Sendte fin melding, anmeldt for trusler

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest Gjest_Julia_*]

Eksen din har noen felles trekk min tidligere venninne. Jeg trodde vi var svært gode venninner, til hun kuttet meg ut pga noen totalt ubetydelige ting hun mente jeg skulle ha gjort i ond hensikt mot henne. Det må legges til at hun også hadde skyldt meg penger i lang tid som aldri ble tilbakebetalt. I likhet med din eks hadde venninnen min også en psykopat til far, som hun hadde brutt med. Hun har vært utro mot alle kjærestene sine. Men hun er en veldig sjarmerende jente, som er lett å like. Vi hadde mangel felles interesser og lik holdning til mange ting. Hun var veldig hyggelig mot meg - i løpet av det året vi var venninner - frem til hun fikk dette anfallet sitt som førte til bruddet. Vi var fortrolige venner, hadde en veldig god tone, og deltok i hverandres liv. Skuffelsen ble derfor stor når det viste seg at hun ikke var noen god venninne likevel. Må si at jeg forandret totalt syn på henne, og kunne i dag aldri tenke meg å ha noe mer med henne å gjøre. Støtte på henne i en butikk her om dagen, og da tenkte jeg bare "æsj". Hun er overhodet ikke den personen som jeg tidligere satte så høyt. Hun er en helt annen, fremmed person; sånn føler jeg det.

Nå er jo et vennskapsbrudd noen annet enn et kjærlighetsbrudd. Det sistnevnte er selvsagt mye verre. Men jeg vil likevel tro at noen av følelsene man kan sitte igjen med kan være felles. Jeg stusser vel over at du ikke føler deg mer "sviktet". Ut fra hvordan hun har behandlet deg, er det jo du som burde ønske henne langt vekk. Det med pengene er ikke av så stor betydning. Det verste er at hun kommer med en erklæring til deg om at hun aldri har følt det sånn for noen før, at hun kunne tenke seg barn med deg, viser deg stor tillit - for så å svikte deg på en iskald måte dagen etter. Det er ikke rart du fikk sjokk og sterke sorgreaksjoner. Men jeg har vanskelig for å forstå at du overhodet vil ha noe med henne å gjøre. Synes du viser henne altfor stor forståelse. Du er altfor snill, mener jeg. Synes du bør tenke på selv og ditt eget beste. Denne damen har skadet deg, og derfor fortjener du å holde deg langt unna henne. Du fortjener en dame som har kjærlighet og ekte omsorg for deg, som aldri ville finne på å såre deg med overlegg. Det er dette du bør se etter. Jeg lurer på om du tror at du ikke fortjener det, innerst inne. Du vil så gjerne redde andre, derfor kommer dine egne behov sist. Det er dette inntrykket jeg får av deg.

Selv er jeg ikke så omsorgsfull som deg, men litt mer egoistisk anlagt. Kanskje er det derfor det ikke var så vanskelig å legge bak meg dette vennskapet som jeg en gang satt høyt. Selv om det er synd i henne, føler jeg ikke at det er min jobb å hjelpe henne, fordi hun rett og slett ikke er bra for meg.

[Gjest TS]

Hvis hun ikke selv finner ut av at; "NÅ må jeg gjøre noe med livet mitt før jeg ødelegger det, og mange andre sitt! - Jeg trenger hjelp!". Hvis du sier til henne at hun trenger hjelp, tror du ikke hun kommer til å sette ut forsvarspiggene sine, og skyve deg (og evt. andre som prøver å hjelpe) enda lengre vekk?

Jo, det er vel sånn. Det er catch-22: Jeg er damned if I do, damned if I don't.

Jeg må ha kommet så under huden på henne, at hun blir hysterisk bare hun ser navnet mitt på en melding. Hun kan jo neppe ha lest meldingen min, om hun anmelder den for trusler. Hun har også sagt tidligere, på direkte spørsmål i rettsvesenet om jeg har truet henne, at det har jeg aldri.

Jeg var litt upresis lenger oppe. Jeg vet ikke hvor mange menn hun har anmeldt. De fleste lar henne vel bare mer eller mindre gå, kom aldri nok inn på henne til å se annet enn at hun er uforståelig og virker urimelig, kanskje lettere gal. Men det han 15 år eldre enn henne sa til meg, var at hun skiftet mobil og nummer kanskje 5-6 ganger i året (og bosted 3-4 ganger). Dette med mobilen var for å bli kvitt innpåslitne menn som hun hadde vært borti (og sikkert krevd en del spandering fra, mottatt gaver fra etc). Jeg har ikke ringt henne da, i alle fall. Hun finnes aldri i registeret, så selv om hun skifter nr ofte, er ikke det noe som folk som ikke spesifikt har fått nummeret hennes kan vite eller følge med på. Jeg får ta hans ord for det. Han sa også at hun reagerte i avhør på at en etterforsker spurte henne hvorfor hun skiftet nr. så ofte. "Hva har han med det??", klaget hun til ham.

Jeg kom også på en episode jeg har glemt å nevne. Siste natten jeg var med henne, natt til lørdag etter en dyr utekveld på byen i Oslo, så ble det et lite anløp til krangel mellom oss. Vi var da hel- eller halvnakne, og lå i skjestilling. Jeg holdt ene armen rundt henne, med hånden på venstre brystet hennes. Hun utbrøt: "Du er akkurat som pappa!". Jeg kjente da at hjertet hennes slo hardt og fort. Det gjorde veldig stort inntrykk på meg. Jeg begynte å gråte. Hulket mot ryggen hennes, mellom skulderbladene. Hun fikk litt tårer osv på seg. Jeg unnskyldte meg, selv om jeg egentlig ikke hadde sagt noe galt - men det å få høre at jeg skulle være lik selveste faren hennes, og kjenne hvordan hjertet hennes galopperte, kombinert med alkoholen fra utelivsturen, ble for mye for meg.

Hun sa ingenting mens jeg gråt. Da hun ikke hørte mer lyder fra meg, så spurte hun bare rolig "Er du ferdig? Kan vi sove nå?"

[Gjest TS]

Eksen din har noen felles trekk min tidligere venninne. Jeg trodde vi var svært gode venninner, til hun kuttet meg ut pga noen totalt ubetydelige ting hun mente jeg skulle ha gjort i ond hensikt mot henne. Det må legges til at hun også hadde skyldt meg penger i lang tid som aldri ble tilbakebetalt. I likhet med din eks hadde venninnen min også en psykopat til far, som hun hadde brutt med. Hun har vært utro mot alle kjærestene sine. Men hun er en veldig sjarmerende jente, som er lett å like. Vi hadde mangel felles interesser og lik holdning til mange ting. Hun var veldig hyggelig mot meg - i løpet av det året vi var venninner - frem til hun fikk dette anfallet sitt som førte til bruddet. Vi var fortrolige venner, hadde en veldig god tone, og deltok i hverandres liv. Skuffelsen ble derfor stor når det viste seg at hun ikke var noen god venninne likevel. Må si at jeg forandret totalt syn på henne, og kunne i dag aldri tenke meg å ha noe mer med henne å gjøre. Støtte på henne i en butikk her om dagen, og da tenkte jeg bare "æsj". Hun er overhodet ikke den personen som jeg tidligere satte så høyt. Hun er en helt annen, fremmed person; sånn føler jeg det.

Nå er jo et vennskapsbrudd noen annet enn et kjærlighetsbrudd. Det sistnevnte er selvsagt mye verre. Men jeg vil likevel tro at noen av følelsene man kan sitte igjen med kan være felles. Jeg stusser vel over at du ikke føler deg mer "sviktet". Ut fra hvordan hun har behandlet deg, er det jo du som burde ønske henne langt vekk. Det med pengene er ikke av så stor betydning. Det verste er at hun kommer med en erklæring til deg om at hun aldri har følt det sånn for noen før, at hun kunne tenke seg barn med deg, viser deg stor tillit - for så å svikte deg på en iskald måte dagen etter. Det er ikke rart du fikk sjokk og sterke sorgreaksjoner. Men jeg har vanskelig for å forstå at du overhodet vil ha noe med henne å gjøre. Synes du viser henne altfor stor forståelse. Du er altfor snill, mener jeg. Synes du bør tenke på selv og ditt eget beste. Denne damen har skadet deg, og derfor fortjener du å holde deg langt unna henne. Du fortjener en dame som har kjærlighet og ekte omsorg for deg, som aldri ville finne på å såre deg med overlegg. Det er dette du bør se etter. Jeg lurer på om du tror at du ikke fortjener det, innerst inne. Du vil så gjerne redde andre, derfor kommer dine egne behov sist. Det er dette inntrykket jeg får av deg.

Selv er jeg ikke så omsorgsfull som deg, men litt mer egoistisk anlagt. Kanskje er det derfor det ikke var så vanskelig å legge bak meg dette vennskapet som jeg en gang satt høyt. Selv om det er synd i henne, føler jeg ikke at det er min jobb å hjelpe henne, fordi hun rett og slett ikke er bra for meg.

Veldig interessant innlegg, Julia. Venninnen din høres akkurat ut som eksen min. Hun slet jo også med å finne venninner. Stod på den profilsiden som min venn sendte meg, at hun også søkte kvinnelige venninner. Som jeg har beskrevet lenger oppe, så har det en tendens til å bli brudd med venninner også.

Og de kommer av de mest hysteriske ting, bruddene. Hun slo opp med han 15 år eldre en gang, fordi hun mente han blinket med lys på feil måte i en rundkjøring. Selv har hun ikke sertifikat, og kommer vel neppe noensinne til å få det. Hun slo også opp med ham en gang han ikke hadde lyst til å gå på byen en lørdagsnatt, etter at han hadde hjulpet henne å flytte hele dagen, og før det hadde kjørt hele natten fra andre siden av landet fredagskvelden og natten, og før det hadde jobbet fredagen siden syv om morgenen - alt dette uten søvn... "Jeg kan ikke være sammen med noen som er så kjedelige at de ikke går ut på lørdagene", sa hun da. Samme sa hun til meg, tidlig i forholdet, og da slo jeg opp med henne. Det var det første bruddet oss imellom. Jeg slo opp i alt tre ganger, hun fem - den siste altså endelig. Siste gangen jeg slo opp ble hun helt perpleks og frenetisk, og ringte og meldte meg i ett kjør. Nyttet ikke at jeg skrev på melding at "nå går jeg inn i dusjen"...

Det du sier om hennes vesen stemmer også. Veldig mildt og fint vesen, og kan være veldig ydmyk og oppmerksom i innledende faser. Alltid veldig ydmyk og fin overfor allslags servicepersonell. Men som sagt, hun takler ikke at folk kommer inn under huden på henne. Alt over 3-4 måneders kjennskap blir for mye.

Jeg tror du har rett i alt du sier, absolutt alt. Men jeg klarer ikke å komme over de kjærlige følelsene jeg har for henne, når jeg vet at hun egentlig er skadet, og kanskje til og med egentlig lider - og i alle fall aldri kommer videre i livet, er selvdestruktiv.

Hun tok seg godt av sin yngre søsken, som også flyttet over til Oslo etter henne. (Jeg kjente den yngre søskenen, h*n lå i rommet første natten vi koste litt. Jeg kjente også han 15 år eldre etterhvert. Og det var jeg som fikk min eks over fjellet. Siden kom de to etter.) Hun tok seg veldig bra av katten sin, en hunkatt, den siste av tre hun hadde hatt. Hun bosatte seg alltid i villastrøk hvor katten kunne springe mellom husene, i hager osv, og ikke i sentrale bystrøk (bygårder, mye asfalt og trafikk), selv om hun elsker utelivet osv.

Jeg nekter å godta at noen er helt håpløse. Dvs., med mindre de er psykopater/personlighetsforstyrrede, om vi skal ta ekspertenes ord for det. Psykopati/antisosial personlighetsforstyrrelse er nærmest uhelbredelig, og jeg har sett over kriteriene flere ganger, over tid, og kan ikke se annet enn at hun later til å fylle minst 18 av de 20 kriteriene. Så det kan jo være sånt sett, hvis hun virkelig er der, at hun er uhelbredelig. Men jeg så altså det vakre inne i henne, i korte små glimt. Det var alltid himmel eller helvete med henne, og alt avhang av hennes humørsvingninger.

Jeg klarer simpelthen ikke å slutte å bry meg om folk. Det gjelder ikke bare henne. Jeg nok ingen ren engel, men jeg plages med akkurat det der, uansett.

Og jo, jeg har kjent på følelser av bitterhet, hat, svik. Men de bare forstyrrer meg, og leder aldri til noe godt. Å leve et strålende liv, og håpe at hun ser det, ville ikke virket. Det er ikke meg. Jeg er ikke ute etter å vinne. Å forakte henne, kaste foraktelige blikk: Ikke meg. Jeg tror jeg har kjent på alle følelser som er mulige, vurdert en hver strategi osv. Og til slutt resignert og slått meg til ro, på en måte, med at jeg alltid vil elske henne innerst inne - på grunn av det lille, gode jeg så i henne, og at hun i en periode stolte sånn på meg, åpnet seg for meg, var min næreste venn i verden. Men like brått som hun kom inn i mitt liv, forsvant hun altså. Og jeg følte meg rett og slett som et hus som en orkan hadde blåst rett over.

Endret 12. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest TS]

Hva med ataraxia? må i hennes tilfelle være av en særdeles alvorlig grad, men ikke umulig.

Tenker du på denne?

http://en.wikipedia.org/wiki/Hydroxyzine

[Gjest Gjest]

Nei, snarere http://no.wikipedia.org/wiki/Ataraksia

Det står ikke veldig utfyllende, men brukes hovedsaklig om mennesker som ikke er i stand til å lære konsekvens. Altså, de gjentar handlinger som har uheldige konsekvenser, ikke ut av ondskap men rett og slett fordi de ikke ser sammenheng mellom handling og konsekvens.

Eksempelvis, et barn som ikke gjør leksene sine vil oppleve å få en negativ reaksjon av lærer/foreldre, og dermed lære at det er lurt å gjøre leksene for å unngå dette. Et barn med ataraksia derimot, vil ikke være i stand til å koble den negative responsen mot at de ikke har gjort leksene, og vil derfor fortsette på samme måte. I voksen alder kan dette komplisere forhold til feks kjærester, arbeidsgivere og lignende, samt at folk med ataraksia ofte sliter økonomisk, siden de ikke lærer sammenhengen mellom å ikke betale regninger til forfall og å bli sendt til inkasso, etc.

Det er ikke å regne som en medisinsk diagnose per nå, men det forskes endel på det.

[Gjest TS]

Jeg tror også at jeg føler meg skyldig. Jeg stiller veldig høyre krav til meg selv. Jeg tillot meg å bli sint på henne, bebreide henne, si ting. Jeg tenker at jeg burde ha skjønt at hun hadde problemer, at jeg bare burde bitt i meg ting og tanker. Ventet til det gikk over. Jeg burde ha vært mye mer urolig, en klippe.

Hun virket veldig krevende og urimelig, men jeg ser i ettertid at jeg har null tilbake for å ha reagert mot henne muntlig. Hadde jeg bare sett en annen vei, eller forlatt sånne samtaler, så hadde jeg ikke sittet her og angret, følt at det var ting jeg kunne gjort bedre. Jeg gjorde feil. Jeg tenkte på meg selv, ikke bare henne. Det heter seg at i kjærlighet og vennskap skal man bare gi, alt man kan, aldri kreve. Jeg sviktet mot denne regelen. Jeg skulle ha vært sterkere. Det gjør vondt å tenke på.

Hun sa også til noen i ettertid at hun hadde trodd at jeg skulle være mannen i hennes liv. Det var veldig vondt for meg å høre, og tenke på - det var jo ingenting jeg heller ville enn være nettopp mannen i hennes liv. Jeg elsket henne virkelig. Jeg kunne absolutt aldri ha vært utro mot henne, om vi var sammen. Jeg følte meg komplett når jeg var med henne, forankret på hjemmefronten, klar til å takle alle utfordringer i verden og livet, med full ro og forvissning om at det viktigste var på plass.

Men uansett, det er jo temmelig normalt at folk krangler litt, og blir litt selvrettferdige av og til, tenker på seg selv. Jeg har lært meg ganske mye av med det i årene siden henne. Men uansett, det å motta en sjelden melding fra en gammel kjæreste sånn, det er ikke noe en anmelder. Jeg tror altså at maks en promille av befolkningen kan finne på å reagere sånt. I alle fall når en skriver en fin melding, er helt selvutslettende, skriver at en respekterer den andre veldig mye, tilbyr vennskap eller i alle fall å ikke være mistroende om hverandre, og avslutter med å ønske en fredfull jul for henne og sine, og si at ballen nå er spilt helt over til henne, at skal det bli mer kontakt så er det opp til henne.

[Gjest Gjest_choco_*]

Nå har jeg lest gjennom alt, og jeg forstår ikke hvorfor du tenker på henne enda?

Hvorfor, etter 5 år, du fortsatt ikke klarer å se henne uten at du kjenner at de gamle følelsene kommer tilbake?

Altså, forklar meg det, for jeg kan rett og slett ikke fatte det; jeg skjønner at hun er kjempepen og alt det der,men hun virker jo totalt uinteressant, slitsom og manipulativ. Kanskje du er overfladisk selv som fokuserer på utseendet hennes slik? Altså, om hun var direkte stygg,hadde det vært lettere for deg å komme over henne? Honestly?

Om hun var direkte stygg og ikke kunne spille på utseendet så hadde ikke du ofret henne en tanke.

Ærlig talt,du er en voksen person, du burde jo vite at du kaster bort energien din og trykker deg selv ned ved å la en person okkupere tankene dine slik. Greit nok at du har brent deg,men gjort er gjort, life goes on.

[Gjest Gjest_choco_*]

Og en ting til; du kan si at "jeg forstår ikke hva du mener" eller at jeg ikke klarer å sette meg i din situasjon og se for meg det du går gjennom, men du kan ikke nekte på at det er totalt waste of time å i det hele tatt la slikt okkupere tankene dine. Føler du deg ikke veldig deprimert etter å ha brukt flere timer,eller dager, på å tenke på det mennesket der?

Ser du ikke at du bare plager deg selv?

[Gjest TS]

Nei, snarere http://no.wikipedia.org/wiki/Ataraksia

Det står ikke veldig utfyllende, men brukes hovedsaklig om mennesker som ikke er i stand til å lære konsekvens. Altså, de gjentar handlinger som har uheldige konsekvenser, ikke ut av ondskap men rett og slett fordi de ikke ser sammenheng mellom handling og konsekvens.

Eksempelvis, et barn som ikke gjør leksene sine vil oppleve å få en negativ reaksjon av lærer/foreldre, og dermed lære at det er lurt å gjøre leksene for å unngå dette. Et barn med ataraksia derimot, vil ikke være i stand til å koble den negative responsen mot at de ikke har gjort leksene, og vil derfor fortsette på samme måte. I voksen alder kan dette komplisere forhold til feks kjærester, arbeidsgivere og lignende, samt at folk med ataraksia ofte sliter økonomisk, siden de ikke lærer sammenhengen mellom å ikke betale regninger til forfall og å bli sendt til inkasso, etc.

Det er ikke å regne som en medisinsk diagnose per nå, men det forskes endel på det.

Åja,ok. Jeg bruker nesten aldri norsk wikipedia, synes den er så dårlig, og bruker den engelske. I den engelske kom det opp noe helt annet på "ataraxia" ;-)

Men det du skriver, det er henne. Hun slet med økonomiske problemer, kan du si. Og fortsetter å anmelde helt uten grunn, selv om hun må eller burde ha forstått at å anmelde så ofte og urimelig som hun gjør, er noe politiet etter hvert vil legge merke til. Hun brukte opp alt av studielån og stipender på sminke, klær og fest, og fikk aldri depositum tilbake fra huseiere - det gikk til å dekke ubetalte husleier. Han 15 år eldre hadde kausjonert på minst ett misligholdt depositumslån, moren på et annet. Moren, sa til henne at hun ikke ville kunne få lån mer noe sted - og nektet å hjelpe henne med 6000,- til depositum på første leiligheten i Oslo. Dette meldte hun og moren fram og tilbake om den siste dagen hun og jeg var sammen, søndagen. Nest siste timen vi var sammen, spurte hun om jeg kunne hjelpe henne med det. Jeg svarte at nei, det kunne jeg ikke. Økonomien min hadde rett og slett ikke rom til det. Det var altså siste gang vi var sammen som kjærester. Jeg spurte han 15 år eldre noen måneder senere, når han begynte å ringe meg, om dette depositumet. Han sa at moren hadde gitt etter, og ordnet det. Hun hadde spurt han også, men han hadde også nektet. Men moren gir altså alltid etter til slutt, mot bedre vitende. Jeg kan ikke anta annet enn at det er av dårlig samvittighet - at hun har hatt en anelse om eller kjennskap til hva som skjedde i familiehjemmet deres, før hun skilte seg fra faren til min eks da min eks var tenåring, og flyttet tilbake med sine barn til det lille småstedet på andre siden av landet.

Endret 12. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Gjest]

Tilsvarende artikkel på engelsk http://en.wikipedia.org/wiki/Ataraxia

[Gjest TS]

Og en ting til; du kan si at "jeg forstår ikke hva du mener" eller at jeg ikke klarer å sette meg i din situasjon og se for meg det du går gjennom, men du kan ikke nekte på at det er totalt waste of time å i det hele tatt la slikt okkupere tankene dine. Føler du deg ikke veldig deprimert etter å ha brukt flere timer,eller dager, på å tenke på det mennesket der?

Ser du ikke at du bare plager deg selv?

Både og. Selvsagt har jeg tenkt at dette var totalt bomskudd, jeg har tapt av min tid, kastet bort ressurser jeg kunne brukt på "noe bedre".

Men samtidig så er hun et menneske. Jeg holder meg til den filosofien at ingen mennesker skal være midler til et mål - hvert menneske er et mål i seg selv.

Og hvis en tror på skjebne, eller at visse folk er ment å finne sammen, og være til støtte for hverandre, så må en se forbi alle formaliteter, og egeninteresser.

Men jeg tenkte litt sånn som du nevner allerede mens hun og jeg var sammen, og lot det vel komme til uttrykk på enkelte måter, og det angrer jeg altså på. Jeg ser i ettertid at det hadde jeg lite eller ingenting tilbake for, og viktigere: Det er feil. Jeg kunne ha sagt enkelte ting på en annen måte. Jeg måtte være klar over at hun var sårbar, en sosialklient i øyeblikket, skadet av sin oppvekst, på flytting fra en landsdel til en annen, med få venner osv. I en sånn situasjon så var det sjofelt av meg å tenke på meg selv. Jeg kunne gitt henne samme tilbakemeldingene på en finere og mer moden måte, mer hensiktsmessig og hensynsfullt. Men ofte er det slik at folk vet veldig godt selv hvilke feil og mangler de har, og trenger ikke å høre det fra andre, voksne. Det de trenger er forståelse, og uendelig av tålmodighet, og i alle fall ikke skyllebøtter eller skjellsord osv.

Som en annen skrev lenger oppe: Jeg fucka det opp med henne, og det er synd.

Det finnes mange historier om respektable menn som har eller har hatt koner som var langt ute på bærtur, øyensynlig. Masse pillemisbruk, eventuelt også dårlig økonomistyring, kanskje utroskap osv. Men de har holdt ut, vist tålmodighet og vært støttende, gjennom år med slikt. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv at jeg ikke klarte å være like stor på det, like forståelsesfull, mens jeg hadde sjansen.

[Gjest TS]

Tilsvarende artikkel på engelsk http://en.wikipedia.org/wiki/Ataraxia

Nei, det var akkurat det - den artikkelen sier noe helt annet ;-)

Handler om et filosofisk begrep, om evnen til å heve seg over absolutt alt som man ikke kan vite med sikkerhet.

[Gjest TS]

Nå har jeg lest gjennom alt, og jeg forstår ikke hvorfor du tenker på henne enda?

Hvorfor, etter 5 år, du fortsatt ikke klarer å se henne uten at du kjenner at de gamle følelsene kommer tilbake?

Altså, forklar meg det, for jeg kan rett og slett ikke fatte det; jeg skjønner at hun er kjempepen og alt det der,men hun virker jo totalt uinteressant, slitsom og manipulativ. Kanskje du er overfladisk selv som fokuserer på utseendet hennes slik? Altså, om hun var direkte stygg,hadde det vært lettere for deg å komme over henne? Honestly?

Om hun var direkte stygg og ikke kunne spille på utseendet så hadde ikke du ofret henne en tanke.

Ærlig talt,du er en voksen person, du burde jo vite at du kaster bort energien din og trykker deg selv ned ved å la en person okkupere tankene dine slik. Greit nok at du har brent deg,men gjort er gjort, life goes on.

Dette debatterte vi vel allerede på side én, jeg og ei annen. "Solaris", og alt det der. Saken er at jeg og hun kom sammen, og hun er et menneske. Omstendighetene ville det slik. Vi får tildelt de kortene livet tildeler oss.

Jeg har vært innom alle tankene du nevner også, men finner at det ikke hjelper - jeg elsker henne fortsatt. Jeg tror aldri jeg egentlig har vært så nær og intim med en annen person. Ikke på så mange forskjellige måter.

Jeg ser veldig godt poenget ditt, men det blir likevel litt for enkelt for meg. Jeg har prøvd ut den mentaliteten/holdningen, og den fungerte ikke for meg. Det var ikke bare skjønnheten, det var også vesenet hennes. Noen mener at hun ikke er så voldsomt spesiell, for noen blir hun alt for "plastikkblond" osv. Men saken er at skjebnen styrte meg og henne sammen. Hvis du hadde vært der og sett vårt første måte osv, så ville du nok skjønt det. Det var spesielt. Og også hvor nær vi kom hverandre. Vi deler mange grunnsyn på de fundamentale ting i tilværelsen.

Folk som er direkte stygge blir vel irrelevante i denne sammenhengen. Alle kan gjøre det beste ut av det de har, men mange som er såkalt stygge, gjør nettopp ikke det. De gir blanke. Og det er veldig lite attraktivt for meg. Eksen min her var veldig estetisk anlagt. Hun var ikke perfekt, har opprinnelig rødt hår (som hun bleker), er derfor veldig blek og kan ikke bli skikkelig brun osv. Men det kan ikke jeg heller, så det passet perfekt. Og begge er vi ikke-røykere. Vi hadde fellestrekk på mange områder. Hun kjørte en test på meg en kveld da vi var i leiligheten min i Oslo, en "hvor godt passer dere sammen" test fra Cosmopolitan. Vi passet som hånd i hanske. Faktisk var det kun to spørsmål jeg svarte annerledes enn henne, og det oppbrakte henne, selv om resultatet vi fikk var veldig bra likevel, "ment for hverandre" osv. Men saken var at jeg tilpasset svarene mine på akkurat de to. Det jeg egentlig mente, valgte jeg ikke, prøvde å spekulere litt. Så viste det seg at det var jeg egentlig mente, hun hadde krysset av på selv. Og lik meg er hun perfeksjonistisk anlagt, eller hva man skal kalle det, og hang seg opp i det. Hun tar uhyre bra vare på seg selv og kroppen sin, spiser veldig sunt, går sjelden hjem fra byen så sent som stengetid, går aldri på nachspiel osv. Stilen hennes i klær og valg av feriemål osv er så lik den kan bli. Vi er begge opptatt av en sunn og skinnende, noenlunde "glamorøs" fasade osv.

(Nå høres det ut som det jeg skriver her krasjer med hva jeg skrev om hennes ansvarsfølelse, rot med penger osv, men hun var faktisk slik. Den estetiske perfeksjonismen overstyrte alt annet. Ja, hun kunne vært på Luksusfellen.)

Også intimhygienen var fantastisk, helt upåklagelig. Et eventyr. Jeg har vært borti veldig mange damer, og tro meg, det er mye forskjellig på det området der - noen skjønner at ligg får de uansett, så de tror ikke de trenger å bry seg, tydeligvis. Men tror ikke jeg skal gå så mye inn på dette, var en liten digresjon.

[Gjest TS]

Jeg er vel både overflatisk og ikke overflatisk, for å si det sånn. Jeg liker å holde en så profesjonell, klassisk stilren og business-aktig og/eller glamorøs fasade som mulig, dyre svarte skinnhansker, svarte, diskret stripete dresser og den stilen der, og trekkes mot miljøer og anledninger hvor jeg kan gå kledd slik. Men på den andre siden - har noen først kommet inn i livet mitt, så tar jeg veldig godt vare på dem, og får kjærlige følelser. Til og med som oftest ved ONS, men da veldig mildt. Dette er ikke unormalt, mener jeg.

Kanskje i bunn og grunn essensen her er at hun og jeg passet som hånd i hanske - vi var den maskuline og feminine speilingen av hverandre. Men jeg sviktet idealene hennes. Eller så var det dette med at hun faktisk ikke takler at folk kommer for nær innpå henne, muligens - at det er en 3-4 måneders grense. Han 15 år eldre med utenlandsk opprinnelse er vel det eneste unntaket jeg kjenner til, men så har de jo også hatt et vanvittig turbulent forhold, med voldtektssak (som aldri kom til retten), haugevis av anmeldelser, trusler om anmeldelser, haugevis av sidesprang på begge sider, korte og lange brudd, alle hennes midlertidige kjærester og beilere osv.

En med min karriereprofil kan under ingen omstendighet leve sånt. Samme hvor mye jeg ville ønsket å ta sjansen, og gi alt for henne, så ville det ikke gått - jeg måtte ha skiftet karriereambisjoner ganske kraftig, finne andre yrkesfelt osv.

Husk at hun har og viste gode kvaliteter også. Hun passer ikke helt inn i samfunnet, det er tydelig, men for meg var hun uendelig mye mer spiselig og elskverdig enn mange som faktisk passer inn i dagens samfunn. Hun er en veldig klassisk kvinne, veldig elegant i kroppssråk, veldig feminin, veldig klassisk. Kan ha et mildt vesen og være en god lytter, veldig behagelig - så lenge hun ikke trenger å møte hverdagen, og hverdagsliv, sure kolleger osv.

Har en ikke skjønt bildet jeg tegner av henne ennå, så vet jeg ikke helt hva mer jeg skal si :-) Hun er en klassisk femme fatale, som tatt ut av en fim noir.

[Gjest TS]

Nei, folk har rett. Jeg må jo bare legge henne helt bak meg. Hun må få leve livet sitt, gjøre sine egne feil.

Jeg skrev epostadressen min og tlf-nummer i den meldingen, og skrev at hun kunne kontakte meg når som helst, om det så tok uker, måneder, eller var i 2011 eller hva det skulle være.

Jeg har gjort mitt. Og jeg vet at med den rette damen, kan jeg slå meg helt til ro og stort sett glemme henne. Men tar hun kontakt for å snakke litt, be om unnskyldning for politianmeldelse osv, så skal jeg ikke slå hånden av henne.

Men hvis noen treffer noen sånne som henne, så ikke gjør tabbene jeg gjorde. Vis forståelse, men ikke lån bort penger til dem som en ikke fint kan tåle å aldri få tilbake. Og vit at det oftest er en grunn til at folk er slik (om det ikke bare i enkelte tilfeller er hjerneskade, enten medfødt eller etter et fysisk traume).

Ps. Jeg har litt sansen for elegante miljøer og klær osv, men på fritiden så liker jeg å gå i flanellbukser og dongeri, gjerne i hyttemiljø osv. Alt til hver sin anledning. Vil bare ikke at folk skal tro jeg er skikkelig dandy eller jålebukk ;-) Jeg er bare obs på hva den enkelte anledning krever, tilpasningsdyktig, ikke tonedøv.

[Gjest Bond]

Tråden er ryddet iht KGs regler.

mrs_bond, mod

[Gjest Avskåret]

Er det forresten noen som har forståelse for at jeg faktisk likte galskapen hennes? At jeg liker en person som er en virkelig utfordring? At jeg trenger noe å arbeide med, noe som gir motstand?

I tillegg var hun altså så ekstremt ren og pen, smakte og duftet deilig, bedre enn de aller fleste andre jeg har vært borti, hva gjelder dette - den estetiske, feminine, sensuelle og erotiske biten. Veldig elegant. Hun er en av veldig få damer jeg har gått bort til og snakket med på en nattklubb, fordi hun virket så myk, mild, feminin, åpen..

Hun utviste omsorg for en tilbakestående mann som ofte gikk på samme nattklubben, forresten. Var vennlig med ham, smilte alltid til ham og sa at vi skal gifte oss en dag og den stilen der. Hun hadde ingen penger å hente hos ham, de fleste bare fnyste av eller overså ham. Men hun var vennlig med ham.

[Jade]

Kan det være at hun ble et slags prosjekt for deg? At det er prosjektet du ikke er ferdig med, fordi det aldri ble løst?

Ikke helt sansen for å gi en tilbakestående mann forhåpninger på den måten. Han synes sikkert det var veldig kjekt, men de har følelser de også, og det kan jo hende han fikk forhåpninger og trodde de var kjærester. :/

[Gjest Avskåret]

Kan det være at hun ble et slags prosjekt for deg? At det er prosjektet du ikke er ferdig med, fordi det aldri ble løst?

Ikke helt sansen for å gi en tilbakestående mann forhåpninger på den måten. Han synes sikkert det var veldig kjekt, men de har følelser de også, og det kan jo hende han fikk forhåpninger og trodde de var kjærester. :/

Ja du sier noe der. Hun var et prosjekt for meg, ja. Og det har aldri blitt skikkelig løst. Jeg mener at alle forhold er prosjekter på en måte, og å få barn er et prosjekt styrt av to som først har lært å stole på hverandre osv. Men jeg har sjelden eller aldri hatt så mye følelser for en person som henne. Det er en viktig del av prosjektet - hvordan bygge familie sammen, som felles prosjekt, om ikke limet er sterkt?

Og det kan være at det jeg tok for vennlighet og snillhet i henne overfor han lille, tilbakestående karen, faktisk var en slags kynisk fleiping med ham. At siden hun ikke har kontakt med egne følelser skikkelig, så skjønner hun ikke hva følelser er. Men jeg må si at en hver tur på byen gir meg inntrykk av at det finnes veldig mange damer som er langt mer vulgære og mindre tiltalende enn henne. Hun er tross alt veldig feminin, mild, myk, sensuell, elegant, sofistikert - femme fatale.