Sendte fin melding, anmeldt for trusler

[Gjest TS]

Eneste jeg vet sikkert er at alle skal dø og det helt alene.

Det er vanskelig å møte ekte kjærligtet og se personen falle mer og mer inn i the dark side, du kan kjempe i mot så mye du vil men det nytter ikke. Hun elsket deg aldri.

Helt enig i det første der, og det siste også.

Hun elsket meg ikke nei, men hun har aldri elsket noen, sa hun. Hun sa også at hun lurte på hvordan det føltes å være forelsket, og mente hun aldri hadde opplevd det. Undret hvordan det var. Så sa hun at jo forresten, hun hadde vært forelsket i hennes ektemann. Men til meg sa hun kun at de hadde vært forlovet. Det var jo en virkelighetsvridning - de hadde vært gift. Og hun var altså massivt utro mot ham; det var i den perioden hun overtok den 15 år eldre, gifte utlendingen, fra veninnen som "slo opp med" henne mens hun var på besøk hos meg, fordi venninnens nye, også utenlandske, ektemann, sa at hun ikke fikk lov til å være venn med henne, fordi hun (min eks) levde alt for vilt.

Men hun prøvde å elske meg. Sa hun var glad i meg. Virket som om hun et par kvelder mente det, og det var da vi lå og bare kjælte (fordi hun hadde lovet til han 15 år eldre å ikke ha sex med meg den helgen, men til meg sa hun bare, litt lite overbevisende, at hun hadde mensen - og "ingen kunne vel ha sex da, æsj, ekkelt"... ).

Selv tror jeg hun var veldig begeistret over tanken på å endelig komme over til hovedstaden, og at hun forvekslet dette med følelser for meg. Følelsene gjaldt kun hennes egen lykke, selvsagt. Men som sagt, i korte glimt så jeg det ekte i henne.. Og hun var ikke gjennomført beregnende: Hun kranglet, kritiserte og slo opp flere ganger underveis. Hun visste nok ikke egentlig hva hun ville - hverken med meg eller seg selv. "Jeg har ingen plan, og det er planen", koketterte hun en kveld.

Og ja, hun ble også født helt naken inn i denne verden. Og skal dø alene. Det har jeg ofte sagt, og minnet meg selv på. Og hun hadde det tøft i barndommen. Det har jeg veldig stor respekt for. (Det var ikke hun selv som sa det, hun orket ikke å snakke om forholdet til faren i det hele tatt - jeg fikk det derimot bekreftet i ettertid fra han 15 år eldre utlendingen, da han ringte meg, og ville snakke, lenge, klage på hvor gal hun var, hvor anstrengende alt var osv. Han spurte også om jeg virkelig elsket henne. Og sa at hun var flink til å sniffe ut når ikke egentlig var interessert i henne lenger, og da dumpet hun alltid, for å prøve å komme dem i forkjøpet - hun taklet jo selv veldig dårlig å bli dumpet. Igjen: Attachment and loss.... Google det, om du vil.)

Endret 13. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Fjas.

Dette handler ikke om henne, det handler om deg.

[Gjest TS]

Fjas.

Dette handler ikke om henne, det handler om deg.

Det handler selvsagt om begge, og det som utspilte seg mellom oss, osv. Setter pris på det om du ikke er så konfronterende, krass og dominerende i tonen ("fjas").

[Gjest TS]

Det handler selvsagt om begge, og det som utspilte seg mellom oss, osv. Setter pris på det om du ikke er så konfronterende, krass og dominerende i tonen ("fjas").

Men når jeg sitter her og skriver, og derfor lever meg inn i det som var, og som det er lenge siden at har vært, så blir det fort til at jeg forveksler fortid og nåtid, og forvirrer meg selv med hva jeg egentlig vil. For jeg vil ikke ha henne tilbake, kun at vi skal være vennlige med hverandre. Jeg vet nå helt sikkert at hun ikke er morsmateriale. Det visste jeg ikke den gangen, og da var jeg også blindt forelsket.

Ved å sitte å skrive her, så blusser gamle følelser av og til opp, men det går fort over igjen når jeg kommer meg vekk fra skjermen, går en tur, gjør noe annet, snakker med naboer eller venner etc. Men i skrivende øyeblikk, så kan jeg av og til forvirre meg selv i forhold til hvor jeg vil og hva jeg vil.

Så igjen: Jeg ønsker ikke annet enn vennskap med henne. Men hadde det kommet en anledning hvor vi kunne hatt sex, så hadde jeg ikke nektet, mest sannsynlig. Men da ville det bare vært ren sex, ikke noe forelskelse.

Poenget med hele tråden er for øvrig å belyse hva som skjedde, hvorfor hun er som hun er, om hun kan bli bedre osv. Jeg mener å ha nevnt, kanskje flere ganger, at jeg ville slappet mer av og pustet ut, om hun kom inn i et trygt forhold med en stødig kar, en som er av en en helt spesiell støpning som gjør at han kan takle ei som henne, og all hennes ville fortid, og fortsatt respektere henne fullt ut, og ta vare på henne. Men altså, så lenge hun ikke takler nærhet utover 3-4 måneder, og folk som kjenner henne veldig godt.

Hvis noen tror at denne tråden handler om meg og mine egoistiske lyster, så tar de feil. Jeg blir veldig nedfor om noen jeg kjenner dør. Venner osv. Om jeg så ikke har snakket med dem på flere år, eller forholdet ikke har vært blomstrende. Samme om noen slike lider, har det vondt.

Hun her var en veldig viktig del av livet mitt, og er det fortsatt, i den forstand at jeg ikke har opplevd en like sterk kjærlighet siden. Jeg vil ikke at hun skal ha det vondt, uansett hva hun har gjort mot meg og andre. Det er vel ingenting noen av oss kan gjøre for å forhindre at noe sånt eventuelt skjer, men jeg bare sier det. Jeg ønsker å ha kjærlige følelser for henne, som en gammel venn, men ønsker ikke forhold/familieplanlegging med henne. Og jeg kan ha kjærlige følelser for flere på en gang. Familieplanlegging er noe annet - det gjør man med noen som er i stand til det. Er en fordel om en har sterke følelser for vedkommende, men ingen nødvendighet, ville jeg sagt. Det vil jo alltid oppstå følelser ut i fra intimitet, og å ha barn sammen osv, uansett.

Uansett, det er viktig for både meg, henne og andre, at jeg opprettholder fokuset på at jeg skal tilgi alt, håpe hun tilgir meg (ville vært fint ja, men tross alt var det vel hun som gjorde mest galt, krevde all oppmerksomhet og penger osv), og at jeg ikke skal bære nag. Det fører bare til destruktivitet, og ingenting godt. Hun og jeg har fortsatt evne til å forsure og forstyrre hverandres liv. Vi bor i samme byen. Kan støte på hverandre når som helst. Og har tilhørighet til samme landlige sted på annen kant av landet. Alt dette har vært nevnt tidligere også.

Jeg vet at mine følelser overfor henne svinger såpass mye at det kan være direkte uheldig om noe mer negativt oppstår mellom oss. Derfor ville jeg avspenne hele situasjonen, og spurte om vi kunne være snille mot hverandre, si hei, ikke gå rundt og mistro og lure på hverandre og hverandres aktiviteter mot den andre osv., drama, helt unødvendig. Normal kommunikasjon, platonisk, mellom to som har delt noe så sterkt og intimt, ville forhindre det, forhindre den anstrengte og usikre spenningen oss imellom. (Det var også vesentlig drama underveis i forholdet vårt, mens hun var på andre kant av landet, og nesten daglig sendte meg skrekkmeldinger om at nå var han galne utlendingen i nærheten, hva skal jeg gjøre, herregud han forfølger meg, herregud han er helt psycho osv. Sånt kan ikke jeg ha det, jeg kan ikke leve sånt, jeg trenger ro i rekkene. Det er i alle fall en fordel. Og jeg vil mye heller ha henne som venn enn som fiende - kunne gjøre noe positivt for henne, snarere enn at vi er destruktive og forstyrrende krefter for hverandre.)

[Gjest Gjest_Julia_*]

Jeg synes det virker som eksen din har evnen til empati, tross alt. Men at hun har en særegen evne til å slå av den knappen når hun ønsker det. Tror den dårlige oppførselen henne er en slags ubevisst hevn over den dårlige behandlingen hun selv tidligere har fått. Og et forsvar mot noen gang å bli såret igjen.

Men tidligere venninne har jo en del felles trekk med eksen din, selv om hun ikke var fullt så ekstrem. Jeg husker jo at hun hadde empati i en rekke situasjoner. For eksempel veldig opptatt av å hjelpe gamle ustø mennesker, omsorg for dyr (hadde en katt, hun også), og hun pleide ikke å være direkte frekk mot folk. Hun var vel mer unnvikende. For eksempel kunne hun også mange ganger bare forsvinne fra en mann som hadde spandert drinker på henne på byen, og dette forteller hun meg etterfulgt av triumferende latter. Og hun var som nevnt utro mot alle kjærestene sine. Så i deres bok tilhører nok menn den gruppen som det er tillatt å såre, og som man kanskje helst bør ta sikte på å såre - dessverre.

Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg synes det også er litt underholdende å høre om hvordan eksen din farer frem. Hun oppfører seg på en måte som vi andre aldri kunne tillate oss, men som vi kanskje i enkelte øyeblikk skulle ønske vi kunne..? Hvis vi ikke hadde vært så samvittighetsfulle.

[Gjest TS]

Jeg synes det virker som eksen din har evnen til empati, tross alt. Men at hun har en særegen evne til å slå av den knappen når hun ønsker det. Tror den dårlige oppførselen henne er en slags ubevisst hevn over den dårlige behandlingen hun selv tidligere har fått. Og et forsvar mot noen gang å bli såret igjen.

Absolutt. Dette er den analysen jeg har holdt meg til i flere år. Jeg har aldri hørt noe som går imot den, og den gir svar på veldig mye. Jeg tror nok hun har empati for damer, men når venninner begynner å bli kritiske til hvordan hun behandler menn, eller roter til alle forhold, eller skjemmer dem ut osv, så takler hun ikke det, og går inn i selvforsvar - og da blir hun vel lettere hysterisk, tenker jeg.

Men tidligere venninne har jo en del felles trekk med eksen din, selv om hun ikke var fullt så ekstrem. Jeg husker jo at hun hadde empati i en rekke situasjoner. For eksempel veldig opptatt av å hjelpe gamle ustø mennesker, omsorg for dyr (hadde en katt, hun også), og hun pleide ikke å være direkte frekk mot folk. Hun var vel mer unnvikende. For eksempel kunne hun også mange ganger bare forsvinne fra en mann som hadde spandert drinker på henne på byen, og dette forteller hun meg etterfulgt av triumferende latter. Og hun var som nevnt utro mot alle kjærestene sine. Så i deres bok tilhører nok menn den gruppen som det er tillatt å såre, og som man kanskje helst bør ta sikte på å såre - dessverre.

I likhet med forrige gang du beskrev din venninne, Julia, så blir dette så likt min eks at det er skremmende. Skulle nesten tro det er samme person - helt lik atferd. Det der med den triumferende latteren... Så velkjent. Vi satt og snakket på telefon tidlig på natten, og hun spurte meg hva strafferammen var for plaging (hensynsløs atferd) som hun vurderte å anmelde utlendingen for. Jeg slo opp i min lovsamling, og konstaterte at det var 6 måneder (siden endret til 2 år). Spontant utbrøt hun "åh, tenk om [ navn] fikk seks måneders fengsel, det hadde han aldri taklet.. hahhaha"

Men jeg kan ikke hjelpe for at jeg synes det også er litt underholdende å høre om hvordan eksen din farer frem. Hun oppfører seg på en måte som vi andre aldri kunne tillate oss, men som vi kanskje i enkelte øyeblikk skulle ønske vi kunne..? Hvis vi ikke hadde vært så samvittighetsfulle.

Hehe.. ;-) Ja, akkurat som vi menn av og til drømmer om å fare gjennom verden og hverdagen som en bulldozer og actionhelt, ta alt vi vil ha, skyte rundt oss med maskingevær a la Rambo, og sprenge bygninger vi ikke liker, a la Bruce Willis i Die Hard osv - ekstremversjonen er Michael Douglas i "Falling Down". Eller bare å fortelle alle akkurat hva vi tenker, og gjøre akkurat hva vi vil.. Det er vel derfor sånne filmer er så populære og befriende å se på - noen som tar seg fullstendig til rette. Men hadde hverdagen vært sånn, så ville jo alt falt helt fra hverandre ;-) Dessuten så er vi ikke emosjonelt og psykologisk konstruert sånn - småbarn er jo veldig generøse med hverandre, og deler det aller meste med de som de anser er venner osv. Jeg har forresten av og til forsøkt å forestille meg eksen min som småbarn, sittende i sandkassen i regndrakt og med plastbøtte og spade liksom, eller hjemme med barbiedukker og gen, åpen og tillitsfull som vanlige barn sikkert, helt til hun kom i puberteten og marerittet med faren begynte...

Endret 13. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest TS]

Barbiedukker og Ken, mente jeg selvsagt :-)

Det hjelper å visualisere folk man har problemer med som småbarn - det hjelper på å sette ting i perspektiv. Gjøre dem menneskelige igjen, ta bort fiendebildet..

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest TS]

Og hun var som nevnt utro mot alle kjærestene sine. Så i deres bok tilhører nok menn den gruppen som det er tillatt å såre, og som man kanskje helst bør ta sikte på å såre - dessverre.

Ja, det var jo akkurat slik også med min eks. Det jeg tenkte var at hun tar evig hevn på faren sin, ved å behandle menn dårlig. Jeg tror hun mente at faren var smålig eller gjerrig. Kanskje hun også leter spesielt etter menn som minner om faren, enten i utseende eller væremåte, for nettopp å liksom fortsette med å ta hevn på faren. Faren lot seg jo ikke knekke av at de brøt kontakten med ham, så hun føler vel dette evige behovet for å fortsette hevnen (tror jeg nevnte det lenger oppe).

Hun skrøt også til meg av hvordan hun fikk penger ut av menn som kom bort til henne og sa at hun var sexy, deilig osv, og fortalte triumferende, småhikstende om hvordan hun klarte å få dem til å spandere henne inn her eller der, og en drink eller vinflaske, og så klarte hun å la dem i stikken/miste dem i mengden osv. osv.

[Gjest Gjest_Julia_*]

I likhet med forrige gang du beskrev din venninne, Julia, så blir dette så likt min eks at det er skremmende. Skulle nesten tro det er samme person - helt lik atferd.

Det er nok ikke samme person, for det er en del detaljer med alder, utseende og familieforhold som ikke stemmer, pluss at venninnen min ikke var like ekstrem med tanke på økonomisk utnyttelse og falske anmeldelser. Men mange likhetstrekk er det; komplisert forhold til menn, estetisk sans, kjærlighet for katter, rolig og mildt vesen, lav seksualmoral, litt femme fatale, brudd med faren (psykopaten).

Jeg vet at eksvenninnen min har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og fått stilt to diagnoser (før jeg ble kjent med henne), men beklageligvis vet jeg ikke disse diagnosene nøyaktig, bare at den ene går ut på tendens til å isolere seg og være unnvikende. Hadde jeg visst mer nøyaktig diagnose kunne det kanskje hjulpet deg til å forstå eksen din bedre, selv om vi jo ikke kan vite om de har det samme.

Venninnen min var sosial, utadvendt og hadde lett for å komme i kontakt med folk. Men hun hadde også en del behov for å være alene. Tror den unnvikende atferden kan komme av at hun har vanskelig for å sette grenser i nære relasjoner.

[Gjest Ts]

Jeg vet at eksvenninnen min har vært innlagt på psykiatrisk avdeling og fått stilt to diagnoser (før jeg ble kjent med henne), men beklageligvis vet jeg ikke disse diagnosene nøyaktig, bare at den ene går ut på tendens til å isolere seg og være unnvikende. Hadde jeg visst mer nøyaktig diagnose kunne det kanskje hjulpet deg til å forstå eksen din bedre, selv om vi jo ikke kan vite om de har det samme.

Venninnen min var sosial, utadvendt og hadde lett for å komme i kontakt med folk. Men hun hadde også en del behov for å være alene. Tror den unnvikende atferden kan komme av at hun har vanskelig for å sette grenser i nære relasjoner.

Ja, ser at det antagelig er en forskjell der. Eksen min så aldri ut til å helt ha behov for å isolere seg. Unnvikende kunne hun være, men ikke isolert. Hun måtte jo på død og liv ut minst hver lørdagskveld, helst oftere. Ellers er det en del likhetstrekk, men jeg tror ikke eksen min har vært innlagt noen gang.

Dette med å sette grenser i nære relasjoner har hun jo, hun har veldig vondt for det når de som vil henne noe er rett ved henne, fysisk, og spesielt om hun er edru. Hun kunne være relativt hard på champagnen og rusbrusen når hun var ute - for å hjelpe med dette, sikkert, bli tøffere. Og det er vel altså derfor hun friker når en er så dum å anmelde sin interesse på lengre avstand, f.eks. mail, sms, Facebook osv... Men kommer en helt inn på henne så fryser hun til, mister mæle.

Jeg lurer forresten på om det kan ta hele 7 år å komme over den grøvste biten av en så stor forelskelse/kjærlighet. Kom akkurat på det. Jeg hørte for en par-tre år siden et radiointervju med en psykolog, som snakket om syvårskrisen, og forskjeller i hvordan menn og damer ordner ting, og i hvilke fokus en har, hvordan dette spiller inn på forhold osv.. Han nevnte at syvårskrisen er høyst reell. Etter syv år så har en også skiftet ut omtrent alle celler i hele kroppen, unntatt skjelettet, så vidt jeg har skjønt. Det er altså en helt ny kropp, en helt ny versjon av en selv, enn den man hadde for 7-8 år siden.. Så da er det jo bare å holde ut fram til høsten 2010, da.....

Jeg snakket med en kompis på Facebook nettopp, og nevnte at det var veldig vanskelig å ha vært sammen med en fortryllende dame, som attpåtil er en nier/tier. Alt annet blir en skuffelse, en påminnelse av hva en hadde men tapte, stemmer liksom ikke helt. Han var helt enig. Han så den veldig. Han er også en veldig damenes mann, kanskje enda mer enn meg. Og jeg vil ikke at det skal være sånn, men det er vanskelig, for ikke å si umulig, å gå tilbake til den tilstanden jeg var i før henne, å rense kroppen min og sinnet for det som hun introduserte til min livsverden, å glemme hennes femininitet, velduft osv.. Og ikke minst hennes myke, milde vesen, når hun var på tomannshånd hjemme.

Det er også slik at hun minner på mange vis om min mor, sånn som hennes vesen var da jeg var liten. Det tror jeg er vesentlig i forhold til at jeg virkelig falt pladask for henne. Vi søker jo ubevisst den som minner om vår mor (som hun var da vi var små), og damer søker tilsvarende etter en som lever opp til farsbildet. Hun minner veldig om min mor i kroppsform, kroppsspråk, mimikker, måte å snakke på, tonefall, temperament m.m. Ikke sånn som min mor er nå, i det hele tatt, men som hun var den gangen. Og ikke mange har den stilen der.

[Gjest Gjest_Julia_*]

Jeg lurer forresten på om det kan ta hele 7 år å komme over den grøvste biten av en så stor forelskelse/kjærlighet. Kom akkurat på det. Jeg hørte for en par-tre år siden et radiointervju med en psykolog, som snakket om syvårskrisen, og forskjeller i hvordan menn og damer ordner ting, og i hvilke fokus en har, hvordan dette spiller inn på forhold osv.. Han nevnte at syvårskrisen er høyst reell. Etter syv år så har en også skiftet ut omtrent alle celler i hele kroppen, unntatt skjelettet, så vidt jeg har skjønt. Det er altså en helt ny kropp, en helt ny versjon av en selv, enn den man hadde for 7-8 år siden.. Så da er det jo bare å holde ut fram til høsten 2010, da.....

Har ikke hørt om denne 7-årskrisen. Grunnen til at det har tatt så mange år for deg tipper jeg er fordi det ble avsluttet så plutselig uten at du fikk vite hvorfor, og du ble sittende med så mange spørsmål. Da kjennes det gjerne ikke helt avsluttet.

Jeg var selv opphengt i en mann i 5 år, fordi det ble avsluttet før det egentlig hadde begynt, og jeg satt igjen med mange spørsmål. Heldigvis mistet jeg interessen etter hvert. Møtte han igjen etterpå, og da spurte han hvorfor ikke vi ble kjærester den gangen.

[Gjest TS]

Grunnen til at det har tatt så mange år for deg tipper jeg er fordi det ble avsluttet så plutselig uten at du fikk vite hvorfor, og du ble sittende med så mange spørsmål. Da kjennes det gjerne ikke helt avsluttet.

Det er jo nok mye i det. Hvordan hun kunne ligge i seng med meg og stryke meg over ryggen, si hun var glad i meg, nestsiste natten, og siste dagen smile så fint, lykkelig og inderlig inn i kamera, for så å kutte helt kontakten etter det, og så være totalt avvisende og kald neste gang jeg traff henne fysisk 5 måneder senere (romjulen hjemme i småbyen på diskotek, hun tilkalte vaktene med en gang jeg gikk bort til henne, sa at det var en fyr som plaget henne og hun skjønte ikke hvorfor.. ). Du kan si det var rimelig jævlig, rett og slett. Hun hadde jo sagt i mellomtiden at hun ikke var interessert, via telefon, etter at jeg ringte noen dager etter sms-en hvor hun slo opp, fint men kort, takk for alt, liksom - men hvordan går man fra en slik helg, til en sånn oppførsel, til å la vakter tro at jeg var en fremmed plageånd i en disko?

[Gjest Gjest_Julia_*]

Det er jo nok mye i det. Hvordan hun kunne ligge i seng med meg og stryke meg over ryggen, si hun var glad i meg, nestsiste natten, og siste dagen smile så fint, lykkelig og inderlig inn i kamera, for så å kutte helt kontakten etter det, og så være totalt avvisende og kald neste gang jeg traff henne fysisk 5 måneder senere (romjulen hjemme i småbyen på diskotek, hun tilkalte vaktene med en gang jeg gikk bort til henne, sa at det var en fyr som plaget henne og hun skjønte ikke hvorfor.. ). Du kan si det var rimelig jævlig, rett og slett. Hun hadde jo sagt i mellomtiden at hun ikke var interessert, via telefon, etter at jeg ringte noen dager etter sms-en hvor hun slo opp, fint men kort, takk for alt, liksom - men hvordan går man fra en slik helg, til en sånn oppførsel, til å la vakter tro at jeg var en fremmed plageånd i en disko?

Nei, det virker helt utrolig. Men du har jo vært inne på mye av den mulige forklaringen. Så jeg tror du egentlig vet nok. Synes du bare kan bevare det fine minnet du har om henne, ønske henne alt vel i tankene, og håpe at det vil gå bra med henne. Hun har jo tross alt en styrke i seg, hun er en "survivor".

Tror ikke at det er noen vits i at du kjemper mot denne kjærlighetssorgen - da kan den bare bli sterkere. Aksepter at den er der nå, selv om den ikke trenger å være der for alltid.

[Gjest TS]

Nei, det virker helt utrolig. Men du har jo vært inne på mye av den mulige forklaringen. Så jeg tror du egentlig vet nok. Synes du bare kan bevare det fine minnet du har om henne, ønske henne alt vel i tankene, og håpe at det vil gå bra med henne. Hun har jo tross alt en styrke i seg, hun er en "survivor".

Tror ikke at det er noen vits i at du kjemper mot denne kjærlighetssorgen - da kan den bare bli sterkere. Aksepter at den er der nå, selv om den ikke trenger å være der for alltid.

Det er det jeg mener jeg også... Ja, når hun lukker et kapittel, så lukker hun det virkelig. Da har hun full kontroll. Det trenger hun å føle at hun har, for det hadde hun ikke da hun var liten og troskyldig, og faren krenket hennes grenser..

Takker for dine fine innspill, Julia.. :-)

[Gjest Jente 29]

Ingenting virker jo, selv ikke de mest selvutslettende, åpne, vennlige og ærlige invitasjoner til rent vennskap, til en mer uanstrengt tone oss i mellom.

Kan du ikke bare innse at hun ikke er interessert, og la henne være i fred?

Jeg tror de fleste i større eller mindre grad legger seg opp i hvordan en eller flere andre lever livene sine.

Ja, men du har passert dette for lengst, og virker nærmest besatt..*Creepy*

Likevel går hun til politiet når jeg strekker ut en hånd, i en fin melding på Facebook, den første henvendelsen på 14-15 måneder, og begjærer meg straffet for "trusler" (noe som jo var helt absurd, og saken ble jo henlagt prompte som ingenting).

Hm.. kanskje den henleggelsen var litt i kjappeste laget, mulig politiet skulle vært inne på KG og lest om "besettelsen" din og i det minste holdt et øye med deg i fremtiden..

Altså kan en legge til "patologisk løgner" på listen av hennes markante personlighetstrekk, sammen med altså snylter, bedrager, utro, lite konsekvenstenkende, selvrettferdig, umoralsk osv.

Når du "vet" alt dette om henne, hva sier det om deg som ikke klarer å glemme en slik person? Du veksler mellom å idealisere og nedvurdere henne, er du en smule forvirret?

Først advarer du menn mot å involvere seg:

Så hvis noen av dere treffer noen som minner om henne, så har dere nå litt å gå på. Forsøk å forstå henne, og lev dere for all del ikke inn i rollespillet hun bevisst eller ubevisst (jeg tror det er mest det siste) spinner rundt seg. Hun vil ikke være i livet deres lenge, for hun er alltid på flyttefot. Men hun kan være uhyre trengende og krevende og oppmerksomhetssøkende de få månedene hun (i høyden) er der...

Så hevder du at dette er det du ønsker:

Jeg for min del skulle ønske et par ting for meg selv og henne:

- at hun fikk seg en fornuftig kjæreste, en stødig fyr som mirakuløst greide å nå inn til henne og være hennes klippe..

Selvmotsigende..?? Å, jada,- i høyeste grad!!

smellvakre damer, som det oser femininitet, sensualitet og erotikk av, som påstår at omtrent alle tidligere "typer" de har hatt, er enten "psycho", "tilbakestående", kjedelige eller "lite oppegående", og som søker din sympati fordi de har hatt det så hardt og møtt så lite forståelse; sjansen er nemlig nær 100% for at du selv blir inkludert i den oppsummeringsrekken noen få måneder senere

Dette er sikkert sanneheten, om ên av hennes ex'er.. vet ikke hva annet jeg skal tolke dette drama-selvskryte-ego-elskende-sympati-tryglende skriveriet som..! Nifst, er kanskje ordet! Jeg er glad jeg ikke er henne, men ikke p.g.a måte du beskriver henne på, men fordi jeg ville vært vettskremt av å ha en sånn ex!!

Endret 13. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest TS]

Kan du ikke bare innse at hun ikke er interessert, og la henne være i fred?

Ja, men du har passert dette for lengst, og virker nærmest besatt..*Creepy*

Hm.. kanskje den henleggelsen var litt i kjappeste laget, mulig politiet skulle vært inne på KG og lest om "besettelsen" din og i det minste holdt et øye med deg i fremtiden..

Når du "vet" alt dette om henne, hva sier det om deg som ikke klarer å glemme en slik person? Du veksler mellom å idealisere og nedvurdere henne, er du en smule forvirret?

Innlegget ditt virker naturligvis temmelig lite modent - se bare på ordbruken osv. (*creepy*, etc) Men alle har rett på sin mening. Jeg ser bare ikke at du bringer noe nytt på bordet her. Enkelte andre har vel uttrykt noe a la det du gjør. Det er aldri uventet når en velger å dele fullt og helt av ens tanker - en må ta det gode med det vonde.

Men for å svare deg likevel, alle fortjener vel et visst svar - selv om noen har sagt jeg bare bør overse enkeltes innspill:

- Nei, jeg synes ikke politiet burde sitte og lese her inne. Dette er ikke kriminelt og det er ikke noe politiet burde bruke ressurser på. Du må følge bedre med i tiden. Vi har veldig fokus på ytringsfrihet her til lands, og justisministeren var akkurat ute i meda i ukene før jul og sa hvordan dette fokuset skulle økes, og flere paragrafer i straffeloven kuttes ut (om æreskrenkelser osv) - at de som følte seg krenket heller fikk ta tilbake med ord, eventuelt private søksmål. Jeg har litt vanskelig for å fatte at folk kan sitte og mene ting som du gjør. Ser du ikke hvor mange som legger ut om livene sine og sine partnere, ekser, mødre og venninner her inne? Hvilket samfunn tror du det ville blitt dersom for det første folk fikk lov til å gjøre akkurat hva de ville deg (les: damer fikk lov) og du deretter stod hjelpeløs til å gjøre noe med det, og ikke kunne skrevet på et anonymt forum om det en gang? Og har du tenkt på hvor mange bøker, filmer, popsanger osv som er basert på ekte hendelser (uten at det står det), hvor ekser blir utlevert osv? Alle må ta litt ansvar for sine handlinger. Forrige gang hun anmeldte meg satt jeg avhør med en kar i hjembyen, hvor de kjenner godt til henne (siden den voldtektssaken osv.). Etterforskeren sa han ikke kunne fatte hvorfor hun anmeldte meg. Det måtte da gå an å skrive litt om hva en hadde vært gjennom, sa han, og sende en mail eller to i året. Saken ble henlagt på to dager der - han sendte innstilling videre til juristen om å henlegge som intet straffbart forhold snarest.

Det må være lov å skrive om hva en har opplevd, snakke om det diskutere det, lage en generell advarsel, så folk vet hva de kan risikere å støte på der ute på sjekkemarkedet, uten at noen blir hysteriske for det. (Du er vel ikke selv ei som liker å la menn spandere deg opp i vilden sky, for så å nyte gleden av å si takk men nei takk.. ? Forstår ikke helt ditt voldsomme forsvar av henne, og ditt voldsomme angrep på meg - som om jeg var et monster, og hun helt normal?)

For øvrig lar jeg jo henne være i fred. Har du ikke lest her? Jeg vet adressen hennes, telefonnummeret, jeg lar henne være i fred. Det er mange som ikke ville gjort det. Ikke etter å ha vært gjennom det jeg har vært gjennom.

Uansett, dersom feministene ikke skulle tillatt menn å snakke om hva de har blitt utsatt for en gang - for du kan bare glemme at damer ville blitt innkalt til avhør en gang, om det var motsatt, det hadde vært alt for lite til det, og politiet ville vel spurt mannen om han var riktig vel bevart når han leverte inn anmeldelsen - så tror jeg vi kunne fått virkelig råe tilstander her til lands. Da tror jeg flere folk hadde klikket. Enten tatt sitt eget liv, eller gjort noe annet drastisk. Før gikk det kanskje for langt andre veien. Da ble vold og forfølgelse av damer omtrent ikke enset av rettsvesenet, hvis damen hadde oppført seg usømmelig/utnyttende. Tror ikke en skal lengre tilbake enn til 70-tallet for å se dette. Det blir også feil.

Til det siste avsnittet jeg kopierer fra deg her, så synes jeg det er helt greit. Ja, jeg kan nok oppfattes som jeg veksler litt. Når man sitter og nistirrer i en datamaskin, samtidig som skrivingen tar en tilbake i tid, så kjenner og føler man på gamle følelser underveis, både positive og negative. Dette har jeg nevnt tidligere. At vi aldri har full oversikt over hva vi synes og føler om ting - ikke når disse er uavklarte, og var viktige for oss. Du har kanskje ikke lest alt her?

Det må sies: Jeg følte meg egentlig ferdig med denne tråden i dag, etter mitt svar til Julia. Jeg synes det er litt synd når folk skal være så fordømmende som deg. Du har rett til din mening, men det virker kanskje som om du ikke har lest alt? Det er ikke slik at det du gir uttrykk for, ikke har blitt nevnt av noen som helst tidligere, for det har det. Og det har blitt debattert og besvart. Jeg synes det er synd at enkelte skal ha så lite forståelse som deg, men du kan vel ikke ha lest alt? Tråden ble startet for fem dager siden som en reaksjon på en mindre, emosjonell belastning. Jeg er ferdig med den nå. Jeg var klar til å legge den tråden død. Jeg synes det er synd at noen skal komme inn på denne måten, angripe meg sånt osv, når alt, eller det aller meste, er ferdigdebattert. Synspunktene dine er helt legitime de, for så vidt, men noen har nevnt dem før - hvorfor skal du ta det opp igjen, når slikt allerede er blitt besvart/debattert? Jeg kjenner at jeg blir litt nedbrutt av å lese innlegget ditt. Du rammer meg. Jeg er ikke så flink til å heve meg over kritikk - jeg tar alles stemmer på alvor, innerst inne, og lar meg såre. Jeg er nok litt følsom, men det burde ideelt sett folk tenke på før de krasjer inn i andres liv, overtar deres fokus og ressurser i noen måneder, later som om de er kjærestene deres, tar med seg omtrent hele overskuddet av penger og lønn i den perioden (fordi de spiller på folk som meg sine svakheter, at vi er medfølsomme, ikke klarer å la noen vi har fått følelser for lide), og så forsvinner minst like fort som de kom, og nekter å si hei en gang eller ta telefonen etterpå.

Sånt gjør veldig vondt. Jeg forstår ikke at du ikke ser det? Og det kan ta måneder og år å komme over det - i alle fall første gangen. Og når man så tilfeldigvis møter dem igjen, så kan det rives opp igjen, akkurat som om deler av skorpen på et arr faller av. Kanskje man blir flinkere for hver gang til å takle dette, kanskje det tar stadig færre uker for hver gang før en har kommet helt over det, men tro meg, om det bare var til å lukke øynene, vri litt på nakken, puste ut, riste på hodet og så gå videre som om ingenting var hendt, så ville jeg absolutt ha gjort det! Jeg sitter ikke og lufter tankene mine for gøy, eller lider for gøy, etter noe sånt. Jeg har egentlig ikke tid til dette. Men når alt går i lås inne i meg i noen timer, dager eller uker etter noe sånt, så har jeg ikke annet valg. Jeg finner ikke noen avknapp, og hadde jeg gjort det, så ville jeg brukt den med en gang. Sånne ting må bare ta den tiden det tar, og så forsvinner det gradvis med tiden, tones ned. Vel, jeg kunne sikkert ha sprunget/jogget og trent som en tulling, helt til jeg ikke hadde en kalori av energi igjen i kroppen til å nære følelsene mine med. Gjort dette hver dag. Det er ikke helt sesongen til å springe ute til enhver tid, men jeg skal gjøre det, likevel. Uansett så tror jeg ikke dette heller vil være helt nok i seg selv - det hjelper å få innspill fra andre, å få luftet tankene sine. Dette forumet har vært til stor hjelp og lindring fra meg underveis, men når jeg får så harde innspill som dine, så går det inn på meg, jeg kjenner jeg blitt litt anspent, uggen og demotivert. Akkurat når jeg følte meg ferdig med saken, så kommer noe sånt, noe som jeg føler er et resultat av at en ikke har lest alt i tråden? Hva er poenget med å gjenta kompromissløse holdninger som er blitt nevnt tidligere, og ferdigdebattert/behandlet? I tillegg ser jeg at mod har vært inne og redigert på innlegget ditt, så kanskje det var enda hardere mot meg enn hva jeg leser og blir (litt) såret av her?

Jeg håper jeg kan få si at jeg er glad for at en/ei som deg ikke styrer politiet, uten at jeg blir angrepet for å ikke tåle kritikk. (Jeg har jo spesifikt etterspurt kritikk, men da konstruktiv/oppbyggelig kritikk - hva er vitsen til å skrive til en fremmed, som har valgt å åpne seg selv, dele av sine innerste følelser, fullt bevisst at en åpner seg for fremmede og stiller seg lagelig til for hogg?) Jeg tenker at det er noenlunde likt en barneoppdragelse hvor en bare slår eller straffer barnet hele tiden, hver gang det har gjort feil. En får sikkert barnet til å slutte å gjøre feilen (fordi barnet er lite, og én, mens foreldre er store og to), men hva slags tillit vil barnet få til omverdenen? Hvilket selvbilde vil det vokse opp med? Og litt likt som med tankegangen til de som bare vil reagere på alt med lengre og lengre og hardere og hardere straffer, i stedet for å se litt på hvilke samfunnsforhold som gjør at kriminaliteten øker. Det er bare å skyve problemene under teppet. En må huske og forstå at vi alle lever i et samfunn, og folk skal kunne leve med hverandre i det samme samfunnet. En kan ikke banke folk som ikke passer helt til, helt til de blir kuet, og håpe at problemet er løst.

Hvis alle skulle vært som deg, hva ville jeg gjort da? Jeg føler meg temmelig sikker på at jeg ville ha begynt å oppsøke damer, svindlet dem eller regelrett stjålet fra dem, og gitt f i alt og alle. Tatt tilbake. Blitt nihilistisk. Jeg skulle nok ha oppsøkt de som ikke gjorde opp for seg overfor meg også, valset rett inn i leiligheten deres og tømt håndvesken, tatt det de hadde pluss eventuelt eiendeler om det ikke var nok i lommeboken. Slik at vi ble skuls. Skulle vi hatt et så hardt samfunn, så tror jeg det virkelig ville blitt lovløse tilstander - eller politiet måtte hatt mange ganger større ressurser enn nå, vært bevæpnet a la i USA, kunne skutt småtyver på stedet, og de rike måtte ha levd bak høye murer, som i Sør-Amerika (hvor skillet mellom rike og fattige er størst i verden), med vaktmannskaper eller strømførende piggtråder på toppen av og langs hele murdene og alarmknapper, hvor de kunne dra hjem og sove osv, etter å ha vært ute og gjort sin business i verden på dagtiden.

Jeg skriver litt langt nå, men innlegget ditt gikk inn på meg, Jente 29. Du er ikke en fjortis. Det er ei voksen dame som skriver dette til meg, ei som er en smule eldre enn eksen min. Jeg kjente at jeg ble anspent og følte meg mindre, litt krenket, når jeg leste det. Jeg prøver å få det ut av systemet mitt. Jeg tar deg sikkert alt for alvorlig. Men det gjør vondt å lese sånt som du skriver. Jeg har jo sagt at jeg har tilgitt henne, på tross av at hun var urimelig hard mot meg, og fikk med seg penger som hun aldri betaler tilbake (drar heller på utenlandsferier, byturer hver helg osv, sitter på nettet og klager på venninner, og på "vold i forholdet" en gang i en lettere hysterisk tråd som jeg leste, i et annet forum, da ene typen hennes hadde tatt tak i henne i overarmen og ristet henne en gang eller to - så rart.. at ingen hadde gjort det før.. Men jeg har aldri gjort det!). Hun har vært hard mot meg, ikke smilt eller sagt hei engang når vi møtes, men ikke nølt med å tilkalle utevakter på disko om jeg så mye som gikk bort til henne og sa hei, sagt at jeg var "en som plaget henne", som om jeg var en vilt fremmed, og når det var første gang på fem måneder, siden siste dagen vi var sammen, den lykkelige flotte søndagen i Oslo, med tur på visning, middag (jeg betalte, som alltid), båttur på fjorden (jada, jeg betalte for begge), fine bilder som vi tok.. Jeg tror ikke enkelte fatter hvor hard og kald hun var, og hvordan det er å oppleve noe sånt fra en som man virkelig elsket. Å være en brikke i hennes hevnspill overfor menn.

Men som de som har lest her vet, så har vi jo kommet fram til forklaringer. Det er bare til å lese innleggene fra Julia og flere lenger oppe. Det er en grunn til at hun er slik. Og jeg takker gudene for at jeg kjenner til den, og i alle fall har den forklaringen, den innsikten, for ellers vet jeg ikke hva jeg hadde gjort eller hvor jeg hadde vært, så vondt som dette var i begynnelsen for noen få år tilbake.

Jeg tilgir henne - selv om en del her inne ikke oppfordrer til å gjøre det, men til å glemme henne som "halvråttent kjøtt" osv. Jeg klarer ikke helt å se det slik. Hun var et menneske, tross alt, på lik linje med meg, deg, og alle. Grunnleggende sett er vi like. Jeg tror ikke på harde straffer for å bli kvitt alt vi ikke liker - jeg tror på tilgivelse og forståelse. Men det må være lov å advare, og å be om hjelp til forståelse, til å legge vonde ting bak seg.

Jeg vet ikke hva du håpet å oppnå med ditt veldig kritiske innspill så sent i debatten, Jente29, nå som den egentlig var helt ferdig, og jeg var kommet over det jeg startet tråden for å komme over. Men du oppnådde å gjøre meg litt oppgitt igjen. Jeg er glad alle ikke er som deg, for da hadde løsningene vært enkle. Da hadde jeg kanskje blitt en kvinnehater og en samfunnsfiende, for et så overflatisk samfunn tror jeg ikke jeg hadde maktet å leve i. Rett og slett.

Men du har full rett til din mening, og jeg håper ikke jeg blir angrepet nå for å ha svart deg. Som man roper i skogen får man svar, stort sett. Vi er, når alt kommer til alt, dessverre stort sett så enkle - utdannelsessamfunn og høy levestandard til tross. Vi er oss selv nærmest. Og vi, de fleste av oss, tolker alt ut i fra våre egne erfaringer, og hvilken habitus (livsboble) vi selv anser oss som del av i verden. Jeg får anta du er en priviligert dame, Jente29, kanskje ikke helt ulik min eks. Du reagerer jo nærmest som henne. Du pleier nok å få viljen din, skulle jeg tro. Uten å måtte tenke så mye på hvilket samfunn du lever i, og hvorfor ting er som de er. Noe sier meg at du har fått endel gratis opp i hendene, og ikke er blant de mindre attraktive damene - folk som har sett ved egensyn hvor hard verden kan være.

(Jeg hadde forresten håpet å ikke bruke mer tid på denne tråden i dag. Og hadde planlagt å la den ligge/hvile, eventuelt dø helt ut nå. Men jeg klarte ikke å la være å svare deg. Jeg ble litt sårbar her jeg sitter, alene i kveld, før jeg legger meg. Klarte ikke å bare la det ligge ubesvart. Jeg vet ikke hva det sier om meg. Men det vet sikkert du og dine likesinnede. Og hvilken diagnose eller straff jeg burde få, så jeg bare la meg ned, aldri snakket om dette igjen, og ikke fikk lov til å kaste blikk på henne igjen heller, når vi tilfeldigvis møttes.. Eller hva?)

Endret 14. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest TS]

Dette er sikkert sanneheten, om ên av hennes ex'er.. vet ikke hva annet jeg skal tolke dette drama-selvskryte-ego-elskende-sympati-tryglende skriveriet som..! Nifst, er kanskje ordet! Jeg er glad jeg ikke er henne, men ikke p.g.a måte du beskriver henne på, men fordi jeg ville vært vettskremt av å ha en sånn ex!!

Åja forresten... Nei, det var slik hun snakket om samtlige av sine ekser. Og dem var det mange av. De var alle enten tilbakestående, kjedelige, eller psycho. Det var aldri snakk om selvkritikk hos henne - det var dem det var noe galt med. "Vær glad du er kvitt henne, det var bare trøbbel med henne hele tiden", var omkvedet fra nattelivsarbeiderne i hjembyen, dvs. stødige, mangeårig ansatte ved det største diskoteker/nattklubben, folk jeg har kjent siden vi var små, men som ikke visste at jeg hadde rotet meg borti henne. (De kjente ikke hennes bakgrunn like godt som jeg gjorde.)

Og slapp litt av: Du får vel ikke "en sånn ex", dersom du ikke oppfører deg som henne. Jeg håper ikke grunnen til at du blir så skremt, er at du kjenner deg igjen i hennes oppførsel og livsstil(?) Og slapp enda mer av: Jeg har flere ekser, mer enn en håndfull (men mindre enn to, når vi snakker forhold her, og ikke ONS osv), og det er kun to jeg har problemer med i det hele tatt (de er beskrevet i tråden) - de fleste har jeg et blomstrende forhold til, og holder veldig god kontakt, er venner med, vi er der for hverandre i vonde tider, eller innimellom for å si hei, høre hvordan det går i liv og karriere osv, få en liten statusrapport.

Altså, hun mener det er noe galt med alle sine ekser. Hun sa aldri noe om å ha gjort noe galt selv (det fikk jeg jo høre, gjerne uoppfordret, fra andre). Det eneste hun nevnte, som kunne minne om selvkritikk, var at hun hadde levd "veldig vilt", og at hun hadde lyst til å prøve å roe seg ned og bli helt seriøs.. Og at hun var helt ærlig om det da ei venninne sa til henne på telefon, mens hun satt på madrassen i leiligheten min, at hun ikke kunne ha noe mer med henne å gjøre, fordi hun levde for vilt. (Dette er et lite tillegg til mitt lengre innlegg over.)

[Gjest Jente 29]