Sendte fin melding, anmeldt for trusler

[Gjest Avskåret]

Kommer tilbake til studiested etter jul, og finner brev fra politiet i postkassen. Ikke helt uventet.

Jeg har nemlig en potensielt veldig ustabil kvinnelig eks, som (uheldigvis for mange, kanskje) er veldig vakker, elegant og tiltalende.

Hun var sammen med meg noen måneder, og klarte å få meg til å gi henne veldig mye hjelp og oppmerksomhet, inkludert kontanter, kontantkort osv. Hun var tidlig i 20-årene da, jeg var ca 30.

Jeg flyttet til samme by som henne for noen måneder siden, og traff henne i løpet av mindre enn to uker på en t-banestasjon, på perrongen, sent på kvelden. Vi var begge uten følge. Det ble en absurd situasjon - vi klarte knapt å se på hverandre.

Så jeg sendte henne en melding noen uker senere, via Facebook, inkludert julehilsen.

Hun har vært hysterisk overfor både meg og andre tidligere (eller av og på) elskere ofte før, og levert en del anmeldelser til politi. Dette inkludert en anmeldelse av voldtekt mot mannen hun senere forlot meg til fordel for (et par år etter voldtektssaken.. ), som snart ble snudd til en siktelse mot henne for falsk anmeldelse av voldtekt.

Brevet fra politiet viste seg å være den aller snareste henleggelsen jeg hittil har sett for min egen del - henlagt som intet straffbart forhold en dag senere.

Brevet inneholdt jo absolutt ingenting i nærheten av en trussel, snarere så langt mot andre siden man kan komme, så jeg forstår ikke hvorfor den gikk inn under det punktet en gang - andre ganger har det vært "hensynsløs, plagsom oppførsel" (noe hun gjerne truer folk med anmeldelse for om de ringer henne én gang, etter at hun har slått opp via sms, gjerne dagen etter en dag med het elskov - ingenting gir mening eller henger sammen i hennes verden.)

Det burde jo kanskje være lett å riste på hodet og glemme denne personen. Mange vil lett si det.

Men saken var at hun var mitt livs store kjærlighet hittil, og at jeg har lært så mye om henne at jeg vet hvorfor hun er skadet og oppfører seg hysterisk. (Det skal ha noe med forholdet til faren å gjøre, og visstnok utuktige hendelser dem imellom i barndommen.)

Samtidig vet jeg at hun er VELDIG aktiv på nettet, inkl. i diskusjonsforum som dette (har ikke sett henne her - og stol på meg, stilen hennes er svært umiskjennelig), samt på sikkert nesten alle store og mindre flørtenettsteder (hvor man bruker alias/nick) - dette vet jeg ikke, men har all grunn til å anta det.

Jeg vet at hun spesielt nærer seg på romantisk anlagte, ikke for høye menn, som aldri har hatt ei som henne før. Hun får dem veldig fort "i lomma", og oppfører seg som en skikkelig vamp/maneater, for å bruke ord fra populærkulturen. Hun får masse oppmerksomheter og penger, for hun klarer alltid å skape en illusjon over at den utvalgte (er vel av og til flere på en gang, som ikke vet om hverandre) er hennes reddende ridder, og hun presenterer forhenværende elskere (en om gangen - kan jo ikke overdrive) som gale psykopater som forfølger henne. Hun virker så skjør og sart, feminin og uskyldig, så man går rett i fellen hennes.

Men jeg tror ikke hun selv er bevisst hvordan hun egentlig bare lurer seg selv. Hun lever stort sett på trygd o.l., men deltar rikelig i utelivet grunnet at hun lett som ingenting får menn til å spandere på seg. (En natt spanderte en mann for to tusen i champagne på henne på et utested, før hun takket for seg etter flere timer med et smil, henviste til kjæresten i lokalet, og sa hun måtte gå hjem. Dette er helt typisk atferd for henne.)

Når alt kommer til alt så vil hun ende opp som fattig minstepensjonist - om hun lever så lenge (hun nærmer seg etterhvert de 30, men ser akkurat like vakker og ung ut som hun gjorde tidlig i 20-årene, sikkert ved kyndig hjelp av sminke, som hun bruker en del av daglig). Hun vil jo neppe finne en ansvarlig og rik mann som vil gifte seg med henne - og det helt uten klausuler om særavtale e.l.

Jeg ser det slik: Hun er offer for uheldig oppvekstsmiljø, og av at hun er svært tiltrekkende på menn, en såkalt "tier". Hun får ikke kontakt med eget følelsesliv, og sier selv hun aldri har elsket noen eller vært forelsket. Enten er dette vel en beskyttelsesmekanisme, eller så er hun "psykopat" (uansett bare et menneskeskapt begrep, lik alle begreper, diagnoser osv.).

I alle fall så er hun til både glede og skade for seg selv og omgivelsene (hun slo ut i nymfomani-varianten - som er motstykket til frigiditeten som mange andre som har opplevd tilsvarende i sin barndom havner under - og har et temmelig rikt sexliv). Romantisk anlagte karer får sine illusjoner og hjerter knust, og kan ende opp som svært skeptiske til damer. (Jeg synes jeg ser en del eksempler på slikt bare her i forumet.. ). Folk kan bli nedbrutt, fordi hun hemningsløst later som om hun elsker og/eller er forelsket i dem, helt til de er så på knærne at de behandler henne og investerer i henne som sitt livs store kjærlighet, og livsledsager e.l.

Jeg kan aldri glemme henne helt. Jeg har sett henne åpen og ærlig i korte glimt. Hun gjør et sterkt inntrykk. Samtidig er det kvalmende å se alle stereotypiene som utspinner seg rundt henne når hun er på byen, hvordan menn faller pladask, for et utseende, for et innøvd (bevisst eller ubevisst/intuitivt) rollespill.

Jeg har ikke egentlig noe spørsmål her. Trenger ikke å spørre hva jeg skal gjøre med/overfor en slik som henne, fordi jeg opplagt vil forholde meg passiv og taus. Ingenting virker jo, selv ikke de mest selvutslettende, åpne, vennlige og ærlige invitasjoner til rent vennskap, til en mer uanstrengt tone oss i mellom. Men kunne vært interessant med frie assosiasjoner.

Jeg håper at i alle fall noen har en forståelse for at det er vanskelig å ha en slik eks i sitt liv, og att på til risikere å støte på henne hvorsomhelst, nårsomhelst. Ingenting trenger å bli sagt mellom oss, og blir det ikke heller, men bare det spill og kroppsspråk som oppstår (hun klarer ikke møte blikket mitt - de få jeg makter å sende - og fryser til, lik noen som inderlig håper at de er usynlige), påvirker meg voldsomt der og da, og ødelegger eller forstyrrer mitt liv i dagesvis eller opptil flere uker etterpå.

Hun er ikke som folk flest, og jeg har helst for mye innsikt i hennes sjel. Det er nesten en belastning. Kan noe som helst få henne på rett spor? Hun har ikke hatt et eneste solid forhold (naturligvis) på mange år, på tross av veldig mange beilere, selvfølgelig. Kan vi bedre forstå "maneaters" ut i fra dette? Jeg vet hun ikke er en rent utstudert, manipulativ person. Innerst inne trenger hun et forhold, og noen å stole på. Det skjønte jeg tidlig. Men når hun ikke kan få kontakt med egne følelser en gang, så sier det seg selv at hun skifter ut alt og alle som kommer henne for nær, som lærer henne for godt å kjenne - å fortsette å ha dem rundt seg betyr fare for å bli konfrontert med seg selv. Så hun hverken bor eller jobber samme sted lenge. Psykolog har tydeligvis heller ikke hatt effekt, på fem år.

Vel vel, nok fra min side foreløpig...

(Ps. Da jeg så filmen "Solaris", tenkte jeg på henne. Det er noen tankekors der - for de som har sett den.)

[Gjest Tanita]

Det finnes to Solaris-filmer. Den nye eller den gamle?

[Gjest Avskåret]

Det finnes to Solaris-filmer. Den nye eller den gamle?

Den nye. Har lånt den gamle flere ganger, men aldri helt kommet i gang med å se den - antar jo at hovedbudskapet er det samme, selv om Tarkovsky nok maler et langt mer kunstnerisk korrekt bilde.

Budskapet jeg fikk ut av Clooney-utgaven virket i grunnen typisk russisk - klarsynt og litt weltzschmertz-aktig, bittert - så da antar jeg at jeg altså fikk med meg det viktigste poenget... At når alt kommer til alt, ville vi brydd oss så mye, savnet så mye, hvis ikke det mennesket våre tanker fester seg rundt, var så vakkert? Ville vi i det hele tatt ha festet oss ved mennesket og dets skjebne i utgangspunktet, om ikke?

Jeg har tenkt veldig mye rundt dette, abstrahert, dedusert, you name it, og kommet fram til at vi mennesker er og blir det vi har opplevd. Det finnes neppe noen gud. Vi er den livet har formet oss til, og våre handlinger og opplevelser er alt vi noensinne vil etterlate oss - bortsett fra eventuelle sterke inntrykk vi etterlater i andre.

Når jeg (og andre) sjelden fester oss ved skjebnene til de lite attraktive, er det nok fordi disse nedvurderer seg selv så voldsomt, eventuelt utagerer, og generelt ikke når fram til våre empatiske sider. Andre mennesker, de mer sjeldne, utstråler noe som vekker våre følelser. Livet har raffinert dem på den måten, eller de har evnet å raffinere seg selv. Som Kari Bremnes sa det: "Skjønnhet kommer utenfra, utenfra og inn." Altså: Den som enten er veldig vakker, eller veldig sjarmerende, eller på annet vis unik og inspirerende, vil motta veldig mange positive kommentarer fra andre, og leve innhyllet i en "boble", og disse kvalitetene vil da bli iboende i dem, noe de utstråler videre.

Egentlig er det jo ingen poeng ved noe som helst i tilværelsen, men vi kan ikke slutte å hverken tenke eller føle, så vi må jo likevel forholde oss til og forsone oss med de tanker og følelser som nå engang preger oss, tenker jeg...

[Gjest Tanita]

[Gjest Gjest]

Jeg syns synd i henne, hun kjører seg selv hardere og hardere, og den dagen hun våkner opp og inser at hun har levd livet sitt i grøfta de siste årene, og hva hun har gjort mot seg selv.. Vel, gud våke over henne den dagen.

[Gjest Gjest_Kim_*]

Damn! det hørtes ut som en skikkelig bunny boiler - hold LANGT unna!

[Gjest Avskåret]

Jeg syns synd i henne, hun kjører seg selv hardere og hardere, og den dagen hun våkner opp og inser at hun har levd livet sitt i grøfta de siste årene, og hva hun har gjort mot seg selv.. Vel, gud våke over henne den dagen.

Enig..

Til etterfølgende innlegg: Har ikke hørt uttrykket bunny boiler før.. Kan nok google det, men hva legger du i det? Vel, jeg ligger jo unna henne, det er meningsløst å gjøre forholdsframstøt overfor noen man har innsett at er "allergisk" mot forhold - uten å fremdeles å ha skjønt det selv (hun søker alltid etter "seriøse forhold, IKKE sex-tilbud!!" rundt om på nettet, de få stedene jeg eller venner tilfeldig har sett bildet hennes .. )

[Gjest Avskåret]

Damn! det hørtes ut som en skikkelig bunny boiler - hold LANGT unna!

Jeg har nå googlet litt, og ser poenget.

Men uansett så er hun også en person, og jeg har, etter en håndfull år med følelsessvingninger rundt dette, funnet at det eneste som gir meg (tilnærmet) ro i sjelen, er å respektere henne og hennes atferd på lik linke med hvem som helst andre. Vi er alle født nakne inn i denne verden, og skal gå ut av den helt alene (vi vet i alle fall ikke om vi kan ta noen med oss, eller om vi møter tidligere avdøde - selv tror jeg at man bare dør, og ikke er mer, på noe som helst vis, slukner fullstendig, er ferdige, blir til intet, ingen sjelevandring e.l.).

Jeg vet at ingen kan si hva som har gjort henne slik hun er (eller andre slik de er, stort sett) - vi er alle resultater av vår egen individuelle erfaringsverden, men kanskje også langt på vei gener. Så selvsagt, har en liten jente en far som er "psykopat" (umoralsk, arrogant, nytelsessyk og uten empati), så kan det ikke utelukkes at hans gener til en viss grad også finnes hos henne - uavhengig av miljøskaden hun i tillegg mottar av å leve med ham som forelder (i en større kjernefamilie, for øvrig - ikke bare de to - inntil skilsmissen).

Uansett, jeg må respektere henne minst like mye som jeg respekterer meg selv, eller min nærmeste venn etc. - det er det eneste som gir mening, og ikke sender meg inn i en emosjonell berg-og-dalbane etterpå en tanke. Det blir nesten litt som zen, men jeg mener det i fullt alvor. Jeg skiller (prøver i alle fall, det er av og til ikke så lett, jeg har stått for nært henne) mellom handlinger hun har utført, og *henne* (personen). Hadde vi hatt full oversikt, ville vi nok sett at alt hun gjør, i likhet med alt hva f.eks. jeg selv gjør, har en (sammensatt) forklaring. Uavhengig av dette, eksisterer personen, som er et følende, tenkende og levende individ helt på linje med meg selv og andre.

Hvis ikke jeg respekterer henne minst like mye som meg selv og andre (mindre outrerte personer), så blir alt feil og jeg føler meg dårlig på en eller annen måte. Tilgivelse er altså nøkkelen.

Nå ble kanskje dette litt vel bablete, for jeg er stort sett enig i det du sier: En må jo bare holde seg borte, helst. Jeg skulle bare så gjerne ønske at jeg kunne kommunisere platonisk med henne, være der for henne om hun trengte en å rådføre seg med, eller bare snakke med om løst og fast, som en gammel venn. Det gjør altså også vondt å se at hun bare fortsetter i det samme mønsteret, samtidig som jeg absolutt ikke unner NOEN å gå gjennom det jeg har gjort - og vet at hun alltid er i full gang med å rekruttere nye menn til å beundre og finansiere henne, inntil hun kaldt dumper dem (som i en evig reprise på hvordan hun kuttet kontakten med faren sin, fordi det kanskje ikke føltes som om det hjalp nok eller gjorde tilstrekkelig skade på ham). Og det blir noenlunde lett å tilgi henne når hun faktisk ikke vet hva hun selv gjør - i følge seg selv har hun egentlig ingen anelse om hva kjærlighet eller brusende forelskelse er.

(La meg ellers understreke at jeg selv selvsagt ikke er perfekt heller.)

[Gjest Gjest]

Hva så, det er ikke ditt liv.

[Gjest Gjest_Helle_*]

synd at en så bra fyr, bruker så mye energi på en som ikke tar imot noe :\

[Gjest Gjest]

Har di noe med hvordan hun vil leve livet sitt?

[Gjest Gjest_muffin_*]

Heisann avskårede grubler!

Jeg skjønner at du tenker mye på dette, og at du etter beste evne prøver å forstå henne. På én måte er det en god ting (og en fin egenskap), forsøk på å sette seg inn i andres tanker og finne årsaker til deres oppførsel. Det kan også bli en belastning om man grubler for mye, og det gjør du kanskje?

Kjenner meg veldig igjen, og noe jeg har lært meg er at jeg ikke alltid trenger å forstå hvorfor andre tenker og handler som de gjør. Heldigvis! Jeg kan gruble og analysere i det uendelige, men det er egentlig bortkasta å bruke masse tid på noe jeg aldri får vite uansett. Da er det mer nyttig å se på seg selv, hva man har lært av det man har opplevd og hvordan man kan bruke det i framtida. Mitt råd er at du burde forsøke å gi helt slipp på henne, en tanke av gangen kan du erstatte henne med annet som er mer positivt og givende for deg.

En liten ting til: Tilgivelse handler ikke om respekt, men om å akseptere, legge bak seg og gå videre. Respekt er noe alle må gjøre seg fortjent til, og det er ikke meningen at man skal dele det ut til noen som har gjort en vondt.

[Kamikatze]

Tøm henne ut av hodet. Hun er selv ansvarlig for sine handlinger, og derved konsekvensene av dette. Det er ikke din jobb å redde henne fra seg selv.

Ja, utseende er en formildende omstendighet, helt til du en dag klart ser inn i hennes sjel. Ikke med "morsinstinktet" men ser henne for hva hun er. Da fremstår hun som en klump sjelløst halvråttent kjøtt. Og det er nettopp hva hun er.

Gå videre, og slutt og oppføre deg som en velmenende stalker.

[Gjest avskåret]

Har di noe med hvordan hun vil leve livet sitt?

Det finnes vel enkelte som aldri legger seg opp i hvordan noen som helst andre lever livene sine. En kan være et godt menneske for det, og det er kanskje en veldig imponerende egenskap. Men enkelte av disse igjen, kan jo også være totale egoister?

Jeg tror de fleste i større eller mindre grad legger seg opp i hvordan en eller flere andre lever livene sine.

Hva legger jeg meg oppi? Hva handler et forum som dette om?

Jeg sendte melding på Facebook. Første kontakt på 14-15 måneder, bortsett fra det tilfeldige møtet på en t-banestasjonperrong (som varte i atskillige minutter, og var en voldsom belastning).

Jeg føler ikke at jeg legger meg oppi livet hennes. Jeg sitter her og skriver og diskuterer - jeg ringer ikke til henne.

Men når du er eller har vært glad i noen, og denne personen krevde veldig mye av deg - ble ditt livs største investering emosjonelt og finansielt etc. så langt, er det ikke da naturlig å være litt opptatt av hvordan det går med personen? Især når personen viser seg å være veldig forskjellig fra hvordan du trodde hun var, og alt hun sier og gjør er en evig overraskelse - noe å lære om livet og verden via?

Uansett, jeg sitter ikke på så mange svar her - det er derfor jeg skriver i forumet. Jeg ønsker helst å ikke stille for mange spørsmål, for da legger jeg an føringen. Det er mest interessant å bare se hvilke innspill som kommer - at debattanter/lesere selv plukker ut hva som er viktig her, og hva som er verdt å kommentere.

Det virker i alle fall for meg sikkert at dette er en dame som ødelegger for seg selv og andre en hel del. Hun var gift en gang, og ødela veldig mye for ektemannen. Hun var hyppig og grovt utro mot ham mens han var i hjemlandet for å hente sakene og fortelle slekten sin det glade budskap om at han var blitt gift med en søt norsk jente. Og hun var det sammen med en annen gift person, en 15 år eldre, gift utlending med unger i huset. Hun gikk hjem til dem på døren en gang og ringte på, for å spørre etter ham. Hun virker rimelig hemningsløs. Og hun er, ifølge denne 15 år eldre fyren, utro med alle sine (mange) "typer" (som hun jo alltid sørger for å få mange gaver, penger og spanderinger fra) med ham - det er et evig, sykt(?) spill som pågår, og hun roter det på den måten til i livene til de fleste hun møter på. Hun er en av dem som undergraver menns tillit til damer (lik selvsagt mange enkeltmenn, blant annet den 15 år eldre, nå tidligere gifte fyren, også gjør den andre veien), og som samtidig er en stor snylter på både samfunnssystemet og på folks romantiske livsplanlegging og ambisjoner, forhåpninger, tillit til livet og folk rundt seg.

Hun anmeldte en gang altså for voldtekt, ifølge hva jeg har hørt for å forsøke å presse denne 15 år eldre fyren for 50-60.000 til brystforstørrelsesoperasjon (så hun kan bli enda mer attraktiv på menn, håper hun vel, i tillegg til at hun har bleket håret sitt blondt i mange år nå). Og hun gjør alt det andre jeg har beskrevet. Likevel går hun til politiet når jeg strekker ut en hånd, i en fin melding på Facebook, den første henvendelsen på 14-15 måneder, og begjærer meg straffet for "trusler" (noe som jo var helt absurd, og saken ble jo henlagt prompte som ingenting).

Jeg synes det sier seg selv at denne damen har problemer og skaper problemer. Det er veldig vanskelig å vite hvordan man skal kunne gjøre noe med det. Selv vet jeg det ikke. Men den ene gangen jeg selv bevitnet henne plukke opp en liten fyr på byen, som virket helt stupforelsket og stor og våt i blikket, så gikk jeg bort og advarte ham vennlig. Det opplegget ble ingenting av, og det skal han være glad for. Hvem kan tjene positivt på å brennes i sinn og sjel av å involvere seg intimt med et slikt menneske?

For øvrig kan jeg vel nevne at jeg ikke visste noe som helst om hennes fortid da vi var sammen - fikk vite alt senere, viste seg at hun har litt av et rykte på utelivet i den mindre byen vi begge kommer fra (eller har bodd i) opprinnelig - og at i den grad hun var inne på det selv, et par ting, så var det helt forvrengte versjoner av virkeligheten, som hun selv ut av det blå begynte å snakke om. Altså kan en legge til "patologisk løgner" på listen av hennes markante personlighetstrekk, sammen med altså snylter, bedrager, utro, lite konsekvenstenkende, selvrettferdig, umoralsk osv.

En skulle kanskje tro hun var en tvers gjennom råtten person, og hadde det ikke vært for de små glimt av genuin menneskelighet som jeg, som var så tett inn på henne i noen måneder så, så ville jeg også klart å ikke bry meg i det hele tatt, tror jeg. Vel, det, og det faktum at hun er så veldig søt, feminin og nydelig.

Hun tok seg veldig godt av katten sin. Det var den ene tingen som ga meg håp. Og så lærte jeg altså litt om bakgrunnen hennes, om hvordan hjemmet hun vokste opp i, selv om det absolutt ikke manglet penger, status og fasade, var destruktivt og kaldt, og kanskje aldri kunne fostret et normalt, veltilpasset pikebarn. (Hverken hun eller søsknene har noen som helst kontakt med faren, en vellykket forretningsmann, og de feirer aldri jul e.l. med farens side av familien).

Jeg vet det finnes en person der inne som det kunne blitt noe fornuftig og omtenksomt av, men hun er nå sent i 20-årene, og jeg lurer litt på når det er for sent å begynne å få kontakt med sin indre, positive kjerne.

Uansett, det er tydeligvis ingenting jeg kan gjøre, hun har avskåret meg fullstendig, lik hun avskar faren og så mange elskere og kjærester, i et evig gjentagene mønster, lik en slags renselsesseremoni - eller bare et meningsløst, destruktivt livsmønster.

Så hvis noen av dere treffer noen som minner om henne, så har dere nå litt å gå på. Forsøk å forstå henne, og lev dere for all del ikke inn i rollespillet hun bevisst eller ubevisst (jeg tror det er mest det siste) spinner rundt seg. Hun vil ikke være i livet deres lenge, for hun er alltid på flyttefot. Men hun kan være uhyre trengende og krevende og oppmerksomhetssøkende de få månedene hun (i høyden) er der...

Jeg for min del skulle ønske et par ting for meg selv og henne:

- at jeg klarte å kutte henne fullstendig ut av mine tanker og følelser, at det var som en knapp jeg kunne trykke på (finner den dessverre ikke, og jeg har virkelig prøvd, og flyktet på så mange måter, nærmest lagt livet mitt i grus i alle forsøk på å leve så intenst at jeg ikke lenger tenker på henne, eller bekymrer meg)

- at hun fikk seg en fornuftig kjæreste, en stødig fyr som mirakuløst greide å nå inn til henne og være hennes klippe, holde ut med henne i en lang startfase hvor hun går gjennom forskjellige hysteriske og lite logiske krumspring, og etterhvert få henne på den rette sti - rett og slett bare ved å være der for henne - slik at hun til slutt kan leve et fruktbart og mer moralsk liv, som utvikler seg i positiv retning for både henne selv og omgivelsene (jeg snakker ikke om meg selv her)

- at folk er litt (mer?) skeptiske når de møter på smellvakre damer, som det oser femininitet, sensualitet og erotikk av, som påstår at omtrent alle tidligere "typer" de har hatt, er enten "psycho", "tilbakestående", kjedelige eller "lite oppegående", og som søker din sympati fordi de har hatt det så hardt og møtt så lite forståelse; sjansen er nemlig nær 100% for at du selv blir inkludert i den oppsummeringsrekken noen få måneder senere, når hun fortsetter sin sympatiturné overfor atter andre menn (husk at hun legger beslag på tiden, pengene og ressursene til en rekke velmenende karer i den tiden hun henger seg på dem - alt dette kunne de brukt på å bygge relasjoner til mer fornuftige og stabile, potensielle livsledsagere - det er forresten dette jeg mener med at hun er en "vamp", men jeg er altså veldig skeptisk til begrepet og betegnelser, de fordekker og forkludrer ofte mer enn de er til hjelp, hvis man ikke er veldig bevisst hva begreper gjør med oss, i sær når flere blir enige om at begrepet er dekkende for en person - da glemmer vi fort den egentlige personen bak, som fortjener et mer voksent og modent fokus, og å møtes på "bar bakke" uten fordommer, så langt som det overhodet er mulig i et begrepssamfunn som vårt)

- at alt jeg skriver her helt sikkert kan snus rundt og brukes som betegnelse og beskrivelse også på enkelte menn, som oppfører seg noenlunde likt overfor damer (selv om en mann gjerne ikke er eller har blitt misbrukt av sin far eller mor - men hva vet jeg)

Jeg har ingen kontakt med henne, og vet ikke hvordan jeg skulle fått den. Jeg kan kun advare de få jeg eventuelt oppdager, som er i ferd med å lures inn i hennes destruktive men fortryllende kabal. Jeg kunne snakket med moren hennes, men hun har vært sykemeldt i over et år, fra sin ansvarlige, ledende stilling i en halvstatlig bedrift, og det spekuleres i at hennes døtres ville og uansvarlige liv er mye av årsaken - og ikke minst at de antagelig fikk innvilget attføring på grunnlag av psykologkonsultasjoner som ledet til konklusjonen at de nok var utsatt for incest i en eller annen grad. Det sies i den mindre byen jeg kommer fra, at moren er veldig oppgitt over sine ville døtre i hovedstaden, og deres rotløse liv, at folk synes synd på henne, for hva hun har å slite med. Uansett så vet jeg at min eks behandler henne som hun behandler de aller fleste andre: Hun suger henne hele tiden for penger, oppmerksomhet og sympati, og trenger stadig noen tusenlapper til å fikse det ene eller andre problemet som har oppstått i hennes liv osv.

Jeg må fokusere på mitt eget liv. Og kanskje, om jeg klarer å bli lykkelig gift, og stifte en lykkelig liten familie, så vil hun etterhvert stole på meg, og til slutt kunne forholde seg til meg på en uanstrengt måte, og si hei når vi møtes, i stedet for at det utspiller seg et taust psykodrama som er vondt for (antagelig) begge de involverte. (Det er annerledes når det er alkohol inne i bildet - da kan det bli drama fra hennes side.) Jeg må på en eller annen måte komme over og forsones med at mitt livs største forelskelse, øyensynlig viste seg å være et totalt bomskudd, og at hun som jeg investerte i høyeste grad aller mest i, viste seg å være en flopp, kråkesølv, penger, tid, følelser og handlinger rett i sluken. Jeg vet at jeg generelt er dårlig på å takle tap og å "cut losses". Jeg er litt eiegod, og kan lete i ukesvis etter ting jeg har mistet på trikken, under gåtur osv (naturligvis ikke som hovedfokus i de ukene, men likevel) og alltid forsøker å reparere ting. For de som måtte være interessert i astrologi, så er jeg født i tyrens tegn. (Jeg selv vet ikke hvordan astrologi fungerer, men jeg merker at den gir veldig mange svar på personlighetstyper, og hvorfor folk er som de er - skremmende presise psykologiske beskrivelser på de enkelte soltegn eksisterer, og kan slåes opp.)

Endret 11. januar 2009 av mrs_bond

[Gjest Avskåret]

Tøm henne ut av hodet. Hun er selv ansvarlig for sine handlinger, og derved konsekvensene av dette. Det er ikke din jobb å redde henne fra seg selv.

Ja, utseende er en formildende omstendighet, helt til du en dag klart ser inn i hennes sjel. Ikke med "morsinstinktet" men ser henne for hva hun er. Da fremstår hun som en klump sjelløst halvråttent kjøtt. Og det er nettopp hva hun er.

Gå videre, og slutt og oppføre deg som en velmenende stalker.

Tøm henne ut av hodet. Hun er selv ansvarlig for sine handlinger, og derved konsekvensene av dette. Det er ikke din jobb å redde henne fra seg selv.

Ja, utseende er en formildende omstendighet, helt til du en dag klart ser inn i hennes sjel. Ikke med "morsinstinktet" men ser henne for hva hun er. Da fremstår hun som en klump sjelløst halvråttent kjøtt. Og det er nettopp hva hun er.

Gå videre, og slutt og oppføre deg som en velmenende stalker.

Jeg har forsøkt å få henne ut av hodet. Dess mer intenst jeg lever, med pengebruk, reiser og mange elskerinner og kjæresteforhold, dess mer forsvinner hun. Men når alt roer seg ned, så kommer hun alltid tilbake der - hun er liksom uutslettelig stemplet inn i mitt sinn, og brent inn i min "sjel". Jeg har derfor, etter fem år, gitt opp. Og når jeg møter henne igjen, tilfeldig, så kastes jeg inn i en mimiatyrutgave av den første store kjærlighetssorgen etter bruddet (som varte inntil to år, før den helt hadde sluppet taket - jeg har faktisk i ettertid lest at dette er normalt, om man har vært virkelig forelsket, og det sier litt om hvor stor skade hun kan gjøre på menn hun møter, uten selv å forstå hva hun gjør med dem), som kan vare i flere uker, opptil et par måneder.

Jeg skulle ønske jeg kunne møte noen andre som klarte å forhekse meg og fortrylle mitt liv i like stor grad som hun gjorde, på gode dager. Men jeg tror jeg er nødt til å innse at det ikke er realistisk, og at ingen fornuftige, varige forhold kan være slik. At jeg må omkalibrere mitt fokus og mine preferanser, finne ei som er bunnsolid og fornuftig, men likevel har livsglede, og som definitivt kan være et bedre morsemne enn hun her ville vært. (Jeg tror det ville blitt en tragedie og en barnevernssak om hun fikk barn, om hun ikke traff en mann med en helt ualminnelig sterk karakter, tålmodighet og fasthet, som hun av en eller annen grunn ikke dumpet, som hun jo har for vane å gjøre med alle menn, så snart hun anser at hun har sugd dem for en tilstrekkelig mengde oppmerksomhet, penger, tjenester, gaver og opplevelser).

Jeg har fått høre endel at jeg ville blitt en veldig god far. Men jeg har hittil ikke prøvd det ut, og har brukt fem-seks år av mitt liv på et bomskudd av et forhold, og det lange etterspillet med å forstå hva jeg egentlig opplevde og gikk gjennom, å forsøke å komme over det, å klare å leve med nederlaget, skuffelsen over at jeg kunne ta så feil, være så blind og naiv, gå i en sånn felle. Samt senere skuffelse over at jeg hatet og foraktet henne, selv om jeg burde visst eller egentlig visste at det er grunner til at hun er slik hun er - men burde hun ikke klare å roe seg ned etterhvert, bli mer fornuftig? Hvor gamle må slike personer bli før de oppnår bakkekontakt, begynner å innse hva de gjør med folk de støter på på sin vei, og tar ansvar for egne liv, begynner å leve etisk og ansvarlig?

For øvrig så har jeg altså nær null kontakt med henne, og vet altså ikke hvordan jeg eventuelt skulle fått kontakt eller hva jeg eventuelt skulle gjort med en anledning som eventuelt bød seg (med mindre den var oversiktlig, og det er slike anledninger aldri, med en slik person som henne).

Det eneste jeg kan forsøke å gjøre, er å få alle puslebitene i puslespillet til å passe sammen, oppnå fullkommen innsikt, få helt ro i sjelen min, og forsone meg med at det finnes mange ting i livet jeg ikke har makt til å gjøre noe med. Jeg tror kanskje at den dagen jeg endelig erkjenner at dette er på lik linje, hvis det er det, med naturkatastrofer, værforhold osv, så kan jeg slå meg helt til ro. Men lever ikke vi i et samfunn som stadig forteller oss at det omtrent ikke er grenser for hva vi kan få til, og at situasjoner og personer kan påvirke oss? At alt som trengs er den rette strategien, de rette teknikkene, den esoteriske kunnskapen (markedsføringens "trolldomskraft", f.eks., som egentlig bare er nøye systematisert kunnskap om hvordan vi mennesker reagerer og kan påvirkes), blendende forsvarstaler eller prosedyrer, de rette klærne, den rette bilen eller armbåndsuret osv. Det krasjer helt med hva jeg føler at jeg trenger å få til.

Jeg føler, og får høre av og til, at jeg er så intelligent, men jeg blir likevel så forvirret. Det føles som å bevege seg i en labyrint, uten å klare å hoppe høyt nok opp, eller være der lenge nok, til å få oversikten.

Kanskje alt jeg trenger er å møte ei virkelig bunnsolid dame, som både fenger min kropp og mitt sin, mine følelser og min sjel. Men i dagens samfunn så synes jeg dessverre at utviklingen går i retning av at flere og flere unge damer blir mer og mer like den personligheten hun har - og at markedskreftene i større og større grad splitter oss mennesker fra hverandre, kategoriseres oss og skaper kunstige usikkerheter og behov. Min eks lot Sex og Singelliv-serien dominere alt hun tenkte og gjorde (tok en liten stund før jeg oppdaget det), men da var hun 23, og ikke akkurat blant de minst lettpåvirkelige i det alderstrinnet.

Er livet virkelig så meningsløst og kaotisk at vi trenger kommersielle produktreklamer, TV-serier, realitypersonligheter osv til å forme oss, til å gi oss en retning? Hvis det er tilfelle, hvorfor gidder vi egentlig? Hva lever vi for?

[Kamikatze]

Klart. Den kommersielle velværeindustrien og reklamemedia lever jo av å bryte ned folks selvbilde, for så å tilby seg å reparere det igjen, mot betaling - mot å bruke penger på det "rette produktet."

Tid tar det. Men på et tidspunkt vil du innse at også mange av de sidene du betrakter som gode ved henne, også kan være narrespill. Du er ikke forelsket i henne, men i din idealiserende idé om hva hun representerer. Likevel er hun bare halvråttent kjøtt. Og hindrer deg i å komme deg videre i livet.

Du kan ikke bytte henne ut, for ikke engang henne selv ville noensinne kunne leve opp til idealene du tillegger henne. Du må betrakte henne som damaged goods, som biologisk avfall. Hun gjør sine valg og vil få smake konsekvensene av dem. Du kan aldri redde et menneske som ikke ser at det trenger redning.

Slutt å lete etter en erstatning. Kom deg på godfot med deg selv igjen. Og når du treffer et kvinnfolk som er verdt å satse på (yeah right), så har du afaenmeg å elske henne for hva hun er, og ikke fordi hun likner et idyllisert vrengebilde av noe som du skaper i ditt eget hode.

Edit: Og når du en dag registrerer en bruker-ID her, så foreslår jeg istedenfor "Avskåret" at du regger: "Fri!" - It's all in your mind.

Endret 9. januar 2009 av Kamikatze

[Gjest Avskåret/fri]

Slutt å lete etter en erstatning. Kom deg på godfot med deg selv igjen. Og når du treffer et kvinnfolk som er verdt å satse på (yeah right), så har du afaenmeg å elske henne for hva hun er, og ikke fordi hun likner et idyllisert vrengebilde av noe som du skaper i ditt eget hode.

Edit: Og når du en dag registrerer en bruker-ID her, så foreslår jeg istedenfor "Avskåret" at du regger: "Fri!" - It's all in your mind.

Hehe.. ;-) Du har mange pasjonerte kommentarer, Kamikaze. Setter pris på det.

Håper "kamikaze" ikke betyr at du er selvdestruktiv?

Vel, uansett, jeg tror mange kvinner og menn tenker i den retningen, at vi, etter å ha opplevd mye forskjellig, leter etter noen vi føler er verdt å satse på. Det betyr ikke at ikke alle mennesker har like stor verdi i seg selv, for det understreker jeg jo, men at det er noen som er verdt VÅR innsats - som ikke altså bare blir nok et bomskudd, en dyr lærepenge osv. Jeg føler at i dagens samfunn så står individualisme i førersetet. Altfor mange tenker, fordi kvinnebladene og reklamen og andre kilder innprenter det i dem: "What's in it for me?" Tanken om evig troskap og om å holde sammen gjennom gode og onde tider, virker helt gammelmodig og avlegs.. (Ikke for meg, men for mange unge damer og karer.)

Jeg tror at min eks kan passe veldig godt under beskrivelsen "psykopat", eller person med narcissistiske personlighetsforstyrrelse ("bunny boiler"-siden på wikipedia henviste faktisk til dette siste), men jeg legger lite i begreper.

Jeg tror at slike er veldig gode indikatorer på trender som kommer, fordi de ikke har en ekte egen identitet - ingen fast personlighetskjerne - og derfor ikke bare har antennene veldig ute, men også tilpasser seg alt de leser og hører i de ledende medier og fra rollemodeller/trendsettere. Dette er måten de har lært å leve på. Deres eget følende/sansende selv ligger hardt innkapslet dypt inne i deres psyker, og jeg tror de fleste av de som "lider" av slike forstyrrelser, aldri kommer i kontakt med det som er innkapslet. De skapte denne kapselen som en beskyttelsesmekanisme tidlig i livet, og har siden spunnet hele sine tilværelser rundt det å leve på overflaten, og å holde det innelåste innelåst og glemt. Når de er voksne, er det nok alt for sent - de kjenner ikke lenger noe annet liv, eller andre måter å fortolke tilværelsen på. Det er egentlig synd på dem, men siden de forlengst har avlært seg å føle empati eller smerte, så merker de det ikke selv.

Derimot så har de en grunninnstilling som sier at alle er råtne og uverdige, at livet egentlig er ganske jævlig, og at det er deres oppgave å vise det til folk de treffer på sin vei. Kun ved å internalisere ondskapens vesen, klarer de å forsone seg med at de selv ble født inn i hjem eller miljø som omhyllet dem med ondskap. De var engang ofre, men det er så lenge siden at de ikke vet hva et offer er lenger. De nektet å internalisere akkurat den følelsen.

Å påføre andre lidelser, kritikk og hån, gjerne også straff (til og med forsøk på å lure politi og rettsvesen til å ordne dette), gir dem balanse i tilværelsen. De lurer egentlig alltid på hva alt dette snakket om lykke er, og fnyser av det. De får altså balanse i regnskapet sitt når de selv kan tilkjempe seg anledning til å begå slik ondskap mot andre, som i tidligere, formative år ble påført dem selv - men som sagt, de har glemt ut og innkapslet alt dette, og går rundt i samfunnet vårt som ekte overlevelsesmaskiner, tilsynelatende uten ekte følelser/empati. De later til å ikke ha noen mål og mening med livet, annet enn å finne ofre som de anser at står lagelige til for hogg. De er eksperter på å snuse ut svakhet og illusjoner hos andre, og lever opp til disse i innledningsfasene. Slik oppnår de kontakt og fortrolighet, og kommer derved nok under huden på sine ofre, til å sette inn sine nådestøt.

Men alt dette blir vel egentlig en annen debatt, og den går også her på forumet akkurat nå, ser jeg (jeg skrev akkurat et innlegg der - var det "sammen med psykopat" det het.. ?).

[stjernekyss]

Men.. mener du virkelig at dette er fem år siden? Jeg har en sånn eks. Han var ingen god kjæreste da vi var sammen. Var utro. Drev med dop. Over fem år siden jeg endelig klarte å gå fra ham. Men han kommer ikke over meg. Selv da jeg var gift ringte ham fra tid til annen og ville møtes. Telefonene har kommet hyppigere etter at han fant ut at jeg er separert. Jeg svarer ikke. Vil ikke gå den veien igjen.

På én side, er det noe som er litt sjarmerende med at han fortsatt vil ha meg, på tross av alt og alle. På den andre siden, tror jeg ikke noe av dette har med meg å gjøre. Jeg er bare en idé i hodet hans. "Den perfekte kvinnen".

Jeg skjønner bare ikke hvorfor noen gidder å ha sånne hang ups i så mange år. Hvis noen er uoppnåelig, på den ene eller andre måten, så sørg ferdig og gå videre. Ikke lev i fortiden, eller en idé av fortiden.

Jeg er også veldig nysgjerrig på hvordan eksen din ville beskrevet deg. Du beskriver henne som histrionisk, og har åpenbart hatt god tid til å finne uendelige episoder som støtter opp under denne ideen.

Jeg synes du virker som en sympatisk fyr, men det er likevel noe som gjør at jeg ikke kjøper beskrivelsen din. Du er litt for mye martyr til at jeg tror på deg. Og jeg har ikke så mye til overs for martyrer.

Sånn jeg forstår det, er dere bare ulike. Sørg ferdig du, og kom deg videre. Kanskje snakke med en psykolog, virker som du har mye på hjertet.

Kommer ingenting godt ut av å leve i fortiden. Livet her og nå er faktisk verdt å leve

[Gjest Avskåret]

Jeg er også veldig nysgjerrig på hvordan eksen din ville beskrevet deg. Du beskriver henne som histrionisk, og har åpenbart hatt god tid til å finne uendelige episoder som støtter opp under denne ideen.

Ja, jeg har hatt drøyt fem år ;-)

Nå har jeg bare skrevet her inne siden i natt, så jeg har jo ikke dekket så mye av hva hun har gjort og hvem hun er.

Det er mye forskjellig som spiller inn her. Hennes morsslekt kommer fra en liten kommune som ligger rett ved kommune som min morsslekt holder til i, rett bak den mindre byen som vi begge har tilknytning til.

Det jeg sier er at vi kommer fra et grissgrendt strøk langt borte fra hovedstaden, og der støter man på hverandre rett som det er - på det eneste kjøpesenteret i mils omkrets, hvor for øvrig hennes mor hadde en administrativ stilling.

Hadde vi møttes i Oslo, og hun var fra en annen kant av landet, bare litt annen kant, så ville det vært mye enklere, skulle jeg tro. Ingen ekser jeg har som kommer fra større steder eller andre kanter av landet, har vært vanskelige å glemme. Men hun og jeg møttes ikke i Oslo, vi møttes i småbyen, på en nyttårsaften, i et magisk øyeblikk - den eneste norske dame jeg falt for ved første øyekast - og det var jeg som fikk henne over til Oslo. Siden har hun sluppet seg løs på byen her så godt hun klarer. Det er mulig hun ikke hele tiden visste det selv, men hun brukte visst bare meg til å komme seg over til Oslo (mulig en begeistring hun følte for Oslo-tanken, smittet over på meg, altså at hun trodde hun følte noe for meg, fordi jeg var hennes bro over til Oslo, og de mye større mulighetene her, som hun jo snakket mye om). Det var her mye av mine anstrengelser og penger gikk ut vinduet. Hun slo opp via sms med meg så snart alt var i boks, og jeg til og med hadde gått på visning for henne i hennes første leilighet.

Den 15 år eldre, gifte utlendingen som hun begynte med da hun selv var 19 år og gift, og som hun overtok fra venninnen som senere måtte bryte kontakten med henne (hun sa han var så god i sengen, og hadde visse "attributter"), skilte seg plutselig fra kona, flyttet fra småbyen, og kom over til Oslo etter min eks. Han hjalp henne med flyttelass en måned senere, og de flyttet da henne til en leilighet som var maksimalt nær forretningsstrøket jeg jobbet i. Men så var mitt engasjement over og jeg flyttet tilbake til en tredje, større by (ikke hjembyen vi møttes i), hvor jeg også hadde leilighet/hybel.

Noen måneder senere begynte utlendingen å ringe meg, fordi han lurte en del på henne, og fordi han trengte å snakke med noen som visste hvordan hun var. Han forklarte da at hun hadde anmeldt ham tre ganger på to måneder, for plagsom hensynsløs oppførsel. Dette da hun slo opp over sms minst én gang i uken, og ble hysterisk om han så mye som ringte henne dagen etter - selv om han hadde møblene sine stående hos henne, og hjalp henne med alt hun trengte hjelp til. Dette var forresten samme fyren som hun forsøkte seg med voldtektssak mot to år tidligere, men som endte med siktelse mot henne for falsk voldtektsanmeldelse. Han klarte heller ikke å gi henne opp. Hun har også visse "attributter", for å si det sånt.

Han fikk henne til å trekke alle anmeldelsene suksessivt - var bare til å kjøre bort til henne og banke på døren, og si at nå kjører vi ned til politistasjonen så du kan trekke anmeldelsen. Hun blir spak og medgjørlig når hun har folk helt inn på seg, ikke minst når hun vet hun har vært urimelig.

Ene gangen ble han kontaktet av politiet, og innkalt til avhør. De hadde mobilen hennes liggende, sa de, og skulle sjekke den for plaging (repetitive oppringninger, antar jeg). Hun hadde samtidig en tilsvarende sak liggende mot meg, ved et annet politikontor i hovedstaden, men jeg var på en annen kant av landet og kunne ikke troppe opp på døren hennes for å snakke henne til vett. Han ble svært overrasket når politiet ringte, og spurte når anmeldelsen var levert inn. 5 dager siden, sier de, f.eks., og så nevner han forbauset at, "jamen, hun ringte meg i går og ville ha sex, og jeg var hos henne og vi hadde sex i flere timer". Sånt holder hun på. Jeg antar det er nok et utslag av hennes oppmerksomhetshunger. Hun har i alle fall null respekt for samfunnets ressurser, og i forhold til å la politi og rettsvesen arbeide for henne, kaste bort tid og penger på slikt tull. Meg bekjent har hun aldri fått noen straffet, men det har vært uhyre mange saker. Kanskje nok en grunn til at hennes utrolige anmeldelse av meg før jul, for trusler, av alle ting, ble henlagt så snart som jeg aldri har sett før - dagen etter den ble levert inn.

Stjernekyss, vi tolker det aller meste ut i fra våre egne liv og erfaringer. Sånt er vi vel alle.

Men la meg forsikre deg: Jeg er ikke din eks. Jeg har ikke ringt henne mye eller ofte. Jeg har aldri rørt narko eller annet dop. Jeg har aldri en gang tatt et eneste drag av en vanlig sigarett. Jeg er komplett ustraffet.

Som sagt er ikke jeg heller perfekt. Men jeg er ingen demon. Alle mine venninner setter stor pris på meg, og flere sier at jeg er deres beste venn i verden, og de kommer til meg når som helst de er i en personlig krise, eller trenger gode råd og en venn i nøden. Jeg har et godt forhold til alle ekser, unntatt to - hun jeg skriver om her, og ei som viste seg å tilhøre et kriminelt miljø og som hadde barn med en vanekriminell outsider som begynte å ringe og drapstrue meg. (Jeg anmeldte det, og vitnet i en rettssak, han ble dømt til fengsel, det ble nevnt i dommen at det ble lagt stor vekt på mitt vitnemål, hun vitnet også, om haugevis av skrekkelige voldsepisoder, rasering av hennes leilighet osv, men hun ville ikke at han skulle straffes og ville ha ham tilbake. Hun tok ham tilbake men er sur mot meg og vil ikke snakke med meg - fordi jeg anmeldte hennes livs kjærlighet, sikkert.. Hun her, og hun jeg skriver om, er de eneste to damene jeg har hatt forhold til som jeg møtte i min mindre hjemby etter at jeg hadde flyttet derfra- begge på juleferier. Det er mange galne damer i min hjemby, la det være sagt med en gang, jeg har aldri møtt tilsvarende damer fra andre steder, så langt *bank i bordet*)

I alle fall føler jeg trygt at jeg kan si at de to unntakene preges av at de er uforsonlige med mange, og lever liv på kanten av samfunnet - men veldig mye i politiets og rettsvesenets søkelys. (Åja, det er mulig barnevernet tok barnet til de to sistnevnte lovløse fra dem, pga bekymringsmeldinger fra blant andre meg. Mulig at det også gjør at hun ikke vil snakke med meg. Men hun der føler jeg ingenting for uansett. Jeg skulle tro, i alle fall, at det er innlysende at her ligger problemene på hennes side. Hvilken tullerusk person slipper tilbake i sitt liv en mann som er konsekvent uansvarlig, som banker og slår henne, og raserer hennes relativt flotte og dyre leilighet, samt ringer til alle døgnets tider, sender trusler via sms og via "kompiser" osv.. ? Svar: Hun.)

Så i konklusjon: Eksen min (og hun andre jeg nå nevner) utpreger seg ved å ha ødelagte og fraværende forhold til svært mange tidligere "typer", venninner osv. Jeg har veldig gode og blomstrende forhold til alle tidligere venninner/kjærester. Jeg tror følgelig ikke det hovedsaklig er på min side feilen ligger, i så måte?

Jeg kan vel også nevne at jeg er en veldig samvittighetsfull person, som gjennom hele tjueårene levde etter regelen om at jeg aldri skulle inngå noe forhold til noen før jeg var helt sikker på mine følelser for dem, fordi jeg mente det var dypt uetisk å mislede folk, og å gi falske signaler.

Endret 11. januar 2009 av mrs_bond

[stjernekyss]

Jeg tror du har misforstått meg. Jeg tror ikke at du er min eks. Og jeg tolker ikke så veldig mye av det du skriver heller, skummer gjennom det meste, detaljene er viktige for deg, ikke for meg.

Jeg har en jobb som ikke åpner for at jeg tolker med mitt eget liv i bakgrunnen. Jeg synes bare det er veldig tydelig at dette er ubearbeidet for deg. At du har stort behov for å snakke/skrive om det, og at det oppttar deg. Du virker i hvertfall som om du har brukt mye tid på å tenke på dette.

Sånn som dette:

Det er mulig hun ikke hele tiden visste det selv, men hun brukte visst bare meg til å komme seg over til Oslo (mulig en begeistring hun følte for Oslo-tanken, smittet over på meg, altså at hun trodde hun følte noe for meg, fordi jeg var hennes bro over til Oslo, og de mye større mulighetene her, som hun jo snakket mye om).

Har hun sagt dette til deg? Eller er konklusjonen et resultat av ditt eget tankespinn?

For meg virker det som om du har laget deg en historie av hva som skjedde, som gjør deg til et offer. Du starter feks med å skrive "Hun var sammen med meg i så-og-så lang tid". Det er en helt unormal måte å formulere seg på. "Vi var sammen..", eller "Jeg var sammen med henne.."

Hvor er du da? Hvor er ditt ansvar for ditt liv? Du var sammen med henne, fordi du valgte det og ønsket det. At du ble såret, gjør ikke henne til psykopat. Kanskje hun ser noe i deg som hun føler seg truet av, i og med at hun faktisk anmelder deg. Kanskje hun forsøkte å fortelle deg noe, i handling? Man anmelder folk som grovt har oversteget ens grenser. Kanskje hun følte at du overkjørte henne?

Jeg har ingen aning, jeg har bare ikke sansen for versjonen din, hvor hun er ustabil, og du var offer for det. Sannheten er aldri sånn.

Virkeligheten er alltid mer nyansert enn det.

Edit:

Når jeg brukte eksforholdet mitt som eksempel var det ganske enkelt for å gi deg et perspektiv av hva det er å være på den andre siden av noen som ikke klarer å gi slipp etter fem år. Det oppleves ganske underlig. Og her er det ikke du som lager definisjonen av hvorvidt du har tatt mye kontakt eller ikke. Hvis hun anmelder deg, har du, etter hennes definisjon, gått for langt. Kanskje du får det litt lettere hvis du prøver å se verden fra hennes ståsted, uten å ha på deg kliniske briller.

Endret 9. januar 2009 av stjernekyss