Min STORE KJÆRLIGHET

[Gjest Jente-25]

Jeg er 25 år og singel. Vet ikke hvordan jeg skal skrive dette uten at noen kommer til å anklage meg for å være selvgod så jeg bare skriver det som det er rett ut her.

Jeg har alltid fått høre at jeg er veldig pen, lyst lang hår, slank, med kvinnlige former. blå øyner..Selv er jeg ikke misfornøyd men synes heller ikke at jeg ser perfekt ut. Jeg har masse venner av begge kjønn. jeg er utadvent å liker å bli kjent med nye mennesker..Blir ofte sjekket opp på byen og andre steder,..Har vært i flere forhold. og har aldri hatt problem med å få meg kjæreste sånn sett. Men jeg blir selv veldig sjelden forelsket og når jeg blir det så ser jeg kun den personen og bare den.

Jeg tror egentlig jeg bare har vært ordentlig forelsket en eneste gang. (Så ikke rart de andre forholdene mine ikke har fungert.) Og han fikk jeg aldri. Jeg var 17 og han 24 og jeg var totalt oppslukt. Vi hadde mye kontakt på den tiden, men jeg var ung og turde aldri si til han hva jeg følte, nå var han jo 7år eldre enn meg, og ble etterhvert sammen med en annen. For et år siden nå møtte vi hverandre plutselig ute, vi var da begge single igjen da, Han har forandret seg mye, blitt tynn i håret og lagt på seg en del kilo.. men bare ved å snakke et ord med han, og alle følelsene mine blusset opp igjen. 7-8 år etter..INGEN har fått de følelsene fram i meg, verken før eller etter.. MEN SÅ SKJEDDE AKKURAT DET SAMME IGJEN NÅ, Vi hadde mye kontakt og flørtet og han viset intr og jeg var så glad. men jeg sa aldri at jeg ville ha han. og han er nå blitt sammen med en annen jente, Og jeg sitter her, og føler jeg datt 7 år tilbake i tid, og fatter ikke hvordan dette kunne skje igjen.

jeg har så sterke følelser for denne gutten (nå 32) at jeg rett og slett mister alt motet og selvtillitten som jeg ellers har. Etter han ble sammen nå med den nye jenta klarte jeg likevel å skrive til han det jeg alltid har hatt lyst å si... HVA JEG FØLER FOR HAN... Jeg fikk til svar:" at han trodde ærligtalt ikke at jeg ikke var intr.. Trodde jeg bare ville være venner med han. Jeg som er så pen og kan få hvem jeg vil, hva skal jeg med han, som er så tjukk osv." (Hun han er sammen med nå er også tjukk, ikke vondt ment, jeg bare sier det som det er) Jeg har da sagt at det er han jeg vil ha, og jeg liker han. og at de ekstra kiloene han har ikke plager meg tydeligvis fordi jeg vil ha han, for den han er og i mine øyner er han alt.

Etter dette har vi hatt daglig kontakt,mye flørting (han bor 80mil unna i ukene nå pga skole) skriver mye sammen og han spør ofte etter bilder av meg osv.. Men han er jo fortsatt sammen med hun nye dama. og jeg blir helt ødelagt av det. Hva skal jeg gjøre? Når jeg spør om kan det bli oss? så får jeg bare til svar igjen.. "Du er så pen, har du ikke sett hvor tjukk jeg er?" Jeg har jo svart han på det før at det bryr ikke meg.Alle sier det samme til meg at de skjønner ikke hva jeg skal med han, men det driter jeg i, jeg syns ikke jeg er for god for han.

Hva skal jeg gjøre nå? Jeg klarer ikke mer av denne flørtingen og så mye kontakt med han, nå som han er blitt sammen med en annen igjen. Det river meg i stykker.. Men jeg er så redd for å kutte han ut, hvis jeg har en sjanse. og han skjønner at jeg VIL faktisk ha HAN! Men jeg vet jo ikke om jeg noen gang får han. Min STORE KJÆRLIGHET!

[Gjest Gjest]

Han er sannynligvis ærlig forelsket i den faktiske dama si uansett hvor tjukk hun måtte være i forholdt til deg, men liker egoboosten du gir han. Alle menn elsker tanken på ei pen, yngre dame som kryper for de og beundrer de.

Hvis han var forelsket i deg og ville ha deg så hadde han gått for deg.

Gå videre. Finn noen som faktisk vil ha deg.

[Gjest Gjest-Lana*]

Hei du...

Så trist at det endte sånn for deg, håper du klarer å fortelle han hvor mye han betyr for deg.. hvis du ikke gjør det.. vil du gå rundt hele livet ditt å angre..

Vet du hva??.. kjemp for kjærligheten.. det er vært det!!! Lykke til...

[Gjest Avskåret]

men bare ved å snakke et ord med han, og alle følelsene mine blusset opp igjen. 7-8 år etter..INGEN har fått de følelsene fram i meg, verken før eller etter..

Ifølge en kvinneperson her i forumet, som mener seg å vite og kunne alt om mennesker og menneskelige relasjoner, så er det ikke "normalt" å ha følelser for noen flere år senere.

Ifølge de fleste poeter og virkelig modne mennesker, så er det noe av det mest normale som finnes.

Men, du bør vel komme deg videre, før eller siden. Kjærlighet og følelser kan vel være en vanesak det også. If you can't be with the one you love, love the one you're with. Etter noen måneder eller år vil du kanskje lure på hvorfor du gikk så lenge og følte noe for denne ene. Han var jo ikke verdt det likevel, vil du kanskje føle da.

Jeg føler jeg skjønner hva du mener og hvordan du har hatt og følt det, og har vært der selv. Men som en annen sa til meg: Det er nok dine umulige idealer, som du overfører på akkurat ham, som du, i likhet med meg, ikke klarer å gi helt slipp på. Jeg tror ikke et forhold med ham ville ha vedlikeholdt de idealene, og du ville endt opp veldig skuffet. Så kanskje du, jeg og mange andre, trenger å rekalibrere våre idealer, og lære oss å elske det som faktisk foreligger - vanlige mennesker, med vanlige behov, lyter og feil, folk som ikke er perfekte, men som kan være veldig gode å ha en mørk høstnatt, eller når som helst når ting roer seg så mye ned rundt deg at du faktisk har overskudd til å sette pris på det du har...

[Gjest Avskåret]

Hei du...

Så trist at det endte sånn for deg, håper du klarer å fortelle han hvor mye han betyr for deg.. hvis du ikke gjør det.. vil du gå rundt hele livet ditt å angre..

Vet du hva??.. kjemp for kjærligheten.. det er vært det!!! Lykke til...

Kjemp for kjærligheten? Dess mer en investerer i sånne luftslott, dess større blir kanskje skuffelsen. Hva er egentlig kjærlighet? Joda, jeg tror at den kan finnes. men jeg tror ikke at hun her kommer til å gå rundt hele livet og angre. Så galt kan det ikke være. Det finnes jo enormt mange der ute. Hvorfor skulle akkurat han være den store kjærligheten? Er ikke kjærlighet mer et spørsmål om fokus og arbeid, enn ville drømmer, fantasier og illusjoner om hvilket liv man "kunne hatt" sammen??

Det sistnevnte der er i alle fall en av livets store blindveier. Man vet aldri hvordan et liv sammen ville vært, og som oftest glemmer vi å kalkulere inn alle de mindre gode dagene osv.

[Gjest abc-girl]

[Gjest Gjest_minnie_*]

kanskje du skulle vise han hva du har skrevet her?

[Gjest TS]

kanskje du skulle vise han hva du har skrevet her?

Jeg har på en måte allerede sagt til han det jeg har skrevet her da..

[Gjest Avskåret]

Alle sier det samme til meg at de skjønner ikke hva jeg skal med han, men det driter jeg i, jeg syns ikke jeg er for god for han.

Min STORE KJÆRLIGHET!

Din store kjærlighet, også bokstavelig talt, ville nok føle det som en belastning å være sammen med ei som deg. Du ser jo selv hvordan folk rundt deg (som tydeligvis er veldig overflatiske, men det er det jo svært mange som er i dag, spesielt de på inntil rundt 25 år og gjerne enda litt lenger), og om dere var sammen, ville dere alltid få problemer når dere går ut på nattelivet, hvor alkohol er så sterkt inne i bildet på folk.

Andre mannfolk vil måle ham opp og ned, og ofte tenke at, nei, ham er jeg bedre enn, jeg skal kapre henne. Atter andre kan tro at dere bare er venner eller søsken osv. Han vil merke denne mangelen på respekt for at du er hans dame, og det vil være nedbrytende både for ham personlig, og for forholdet dere imellom.

Dessuten så har du jo altså aldri prøvd å være sammen med ham på noe som helst vis - ikke så mye som en helg med bare dere to, inkludert soving? - og vet derfor ikke hvordan det egentlig ville vært.

Jeg begynner å tenke at du er misfornøyd med noe i livet ditt, eller med verden, tilværelsen, dine overflatiske venner/omgangskrets osv, og derfor klamrer deg til tanken om at bare du var sammen med HAM, så ville ALT bli veldig bra.

Enten det eller så er jeg helt på villspor, og bare sitter her og babler :-) Du må stoppe meg dersom det er tilfelle ;-)

[Gjest Cederic Rueben]

Den store kjærligheten du aldri fikk.... Jeg vet hvordan det føles

[Gjest TS]

Din store kjærlighet, også bokstavelig talt, ville nok føle det som en belastning å være sammen med ei som deg. Du ser jo selv hvordan folk rundt deg (som tydeligvis er veldig overflatiske, men det er det jo svært mange som er i dag, spesielt de på inntil rundt 25 år og gjerne enda litt lenger), og om dere var sammen, ville dere alltid få problemer når dere går ut på nattelivet, hvor alkohol er så sterkt inne i bildet på folk.

Andre mannfolk vil måle ham opp og ned, og ofte tenke at, nei, ham er jeg bedre enn, jeg skal kapre henne. Atter andre kan tro at dere bare er venner eller søsken osv. Han vil merke denne mangelen på respekt for at du er hans dame, og det vil være nedbrytende både for ham personlig, og for forholdet dere imellom.

- Tror du det? Dette er på en måte det jeg får til svar av han også, men jeg skjønner det ikke. Jeg sier jo at jeg vil ha han for den han er?

Dessuten så har du jo altså aldri prøvd å være sammen med ham på noe som helst vis - ikke så mye som en helg med bare dere to, inkludert soving? - og vet derfor ikke hvordan det egentlig ville vært.

- På en måte har du rett, men jeg har jo vært mye sammen med han, og vi har flørtet og hatt et intimt forhold 8 år tilbake, men jeg var som sagt mye yngre da 17 år og han 24. jeg var helt oppslukt i gutten og var livredd for å miste han ved å si mine følelser. men så mista jeg han jo uansett da og det er jo på en måte det som er problemet at jeg ikke vet egentlig hvordan det hadde blitt om vi ble sammen, men jeg ønsker meg så en sjanse for å se i det minste.

Jeg begynner å tenke at du er misfornøyd med noe i livet ditt, eller med verden, tilværelsen, dine overflatiske venner/omgangskrets osv, og derfor klamrer deg til tanken om at bare du var sammen med HAM, så ville ALT bli veldig bra.

Enten det eller så er jeg helt på villspor, og bare sitter her og babler :-) Du må stoppe meg dersom det er tilfelle ;-)

- Igjen er du ikke helt på villspor, jeg er jo misfornøyd med at jeg aldri fikk sjansen med han, han som er den eneste jeg noen gang har hatt sånne ekstreme følelelser for. og når jeg etter mange år bare ved å snakke sammen fikk alle de følelsene igjen. samme hvor mye han har forandret seg utssendemessig.Det må vel være ekte kjærlighet?

Mine venner sier dette at de ikke skjønner det ja, og det irriterer meg, men jeg bor på et lite sted, og alle mine venner vet godt hvem han er, ikke bare utseendemessig, men mange syns han kan være kranglete og kverrulernde i mange sammenhenger, noe jeg faktisk liker med han. men som de ikke skjønner

[Gjest Avskåret]

Mulig det er ekte, stor kjærlighet. Den er relativt sjelden, tror jeg. Jeg har følt den selv, og vet at det ikke er lett å få veldig mye forståelse for den.

Et par ting jeg lurer på. Du sier dere er fra et lite sted, men så gikk du syv år uten å møte ham?

Har du bodd på et større sted i den tiden, kanskje? Du snakker jo om at du blir sjekket opp endel på byen. (Det blir vel forresten de aller fleste damer som beveger seg ut i en by etter mørkets frembrudd, i dagens samfunn ;-) )

Men du virker ikke som en person som ville trives med ONS annenhver helg..

Det er jo litt dumt at du aldri har fått testet ut hvordan et forhold ville vært. Ikke et lite helgeeksperiment en gang. Og nå har han kjæreste.

Hvis han hadde vært singel, ville det vært lettere da?

Misunner du kjæresten hans? Har han kjent henne lenge?

[Gjest TS]

Mulig det er ekte, stor kjærlighet. Den er relativt sjelden, tror jeg. Jeg har følt den selv, og vet at det ikke er lett å få veldig mye forståelse for den.

Et par ting jeg lurer på. Du sier dere er fra et lite sted, men så gikk du syv år uten å møte ham?

Har du bodd på et større sted i den tiden, kanskje? Du snakker jo om at du blir sjekket opp endel på byen. (Det blir vel forresten de aller fleste damer som beveger seg ut i en by etter mørkets frembrudd, i dagens samfunn ;-) )

Men du virker ikke som en person som ville trives med ONS annenhver helg..

- Nei nei, det gikk ikke 7 år uten å møte på han, men vi hadde ikke noe kontakt, og jeg var rimelig langt nede første gangen jeg "mista han" og jeg brøt kontakten, men vi begge har bodd borte på desse årene bl.a pga skole og jobb. men vi har selvfølgelig sett hverandre i ferier osv, og bare såvidt hilst på hverandre.

Men denne gangen for et år siden når vi faktisk snakket sammen ute, fikk jeg altså de samme følelsene igjen.

Det er jo litt dumt at du aldri har fått testet ut hvordan et forhold ville vært. Ikke et lite helgeeksperiment en gang. Og nå har han kjæreste.

Hvis han hadde vært singel, ville det vært lettere da?

Jeg vet ærligtalt ikke, men det er tydelig at han liker meg da, vi snakker daglig sammen om alt mulig, så jeg tror ikke det bare er utssende mitt han liker, men han sier altså at det er det som skremmer han, for han skjønner ikke hva en som meg skal med en som han. (hans ord) Jeg er så redd for at dette er MIN FEIL, At jeg igjen sa fra forseint hva jeg følte.

Misunner du kjæresten hans? Har han kjent henne lenge?

Klart jeg er misunnelig, jeg er misunnelig på at hun har han jeg mest av alt vil ha en sjanse med. De har kjent hverandre lenge ja, jeg kjenner henne ikke, bare vet hvem hun er og har blitt fortalt at hun var veldig ute etter han og var forelsket i han, og hun sa i fra i motsetning til meg. og da valgte han hun som han var trygg på at ville ha han??????

[Gjest Avskåret]

Klart jeg er misunnelig, jeg er misunnelig på at hun har han jeg mest av alt vil ha en sjanse med. De har kjent hverandre lenge ja, jeg kjenner henne ikke, bare vet hvem hun er og har blitt fortalt at hun var veldig ute etter han og var forelsket i han, og hun sa i fra i motsetning til meg. og da valgte han hun som han var trygg på at ville ha han??????

Hmm.. Det er ikke lett.

Men det er vel nå kanskje for sent? Hvis du skulle få ham fra henne, så ville hun blitt veldig lei seg, forbannet, kanskje hevnaktig. Når sånne ting skjer på et lite sted, så merkes det. Det blir fort mye snakk, stygge blikk, sladder osv. Dette ville forsure opplevelsen for deg av å være sammen med ham, og forstyrre forholdet.

Skal du bo på samme stedet som ham? Nå er han vel student 80 mil vekke, men bor kjæresten hans på det lille stedet?

Jeg legger personlig nesten aldri an på folk som er i forhold. Uansett. Jeg prøver heller å være glad på deres vegne, og på vegne av dem som får dem, selv om jeg selv har eller har hatt følelser for personen. Ei jeg har hatt, eller vært forelsket i uten å ha hatt henne, osv. Eller veldig attraktive damer som virker flørtende overfor meg, men er i forhold. Eller damer som er i forhold og som jeg har hatt sex med da, men som det viser seg at altså har mann i hus. Jeg prøver ikke å forfølge sånne forhold, med mindre hun helt klart skulle gi uttrykk for at hun er ulykkelig i forholdet hun er i, og at hun mener mannen mishandler henne, tar henne for gitt eller på annen måte gjør henne ulykkelig, og virker urimelig.

Jeg tror nesten det mest sannsynlig er best for deg å legge ham bak deg, og heller bruke mye energi på å se etter noen andre som er verdt din kjærlighet, noen du kanskje har sett ofte, men ikke lagt skikkelig merke til. Det bor ofte veldig mye mer i folk, enn hva vi går rundt og innbiller oss.

Skal du bo på det lille stedet, så er det kanskje begrenset utvalg. Jeg vet jo selv godt at dess mindre steder man opplever stor kjærlighet på, dess verre blir det. Det kan bli noen voldsomme drama. Har du mulighet til å leve normalt på samme lille sted hvor de bor sammen, eller blir du nødt til å flytte til en større by for å få ro?

[Cognizance]

Jeg er 25 år...

Min STORE KJÆRLIGHET!

Hvis du er heldig får sikkert du leve 3-4 ganger lengre enn du har levd, eller ca 6-7 ganger så lenge hvis vi kun regner med tida etter puberteten.

Synes du forskutterer resten av kjærlighetslivet ditt litt hardt nå.

Hva skal jeg gjøre nå?

Kutte kontakt, prøve å glømme han og leve videre uten at han er en del av livet ditt.

Dette minner meg om en fyr dama bak denne bloggen holdt på med ei stund. Problemet var at han hadde for dårlig sjølbilde til å syntes han fortjente ho. Ho skjønte ingenting.

Endret 9. januar 2009 av Cognizance

[Gjest TS]

Hmm.. Det er ikke lett.

Men det er vel nå kanskje for sent? Hvis du skulle få ham fra henne, så ville hun blitt veldig lei seg, forbannet, kanskje hevnaktig. Når sånne ting skjer på et lite sted, så merkes det. Det blir fort mye snakk, stygge blikk, sladder osv. Dette ville forsure opplevelsen for deg av å være sammen med ham, og forstyrre forholdet.

Skal du bo på samme stedet som ham? Nå er han vel student 80 mil vekke, men bor kjæresten hans på det lille stedet?

Jeg legger personlig nesten aldri an på folk som er i forhold. Uansett. Jeg prøver heller å være glad på deres vegne, og på vegne av dem som får dem, selv om jeg selv har eller har hatt følelser for personen. Ei jeg har hatt, eller vært forelsket i uten å ha hatt henne, osv. Eller veldig attraktive damer som virker flørtende overfor meg, men er i forhold. Eller damer som er i forhold og som jeg har hatt sex med da, men som det viser seg at altså har mann i hus. Jeg prøver ikke å forfølge sånne forhold, med mindre hun helt klart skulle gi uttrykk for at hun er ulykkelig i forholdet hun er i, og at hun mener mannen mishandler henne, tar henne for gitt eller på annen måte gjør henne ulykkelig, og virker urimelig.

Jeg tror nesten det mest sannsynlig er best for deg å legge ham bak deg, og heller bruke mye energi på å se etter noen andre som er verdt din kjærlighet, noen du kanskje har sett ofte, men ikke lagt skikkelig merke til. Det bor ofte veldig mye mer i folk, enn hva vi går rundt og innbiller oss.

Skal du bo på det lille stedet, så er det kanskje begrenset utvalg. Jeg vet jo selv godt at dess mindre steder man opplever stor kjærlighet på, dess verre blir det. Det kan bli noen voldsomme drama. Har du mulighet til å leve normalt på samme lille sted hvor de bor sammen, eller blir du nødt til å flytte til en større by for å få ro?

- Det har du nok helt rett i. det ville bli drama uten like, jeg har masse "på han" ting han har skrevet til meg i fylla og edru etter at han ble sammen med henne, ting som "han tenker på meg, har lyst på meg, er glad i meg osv" og milevis med med msn logg som jeg vet hadde ødelagt det forholdet, men det vil jeg aldri gjøre. pga at jeg vet hvordan vi jenter er, vi tar hverandre istednfor han som er skylden i det, men og fordi jeg syns at det er han som skal velge meg og ikke jeg som øddelegger forholdet for han, for at han så skal velge meg, hvis du skjønner.

Nå skal jeg bo her jeg er fra ja, har fått jobb her hjemme nå etter utdanning og trives forsåvidt her, da jeg kojmmer her fra. og jeg vet at til sommeren er han også ferdig med utdanningen sin og skal hjem her og jobbe. så da vil vi begge/alle tre være på samme stedet.

Jeg vet jo og at jeg burde nok helst gi han opp nå og gå videre, men jeg er rett og slett så lei meg, oppgitt, trist og forbanna på meg selv, og jeg føler meg nesten besatt av tanken på at dette er min feil, jeg lot han slippe unna IGJEN. Og jeg vil virkelig ha en sjanse med han.

En del av meg har faktisk lyst å legge meg ned foran han og trygle han om å velge meg, gi meg en sjanse.. men så tøff(evt dum) er jeg ikke.

Men jeg har en sykt vond følelse inni meg som sier meg to ting. 1. at jeg må bryte kontakten helt med han, om jeg skal i det hele tatt ha sjanse for å glemme dette. 2. Jeg vil ikke bryte med han, for jeg vil gi ALT av meg selv, og håpe at det blir oss to tilslutt. og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal leve uten å snakke med han nå.. KJÆRLIGHETSSORG GJØR VONDT!

[Gjest TS]

Hvis du er heldig får sikkert du leve 3-4 ganger lengre enn du har levd, eller ca 6-7 ganger så lenge hvis vi kun regner med tida etter puberteten.

Synes du forskutterer resten av kjærlighetslivet ditt litt hardt nå.

Kutte kontakt, prøve å glømme han og leve videre uten at han er en del av livet ditt.

Dette minner meg om en fyr dama bak denne bloggen holdt på med ei stund. Problemet var at han hadde for dårlig sjølbilde til å syntes han fortjente ho. Ho skjønte ingenting.

Kutte kontakten ja, jeg vet jo at det er det jeg må for å glemme han, MEN det jeg vil er å ha tak i han, jeg føler meg nesten besatt av tanken på at jeg rotet det til igjen, og lot han slippe unna, med at jeg igjen var for treg til å si hva jeg følte når han var singel og viste meg intr.

Og han gir meg jo tilbakemeldinger på at han vil, men at jeg er for god for han. og det gjør meg sinnsykt forvirra? for han vil egentlig ha meg men han tør ikke? eller hva er det? Og hva er det egentlig han sier, at han skjønner at hun andre vil ha han, fordi de er mer "på samme nivå" men at han ikke kan forstå at jeg vil ha han. ? Det er kanskje et kompliment til meg, på et merkelig vis, men det er jo ikke positivt for meg å være "så bra" at han ikke han være sammen med meg. det gjør meg ikke glad, men trist faktisk.

[Gjest Avskåret]

1. at jeg må bryte kontakten helt med han, om jeg skal i det hele tatt ha sjanse for å glemme dette. 2. Jeg vil ikke bryte med han, for jeg vil gi ALT av meg selv, og håpe at det blir oss to tilslutt. og jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal leve uten å snakke med han nå.. KJÆRLIGHETSSORG GJØR VONDT!

Hmmm, ja, jeg vet det er vondt, forferdelig vondt. Men egentlig så ligger dette over mitt kompetanseområde. Jeg tør ikke å foreslå noe konkret her, annet enn å si at jeg føler at det vel på et eller annet vis må kunne kommuniseres om dette?

At kommunikasjon er nøkkelen, og at selv om det er vanskelig, så må en bare skyve seg selv ut i ilden og gjøre det - akkurat som når en er bedt om å holde tale?

Å kutte all kontakt.. Jeg vet ikke helt hva dere har kommunisert om på nettet osv. Men er det lett å helt kutte kontakt på et lite sted? Hvor mange bor der, er det mindre enn 5000? Mer enn 15.000?

Jeg har jo selv en del betente og uavklarte forhold til diverse damer. Ikke minst de som jeg har hatt sex med som viste seg å være samboende og/eller gifte, ha døtre som jeg nesten like godt kunne ha havnet til sengs med osv. Jeg snakker ikke om damer jeg har vært i forhold med, men diverse ONS når alkohol er inne i bildet. Det føles rart å stadig støte på damer på byen, dag og natt, som går arm i arm med sin ektemann, og jeg har hatt timesvis med ubeskyttet sex med dem mens han var borte, vill lyst og glede, men etterpå er det vanskelig, for ikke å si umulig, å snakke sammen. Men jeg har aldri i voksen alder bodd på små steder. Ikke virkelig små, i alle fall. Har tilknytning til enkelte sånne steder, men aldri bodd på et.

Så jeg trenger å vite mer. Og kanskje du bare burde slette de loggene du har? Hva godt gjør de? Er de en erstatning for å ha et forhold med ham - at du kan slå opp i dem og lese gjennom, tenke på ham, drømme om et fast forhold.. ?

Klem

[Gjest TS]

Hmmm, ja, jeg vet det er vondt, forferdelig vondt. Men egentlig så ligger dette over mitt kompetanseområde. Jeg tør ikke å foreslå noe konkret her, annet enn å si at jeg føler at det vel på et eller annet vis må kunne kommuniseres om dette?

At kommunikasjon er nøkkelen, og at selv om det er vanskelig, så må en bare skyve seg selv ut i ilden og gjøre det - akkurat som når en er bedt om å holde tale?

Å kutte all kontakt.. Jeg vet ikke helt hva dere har kommunisert om på nettet osv. Men er det lett å helt kutte kontakt på et lite sted? Hvor mange bor der, er det mindre enn 5000? Mer enn 15.000?

Jeg har jo selv en del betente og uavklarte forhold til diverse damer. Ikke minst de som jeg har hatt sex med som viste seg å være samboende og/eller gifte, ha døtre som jeg nesten like godt kunne ha havnet til sengs med osv. Jeg snakker ikke om damer jeg har vært i forhold med, men diverse ONS når alkohol er inne i bildet. Det føles rart å stadig støte på damer på byen, dag og natt, som går arm i arm med sin ektemann, og jeg har hatt timesvis med ubeskyttet sex med dem mens han var borte, vill lyst og glede, men etterpå er det vanskelig, for ikke å si umulig, å snakke sammen. Men jeg har aldri i voksen alder bodd på små steder. Ikke virkelig små, i alle fall. Har tilknytning til enkelte sånne steder, men aldri bodd på et.

Så jeg trenger å vite mer. Og kanskje du bare burde slette de loggene du har? Hva godt gjør de? Er de en erstatning for å ha et forhold med ham - at du kan slå opp i dem og lese gjennom, tenke på ham, drømme om et fast forhold.. ?

Klem

Takk for gode svar, fra en manns side hvertfall, du skriver veldig bra og får meg til å tenke over ting.

Vel, det er et lite sted, rundt 5000 utenfor en mindre by på vestlandet et sted.

Og ikke mange utesteder å velge i her sånn sett, så jeg møter han garantert igjen. eneste måten må vel bare bli at vi kutter all tlf og nettkontakt og unngår hverandre ute på gata rett og slett. og det blir jo ikke lett, hvertfall ikke når han om 6mnd flytter tilbake på heltid. det vil jo nesten bli som at jeg gruer meg for å gå på butikken for å møte på han, sånn er det forsåvidt nå og etter at han ble sammen med hun andre. jeg hater å møte på de. og vi bare hilser som bekjente, men vi egentlig har daglig kontakt og sier ting til hverandre bak hennes rygg.

Og det med at jeg har tatt vare på msn-logg osv er nok faktisk akkurat som du sier (skremmende nok) at jeg leser de og bruker det som erstatning, og drømmer meg bort, og tenker for meg selv at han sier jo tydelige ting på at han vil ha meg, så jeg må bare holde ut å ikke gi opp. At det ikke er bra for megv skal være sikkert og visst.. men jeg får meg ikke til å slette de.

Hva tror du som mann, MÅ jeg gi slipp. eller skal jeg gi ALT NÅ og kjempe med nepp og klør. så kanskje blir det oss to. ?

[Gjest Avskåret]

Hva tror du som mann, MÅ jeg gi slipp. eller skal jeg gi ALT NÅ og kjempe med nepp og klør. så kanskje blir det oss to. ?

Det er akkurat det jeg absolutt ikke tør å si noe som helst om..

Men jeg føler meg rimelig sikker på at du ikke får han. Han tør ikke, vil heller beholde det han har, og vet han kunne hatt deg uansett. Og kanskje sitter han og ruger på msn-logger han også, bare for å ha den bekreftelsen tilgjengelig...