn av mye av det samme. i tillegg til det konstante fokuset på hans behov og mangle innsikt i at andre også har behov, så var han veldig usikker på seg selv og trengte stadige bekreftelser.

Når han hadde kriser i livet så måtte han ha støtte og for meg var det helt selvfølgelig å støtte han når han hadde det vanskelig. Da kunne han trekke seg unna meg, noe jeg aksepterte. Men det var ikke like selvfølgelig at jeg kunne ha vanskelige stunder hvor jeg trengte litt rom, rommet trengte ikke være større enn at jeg kunne få sitte i fred i sofaen en tid for å hente meg inn. Da ble han dessverre som din samboer TS.

Gjennom et langt liv sammen så må man regne med at det vil komme tunge stunder innimellom og hvis begge parter ikke er i stand til å takle det så er ikke forholdet liv laga etter min mening. Det skar seg fullstendig her da min mor døde og min samboer nesten brøt sammen da jeg ikke klarte å "ta meg av" han samtidig som jeg var i sorg selv, jeg var så egoistisk altså. Nå er han min eks.