Sendte fin melding, anmeldt for trusler

[Gjest TS]

Hadde aldri trodd å se så mange rare innspill til min åpne tråd! Jeg gikk inn for å ikke definere spørsmål for presist, men heller åpne for generelle innspill, og da konstruktive sådanne, men mye av det som kommer inn her er jo bare ren underholdning - selv om det jo i og for seg er debattavsporinger da ;-)

Endret 11. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest TS]

Kan du fortelle hva du egentlig skrev i den meldingen?

Vi får se om det passer en annen dag. Hvis jeg registrerer meg som bruker, kan jeg sende til deg i direktemelding da? Jeg føler ikke for å begynne med dette så sent på lørdagsnatten, etter en bytur, at det nesten er søndags morgen..

Jeg har beskrevet litt i løpet av tråden hva meldingen gikk ut på. Det var ingenting galt med den. Hvis du har fulgt med i tråden, så vet du at hun anmelder helt uten videre - til og med en falsk voldtektsanmeldelse har hun syslet med, som ledd i et forsøk på utpresning. Men det er lenge siden, og jeg mener å kunne fastslå at hun i alle fall lærte at det ikke var noe som det var lurt å holde på med.

[Gjest TS]

Det er nok den sannheten hun også er redd for å ta inn over seg - derfor politianmelder hun deg så mye. hun orker kanskje ikke oppleve en såpass sterk kjærlighet som deres, etter hva faren hennes gjorde med henne

Ikke la henne politianmelde deg sånn uten videre - hun vet ikke hva hun vil. Det vet ikke du heller, når du hevder å være "kommet over henne"...

Sjelden vil to mennesker som dere finne hverandre - det er en gave fra Gud. Dere to er ment for hverandre. Personlighetene deres er laget for å fungere sammen - i all evighet. Dersom dere ikke klarer å finne tilbake til hverandre her på jorden, vil dere helt sikkert finne hverandre igjen etter døden.

Jeg blir ikke helt ferdig med dette innlegget.. Hvis du bedriver sarkasme, så er den av en sjelden form og styrke. Jeg har tenkt litt av disse samme tankene selv. Hun sa nemlig, da vi var sammen siste helgen, at hun aldri hadde opplevd det sånn før. Det var mens vi lå og koste og kjælte, og hadde gjort det i timesvis.

Jeg syntes det var litt sterkt å høre, fra ei som hadde levd et så vilt, løssluppent og utagerende liv fram til det punktet - og dessverre ikke var ferdig med det.

Jeg har også tenkt mye at hun nekter seg selv å stole på menn, og at hun har sverget evig hevn på dem - at hun på den måten tar hevn på faren, via alle menn hun møter, og prøver å gjenopprette balanse i regnskapet, etter det hun måtte gå gjennom med ham. Og det vil hun vel aldri klare. Kan vel aldri bli fornøyd, på den måten.

Jeg har også ment og tenkt, mer og mer i løpet av disse årene, og med tanke på alt jeg hører/leser fra andre, som reaksjoner på hva jeg forteller, at kjærligheten jeg føler er mer lidenskapelig og intens enn den som mange andre er vant med. Jeg tror ikke styrken i mine følelser for henne er eller var unormal, men det er tydeligvis mange som likevel ikke har kjent eller følt den - og som til og med virker redd slike følelser, selv når en vilt fremmed beskriver dem.

Må spørre for sikkerhets skyld: Du kjenner meg ikke personlig, tilfeldigvis? Som sagt, om det ikke er sarkasme dette (og i så fall er den god, om ikke helt stilren, kanskje), så har jeg altså tenkt en del i de samme baner som det du skriver her. Ikke det om etter døden da - jeg tror ikke på et liv etter døden.

[Gjest TS]

Som kommunalt ansatt OG kvinne, føler jeg meg kallet til å svare på denne tråden. Newsflash: Jeg føler meg IKKE provosert. Tvert i mot har jeg litt vondt av TS som startet denne diskusjonen for å lufte hjernen sin litt og endte opp med såpass mange angrep. Barnslig og unødvendig, egentlig, å angripe folk på det personlige plan på den måten.

Takk for det! Jeg er helt enig, og tenker det samme selv. Hvorfor må de gjøre dette? Hva plager dem? Jeg tvinger ingen til å lese i tråden min her, og jeg valgte å åpne meg og dele av mine innerste tanker og følelser. Jeg har også valgt å ikke sensurere meg selv, og skrive rett ut hva jeg føler og tenker, uten å lese over og redigere etterpå - jeg sender det rett ut. Det må være mest mulig ekte, om det skal kunne bli noen kvalitet på de konstruktive svarene/innspillene jeg etterlyser. Hvorfor kan ikke de som ikke liker hva jeg skriver, bare la være å svare og lese her? Mange av dem anklager meg for å være et dårlig menneske, og gjør det på måter som avslører at de ikke akkurat er søndagsskoleengler eller besteborgere selv. Jeg mener de bør starte egne tråder, om det er oppmerksomhet og krangling de ønsker. Men det er vel noe med denne gruppepsykologien - åh så herlig når vi finner noen som stiller seg lagelig til hogg, og vi kan jage i flokk!

Må dessverre innrømme at jeg har brukt hele lørdagskvelden på å lese denne tråden fra A til....(sikkert ikke kommet til Å ennå), så jeg kan godt angripes for det.

Hvorfor skal noen angripe deg for det? Jeg har vært borte i nesten 5 timer, og ser at opptil flere av avsporerne/urokråkene har vært aktive hele kvelden/natten. Ganske utrolig, men så virket jo minst én av dem heller lite fornuftig i utgangspunktet.

Til "Avskåret" vil jeg si følgende. Min historie er totalt annerledes, samtidig som jeg kjenner meg igjen i en del nøkkelpunkter - og til syvende og sist så kjenner jeg i hvert fall igjen smerten. Jeg tror aldri du vil komme over denne kvinnen. Jeg tror hun har berørt noe i deg som ingen andre vil engang forsøke å berøre - dette vil du nok savne. Du kan (og bør) bestemme deg for å legge plaster på såret, men jeg vet like godt som deg at plasteret vil falle av å vise et like blødende sår om 15 år som det gjør nå etter 5 år - dessverre - dersom du skulle komme over en slik t-baneopplevelse igjen. Men livet må leves - livet må gå videre. En slik hodestups forelskelse tror jeg personlig er forbeholdt "the one" og at du neste gang bør velge partner med hodet istedefor hjertet, men jeg håper jo selvsagt at denne antakelsen er feil.

Jeg synes absolutt det virker som om du er inne på noe. Det vil aldri være hverdagslig å plutselig være i hennes nærhet, helt uventet. Ja, hun rørte definitivt noe i meg. Mye galskap med henne, det sier jo de som visste hvem hun var også, men overfor meg valgte hun å åpne seg litt. Jeg så glimt av en veldig positiv og livsglad jente, som dessverre har kommet skjevt ut i livet - helt uforskyldt, fordi det skjedde da hun var liten og forsvarsløs, og fra den viktigste autoritetspersonen i hennes liv den gang; familieforsørgeren. Og uansett så kommer jeg ikke bort fra at jeg virkelig, virkelig elsket henne. Det er vanskelig å glemme hvordan det kjentes å ha følelser som er så sterke. De få gode dagene vi hadde sammen (hun var jo på andre kanten av landet store deler av tiden, og kommunikasjonen gikk via mobil for det meste da), gjorde at jeg følte at jeg kunne fly, nærmest, og at ingenting i verden eller livet virket umulig eller vanskelig. Jeg kunne ikke forakte noen da, det var umulig. Jeg kjente bare positivitet og livsglede gjennomsyre meg. Da det ble slutt, og det etterhvert gikk opp for meg at denne gangen ikke var som de tidligere bruddene, at det kanskje virkelig var slutt, så var det forferdelig. Jeg gjenomlevde akkurat de opprivende, gjennomgripende fysiske og emosjonelle smertene som forskere/fagfolk beskriver når det gjelder kjærlighetssorg. Det skal være verre enn heroinabstinenser, og det kan jeg nesten underskrive på (bortsett fra at jeg ikke aner hvordan heroinabstinenser føles): Jeg måtte sykemelde meg to dager. Jeg klarte nesten ikke å spise, og det var som om det rev og slet i hele kroppen min, især rundt mage og brystkasse. Hodet føltes som om det var av vatt, og armene og beina viste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Bare noen dager før hadde vi ligget sammen, og bare kjærtegnet hverandre. Virkelig knyttet oss til hverandre. Og hun sa altså dette, at hun aldri hadde opplevd det sånn før. Det var denne siste helgen at jeg vel endelig slapp meg helt løs, tillot meg å føle kjærligheten og akseptere den, våget å åpne meg. Når hun så brøt, uforståelig, så var det som om jeg noe hadde revet seg løs fra meg, slik at jeg ble liggende igjen og blø, massive blødninger, som om jeg ble tappet fullstendig for livsblod, for energien og gleden. Alle bildene jeg har fra forholdet vårt, tok jeg den siste dagen vi tilbrakte sammen, en søndag. Hun ser så glad ut på de bildene, og ser rett inn i kameraet med et mykt blikk, smiler. Hvorfor slår hun da opp via sms noen dager senere, fra andre kanten av landet? Det var helt uforståelig. Og grusomt å oppleve.

Jeg ble i mitt forhold i 8 år (litt lengre altså) og det er nå 3 år siden det tok slutt. Hver gang jeg får høre nyheter om eksen begynner såret å blø helt på nytt igjen. MEN: Jeg angrer allikevel intet. Jeg er tvertimot stolt over at jeg stolte på kjærligheten og det gode i mennesket selv om vedkommende så tydelig var "damaged goods". Tror nok (dessverre?) jeg ville gjort det samme igjen.

It's better to have loved and lost, than never to have loved at all.. (?)

Og en annen tanke jeg har gjort meg. "Min" ble også fremstilt som DUM, slik du fremstiller "din"......et tankekors bare: De klarte å lure oss.....så helt dumme var de nok ikke. Snarere geniale manipulerere???

Dette ble utrolig rotete. Litt fordi det er sent på kvelden. Litt fordi dette er et vanskelig tema. Lykke til med plasteret ;-)

Hun var flink på å manipulere, ja, men hun gjorde det neppe bevist. Det må i så fall ha vært som om hun gikk på autopilot. Men jeg vet også at utlendingen hadde stilt et ultimatum overfor henne før hun reiste over til meg for å ha den siste langhelgen sammen i Oslo: At om vi hadde samleie, så ville hun aldri mer få ham, og aldri få mer hjelp eller penger av ham. Og han både hjalp og finansierte henne veldig mye - flere titalls tusen i året, vil jeg anta. Pluss at hun flere ganger fortalte meg at han hadde et slags psykisk overtak på henne: At bare han kom nær henne fysisk, så ble hun maktesløs, og han kunne gjøre hva han ville med henne.

[Gjest Gjest]

Natta nå..

[Gjest Fugl Fønix]

Nå har jeg lest hele tråden.. noe som til tider var ganske slitsomt..

Etter å ha lest igjennom tråden skal jeg ikke uttale meg så hardt, men din tone i forbindelse med akkurat denne saken virker syk. Håper du klarer å se forskjellen?

Jeg regner med at du ellers er ett friskt og oppegående menneske, men når det gjelder situasjonen rundt denne jenta virker du ikke som det. Du angriper de som er uenaig med deg, og forsvarer deg selv høyt og kraftig med dine eksamener, utdannelsessteder etc. Det er ganske vanlig å gå til ett slikt kraftig forsvar når man føler seg truffet eller trengt inn i ett hjørne.

Min oppfattelse av dette er at du ikke er helt frisk når det gjelder situasjonen med eks. Det har vært for lang periode med påkjennelse, og at dette har påvirket deg særdeles negativt. Med bakgrunn i de tingene du sier tror jeg du vil ha problemer med å bare bevege deg videre og glemme henne. Jeg regner med at en som har tatt denne utdannelsen selv vil være lettere åpen for å snakke med en profesjonell psykolog om dette? Jeg har inntrykk av at du trenger å snakke med noen for å komme deg over dette, og bevege deg videre. Det var sannsyligvis det du prøvde på når du begynte å skrive her, men ett offentlig forum med mange involverte er ikke riktige stedet for de gode samtalene.

Endret 11. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest TS]

Jeg regner med at du ellers er ett friskt og oppegående menneske, men når det gjelder situasjonen rundt denne jenta virker du ikke som det. Du angriper de som er uenaig med deg, og forsvarer deg selv høyt og kraftig med dine eksamener, utdannelsessteder etc. Det er ganske vanlig å gå til ett slikt kraftig forsvar når man føler seg truffet eller trengt inn i ett hjørne.

Takker for oppriktig og seriøst innlegg, Fugl Fønix.

Vanskelig for meg å si noe sikkert om hvorvidt du er inne på noe vesentlig, eller på villspor. En må jo la andre bedømme seg - kan ikke gjøre det selv, egentlig.

Men det jeg kan si er at jeg føler at den måten jeg forsvarte meg på er veldig vanlig i nettforum. Jeg tror ikke den er spesielt uvanlig IRL heller.

Jeg synes det har blitt overdrevet mye at jeg angrep noen som var "uenige" med meg. Poenget mitt er vel at jeg søker konstruktive innspill om hva jeg har vært gjennom, ikke personangrep på meg som person. Jeg mener jeg har vært høflig og tålmodig med alle som fortjener det - alle som har presentert sin kritikk av meg på en høflig og fornuftig måte.

De to jeg reagerte mot, før i går kveld (når noen helt useriøse begynte å skrive ting, sent på lørdagskvelden, hint hint), ble veldig nærgående og nedlatende, og tillot seg en belærende tone. Jeg har understreket at i det ene tilfellet var jeg svært sulten. Jeg var sliten og sulten. Og det var et nettforum. Jeg gikk muligens litt lengre enn hva hun gjorde, men føler at det er på tide å legge den biten død nå.

I forhold til i går så synes jeg jeg utviste stor tålmodighet. Hvis du ser på alt hva en bestemt mannsperson skrev til meg, og hva jeg skrev tilbake, så tror jeg ikke jeg var den som overdrev mest der, for å si det sånt.

Jeg må igjen få presisere at det jeg ønsker med denne debatten er konstruktive innspill om hva jeg har vært gjennom - hjelp til å forstå det mer komplett, få brikkene på plass. Jeg er hverken ute etter trøst eller angrep på (analyser av) min person. Det blir en avsporing. Det som imidlertid kan være interessant, er konkrete spørsmål om hva jeg har gjort i forhold til ditt eller datt i forholdet med henne, om jeg har gjort så eller så, og andre ting som går konkret på forholdet, scenariet og problematikken jeg startet denne tråden for å belyse.

Jeg mener det er tydelig, når en ser på hva en del av de argeste kritikerne kommer med, at de mistolker en hel del, og er regelrett urimelige. Noen av dem er direkte selvmotsigende, i det de på særdeles ufint vis skal fortelle meg hvilket dårlig menneske jeg er, for etter deres mening å ha gjort noe galt selv.

Sånt blir bare avsporinger.

Personlig tror jeg ikke jeg er unormal eller syk. Normalt blir jeg ikke så voldsomt preget av min eks heller. Siden du har lest hele debatten (det setter jeg pris på!), så vet du sikkert, når du tenker deg om, at jeg startet debatten grunnet tre spesielle, ferske hendelser. Den første da jeg møtte henne på perrongen i oktober. Den andre da jeg skrev en melding om dette møtet til henne, to måneder senere (jeg trengte betenkningstid, for å være sikker på at jeg skrev det jeg aller helst ville skrive, og valgte den rette tonen osv), og den tredje for tre dager siden, da jeg kom tilbake etter juleferie og fant et brev i posten som var både en positiv nyhet (formelt sett) og en negativ nyhet (emosjonelt sett - at hun fortsatt ikke klarer å håndtere helt normale og hverdagslige henvendelser selv osv.)

Folk må gjerne tro og tenke at jeg er syk, men jeg føler vel at det blir feil å begynne å debattere det - og jeg synes vel at mange nok nå har gnidd inn (stort sett usaklige, intolerante og lite veloverveide) dette momentet. Det var ikke uventet heller, da jeg startet tråden. Og det er en avsporing, med mindre det gjøres på en kyndig måte.

Poenget er at jeg ønsker å belyse det som har utspilt seg mellom henne og meg, ingenting annet. Jeg har nevnt noe om analyser av henne, ja, men det var fordi det har så veldig mange andre kommet med når jeg snakker om henne. Jeg nevnte det for å få det ut av veien, og understreket at jeg ikke bryr meg om menneskeskapte etiketter. En person er en person, uansett, og alle mennesker skal respekteres grunnleggende likt, dvs angående de mest grunnleggende rettigheter og anerkjennelse etc.

Og det er ingen tvil om at jeg virkelig elsket henne. Og at jeg fortsatt har følelser for henne. Det virker ikke som om noen kan være sammen med henne, eller at hun klarer å holde ut med noen, i mer enn maks 3 måneder. Det er synd. Hun og jeg har også mange forskjellige interesser, men vi har en hel del likhetstrekk og like grunnoppfatninger av en mengde vesentlige ting også.

Et forhold mellom henne og meg kunne ha fungert, hadde det ikke vært for hennes (presumptivt og sterkt sannsynlige) anstrengte forhold til mannskjønnet - med god grunn, for hennes egen del - og at hun ikke takler at folk kommer for nær innpå henne. Jeg har aldri elsket noen så mye som henne, og kan i likhet med henne si at jeg aldri har følt det sånt før.

Jeg ønsker innspill som belyser problematikken - dynamikken i situasjonen, og mellom henne og meg, mellom henne og menn osv - ikke en debatt om meg, trådstarteren (TS). Jeg mener det sier seg selv at det siste er umulig, ettersom det ville utdefinert meg fra debatten - ingen normale folk orker å sitte og debattere seg selv mot en hel haug fremmede, og spille selvforsvar osv. Især ikke når det ikke er det man etterspør, og det derved tar fokus bort fra det en faktisk lurer på og sårt ønsker innspill om.

Men folk må gjerne starte en egen debatt om meg, om mulig, et annet sted i forumet. Det har jeg ingen problemer med, og jeg skal ikke blande meg inn. Jeg ønsker bare at denne tråden handler om akkurat den relasjonen jeg nevnte, og eventuelt om trender i samfunnet kan ha relevans i forhold til den.

Og så tvinger jeg som sagt ingen til å lese i denne tråden ;-)

Sluttelig, takk for at du har lest alt og bryr deg. Jeg setter pris på innspillet ditt, men føler altså at en videre debatt i den retningen vil være en viss avsporing - og uansett veldig vanskelig, for ikke å si umulig, for meg å forholde meg til.

[R@punzel]

Ja, det er tydelig at du ikke har kommet over henne.

At hun har store problemer, er jo helt tydelig ut ifra hva du beskriver.

Disse problemene trenger hun nok hjelp for å komme over, hvis hun innser at hun har problemer. Hvis ikke, så blir det nok vanskelig å forholde seg til henne, og så avgjort best for din egen del å holde deg unna før hun ødelegger enda mer både for seg selv og andre.

Lykke til.

[Gjest Gjest]

Jeg blir ikke helt ferdig med dette innlegget.. Hvis du bedriver sarkasme, så er den av en sjelden form og styrke. Jeg har tenkt litt av disse samme tankene selv. Hun sa nemlig, da vi var sammen siste helgen, at hun aldri hadde opplevd det sånn før. Det var mens vi lå og koste og kjælte, og hadde gjort det i timesvis.

Jeg syntes det var litt sterkt å høre, fra ei som hadde levd et så vilt, løssluppent og utagerende liv fram til det punktet - og dessverre ikke var ferdig med det.

Jeg har også tenkt mye at hun nekter seg selv å stole på menn, og at hun har sverget evig hevn på dem - at hun på den måten tar hevn på faren, via alle menn hun møter, og prøver å gjenopprette balanse i regnskapet, etter det hun måtte gå gjennom med ham. Og det vil hun vel aldri klare. Kan vel aldri bli fornøyd, på den måten.

Jeg har også ment og tenkt, mer og mer i løpet av disse årene, og med tanke på alt jeg hører/leser fra andre, som reaksjoner på hva jeg forteller, at kjærligheten jeg føler er mer lidenskapelig og intens enn den som mange andre er vant med. Jeg tror ikke styrken i mine følelser for henne er eller var unormal, men det er tydeligvis mange som likevel ikke har kjent eller følt den - og som til og med virker redd slike følelser, selv når en vilt fremmed beskriver dem.

Må spørre for sikkerhets skyld: Du kjenner meg ikke personlig, tilfeldigvis? Som sagt, om det ikke er sarkasme dette (og i så fall er den god, om ikke helt stilren, kanskje), så har jeg altså tenkt en del i de samme baner som det du skriver her. Ikke det om etter døden da - jeg tror ikke på et liv etter døden.

Hei igjen Avskåret

Mitt innlegg var ikke ment sarkastisk. Det er et tegn i tiden, vår blaserte post-postmoderne/neo-modernistiske tid at vi ikke skal ha sterke følelser, eller overgi seg til de virkelig store hendelsene i livet. Idealet handler om kontroll i våre dager.

jeg kjenner deg ikke personlig, ihverfall ikke som jeg er klar over. Muligens "kjenner" vi hverandre personlig på et åndelig el. følelsesmessig plan.

Jeg mener at det går an å oppleve ekstreme følelser som du og hun har opplevd, uten at det nødvendigvis er skadelig å la seg forlede av disse. Etter min mening er det mest "skadelig" å ikke lytte til og ta konsekvensene av disse følelsene.

(Angående livet etter døden:

dessverre er også fornektelse av et liv etter døden enda et av vår moderne tids uheldige trender. jeg mener at mennesker kunne beriket sine liv og befridd seg fra den sterke materialismen og hedonismen som preger så mye av tankegodset dagens samfunn.)

Men, som sagt, det ideele er selvsagt å oppleve kjærligheten mens man lever, slik du åpenbart ønsker. Ikke la hennes villfarenhet stanse dere fra å få føle noe mange mennesker aldri er så heldige å få oppleve.

De mest blaserte menneskene vil nok kritisere deg for å ikke være i kontakt med virkeligheten el. ha en såkalt "personlighetsforstyrrelse", men de vet ikke hva de snakker om, og projiserer sin livstretthet gjennom sin kritikk av deg

[Gjest Gjest]

Hallo? For guds skyld, kom deg videre i livet. Du sitter etter 5 år og skriver milelange poster på et forum om ei dame du var sammen med i 4-5 måneder? og du vet ALT om livet hennes etter det ble slutt... freaks me out

[Gjest Tanita]

Det er så lange innlegg ts skriver at jeg for det første ikke skjønner at du orker, ts! Og jeg orker ikke lese gjennom alt for det er så utrolig mye å lese om akkurat det samme om og om igjen. Uansett: Lykke til videre. Time to move on. Du kan ikke redde mennene fra henne om det er det som er ønsket.

[Gjest Avskåret]

Hallo? For guds skyld, kom deg videre i livet. Du sitter etter 5 år og skriver milelange poster på et forum om ei dame du var sammen med i 4-5 måneder? og du vet ALT om livet hennes etter det ble slutt... freaks me out

Jeg synes ikke tonen i innlegget ditt virker særlig moden, så jeg vet ikke om jeg burde svare, men jeg liker nå engang å respektere de aller fleste med i det minste ett svar.

Du er i alle fall ikke den eneste som reagerer på dette med 5 år. Selv forstår jeg ikke det helt. Enkelte mennesker setter seg fast i deg, brenner seg fast, og du glemmer dem aldri. Jeg tror du kanskje er veldig ung? Da er jo livet "full fres", og man har for mye å oppleve, inntrykk å behandle osv. Nå var jo min eks også fortsatt ganske ung da vi var sammen, kun 2x (aldersforskjellen oss imellom er nærmere x år, men så sa hun da også at hun nesten alltid kun falt for eldre menn, gjerne vesentlig eldre, altså en del mer enn meg - har forresten ei annen nær venninne som skal ha blitt misbrukt av far eller stefar, og det er det samme med henne, go figure), og hun hadde nok endel av det samme tankesettet som deg. Men også hun hadde en hun ikke kunne få ut av hodet, og som hadde stor makt over henne - utlendingen.

Videre: Jeg vet absolutt ikke alt om livet hennes etter at det ble slutt. Jeg har ikke fulgt henne. Jeg fikk tilsendt nettprofil fra kompisen min som flørtet med henne, og der stod det veldig mye.

Og så var ikke dette et normalt forhold. Det vil du se hvis du virkelig leser i tråden.

Grunnen til at jeg skriver nå er også at det har vært ferske møter, og det vil du også se om du leser i tråden.

Jeg tror at folk som tenker som deg, for du er jo tydeligvis ikke alene, etterhvert må forsone dere med at når man velger å gå inn i en annens liv, og helt tett innpå, samt kreve mye oppmerksomhet, gjøre veldig mye ut av seg osv, så kan en feste seg i den personen, og bli der lenge, kanskje for alltid. Er du ikke klar over at pensjonister kan sitte og mimre om den ene korte sommerforelskelsen da de var 17, 19 eller 21, osv? Livet er ikke "i 100" og fullt av ekstreme sanseinntrykk hele veien. Når du passerer ca 30, begynner ting å roe seg vesentlig ned. Og vennene dine begynner å roe seg vesentlig ned.

Jeg vil råde deg og de som tenker som deg til å tenke dere litt om, ta ansvar: Ikke rot dere inn i andres liv med brask og bram, og forvent at dersom dere plutselig trekker dere brått ut igjen, f.eks. via sms, etter x antall måneder, så er det som å slå av en bryter, og den som mottar meldingen har en slik bryter som han da bare lett og med et skuldertrekk flipper av. Det er ikke sånn jeg oppfatter at livet er. Kanskje for noen, men da har disse enten ikke evnen til dypere følelser (heldige folk, kanskje) eller de har aldri interessert seg for slike - er "fagidioter", el.l. Noen snakker om to typer mennesker: Følelsesmenneskene, og de pragmatiske, dag-til-dag menneskene. Hvis en kan dele slik, så vil det nok eksistere en avgrunn mellom disse to mennesketypene. Og jeg må nok være et følelsesmenneske.

Håper ikke du føler at jeg fornærmer eller angriper deg. Jeg setter pris på stort sett alle innspill. Men det jeg egentlig etterlyser er konstruktive innspill, inkl. konstruktiv kritikk. Jeg føler ikke helt at ditt innlegg inneholdt noe slik. Hvis man bare reagerer voldsomt på hva jeg skriver, så er det egentlig bare til å ikke lese i tråden - altså hvis en ikke takler det, blir veldig provosert f.eks. Jeg tror det er ganske mange som meg. Jeg har også hørt om en del folk som har kommet tilbake sammen etter fem år, eller enda lengre, vesentlig lengre. Et kvinnelig søskenbarn kom sammen med en gammel kjæreste etter fem år, og giftet seg. De følte ikke de passet sammen første gangen, og hun hadde 2-3 lange forhold i mellomtiden, men han kunne aldri glemme henne, og da de møttes igjen, oppstod en ny og mer moden kjærlighet, og de innså at det var de to.

Men igjen; jeg har ikke fulgt særlig mye med på henne. Jeg bare tror at livet hennes er ganske monotont og ensporet. Da jeg så henne i høst, så hun ikke en dag eldre ut, og kroppsspråket var helt likt. Da jeg fikk henleggelsen i posten, så jeg at det umodne reaksjonsmønsteret også var helt likt (du må lese i tråden eventuelt, hun er ekstrem på anmeldelser mot folk, inkludert trusler om anmeldelser). Hun digger fortsatt Britney Spears, Pussycat Dolls etc, og nærmer seg de 30 (om ikke akkurat med stormskritt). Hun virker for meg frosset fast på en merkelig slags måte i 14-årsstadiet, hva interesser og fokus angår. Hun var for øvrig 14 da foreldrene ble skilt, hjemmet ble opprevet, og hun og et par andre familiemedlemmer måtte flytte fra den ene kanten til den andre.

Faren hennes, som hun selv sier er psykopat, og som forgrep seg mot henne på et eller annet vis (hun kunne ikke snakke om det, stoppet helt opp om jeg spurte, og så ned i bakken), er en suksessfull xxxx eller lignende. De bor nå i samme byområdet, men hun bosetter seg konsekvent på andre siden av byen fra ham, selv om hun ga inntrykk av at hun savnet sin barndoms boligstrøk.

Endret 11. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Avskåret]

Det er så lange innlegg ts skriver at jeg for det første ikke skjønner at du orker, ts! Og jeg orker ikke lese gjennom alt for det er så utrolig mye å lese om akkurat det samme om og om igjen. Uansett: Lykke til videre. Time to move on. Du kan ikke redde mennene fra henne om det er det som er ønsket.

Jeg vet du har rett, Tanita. Hei igjen, forresten :-)

Når det gjelder skrivingen, så er jeg temmelig rask på tastatur. Jeg velger å være helt ærlig, så jeg skriver rett ut alt jeg føler for å si i en omgang, og poster det med en gang. Ingen redigering eller lignende. Så da kan jeg få sagt veldig mye på kort tid, men det blir kanskje litt dårlig disponert og rotete. Det får heller bare være sånn.

Føler for øvrig at jeg har kommet over det for denne gang. Har gått fire dager nå. Det hjalp å diskutere det her. Men jeg vil fortsatt være mottagelig for innspill om hva som kan gjøre at hun er som hun er (for noe plager henne jo opplagt, og faste forhold finner hun ikke, tilsynelatende, unntatt et voldsomt turbulent opplegg mellom henne og en eldre utlending, som hun både begjærer og forakter (push-pull) - men jeg vet ikke om de fortsatt holder på), og om hva jeg opplevde og gikk gjennom. Det er ikke normalt, det jeg har vært gjennom, det er opplagt. I alle fall ikke det vanligste. Og det gjør det litt vanskeligere med tanke på å bare lukke kapittelet - man blir litt revet ut av sitt liv, på en måte. Men noen må det jo vel være der ute, som har hatt tilsvarende opplevelser?

Jeg er for øvrig absolutt helt klart klar for andre damer igjen. Gikk gjennom nå på nærmere 3 måneder etter det møtet på perrongen, som varte kanskje et kvarter eller litt lengre, og er over det igjen. Jeg mener også at det kanskje ville vært lettere å kommunisere med henne, vinne en slags tillit fra henne, om hun ser at jeg er samboende, forlovet eller gift, har barn osv. Kanskje hun da endelig kunne stolt på meg, og kunnet hatt en platonisk kontakt med meg, visst at hun hadde i alle fall én gammel kjenning/venn, som hun kunne snakke med når det trengtes - om det så var år mellom hver gang.

[Gjest TS]

Ja, det er tydelig at du ikke har kommet over henne.

At hun har store problemer, er jo helt tydelig ut ifra hva du beskriver.

Disse problemene trenger hun nok hjelp for å komme over, hvis hun innser at hun har problemer. Hvis ikke, så blir det nok vanskelig å forholde seg til henne, og så avgjort best for din egen del å holde deg unna før hun ødelegger enda mer både for seg selv og andre.

Lykke til.

Trådstarter her, jeg glemte meg ut i de to forrige innleggene, og signerte med "Avskåret".

Takker for ditt innspill.

Jeg har kommet fram til det samme selv, og har ingen kontakt med henne. Samtidig vet jeg jo at hun har store problemer med å avvise menn på nært hold. Kanskje det er derfor hun er så hysterisk på avstand, den minste skriftlige henvendelse.. Det skal ikke være lett.

I den første forelskelsesfasen, dvs. under forholdet, så hadde jeg begynt å forestille meg, eksperimentere i tanken, om barn med henne. Og hun snakket om det samme. Vi snakket om det.

Det er jo klart at nå, som både den ville forelskelsen har lagt seg (og der var FuglFønix for så vidt kanskje inne på noe - forelskelse er jo faktisk vanvidd, en slags psykose, men en stort sett akseptert og normal sådan, og den har ofte en varighet på halvannet til maks ca 3 år, om den først er kommet skikkelig i gang), og jeg har lært mer om henne, og fått det hele på avstand, så er det slik at jeg i utgangspunktet absolutt ikke ville ha kunne forestilt meg tanken på henne som mor. Hverken til mine eller andres barn. Hun virker absolutt ikke moden for det - det kunne blitt en katastrofe både for henne og barnet/barna. Så tanken på et forhold forsvinner ut døren likedan.

Når jeg sier dette, så er det med tanke på at jeg ikke anser det som umulig å komme tilbake til henne, rent hypotetisk. Det er visst den skriftlige framgangsmåten hun ikke takler. Up close and personal, så blir hun helt medgjørlig. Merket det på perrongen også. Hun frøs til, slik hun også sa hun gjorde når utlendingen, som hun på avstand ofte foraktet, kom nær henne fysisk. Jeg kunne ha gått rett bort til henne, om jeg ikke var så sjokkert og rystet selv, og satt meg ned og begynt å rolig si navnet hennes, eller noen få ord. Men et forhold ville blitt veldig av og på uansett, og, ultimately, dødfødt/brutt. Hun takler dem jo ikke.

Jeg er klar for å gå videre, men jeg vet at jeg alltid vil elske henne, på en måte. For den hun var i de korte glimt da jeg så at hun var ekte. Forelskelsfasen er forlengst over - men kan blusse kort opp igjen ved gjensyn - og er erstattet av en slags veldig slow-burning kjærlighets- og omsorgsfølelse. Ubetinget kjærlighet, tror jeg det er. At samme hva hun gjør, hvor vilt hun oppfører seg, så vil en del av meg alltid elske henne. Det er vel omtrent det samme som med ens egne barn: Uansett hva de gjør, hvor langt utpå de kommer, eller hva de gjør mot deg, så vil det jo alltid være en nærhet der, en ubetinget kjærlighet. (Men ikke med alle foreldre. Noen er jo bare følelseskalde. Mulig faren hennes er en av de.)

Jeg har flere venninner også for øvrig, som jeg føler litt det samme for, men ikke like sterkt, nødvendigvis. Vi vil alltid være nære. Det kan gå over et år mellom ganger jeg snakker med dem, av og til, men vi er alltid like nære. Det er vel litt derfor jeg sier at jeg er veldig tillitsfull. Mange har sagt det til meg også - at de føler de kan snakke om alt med meg, åpne seg helt. Dette gjelder også mannlige venner. Og jeg tror dette har vært en fordel når jeg holder jobbintervjuer - folk trenger ikke sitte på nåler hos meg, de åpner seg opp, og slapper av. Da ser man hvem de egentlig er, og det er viktig.

[Gjest TS]

Hei igjen Avskåret

Mitt innlegg var ikke ment sarkastisk. Det er et tegn i tiden, vår blaserte post-postmoderne/neo-modernistiske tid at vi ikke skal ha sterke følelser, eller overgi seg til de virkelig store hendelsene i livet. Idealet handler om kontroll i våre dager.

Men, som sagt, det ideele er selvsagt å oppleve kjærligheten mens man lever, slik du åpenbart ønsker. Ikke la hennes villfarenhet stanse dere fra å få føle noe mange mennesker aldri er så heldige å få oppleve.

De mest blaserte menneskene vil nok kritisere deg for å ikke være i kontakt med virkeligheten el. ha en såkalt "personlighetsforstyrrelse", men de vet ikke hva de snakker om, og projiserer sin livstretthet gjennom sin kritikk av deg

Ok, takker. Jeg har en mor, og enkelte venner, som er veldig inne på den tankegangen der. Går på alternativmesser osv. Jeg er ikke helt der, men de snakker mye om det, spesielt gjør en nær mannlig venn av meg det (han er endel eldre enn meg, 12 år tror jeg), og jeg ser at de får veldig mye ut av det. De er også mindre lettpåvirkelige enn mange andre, og er sjelden eller aldri dømmende mot andre.

Jeg tror en del av grunnen til at vi er sånn som du beskriver endel folk, er det evige statusspillet, og det splitt-og-hersk som markedskreftene legger opp til. (Dette er ikke psycho-babble, den biten mener jeg i fullt alvor - det skapes faktisk kunstige behov og kunstig/unødvendig usikkerhet. Dette for å kunne selge en masse produkter, som liksom skal være løsningen, få en på rett spor.)

Jeg for min del kan jo ikke ha personlighetsforstyrrelse. Jeg vet nå hvor hun bor, men jeg kaster ikke alt til sides og løper til døren hennes. Faktisk har jeg ingen planer om å oppsøke den i det hele tatt. Jeg har jo bestemt meg for å holde avstand. Vi bor én mil fra hverandre, i det samme storbyområdet, så det burde ikke være så vanskelig. Litt rart faktisk at vi traff hverandre på mindre enn to uker etter at jeg kom tilbake, og grunnet at jeg akkurat ikke nådde min bane, var for sen til perrongen, så varte det møtet i 15-20 minutter (hennes linje går 5-6 min før min). (Det kan bli annerledes om vi møtes i den mindre byen, eller i det veldig grisgrendte landkommunelandskapet bak denne, hvor vi begge har tilhørighet via morsslektene, og kjører den samme veien hjem.)

Personlighetsforstyrrelsesbegrepet har også blitt mye debattert, både i medier og faglitteratur. Kritikere snakker om 1984 og storebror ser deg, eller Aldous Huxley's legendariske roman, "Brave New World" - hvor alle går på medisiner som gjør at alle blir helt like, og totalt tilpassede, om jeg husker omtalen av boken rett (kanskje jeg blander med enkelte filmer, så som Christian Bale-filmen "Equilibrium", hvor alle som ikke tok medisinene sine, og som begynte å føle, ble dømt til levende forbrenning i en stor forbrenningsovn). Poenget er at det som vi alltid anså som en fordel, at folk er forskjellige, nå er blitt til snakk om anomalier. Avvik bør fikses av fagpersonell. Jeg selv har ikke gått til psykolog siden jeg var 7, men både min eks og en venninne av meg har gjort det. Det tar jo årevis, og innsiktene min venninne får, er kun ting jeg allerede visste. Denne venninnen, som er 36, sliter med mestringsangst og mindreverdighetsfølelser, men er en veldig populær dame, og har flere jobber, grei økonomi osv. Hun har selv hyret en psykolog, og betalt alt selv for denne/disse, i flere år. Fordi det er givende for henne. Jeg selv tok psykologieksamener som fot i hose, lekende lett. Sjelden har fag fenget med så mye som psykologi, og jeg blir så fengslet av pensumslitteraturen, at jeg knapt kan legge den bort. Jeg suger det til meg som en svamp. Leste en halvårsenhet på en drøy uke, og ble blant de aller beste på den 8 timer lange universitetseksamenen. Men jeg vet ikke om jeg ville hatt tålmodighet til å faktisk bli psykolog, praktisere som en. Ikke i enkeltpersonsterapi i alle fall. Jeg ville nok vært litt for utåmodig. Av temperament er jeg i alle fall ikke flegmatisk (refererer til de fire gamle, klassiske temperamentene, som jo regnes som utdaterte). Jeg er vel mer kolerisk, og tildels vulkansk. (Født i tyrens tegn, som nevnt.)

Jeg er enig med deg: Idealet i våre dager er å ha kontroll. Og gjennom å kjøpe akkurat våre produkter, lokker markedsførerne, så vil du få stadig mer av denne - kontrollen. Det er ikke rart at slikt fører til livstretthet hos mange, som du også nevner, som igjen gir seg utslag i frustrasjon (grunnet misunnelse?) hos enkelte, overfor folk som meg, som snakker helt åpent og nakent om de innerste følelser. Det viser seg jo når de ikke (noen veldig få, en spesiell kanskje) klarer å la våre å lese og svare her, og håne meg. Det er tydelig at jeg har truffet en nerve hos enkelte, uten å ha hatt som formål å gjøre det, og at de kanskje ikke klarer å la våre å gå inn her og lese og kommentere, rakke ned på meg. Fristelsen og suget blir for stort? De burde startet sine egne debatter, men det er vel noe med at de ikke kan eller evner å åpne seg, og skrive noe interessant, noe ekte, og derfor må de trøste seg med den fattigmannskosten det er å være spydig mot de som våger, sabotere våre forsøk på ekte og ærlig kommunikasjon, erfaringsdeling.

Korriger meg om jeg er på villspor, den som vil.

Takk igjen for ditt innlegg, gjest. Jeg har snakket med flere IRL, som mener akkurat det samme som deg, men ikke så mange i forum. Det å henge på forum, er vel kanskje å leve livet litt "via andre", altså vicariously, via substitutt, og ikke selv, ekte, leve fullt og helt? Jeg setter pris på de aller fleste innspill jeg har fått, uansett.

[Gjest TS]

Jeg setter pris på de aller fleste innspill jeg har fått, uansett.

Og det har vært mange gode, verdifulle innspill. Det må sies. Alle som legger sjel i sine svar, og avleverer dem med respekt, om ikke nødvendigvis forståelse, skal ha en stor takk - jeg setter virkelig pris på det. Takk for at dere leser/leste her.

[Gjest Gjest]

Men det jeg egentlig etterlyser er konstruktive innspill, inkl. konstruktiv kritikk.

Hva er det egentlig du ønsker innspill/kritikk/svar på? Jeg sliter veldig med å henge med i de lange postene dine, for å være helt ærlig, og det tror jeg kanskje ikke jeg er alene om. Kan du ikke prøve å stille litt mer konkrete spørsmål uten å bruke et språk som kan gi inntrykk av at du anser deg for å være litt for velutdannet og intelligent for dette forumet?

Hvis spørsmålet er hvordan du skal forholde deg til eksen din vil mitt råd være: hold deg langt unna, la henne være i fred, hun ønsker helt tydelig ikke kontakt med deg. Ikke som venner, ikke som noe annet. Hun vil være i fred.

Hvis spørsmålet er hvordan du skal komme over henne, tror jeg du har svar på det selv. Det virker sånn.

Beklager hvis jeg virker ufin eller noe - det er absolutt ikke min hensikt, men jeg forstår bare virkelig ikke hva du lurer på... :klø:

[Gjest Avskåret]

Beklager hvis jeg virker ufin eller noe - det er absolutt ikke min hensikt, men jeg forstår bare virkelig ikke hva du lurer på... :klø:

Hei, og takk for innspillet ditt!

Jeg tror ikke det er så enkelt som du sier. Det er ofte ikke det. Dette er en dame som ikke vet hva hun vil, og som har problemer med å være nær en person i mer enn tre måneder. Det har ingenting med meg å gjøre - hun er jo slik med alle, unntatt kvinnelige nære familiemedlemmer.

Det jeg ønsker innspill på, er nettopp dette - hvordan hun ble slik, hvordan hun kan eventuelt bli bedre osv, om mulig. Hun er jo i ferd med å søle bort livet sitt, virker det som.

Og som jeg har forklart, så er hun veldig medgjørlig når hun er edru og alene på tomannshånd med nær sagt hvem som helst. Det er vel derfor hun setter grensepostene så langt ute, og blir hysterisk overfor skriftlig kommunikasjon. Men jeg vet ikke helt, og ønsker derfor innspill.

La meg understreke at anmeldelsen hennes av meg var komplett hysterisk og uten rot i virkeligheten. Hvis du tror det er vanlig at anmeldelser fra damer mot menn, blir henlagt på en dag som intet straffbart forhold, så kan jeg med en gang si at det er slett ikke normalt. Og det sier noe i seg selv. At hun har anmeldt meg, sier lite eller ingenting. Slik er hun mot alle i samme situasjon (menn som har vært nær innpå henne i 2-3 måneder eller mer, og som tar uoppfordret kontakt). Det som andre damer trekker på skuldrene av, og håndterer lett og modent selv, reagerer hun hysterisk og atypisk på.

Og ellers så må jeg presisere at jeg absolutt ikke føler meg for god til dette forumet. Da hadde jeg ikke vært her. Alt er en læringserfaring - det finnes ingen som ikke kan lære meg noe som helst. Alle kan lære meg et eller annet; vi har alle våre sterke og svake sider.

Takk igjen for ditt innspill.. :-)

[Gjest Gjest]

Hva med ataraxia? må i hennes tilfelle være av en særdeles alvorlig grad, men ikke umulig.

[Jade]

Det jeg ønsker innspill på, er nettopp dette - hvordan hun ble slik, hvordan hun kan eventuelt bli bedre osv, om mulig. Hun er jo i ferd med å søle bort livet sitt, virker det som.

Men hvis ikke psykologer klarer å hjelpe henne (slik jeg forstod det), hvordan kan da du hjelpe henne, hvis du ikke en gang får sende henne en uskyldig melding på Facebook? Det er ikke bare-bare å tvangshjelpe noen heller. Og jeg tviler på at noen av oss (unntatt psykolog-medlemmene), klarer å finne en løsning på dette - som virker. Uansett, kan hun hjelpes hvis hun ikke selv ønsker å få hjelp? Hvis hun ikke selv finner ut av at; "NÅ må jeg gjøre noe med livet mitt før jeg ødelegger det, og mange andre sitt! - Jeg trenger hjelp!". Hvis du sier til henne at hun trenger hjelp, tror du ikke hun kommer til å sette ut forsvarspiggene sine, og skyve deg (og evt. andre som prøver å hjelpe) enda lengre vekk?