Vil man noen gang være 100% sikker?

[Gjest Anonymous]

Jeg om kjæresten min har vært sammen i 3 1/2 år nå, der ca 2 år har vært langdistanse. Vi har sett hverandre ca en gang pr måned i den tida vi har vært fra hverandre. Jeg har mange ganger tenkt på om han er den rette for meg, og vært i tvil. Det er jeg fortsatt. Det jeg lurer på er om man noen gang kommer til å bli helt sikker på at en person er den rette? Jeg kan nevne at jeg er veldig glad i han, og føler meg tiltrukket av han seksuelt, så det er ikke snakk om at jeg har brorsfølelser for han. Vi har det veldig fint på mange områder, men er ganske ulike også. Jeg er sosial og utadvendt og han er mer innesluttet. Jeg føler ikke at han er min aller beste venn heller, selv om han er en venn for meg også. Er det noen som vet at de har funnet den rette, og hvordan vet du det egentlig?

Jeg må vel nevne at jeg er ganske usikker på meg selv og tar ikke lett valg i livet.

[Tatum]

Man kan aldri bli 100% sikker, - så man må ta noen sjanser i livet.

Jeg har vært i samme situasjon som deg med langvarig langdistanseforhold i over to år før vi flyttet sammen. Vi kjente hverandre også fra før, og hadde hatt ett halvveis forhold før jeg flyttet til utlandet.

Nå bor vi sammen på tredje året og har det meget bra.

I all den tid vi var fra hverandre fikk vi aldri sett helt om dette var den helt store kjærligheten. Med helgeforhold et par ganger i måneden får man flest gode dager, og smaker sjelden på den sure hverdagen. Heldigvis holdt vi ut, og jeg er sjeleglad for det i dag.

Håper for din del at atskillelsen er midlertidig, slik at dere kan prøve et hverdagsliv sammen. Det er først da man kan vite om dette er ment å være. Lykke til

[Gjest Anonymous]

Endelig fant jeg en med erfaring fra det samme som meg.. Det var godt!

Jeg er i en fase nå hvor jeg skal bestemme meg for om vi skal flytte sammen eller ei, og som du skjønner så er jeg i tvil. Avstanden har gjort sitt til at jeg er usikker på om vi er ment for hverandre. Jeg tviler så sterkt at den overgår gleden min over dette. Jeg er fryktelig glad i han, og setter pris på masse av hans egenskaper. Han er snill, kosete, pen ( ikke at det har så mye å si, men det er jo et lite pluss) positiv, steller for meg,tålmodig og forståelsesfull. Problemet mitt er at han ikke er sosial av seg i særlig grad. Han trives best hjemme, og snakker ikke så mye med folk han ikke kjenner så godt. Han sier selv at han trenger lang tid på det å bli trygg på noen, men feks mine foreldre har han møtt 4 ganger, og jeg merker ingen forskjell på at han har tint opp.

Så er det en ting til, og det er at jeg synes ikke vi har noe særlig å snakke om. Vet det er vanskelig med distanseforhold, og at man ikke kan skravle så mye om ting den andre ikke ser eller opplever. Men praten oss mellom går litt tregt også når vi er sammen, selv om det jo er bedre da. Men vi er ulike i den forstand at jeg elsker å skravle, mens han snakker mye mindre. Men snakker gjerne om ting som opptar han. Hvordan var det med deg, var du helt sikker da dere flyttet sammen om at dette vil jeg? Får man mer å snakke om når man bor sammen, eller vil det bare bli mindre?

[Tatum]

Endelig fant jeg en med erfaring fra det samme som meg.. Det var godt!

Jeg er i en fase nå hvor jeg skal bestemme meg for om vi skal flytte sammen eller ei, og som du skjønner så er jeg i tvil. Avstanden har gjort sitt til at jeg er usikker på om vi er ment for hverandre. Jeg tviler så sterkt at den overgår gleden min over dette. Jeg er fryktelig glad i han, og setter pris på masse av hans egenskaper. Han er snill, kosete, pen ( ikke at det har så mye å si, men det er jo et lite pluss)   positiv, steller for meg,tålmodig og forståelsesfull. Problemet mitt er at han ikke er sosial av seg i særlig grad. Han trives best hjemme, og snakker ikke så mye med folk han ikke kjenner så godt. Han sier selv at han trenger lang tid på det å bli trygg på noen, men feks mine foreldre har han møtt 4 ganger, og jeg merker ingen forskjell på at han har tint opp.  

Så er det en ting til, og det er at jeg synes ikke vi har noe særlig å snakke om. Vet det er vanskelig med distanseforhold, og at man ikke kan skravle så mye om ting den andre ikke ser eller opplever. Men praten oss mellom går litt tregt også når vi er sammen, selv om det jo er bedre da. Men vi er ulike i den forstand at jeg elsker å skravle, mens han snakker mye mindre. Men snakker gjerne om ting som opptar han. Hvordan var det med deg, var du helt sikker da dere flyttet sammen om at dette vil jeg? Får man mer å snakke om når man bor sammen, eller vil det bare bli mindre?

Så lenge du er glad i han, så bør du ta sjansen på å flytte sammen for å finne ut av hvordan ting fungerer. For min del trengte jeg det fremfor å møtes sjelden og bo i forskjellige land. Hadde masse tanker om hva som ville skje dersom vi bodde fra hverandre i mange år, og når vi da endelig skulle flytte sammen skulle finne ut at det var feil. Dette er en risiko man løper, og man blir MEGET godt kjent når man plutselig skal ses hver dag.

Man får jo flere felles ting og en felles referanseramme som man snakker om, og man blir jo bedre kjent.

Dersom han ikke er så sosial og pratsom så er det jo desto viktigere at han lar deg være det med andre. Når man har hatt lange avstandsforhold så har man opparbeidet et eget liv,- og er vant til å ha full frihet. Dette var ihvertfall viktig for både meg og min kjæreste når vi flyttet sammen, for at ikke overgangen skal bli så stor. Tror dette er en styrke for forholdet vårt nå.

Det viktigste av alt som du må tenke på, er om du vill angre dersom du ikke gir dette en sjanse!!! Dere har det jo bra sammen,- og dere skal forhåpentligvis ha et langt liv sammen. Litt kjedelig hvis man kjenner hverandre ut og inn fra første dag. Man må tenke litt langsiktig!!

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Takk for et konstruktivt svar! Det er godt å diskutere med noen som har vært i samme båt. Det er han som skal flytte til meg, og han gleder seg og synes absolutt vi bør prøve. Han sier at "går det så går det, og går det ikke så har vi iallefall prøvd". Allikevel så grubler og tviler jeg så mye at jeg blir syk av det..Det er jo ingen katastrofe om det ikke går, men det er nettopp det jeg frykter og innerst inne tror, men hvordan kan jeg være sikker på det? Jeg mener bestemt at det er avstanden som har mye av skylden for min tvil, og at jeg kanskje har mistet endel følelser underveis rett og slett fordi jeg har måttet stålsette meg hele veien for å ikke bli såret når vi skiltes igjen. Men tvil har jeg også hatt når vi har vært sammen de korte stundene. Jeg er veldig glad i han, men dette med hans sjenanse og at han er så stille i mange sammenhenger er noe som sliter veldig på meg, og jeg tror ikke jeg kan leve med en som er så tilbakeholden. Jeg savner det at han tar mer initiativ til samtaler med andre, og blir oppriktig lei meg når dette ikke skjer. Det kan nevnes at han vet om hva jeg føler og tenker, og min tvil, og han har virkelig forsøkt å bli mer åpen mot mine venner. Det har gått mye bedre i det siste, selv om han kun treffer de sjelden og på en måte må starte på nytt hver gang. Vet at det kan være tungt for han og gir han mye credit for at han prøver. Han vet hvor viktig dette er for meg. Han har aldri lagt bånd på meg i sosiale sammenhenger, jeg får gjøre akkurat hva jeg vil. Og han henger nå med av og til selv om han ikke sier så mye, da. Jeg er bare redd for at dette er noe som kommer til å henge ved meg resten av livet, hvis jeg fortsetter med han, at jeg aldri kommer til å venne meg til måten han er på. Og det er dette som skremmer meg så, for jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli etter at vi har flyttet sammen. Har aldri vært samboer før, men disse tankene gnager så mye at jeg ikke gleder meg til å flytte sammen med han engang.

[Gjest Tiit]

Man kan aldri være 100% sikre på noe som helst her i verden. Og det man kan stole minst av alt på, er følelser. De går av og på alt ettersom.... ikke alltid man kan forstå hvorfor...

Du får forsøke å VÆRE den rette da. Ta ham for den han er, og finne en måte å fungere sammen på. Det er livslang læring, å være i et forhold.

[Gjest Anonymous]

nå er jeg virkelig i tvil.. Har tenkt så mye på de negative tingene at jeg ikke gleder meg i det hele tatt, gruer meg nesten til å flytte sammen med han. Vet ikke, kan hende hadde jeg følt det samme uansett hvem jeg skulle flyttet med, fordi man mister mye av friheten. Dessuten har vi vært så lenge fra hverandre at jeg ikke er sikker i det hele tatt på om han er den rette. Er redd for å bli såret og finne ut at dette ikke er noe å satse videre på, og da har man jo på en måte kastet bort tid.. Huff, har det ikke godt nå. Og jeg stresser så med disse tingene at jeg faktisk har fått flere angstanfall pga all tenkingen ( har en angstlidelse), og det tegner ikke bra. Men hvis jeg ender forholdet uten å ha prøvd, kan det godt hende at jeg vil angre etter en stund på at jeg ikke prøvde. Herregud, hjelp meg noen!! Uææhhh!

[Nabodama]

Kan dere ikke bo hver for dere en stund først?

Bare være kjærester og finne ut av dette etterhvert?

Det kan jo hende han også har sine tvil, og samme tanker som deg...

[Gjest Dr Zoidberg]

Jeg er 100% sikker. Men selv om du ikke er det, så tror jeg ikke du skal fortvile. Alle mennesker har negative sider, det gjelder også partneren din - uansett hvem det er. Du har også negative sider.

Et forhold går ut på å bli sammen med en person og vokse sammen. Ergo må man kunne akseptere at motparten er et annet individ med andre kvaliteter enn deg selv.

Klart, er de negative sidene for store - da snakker vi om noe helt annet.

[Gjest Anonymous]

Elsker du han? Stoler du på han?

Er dette gjensidig?

Da er han den rette for deg.

Kanskje er DU rett for HAN i tillegg....... :blunke:

[Gjest Anonymous]

for å være ærlig, så vet jeg ikke om jeg elsker ham lengre..Er veldig glad i han og stoler på han for alt i verden.. Vet at han elsker meg, og stoler på meg.

Jeg føler ingen glede over å flytte sammen med han. Men føler på den annen side at det eneste jeg ofrer ved å flytte sammen med han er tid ( begynner å bli 28 snart), jeg ofrer ingenting annet. Så kanskje må jeg bare ta sjansen? Redd for at jeg vil angre når jeg sitter der om 5 år med en helt forferdelig gubbe og 2 skrikerunger..

[Gjest Embla s]

Kan du ikke prøve da? Hvis det viser seg å være helt feil kan du flytte fra ham igjen. Jada, jeg vet at det er traumatisk å bryte opp når man bor sammen, men...

[Gjest Anonymous]

klart vi kan forsøke, det kan vi. Og jeg vet at ingen har garantier uansett. Men hvorfor går jeg rundt her og ikke gleder meg til dette? For man skal vel normalt glede seg til å endelig kunne flytte sammen? Jeg tror jeg har fokusert for mye på alt det negative ved det, og ikke det positive. For det er jo positive sider med det også, men de sidene tenker jeg ikke på.. Og det er nesten så galt at jeg føler at jeg kaster vekk tid hvis vi flytter sammen, tenker ikke på at det faktisk uansett kommer til å bli en erfaring. Jeg er altfor oppsatt på dette at min biologiske klokke begynner å tikke, og at jeg bør slå meg ned med mann og barn snart. Og hvis han ikke er rett og samlivet med han ikke blir bra, så må jeg ut på markedet igjen..De fleste av mine venninner er gifte og har både 1-3 barn..Jeg er 27..

[Gjest Anonymous]

Nei, ikke PRØV når du er såpass usikker!!!!!!!! :-?

Jeg syns dere begge to fortjener bedre enn det!

[tuji]

Det virker ikke som du har lyst til dette i det hele tatt, så jeg synes ikke du skal gjøre det. Faktisk. Jeg tror du vet inni deg at det ikke kommer til å funke. Det er i hvert fall inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest det du har skrevet.

[Gjest Zalomine]

Min mor sa til meg når jeg vokst opp at "når du treffer den rette, så VET du det!"

Så traff jeg en jeg ble sammen med, avstandsforhold forøvrig, men jeg VISSTE ikke at han var den rette, men tenkte som så at, det var nok bare romantisk tøv, virkeligehten var litt annerledes...

Vel, jeg brøt med ham. Jeg traff en annen gutt. Vi var egentlig "bare venner", men det forandret seg fort. Jeg bare VISSTE det innie meg, aløt føltes rett. Nettopp RETT! Vi flyttet sammen etter et halvt år, og det halve året bodde vi egentlig sammen da også. Jeg elsker ham, og jeg er helt sikker på at han er den rette for meg.

Sånn var det for meg. Kanskje er det ikke sånn for alle, kansjke er han denrette for deg selv om du tviler. Men utfra det siste du skrev, så vil jeg si meg enig med tuji skrev. Det virker ikke som om du har lyst. Du føler at det bare er å kaste bort tid.... sånn skal det IKKE føles når man endelig får flytte sammen med den man elsker. Du sier at du ikke elsker ham lengre heller.... hva er det du lurer på da?

[Gjest Anonymous]

vel, i utgangspunktet er jeg en veldig tvilende og kanskje til tider negativ person..Og vi har det fint sammen når vi er sammen. Men er det normalt å tvile hvis personen er den rette? Jeg har ikke noe å sammenligne med, han er min første store kjærlighet, så jeg vet ikke helt. Jeg er jo veldig glad i han, da, og er redd for å komme til å angre på det om jeg ender forholdet uten å ha "testet" det ut i et samboerskap, og som han sier så er det jo fullt mulig å gå fra hverandre om det ikke fungerer. Han vet om mine tvil, har vært åpen hele tiden. Men det er vel ikke så unormalt å gå med slike tanker etter å ha bodd så lenge på hver sin kant av landet?

Men om jeg finner for mange ting som stritter imot, kommer jeg ikke til å gjøre dette. Jeg må vel bare finne ut om jeg tror jeg vil angre om jeg ikke gir det et forsøk. Min kjæreste mener vi skylder forholdet å iallefall prøve..

Noen flere synspunkter? Er det normalt å tvile selv om man har funnet den rette?

[Gjest Tex]

Min mor sa til meg når jeg vokst opp at "når du treffer den rette, så VET du det!"

Det stemmer !!

Har trodd at jeg har visst det før, og tenkt "det er sikkert riktig...."

Men nå.....

Null tvil i min sjel, 150% overbevist om at mannen jeg skal gifte meg med er mannen i mitt liv, min store kjærlighet......

Min kusine er snart femti, og har hatt flere kjærester.

Da jeg traff min kjære sa jeg: Man bare vet det rett og slett.

Hun ba meg roe ned bæra og ikke være høy på pæra.

Men så traff hun sin nåværende samboer og plutselig visste hun hva jeg snakket om!!

Alt eller ingenting....

"Don`t go for second best, baby,

put your love to the test

you know you know you`ve got to

make him express how he feels

and baby then you know your love is real........"

[Gjest Anonymous]

Ja, man kan være 100% sikker HVIS man velger å elske og ære uansett hvordan motparten er.

[Gjest Anonymous]

Takk for alle svar! Ser at det er veldig mange ulike meninger her, men jeg tror faktisk INGEN vet hvordan det føles og er å ha et langdistanseforhold før man sitter oppi det. Og selv om jeg valgte det sjøl, så har jeg angret som en hund mange faens ganger på at jeg gjorde det. Men er en erfaring rikere, og vil ALDRI komme til å si til noen at "jada, det ordner seg, og det kommer til å gå bra". Vi skal møtes til helga hos meg, og forsøke å kose oss sammen og bare kjenne på følelsene og hva vi vil. Så får vi se da, om jeg blir noe klokere etter det, jeg håper jeg får et klart svar oppi hodet mitt.. :oops: