Stefamiliens lykke og fall

[Gjest Fortvilet mor og stemor]

For et år siden var jeg lykkelig, nå et år etter sitter jeg konstant med gråten i halsen. Og om nettene når ungene sover, da kommer tårene strømmene. Hele tiden, det har de gjort den siste tiden. Tiden siden du ga opp og forsvant.

For et år siden var jeg forelsket og utrolig glad i deg, det er jeg ennå. Du var også glad i meg, det sier du at du ikke er nå. Men du har vist andre ting selv om du har sagt at du ikke føler noe. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro den siste tiden vi bodde sammen. Ene dagen var du i fyr og flamme over forholdet og gjorde alt du kunne, den neste dagen var du kald og avvisende.

Vi hadde snakket om det et halvt år før vi fant en leilighet som passet oss alle sammen, deg og meg, mine og dine barn. Og vi gledet oss alle sammen. Mine unger og dine barn var glade i hverandre og de så frem til å flytte sammen. Det samme gjaldt oss to voksne. Jeg er glad i dine barn, og du var glad i mine.

Dagen vi flyttet sammen ble merkelig. Noe skjedde. Selv slet jeg den første tiden med å finne min rolle i forhold til storfamilien, men det gikk seg til. Ungene viste tegn på at de også fant situasjonen merkelig og rar. Men det er vel ikke rart? De gikk fra å ha en forelder hver, til plutselig å skulle dele hus med en voksen til og dennes barn. Dette gjaldt alle våre unger. Den eneste som ikke så til å synes at noe var merkelig var deg.

Men litt etter litt så merket jeg en holdningsendring hos deg. Plutselig så skulle ikke jeg ha noe å si i huset når det gjaldt vårt felles. Du ville ha dine regler på alt som hadde med dine barn å gjøre, fordi du mente de ikke hadde godt av regelforandringer. De fikk styre og bestemme som de fant det for godt. Jeg sa i fra at jeg mente vi skulle bruke tiden til å innføre de felles regler vi hadde satt, du hadde gitt litt og jeg ga litt. Det er jo sånn det er.

Plutselig en dag sa du at du trodde følelsene dine var dabbet av. Og grunnen var fordi du trodde at hverdagen skulle gå smurt når vi flyttet sammen. Men kjære deg, du kan ikke ha levd et halvt liv og forvente at en slik familiesituasjon skal gå på 1-2-3. Det sier seg jo selv. Vi ble enige om å jobbe med oss som par, og det fungerte fint - en stund. Men så kom tanken om at du hadde hatt det så mye bedre alene, uten å ta hensyn til andre hele tiden. Hva da med hensynet til oss som flyttet fra vårt etablerte miljø for å bo sammen med deg der ungene dine bor? For at du skulle få følge opp dem mest mulig? Hva med hensynet til oss?

En dag bare forsvant du. Du flyttet ut for å tenkte. Og så kom du tilbake. Og alt virket helt flott. Men det var ikke det. Jeg merket at siden jeg hadde krøpet og bedt om at du skulle komme tilbake så hadde du et psykisk overtak. Du hadde mistet respekten for meg. Du behandlet meg som en dritt. Ingenting jeg sa var verdt noe, men så lenge jeg gjorde som du mente er rett så gikk det bra. Helt til den dagen jeg ikke klarte mer og sa i fra. Det endte med en skikkelig krangel. Dagen etter var du borte. Du tok ikke telefonen, og vil ikke snakke med meg. Du vil ikke forholde deg til meg i det hele tatt. Jeg har ikke hørt fra deg på snart 2 uker. Ikke noe livstegn. Men jeg vet at du lever, det ser jeg. Jeg ser du er online. Men jeg tar heller ikke kontakt. For du sa klart i fra at du ikke ville ha kontakt med meg. Og da respekterer jeg det.

Men hva skjer nå? Jo her sitter jeg i leiligheten og vet ikke hva jeg skal gjøre med livet mitt videre. Jeg er like glad i deg som før. Jeg har håp om at du skal komme tilbake snart. Jeg har fortsatt troen på at vi kan klare å få dette til å fungere.

Savnet etter deg og barna dine er stort, både for meg og ungene. Men jeg må være sterk fordi ungene mine trenger meg. Så gråte det må jeg gjøre om natta. Håper du kommer tilbake og at vi kan starte på nytt, for vi hadde det også så bra før vi kom inn i den negative spiralen hvor vi ødela hverandre. Jeg elsker deg og håper du finner deg selv igjen nå som du er alene, kanskje kan du og jeg finne tilbake til hverandre også. Men å bo sammen er utelukket - foreløpig.

[Gjest til deg]

[Lissi]

Hvorfor ønske han tilbake, han høres ut som en arrogant drittsekk mot deg.

Kanskje det er nå du skal være glad du er fri, så kan du finne en mann som kan gi deg det du trenger. En mann som ikke er innstilt eller villig på å inngå komprimiss er ikke noe å spare på! Dere prøver å få hverdagen til å gå rundt, alle gjør sitt beste uten han!

Dette får meg til å tro at du kan få det mye bedre uten han

[Gjest Fortvilet mor og stemor]

Takk for klem

Jo jeg vet jo at jeg får det bra uten også. Men kjærligheten min er sterk. Og at han har blitt en helt annen i høst skyldes nok andre forhold enn bare at vi flyttet sammen. Men det er lite jeg får gjort med det, og må gå videre med livet mitt slik det er pr. i dag. For min egen del og ungenes.

Samtidig sitter håpet der om at han skal komme seg gjennom krisen som er oppstått. Men ja, så lenge han er deprimert er han en arrogant drittsekk.