Trenger også hjelp!

[Sofia]

Jeg holder på å gå ut av mitt gode skinn, jeg grubler meg ihjel, og har gjort det i noen uker. Nå kryper jeg til korset og ber Kvinneguidens eminente brukergruppe om hjelp.

Meg, snart 37, tobarnsmor, enslig i 3 1/2 år, full jobb. Bor i leilighet og har gjort det siden jeg flyttet fra mor og far for 17 år siden. Selvhjulpen, selvstendig, klarer meg fint, forsåvidt.. Erfaren på livets gode og mindre gode sider. Endel "kjærester" (småforhold) både før og etter eksen. Samboer i 8 år

Han, 35, singel, har alltid vært singel, bor: hjemme hos mamma og pappa, nesten på gutterommet, uerfaren...veeeeldig uerfaren, 2 kjærester, den siste for 12 år siden!!...Ingen ONS eller noe som helst på disse 12 årene (ja, det er sant!!utrolig nok). Ergo: lite/ingenting erfaring med damer/kvinner, usikker, umoden.

Jeg liker han, han er snill og god med meg, men jeg føler at vi er på forskjellige nivåer i livene våre, der han er på veg inn i voksenlivet, alderen til tross, og jeg er midt i det livet, og har vært det i mange år. Dersom jeg KUN fokuserer på det positive så innbiller jeg meg at han kan gjøre meg godt, med sin nesten naive innstilling til endel ting som jeg er bitter oppgitt over. Men. Jeg kjenner at jeg blir lettere urolig over å tenke på hans umodenhet og nettopp den naitiveten som også irriterer meg. Blåøyd er også en tanke som faller meg i hodet. I tillegg sliter han med å være så sjenert at han har en tendens til å snu hodet bort i samtale med meg eller mine foreldre, venner. Han har ved etpar anledninger holdt hendene fremfor ansiktet når vi har pratet sammen. Det taler ikke akkurat til hans fordel, og jeg blir irritert og føler meg nesten pliktig til å "oppdra" han.. men det er vel ikke min "jobb". Men det er jo pinlig dah..

Jeg er ikke akkurat plaget av å være sjenert..

Min søster sier jeg trenger en Mann...og ikke en gutt!!.... Jeg kjenner at jeg nikker samtykkende idet hun sier det.

Han ønsker at vi skal bli "gamle" sammen...og er "vill" etter meg... :oops:

Sak: Er det håp?

[Suzy]

Er det håp, spør du... Slik du skisserer det - ikke mye nei :-?

Du ser på en måte ned på ham, tror jeg, og sannsynligvis med rette, for han må jop være mye mindre moden enn deg! Selv menn som har opplevd mye og er på samme alder er jo ofte det...

Kos deg med ham da vel - se det an litt til. Få det ut av ham som du føler du kan akkurat nå og si klart fra at du ikke vil ha barn med ham, eller ha ham flyttende inn. Det stemmer ikke godt nok.

Vedder en blank peng på at du kommer til å bli lei umodenheten og uerfarenheten ganske kjapt...

Suz

[Dixie]

Jeg synes du skal gi det en sjanse jeg... Kan jo hende han "kommer seg" fort. En veninnne av meg ble sammen med en som var 30 år og aldri hadde vært i et forhold... Han var også jomfru.. Hun slet nok litt i starten med å "lære" han opp, men nå har de det supert.. Selv om han må igjennom noen faser som du har vært i, så er det ikke sikkert han trenger å være der så lenge, om du skjønner hva jeg mener.

Det er jo ikke så rart han er sjenert heller da, noen mennesker trenger lengre tid på å slappe av rundt venner og familie, kanskje han bare er redd for at de ikke skal like han, så gjør han bare vondt verre??

Uansett, Lykke til!!

[Sofia]

Ehh... Tenk, når jeg fikk se det selv slik, svart på hvitt, så ble det liksom klart for meg at nei... Det skurrer for mye. I tillegg glemte jeg vel en aldri så liten "detalj" i innlegget mitt, han bor 90 mil fra meg, ikke akkurat gunstig...

Men takk Suzy, for at du gav et raskt svar. Og du har helt sikkert rett, jeg kommer nok til å irritere meg over en del ting rimelig kjapt.

Men han er det snilleste jeg har møtt noengang, og han har virkelig behandlet meg som en dronning. Så jeg kommer til å savne den siden. Masse...

Men innerst inne trenger jeg en som kan være mere enn bare god... han er rett og slett for snill....

[Sandman]

Syns nok en kvinne som deg kan tillate seg å være noe mer kritisk til det markedet frembyr...

En mann i den alderen, som fortsatt bor hjemme, gjør meg skeptisk...

...det at han vil bli gammel sammen med deg, betyr vel at han skjønner at hans mor neppe lever evig, og at han trenger deg i den rollen etterhvert...

...må nesten nevne at jeg hadde en kar på 32 år til jobbintervju en gang, han hadde med seg begge foreldrene til intervjuet....

[Sofia]

Selv om han må igjennom noen faser som du har vært i' date=' så er det ikke sikkert han trenger å være der så lenge, om du skjønner hva jeg mener. [/quote']

Jeg har hatt noen slike faser ja....og ville ikke ha vært dem foruten, egentlig. Dem har formet meg til den jeg er idag, og jeg er da rimelig fornøyd. Selv mener han at livet mitt har gjort meg bitter, og det er nok en sannhet i det, så han er glad for at han har sluppet unna den delen av livet. Og ja....jeg skulle vel egentlig vært foruten endel av mine "sprell",.. men livet ble nå engang slik for meg og det er jo ikke noe jeg kan gjøre noe med nå, allikavel... bitter eller ikke bitter..

Jeg har hatt det sinnsykt morsomt....

[Sofia]

Syns nok en kvinne som deg kan tillate seg å være noe mer kritisk til det markedet frembyr...

En mann i den alderen, som fortsatt bor hjemme, gjør meg skeptisk...

Takk Sandmann, for den første kommentaren......en kvinne som meg. Likte det!!... 8)

Den andre kommentaren....enig!!