Jeg må forlate samboeren min.

[Gjest Gjest_Veslemøy_*]

Etter to år som kjærester og ett som samboere er jeg ved veis ende nå. Jeg orker ikke mer, makter ikke mer. Dette spiser meg opp innvendig og den jenta jeg en gang var står tilbake som en visnet skikkelse, fullstendig tom for livsglede og energi. Jeg er nok aller mest skuffet, men jeg vet ikke om jeg er mer skuffet over meg selv eller han. Jeg som har kysset så mange frosker burde vite bedre enn å la meg selv forvitre i nok et dårlig forhold. Han visst jeg var brent og ba meg sårt om å gi et forhold en sjanse. Lovet på tro og ære at han aldri ville gjøre noe som kunne såre meg, og ironisk nok har han ikke gjort annet de siste årene. Jeg trodde virkelig han var anderledes, ikke som de andre. Aldri har jeg vært så ensom som jeg har vært og er nå. Jeg savner så inderlig sårt og bli hørt, og bli sett. Jeg husker ikke sist gang han kom og tok rundt meg uten noen annen grunn enn kjærlighet, jeg tror ikke han husker det heller. Han husker ikke vår første date, bursdagen min eller hvor gammel jeg faktisk er. Jeg har i to år nå blitt nedprioritert til fordel for kompiser, fest, jobb og trening. Jeg er aldri viktigst i hans verden, aldri. Og de gangene jeg forlanger at han skal prioritere meg blir jeg sittende med dårlig samvittighet fordi jeg setter krav for ting han ikke ønsker selv.

Gjennom den tiden vi har vært kjærester har han vært forelsket i en annen samtidig som meg. Han var utro, en uke før jeg skulle flytte inn. Hva i all verden skulle jeg gjøre annet enn å tilgi? Jeg hadde ikke noe sted å bo, og stod fullstendig på bar bakke. I begynnelsen gikk det greit, men tilliten svinner henn dag for dag. Han har ikke vært utro igjen, det er jeg ganske sikker på. Men han viser ingen hensyn i forhold til tilliten som mangler. Han fester like hardt som før og lar meg sitte hjemme med hjertet i halsen. Han bodde allerede i leiligheten jeg flyttet inn i. Den er ikke stor og det var allerede knapt om plassen. Vi hadde blitt enige på forhånd om hvilke møbler som skulle brukes og hvilke som skulle settes bort fra begge hjem, men den dagen jeg kom flyttende hadde han ikke gjort klart noe. Møblene vi hadde blitt enige om skulle ut, stod der fremdeles. Jeg var den som vasket rundt leiligheten, pusset opp, flyttet inn, nå sist sørget for at julen kom på plass. Jeg følte meg uønsket og uvelkommen i hjemmet hans, og den følelsen sitter jeg fremdeles med. Jeg har forlangt og forlanger så utrolig lite i et forhold. Jeg har vært gjennom det meste og nøyer meg med lite, så hvorfor finner han det ikke i seg å gi meg det lille jeg trenger? Han sier han elsker meg, men ordene betyr så lite i forhold til handlingene hans. Handlingene slår ordene i hjel rett og slett. For 6 mnd siden ble jeg alvorlig og langvarig syk, og jeg er fremdeles ikke frisk. Det kommer til å ta lang tid, kreve mange krefter og mye tårer. Dette visste han fra begynnelsen av, og likevel sviktet han meg. Trakk seg unna, ble om mulig enda mer borte hjemmefra. Ble innesluttet og ordknapp. Jeg skjønner at det er vanskelig når samboeren blir alvorlig og kanskje kronisk syk, men når man elsker en person så står man vel last og brast sammen uansett? Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelsene mine, men de gangen jeg gjør det blir jeg ikke hørt. Han hører hva jeg sier og tar det inn, men intet skjer.

Alt jeg trenger for å bygge et forhold har han dratt unna beina på meg. Følelser for andre, utroskap, sviket ved sykdom, å aldri få bekreftelse på at man er den ene. Den personen man gleder seg til å våkne opp ved siden av og sovne ved siden av om kvelden. Jeg har aldri vært en jente med god selvtillit. Når man gang på gang blir tråkket ned av den som skal elske deg høyest foruten familien, er det vanskelig å tenke gode tanker om seg selv. Han sier aldri noe vondt om meg, aldri. Men handlinger sier så uendelig mye mer enn ord. Hvorfor skjønner han ikke det? Han er frustrert over tingenes tilstand, men han skjønner ikke at han selv er en stor del av årsaken. Hvor lenge skal jeg sitte her å vente på at en 37 år gammel gutt skal bli voksen? Når er han gammel nok til å prioritere andre ting enn fest og kompiser? Når blir JEG en viktig del i livet hans? Kommer det noen gang til å skje?

I kveld lå jeg i sengen å tenkte på hva jeg ville sagt og gjort om en venninne hadde kommet til meg med dette problemet i sitt forhold, og jeg ville øyeblikkelig og uten tvil sagt gå din vei. Finn en annen, du fortjener så uendelig mye bedre enn dette. Så hvorfor ser jeg ikke den samme verdien i meg selv? Hva er det som gjør at jeg tilsynelatende ikke fortjener det samme? Det sies at kjærligheten aldri er som på film, og jeg tror ikke jeg har urealistiske forventinger til hvordan et kjærlighetsforhold skal være. Men det må da være noe mer enn dette?

Jeg er så sliten nå, og orker ikke kjempe mer. Tiden er inne for å pakke ned livet sitt og starte på nytt, uansett hvor tøft det blir økonomisk, følelsesmessig. I det minste tar jeg hatten min å går med visshet om at jeg har gjort alt i min makt for å få dette til å fungere. Jeg føler både skjebnen og han stikker kjepper i hjulene for at dette forholdet skal fungere, selv om jeg ikke tror han gjør det bevisst. Etter to år og et hav av tårer har det endelig slått meg at det er ikke ment å være oss. Det var aldri meningen, selv om man så inderlig skulle ønsket det. Hvertfall fra min side. Så nok en gang står jeg ved et veiskille jeg gruer meg til å ta fatt på. Jeg har gjort dette før, forlatt en jeg elsker. Man blir aldri den samme igjen etter det....

Takk for at du leste!

[MidnightChildDreamer]

Du er sterk!

Selvom det ikke føles sånn. Selvom du ikke ser det selv.

DU er sterk.

Jeg ønsker deg lykke til videre i livet, med en visshet, etter å ha lest innlegget ditt, at du kommer til å klare deg fint. Men det gjør ikke mindre vondt av den grunn..

Du står. Om enn så vidt.

Imponerende.

Og en dag, kanskje i nær eller fjern fremtid, vil du våkne og tenke;

Jeg har det bra. Og jeg lever.

[Gjest en som føler med deg]

"Jeg har aldri vært flink til å sette ord på følelsene mine", skriver du, men du skriver jo så veldig fint og godt, selv om det er om triste ting.

Om du sier "takk for at du leste", så tror jeg det er mange av oss som vil si takk for at du satte ord på dette!

Du fortjener virkelig å bli prioritert, å bli verdsatt som det gode og verdifulle mennesket du er. Du fortjener å få oppleve at du er elsket, at du er i sentrum, at du er den viktigste for kjæresten din.

Kanskje vil han aldri kunne modnes til en mann som som ser og som tar hensyn og som virkelig bryr seg. Det vet ikke jeg. Men kan han det ikke, så fortjener du bedre!

Føler med deg, men kan bare ønske lykke til med fremtiden og god bedring med sykdommen som du sliter med.

[vilja]

Jeg vil bare si at alle går igjennom livet alene. Ingen er avhengig hverandre, fordi vi er selvstendige individer.

Mange tror de ikke kommer til å klare seg om man bryter opp, men man har så mye resurser inne i seg at vi greier det vi vil.

Jeg har brutt opp og pakket flere ganger. Det har gått bra med meg hver gang. Ikke sikkert at du trenger å bo i Oslo heller. (Tenker på dyre leiligheter). Jeg har en bror i Oslo som leier ut halve leiligheta si, om det skulle være aktuelt.

Stå på, du klarer deg.

Typen din blir aldri voksen. Kanskje han er alkoholiker. -At han må ha festligheter rundt seg for å føle seg vel.

Du greier degkjempefint alene. Mye bedre å være alene, en å være i et dårlig forhold.

[Ethereal]

Så fint å høre at du har innsett at du fortjener noe bedre og at du klarer å samle kreftene til å gå, selv om det blir hardt på alle måter.

Du får min respekt for det, altså!

[Gjest til deg]

[Lissi]

Du vil få det bedre men en som elsker og respekterer deg

[Mokkon83]

utrolig bra for deg at du nå har innsett at du må forlate dette forholdet!

du har rett i at kjærlighet og forhold ikke er som på film.. men sånn som du beskriver ditt forhold er ikke noe du skal ta til takke med...

du har veldig lave krav i forhold til veldig mange andre, og når han ikke greier å oppfylle de, ja da har han ingenting i et forhold å gjøre...

bare det å innse at du skal ta hatten din å gå er et langt stykke på vei!

lykke til!

[Gjest Utlogga nå]

Jeg sitter her og griner, for dette er akkurat som å lese om meg sjøl. -Bortsett fra at jeg har brukt 2/3 av livet mitt på mitt forhold er jeg på samme sted som du er nå

Jeg ønsker deg lykke til. Når vi har kommet så langt, så fikser vi resten også.