er det meg det er noe galt med?

[Gjest Anonymous]

Er det alltid bare lykke når man skal flytte sammen med et annet menneske? Er det ingen som er redde, skremte for at det ikke skal fungere? Er det slik at man blir kjent med hverandre på en helt ny måte når man flytter sammen, og vil man bli påvirket av hverandre på godt og vondt? Er det noen som har erfaring med dette?

Jeg tenker altfor mye på hva som skal skje dersom det ikke kommer til å gå bra, og er mye i tvil om jeg skal gå inn i samboerskapet. Det kommer av at jeg er usikker på om han er den rette for meg, og har vel egentlig vært det fra tid til annen, men så er det altså snakk om å flytte sammen nå.. Når jeg har den følelsen nå, tror dere det er mulig at det endrer seg når vi bor sammen? Sikkert vanskelig å si, men hvis det er noen der ute som i utgangspunktet var skeptisk, men som har klart det og fortsatt er sammen, vil jeg gjerne høre fra dere..

[Gjest Anonymous]

Galt med deg er det nok ikke.

Men, still deg selv spørsmålet og kjenn på magefølelsen: har du lyst til å flytt sammen med han? Blir du litt glad ved tanken? Eller ikke?

Hva er alternativet? Brudd? Hvordan kjennes den følelsen? Er det like greit? Eller får du helt vondt i magen?

Handler dette om at du egentlig ikke vil være i forholdet, eller et generelt commitment problem som du har?

Just asking....

[labboline]

Hei.

Jeg ville ikke flyttet sammen med noen om jeg ikke var helt sikker på at det var det jeg ville. Magefølesen er viktig!!

Kan dere ikke prøve å bo sammen enten hos deg eller hos han en stund og se hvordan det går? Man blir anneledes kjent med folk man bor sammen med, og enkelte forandrer seg veldig!! Det blir mye mer å ta helsyn til og mye mer planlegging av alt mulig.

Det å gå fra å være en til to kan for mange være en stor overgang!

[Gjest Anonymous]

Det som er problemet er at jeg og han har hatt et langdistanseforhold i 1 1/2 år..Jeg føler at det er derfor det er så skummelt, og vet jo ikke helt hvordan det vil bli. Tror vi må bli kjent med hverandre på nytt, hvis dere skjønner hva jeg mener. Er langt ifra sikker, men han mener jeg er feig som ikke tør satse. Skjønner at han føler seg litt lurt, og han lurer nok veldig på hva som er galt. For han er dette helt rett å gjøre, men tiden fra hverandre har nok gjort sitt til at jeg er så usikker. Hva i h...skal jeg gjøre?

[Bridget]

Har noen år på baken (31 år) og har bl. a. en skilsmisse bak meg. Jeg tror ikke jeg lenger kan helt og holdent og uten forbehold bli sammen med noen og tro jeg blir evig lykkelig. Jeg har ikke mistet troen på kjærlighet eller på at jeg kan bli lykkelig med noen og leve sammen med noen resten av livet. Men jeg har en del gode og dårlige livserfaringer som gjør at jeg tenker fremover og tenker realistisk igjennom fordeler og ulemper, noe jeg ikke gjorde da jeg var yngre.

Tror ikke tvilen nødvendigvis tilsier at det ikke er ekte kjærlighet, kanskje heller at du klarer å skille litt mellom fornuft og følelser

[Gjest Tiit]

Vil bare si at da jeg giftet meg med min kjære, gråt jeg i to dager etter bryllupet, fordi det var så stor overgang, fordi jeg lurte på om dette kunne være riktig, og fordi jeg var så totalt snudd opp-ned...... Men vi er fortsatt gift (11 år nå..) og har det kjempefint i lag.

Det ER jo en kjempeovergang å skulle starte ei nye celle med et menneske. Man kan aldri være 100 % sikre på noenting, selv om man kanskje kjenner det slik. Uansett er det snakk om å starte på en stor jobb. Samlivsjobben. Heldigvis gir den utrolig mange frynsegoder......

[Nabodama]

Jeg har alltid følt usikkerhet og litt frykt når livssituasjonen forandrer seg. Tenker på hvordan det kan bli, om det er det riktige å gjøre osv. Det som er typisk er at jeg alltid tenker på det negative som muligens skjer, og så viser det seg at det ble bra likevel.

I en slik situasjon er det helt naturlig å lure på om han er den rette, nettopp fordi dere går inn i et forhold som er mer forpliktende enn før. Har vært gjennom det der selv, og en vil liksom at alt skal stemme før en "kaster seg ut på dypet", så en kan være helt sikker.

Det du kan spørre deg selv om er:

Hadde du tenkt slik hvis dere ikke skulle flytte sammen nå?

Hvis ikke, er det nok bare en reaksjon på endring av livssituasjonen, og noe som du hadde kommet til å tenkt på uansett hvem du skulle flytte sammen med.

Hvis du tenker på om han er den rette uansett om dere ikke skulle flytte sammen, bør du kanskje revurdere dette.

Lykke til

[Gjest Anonymous]

Jeg har faktisk tenkt tanken ofte, om han er den rette for meg eller ei, og det er uavhengig av dette med flyttingen. Jeg kjenner liksom ikke noe glede på kroppen nå, bare frykt for hva som vil skje dersom ting skjærer seg, og det er vel ikke helt normalt? Å flytte sammen er en stor begivenhet, og skal jo være en gledelig ting. Men vi har vært fra hverandre så mye og så lenge at jeg er mest bekymret. Hadde han vært her nå, hadde jeg nok kjent bedre på kroppen hva jeg hadde villet. Grunnen til tvilen er det at han er mindre sosial og pratsom, og jeg tror ikke at dette kommer til å endre seg nevneverdig, selv om det kanske blir bedre når han blir bedre kjent med "mine" folk. Det er så vanskelig for meg å takle at han er slik, og jeg tror ikke jeg vil klare å slå meg til ro med det. Har ofte prøvd å ikke bry meg om det, men det ligger i bakhodet mitt, og særlig nå som det begynner å bli alvor..Er det noen som har erfaring her?

[Gjest gumman]

Kjære deg, jeg har det akkurat på samme måte som du beskriver! Men det jeg har funnet ut er at tvilen er der som værst da vi ikke ser hverandre..da tenker jeg; er dette virkelig vært all reisingen fram og tilbake..? Jeg har han ikke ved min side som du også skriver og da er det vanskelig og virkelig ta noen som helst besluttninger. Men han er i mitt hjerte og jeg kan jo ikke leve uten han, så det er slik jeg vet det...at jeg ikke kan leve uten han. Og at tvilen er et redskap jeg bruker som selvforsvar, da han er så langt borte fra meg. Men det er en grunn i seg selv at dere er sammen når ingen odds er med dere. Dere har kun kjærligheten å takke. Ikke en masse tilfeldigheter som har ført dere sammen fordi det passer seg meget godt at dere er sammen pga familie, venner, eller en enkel og grei hverdag. skjønner? Jeg vet at vi kommer til å flytte sammen og at vi må igjennom en forandring.., men det må vi all en gang. elsker du han? Er du i tvil selv når dere er sammen? Isåfall så har ikke alt med avstanden å gjøre heller. Vil du dele livet ditt med en mann som gjør deg lykkelig? Gjør han deg lykkelig?

Min kjære er akkurat så slitsomt beskjeden som det din er kan jeg tenke meg..Men jeg lever helt fint med det fordi det er en del av han jeg også må respektere, slik som han må med mine ting og tang! Jeg vet bare i mitt stille sinn at denne gutten kommer til å klare seg utmerket i norge og at han vil føle seg trygg. Det skal jeg sørge for. Også flytter vi kanskje til han etter at jeg er ferdig utdannet osv.. Barna mine kan godt vokse opp i sverige.

Tenk først og fremst på hva du kommer til å miste og om du har råd til det?! Kjærligheten kan ikke forventes rett rundt hjørnet!!

Please skriv noen tanker tilbake snille deg! Virker som om jeg er den eneste i verden med kjæreste fra det andre landet...(eller et annet sted i verden enn verdens mektigste land norge)

lykke til

[Gjest Anonymous]

Kjære deg; Du må ikke finne på å flytte sammen med han når tvilen din er så sterk!!!!!!!!! :o

Du tviler jo på så mange ting.

1) På om han er den rette for deg......

2) Om du elsker han..... :oops:

3) På personligheten hans.... :-?

4) På selve samboerskapet.... :cry:

5) På om forholdet vil fungere....

Ta deg litt tid, og tenk nærmere over dette. Tross alt har dere hatt et distanse-forhold, og kjenner hverandre kanskje ikke så veldig godt.

Hva vet du egentlig om hans følelser, personlighet, tanker, ønsker, drømmer, vaner, interesser, bekymringer, gleder og problemer?

Er det kanskje mulig å være kjærester i nærheten av hverandre over en viss periode? :blunke:

Lengter du deg syk etter han når han ikke er der?

Har du tillit til han?

Mener du at han elsker deg?

Elsker du han?

Dette er muligens spørsmål du bør stille deg selv....og helst svare så ærlig som mulig.

Utover dette......så er det helt normalt å bekymre seg litt når ens livssituasjon er i ferd med å forandre seg. Men ikke så mye som deg.

Hvis jeg var DEG, ville jeg ha gått et par runder med meg selv, og tenkt dette grundig igjennom før jeg foretok meg noe drastisk!!!!!!!

For du tviler så sterkt, og da ville jeg ha ventet med et eventuelt samboerskap........

For det haster da vel ikke.......?

[Gjest Anonymous]

Du har panikk! Ikke bli samboer med han!

[Gjest Anonymous]

Jeg har absolutt ingen panikk! Det er ikke der problemet ligger.

Vi har vært i avstandsforhold nå i 2 år, så jeg tror jammen ikke det er noe rart at jeg er spent på hvordan hverdagen blir når vi er sammen hele tida..

Ja, jeg tviler på om jeg fortsatt elsker han. Det er nok fordi vi sees så sjelden og jeg ikke får ordentlig tid til å sette ord på hva jeg føler. Men vi har det fint de gangene vi sees. Jeg er bare så redd for at jeg vil oppdage at jeg ikke føler sterkt nok når vi flytter sammen, og at jeg bare bruker enda mer tid for å kanskje se at det ikke fungerer.

Til gjest som kjenner seg igjen: Takk for støtten, det er godt å vite at jeg ikke er alene med tankene mine. Forstår at din kjære bor i et annet land, min bor på andre sida av Norge..

Tvilen er ikke der når vi er sammen, og jeg tror at akkurat som deg så er den en slags forsvarsmekanisme for å takle hverdagen. For det er fryktelig tungt. Likevel så er jeg på en måte blitt vant til dette livet, og savner han ikke så ofte lenger. Da tenker jeg at det også er galt.. :oops:

Jeg kan bare si at jeg vet hva jeg mister om jeg mister han. Han er verdens snilleste og er full av kjærlighet og omsorg til meg. Jeg vet at han elsker meg av hele sitt hjerte, og det er ikke noe jeg heller vil enn å gjengjelde disse følelsene. Allikevel er det noe som hindrer meg i å ville flytte sammen, og det er tvilen.. Jeg klarer ikke å legge den bak meg og si at "gi det en sjanse på tross av tvilen" ( selv om det er det jeg egentlig vil, fordi jeg ønsker sterkt at følelsene mine kan komme tilbake). Det er en grunn til at tvilen kommer, og derfor tenker jeg at det ikke er normalt å ha tvil. Alle rundt meg sier at det er det ikke heller, at man ikke skal tvile så mye.

Men han er i hjertet mitt likevel, og jeg er veldig glad i han..

Hva skal jeg gjøre?Vi skal på ferie sammen snart i 2 uker, da får vi litt tid til å kjenne etter. Håper at han fortsatt vil flytte sammen med meg da, hvis jeg bestemmer meg for å forsøke.. Kan være for sent da.. :cry:

[Gjest Anonymous]

Gjest nr 1 her over:

Jo, det er klart det er normalt å tvile. Men ikke på såpass mange ting som du tydeligvis gjør. Og når du i tillegg tviler på dine følelser for han, da ringer varselklokkene her hos meg......................

Jeg ville nok ha revurdert hele flyttingen ja.

Men kjenner jeg deg rett (kvinner som tviler sterkt) så vil du allikevel flytte sammen med han! Og da kan det jo vise seg at det var helt riktig, ikke sant.......Jeg tipper du klarer å overbevise deg selv til slutt!

Kan se/høre det på ordlyden din.......

Til lykke! :blunke:

[Gjest gumman]

tusen takk for tibakemeldingen! Veldig hyggelig!

Jeg vet egentlig ingenting om hva man gjør i et slikt tillfelle som du er i.., (som jeg er i) men jeg tror det er veldig bra at dere skal på ferie sammen. det er ingenting annet som kan forklare dine følelser bedre enn at du får kjent på dem i den riktige situasjonen, nemlig med han tilstede. Du sier som jeg oppfatter det, at det ikke er tvil om du er glad i han når dere er sammen, men ... osv når dere er langt fra hverandre. Er helt med på den tanken. det er så inn i ### vanskelig. Det er ikke bare bare å si at dere skal flytte nærmere hverandre og så se... Hva ## skal enten han eller du gjøre i en ukjent by alene uten noen som helst kontaktnett, bortsett fra kjærsten din som da bor litt nærmere...? Det er bare tull det! Jeg synes du rett og slett skal føle på det over ferien, akkurat som du selv foreslår. Og en ting jeg vet er at han helt garantert sikkert ikke har ombestemt seg innen den tid! det lover jeg deg!! følelsen av å være forelsket går jo, som vi alle vet, over i noe annet etter en stund! Det er nok her du er i øyeblikket..kanskje. du føler at det kjæresten din skal gi deg nå er trygghet og nærhet, og det gjør han jo ikke på en måte fordi han er så langt borte. Og det er ikke enkelt og vokse i et forhold hvor man sjeldent er sammen. kanskje er du også en person som tar avgjørelser på en veldig seriøs måte, og det skal du ikke være lei deg for!! Nå har du tenk igjennom de farene du står ovenfår i et eventuellt samboerskap med denne mannen, og det vil ikke slå deg midt i fjeset hvis angsten din skulle vise seg å være reell..

Jeg vet lite men er like redd som deg!

kos

[minniepus]

Jeg har selv vært i tvil, mye.

Men vi bor sammen, og skal, som dere ser, gifte oss!

Ta sjansen du!

[Gjest Anonymous]

Minniepus, kan jeg spørre deg hvorfor du har vært i tvil, og hva som gjorde at du valgte å fortsette forholdet?

Jeg er den som startet dette innlegget, og det er ikke det eneste innlegget jeg har hatt her inne rundt dette tema..Det er fordi jeg oppfatter det slik at det er veldig mange her inne som har mye livserfaring å dele, og det synes jeg er kjempefint! Godt for en stakkars jente å ikke være alene med sine tanker, men vite at lignende tilfeller finnes og at kjærligheten ikke alltid er rosenrød.. :oops:

Gumman: hvor gammel er du, og hvor lenge har du vært i dette forholdet?

Jeg har vært sammen med min gutt i nesten 4.. Og enda er jeg ikke sikker om han er den rette, den ene og store.. Og ifølge mine venner og statistikkene så er det ikke riktig å tvile etter så lang tid. Det kan jo nevnes at han er min første, og største kjærlighet. Før han så jeg alltid på de "feile"typene og falt for de, pladask. Det eneste jeg endte opp med var et knust hjerte. Men med han var det annerledes. Han gjengjeldte følelsene mine fra dag 1.

Skremmende, men deilig også. Vi hadde en fantastisk forelskelsestid, men den varte da ikke så lenge. Vi bodde da i samme by, og var mye sammen, men hadde ulike venner som ikke var i samme gjeng. Jeg husker at dette var noe som opptok meg veldig, det at vi ikke hadde felles venner, og at vi var (er) ganske så forskjellige. Han er mer innadvendt og sjenert, og jeg er utadvendt, elsker å snakke med folk men helst de jeg kjenner. De felles interessene vi har er friluftsliv og fiske, lage mat, filmer, og hjemmekos. Ellers så er det ikke mye felles.

Jeg føler at vi stort sett har de samme verdier, og feks syn når det gjelder barneoppdragelse, selv om det kan være vanskelig å diskutere sånt med han ( er mannfolk sånn? :evil: )

Jeg vet ikke, når man har hatt et langdistanseforhold så lenge, så får man faktisk følelsen av å ikke kjenne hverandre så godt lengre. Man snakker på telefonen, men det er ikke det samme. Ofte har man ingenting å fortelle heller hvis man har hatt en kjedelig dag. Så for min del så blir det nesten et spørsmål om jeg tror jeg vil satse på noe eller ikke..Om jeg vil prøve å bo med denne "fremmede" for å se om det kan være en fremtid der, eller om jeg skal søke etter noe annet. Men for pokker, jeg tror fanden meg ikke at jeg noensinne vil finne en som er som han! Han er pen å se på ( husker jeg tenkte "wow" første gang jeg så han ), høflig, snill som dagen er lang, kjærlig til tusen, omtenksom( lager middag, vasker, lager frokost til meg, går i butikken om jeg vil ha noe ol), elsker sex og å ligge og kose etterpå, er den beste elsker jeg noen gang har hatt, og det lyser kjærlighet av han når han ser på meg..

Jeg gremmes over å ikke føle like sterkt!!

Jeg vil så gjerne at alt skal ordne seg, at jeg skal våkne en dag og tenke at " herregud så teit jeg har vært!"Og bare finne ut at det er han jeg vil ha! Jeg kan vel også si at jeg i all min tid her på jorda har vært usikker på meg selv ( ble mobbet endel tidligere)og hatt meget vanskelig for å ta valg. Har alltid latt venninner bestemme over meg, fordi jeg var redd for å miste de. Nå er jeg en selvstendig kvinne, men dette sitter nok i langt der inne et sted, usikkerheten. Kan dette være en grunn til min tvil?

Har slitt i hele mitt liv med å ta valg, og har brukt laaaang tid for å finne ut hva jeg vil, også i dette tilfellet. Har vært en tøff periode, men min gutt har ikke vendt meg ryggen av den grunn, han har gitt meg tid, og jeg har hele tida vært helt ærlig med han, så han vet om min tvil.

Hadde det vært omvendt, så hadde jeg gått fra han. Jeg hadde ikke taklet å bli utsatt for sånt i lengden, ikke fått et ordentlig svar. Men han står ved min side, og det viser at han er sterk og at han elsker meg av hele sitt hjerte. Så hva er galt med meg? Jeg kan ikke svare på det. Jeg vet bare at jeg ønsker å være lykkelig, og veldig gjerne med han. Men da må tvilen slippe tak! Enten må jeg finne svaret i meg selv, eller i vårt forhold til hverandre. Dette plager meg i så stor grad at jeg ikke kan leve med det. Jeg har bare et liv, det har også han. Og jeg kan ikke kaste vekke både mitt og hans liv med tvil, jeg må vite av hele mitt hjerte at jeg elsker han. Han fortjener intet mindre..